Hvor mange har egentlig sett et ikke-norsk flagg på syttende mai?

Fredag 17.mai 2013. I et speil, i en gåtefull, alternativ verden (-eller dystopi, etter norske kommentarfeltsgjengeres syn):

«Mor, har du sett det angolske flagget mitt?»

«Nei, gi deg, Angola i år også?»

«Jeg synes svart er kult…»

«Du, mai er en vårmåned, velg et livligere flagg, er du snill. Goth-galskapen får du spare til Sankthans.»

«Hvorfor skulle jeg gå i svart på…?  Glem det. Greit, jeg har ikke viftet med det bhutanske flagget siden sjetteklasse, den må få se sollys i år!»

«Nei, nei, nei. Hva for en mor er jeg hvis jeg lar deg flagge med drager, når dragens år akkurat har ebbet ut?»

«Åh, pappa! Mamma er vanskelig igjen!»

«Nei, moren din har rett. Det er viktig å flagge riktig på den store flaggdagen. Hva med det japanske flagget i år?»

«Pappa! Det er en rød dott på et hvitt lerret! Det er skikkelig dølt! Hva med det swazilandske?»

«Hm, jeg synes spyd er upassende i et barnetog, frøken. Hva med – »

«Jeg har det! Kan vi ikke alle ta med oss Kiribatis flagg?»

«Nja, den har vi jo spart til en fin anledning…»

«Nei, pappa, mamma har rett! Kiribatis flagg kommer til å sette alle i feststemning! Dessuten har jeg en hijab som står helt perfekt til solen. Skynd dere nå. Hvis vi er raske rekker vi kanskje klezmerbandet som spiller på Vår Frelsers Gravlund.»

Advertisements

Moderne muslimsk filosofi!

Kalam og Kaffe, sammen med Det teologiske fakultetet, inviterer til et spennende og uvanlig møte om moderne, og senmoderne, islamsk filosofi:

Islam og modernitet er et begrepspar som stadig diskuteres. I offentlig debatt forklares islam, av noen grupper, som en trussel mot den europeiske moderniteten. En populær innvending, fra muslimsk side, er at islam er en moderne religion. Men hva er det man egentlig forstår som modernitet?

Som en fortsettelse fra sitt forrige besøk, om den islamske tenkningens status i vår samtid, presenterer Safet Bektovic moderne diskurser om tradisjonalisme, politisk islam og intellektualisme. Særlig gjennom brillene til fire ulike, men lite allmenne, muslimske filosofer. Henholdsvis Seyyed Hossein Nasr, Mohammed Arkoun, Mohammed al-Jabri og Hassan Hanafi.

Safet Bektovic er forskningslektor ved Senter for Europeisk islamsk tenkning, ved Det teologiske fakultet i København. Han underviser også i islamsk teologi og etikk ved Det teologiske fakultet i Oslo. Bektovic har skrevet flere bøker og var sist aktuell (2012) med boken ”islamsk filosofi, bakgrunn, problemstillinger og moderne utforminger”.

Tid: 18:00 – 20:30
Dato: Torsdag 25.april
Sted: Auditorium 3, Eilert Sundts Hus, Det samfunnsvitenskapelige fakultetet, Blindern

Tidsmaskin

Etter råd fra Toove har jeg gjort arkivet mitt tilgjengelig på forsiden. Jeg har blogget i over seks år, og det er en merkelig følelse å reise tilbake i tid. Noen ting endrer seg ikke. 17 år gamle Warsan og 23 år gamle Warsan er enige i at muslimer skuffer. Selv om jeg dessverre leser mindre skjønnlitteratur, er jeg fortsatt eksentrisk. Jeg har fremdeles de samme nyttårsforsettene (-pluss noen flere). Jeg har ikke sluttet å rekonstruere fiktive sammenstøt, når jeg helst burde lese. Jeg ble overrasket over denne, for eksempel, jeg husker at jeg var litt sint da jeg skrev den, men er artig nok fortsatt ganske enig i innholdet. Jeg er har blitt lykkeligere med årene, flere venner, flere tanker, mer kunnskap, mer livsutfoldelse, men jeg er fortsatt enig i at Lykken, med stor L, er forutsigbarhet.

Jeg har sluttet med hverdagsbloggingen, jeg vet ikke om det er en bra eller en dårlig ting. Jeg har endret mitt syn på samliv (men jeg tror fortsatt ikke på «forbudt» kjærlighet). Jeg er mindre glad i t-skjorter. Jeg har gitt opp selvdyrkede grønnsaker (jeg har ikke tid). Jeg er så vanvittig mindre emo. Det virker så fryktelig veslevoksent å si dette, men jeg virker mer moden. Det høres ille ut i hodet mitt også. Jeg synes også at jeg skriver litt bedre. Jeg er antakeligvis blitt mer oppmerksom på grammatikk (håper jeg) og setningskonstruksjon. Jeg har også blitt mer opptatt av formidlingens form, ikke bare innhold.

Jeg ser frem til å lese tilbake om fem år. Jeg lurer på hva som har endret seg da?

Indiske livmorer og russisk rulett

Spørsmål om og rundt surrogati synes jeg er spennende. Her er et møtepunkt for moralfilosofi, politikk og medisin. Jeg er ikke prinsipielt mot surrogati; en kvinne får vitterlig bestemme over egen livmor. Jeg hadde ikke brukt surrogati eller tilbydd min livmor til et barneløst par – hverken i altruismens navn eller for profittens skyld. Det skyldes min verdensanskuelse, men det er nettopp min verdensanskuelse og – selv om det hadde vært hyggelig – er ikke den allmenngyldig. Tre voksne, samtykkende, mennesker må gjerne bringe et barn inn i verden sammen. Det å ordne tilkomstmåter hierarkisk (som noen kritikere av surrogati gjør), ved å mene at andre måter (f.eks adopsjon) er moralsk bedre eller edlere enn surrogati, er absurd. Det er ikke vanskelig å forstå et pars ønske om å få et barn som, også genetisk, er litt av dem. Det bør heller ikke være vanskelig å forstå at prosessen vil, uunngåelig, være tung for alle involverte, men at det for noen (både bærere av fosteret/fostrene og givere av befruktede egg), ja, er verdt det. Alex Kuczynskis historie er viktig lesning for alle som mener sterkt om temaet:

As much as I tried to fight off the feeling, when I told others that I was expecting a baby — and this child was clearly not coming out of my womb — I would sometimes feel barren, decrepit, desexualized, as if I were branded with a scarlet “I” for “Infertile.” At the height of her pregnancy, Cathy and I embodied several facets of femininity. She could be seen as the fertile, glowing mother-to-be as well as the hemorrhoidal, flatulent, lumpen pregnant woman. I could be the erotic, perennially sensual nullipara, the childbirth virgin, and yet I was also the dried-up crone with a uterus full of twigs. She got rosy cheeks and huge, shiny stretch marks. I went to Bikram yoga and was embarrassed to tell the receptionist — in front of the pregnant 20-something yogini in short shorts — to pull me out of class in case my baby was about to be born out of another woman’s body.

Jeg har heller ikke mye til overs for kritikk som baserer seg på barnets (angivelige) manglende tilhørlighet. Det er klart at surrogatmorens kropp reagerer på barnet som vokser inni henne, hun blir tross alt gravid, med alt det innebærer. Men hun er en bærer, hun overfører ikke genetisk informasjon gjennom navlestrengen, det er genetisk mor som er mor. Det er hennes gener som rekombineres med fars, og skaper et individ som deler trekk fra begge, og det er genetisk mors (og fars) eventuelle, arvelige, sykdommer barnet får.

Summa summarum, surrogati strider med mitt verdenssyn, men jeg føler intet behov for å tre mitt verdenssyn over andres hijab og jeg har stort sett sympati for mennesker som velger surrogati. Også dem som betaler for det.

Men;

jeg er skeptisk til hyre av livmor i land som India. Riktignok fortalte Mala Wang-Naveen (Aktuelt, 3.4.2013) at surrogatmødrene hun hadde møtt i India, under arbeidet med sin bok, Den globale baby, satt igjen med en positiv opplevelse av prosessen. Fortellingen er likevel fasettert (nå må jeg bare understreke at jeg ikke får inntrykk av at Wang-Naveen forsøker å rosemale surrogati i India, tvert imot, hun vil ha streng regulering). Kishwar Desai, i The Guardian, forteller om kvinner som:

(…) sign contracts agreeing that even if they are seriously injured during the later stages of pregnancy, or suffer any life-threatening illness, they will be «sustained with life-support equipment» to protect the foetus. Further, they usually agree to assume all medical, financial and psychological risks – releasing the genetic parents, their lawyers, the doctors and all other professionals from all liabilities.

Det eksisterer allerede noe regulering av assistert befruktning i India, men kritikere finner ikke dette tilfredsstillende. En innvending er at loven tar mer hensyn til paret enn til surrogatmoren:

Today, Dr. Arya says bluntly, “Surrogate mothers are from poor backgrounds and are hardly aware of their rights. The ART law is trying to find a balance between the legal and the unethical, but unethical practices still remain.

En annen innvending, blant flere som implisitt og eksplisitt fremmes i denne innsiktsfulle artikkelen fra Mother Jones, er at reguleringen kun eksisterer på papir, og at det er ingen myndighet som påser at loven følges. Selv om de foreslåtte innstrammingene blir vedtatt vil tilsynet tilfalle delstatene:

India’s parliament is in the process of crafting legislation to address some of the concerns about surrogacy. The bill could be ready for formal consideration sometime this year, but it is not clear which agency would be charged with enforcement. In any case, any regulatory oversight would likely fall to the states. «At the state level, no one looks at surrogacy,» says Sunil Avasia, Gujarat’s deputy director of medical services, whom I finally manage to interview after a great deal of bureaucratic runaround. When it comes to ethical conduct, it might as well be the Wild West. Forget laws, he says. «There are no rules.»

I dag reagerte jeg på et twitterinnlegg som kommenterte Kaia Storviks kronikk, i Dagsavisen, som ble innledet med den skarpe ingressen: Hva gjør vi når våre ønsker om egne barn tar noen andres liv?

Min venn og medtvitrer spurte om vi også skulle forby juveler, gummi eller klær – som under noen omstendigheter også tar liv. Forsåvidt en berettiget innvending, men min første tanke var at det allerede eksisterer forbud som ikke er basert på det at noe, essensielt, er kriminelt. Forbud kommer også til når omstendighetene rundt og konsekvensene av dette «noe» ikke er noe vi, som et internasjonalt samfunn, kan stå innenfor moralsk. Det være svettefabrikker (tekstilarbeid er ikke umoralsk i seg selv) eller bloddiamanter (hvem liker ikke bling uten blod?).

Surrogati og handel i konfliktdiamanter er diametralt ulike og jeg forsøker på ingen måte å sammenligne disse, men det alminnelige synet på konfliktdiamanter tror jeg er noe vi kan ta lærdom av: Det er mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Diamanter er fine, all diamanthandel må ikke forbys, men vi tillater ikke diamanter som produseres på et vis vi mener er uetisk og som finansierer vold. Fokuset og bevisstgjøringen rundt handelen med konfliktdiamanter førte til Kimberely prosessen, der 80 land har gitt sin tilslutning, og som har ført til en reduksjon i handelen med konfliktdiamanter.

Desto mer jeg leser om surrogati i India, jo bedre forstår jeg at dette er lukrativ forretning, for fagpersoner, mellom-menn og, ja, også, for surrogatmødrene. Jeg forstår også argumentene som viser at dette kan være et vindu ut av fattigdom. Men siden dette er en stor industri i India vil internasjonalt press, trusler og – om det ikke leder frem – igangsettelse av forbud mot surrogati, merkes. På sikt tror jeg det kan presse frem bedre lover og bedre tilsyn, som blant annet sikrer at medisinsk forsvarlige prosedyrer følges, oppfølgning gis – både før, under og etter svangerskapet – og at surrogatmorens rettigheter ikke underordnes de vordende foreldrenes interesser.

Det tar tid.

I mellomtiden synes jeg ikke at vi skal spille russisk rulett med folks liv og helse. Ei forsvare det med at vi redder folk fra fattigdom. Målet helliger ikke alltid middelet. Er det verdt å risikere og støtte utnyttelse?

Kanskje et forbud mot det å leie livmor i India initierer en fruktbar debatt om surrogati i Norge? Det er lov å håpe.