Que sera, sera, kheir insjallah.

Jeg sitter, drikker Lady Earl Grey og lytter til en spilleliste sendt til meg fra min uforlignelige venn, Martin. Ett år siden i kveld skrev jeg:

Jeg har funnet ut at jeg bare har et liv og må få maksimalt utbytte av dette ene livet. Gleder meg sånn til det nye året, for å ta fatt i alt det jeg må få gjort. Jeg skal prøve å huske og puste.

I 2013 gjorde jeg akkurat det. Jeg har studert mye rart, lest mye rart, snakket med rarefine mennesker, blitt kjent og bedre kjent med nye og gamle venner, jeg har fått muligheten til å stille opp med smågodt for å trøste venner med kjærlighetssorg, jeg har selv blitt trøstet, jeg har gitt og fått klemmer, jeg har tråkket i salaten, jeg har vært dramatisk på mitt sedvanlige vis, jeg har ledd, jeg har ledd veldig mye, jeg har vært høylytt med venner, jeg har blitt betatt, jeg har blitt mindre betatt, jeg har skrevet, jeg har fått helt utrolige muligheter og tilbud, jeg har tjent penger, jeg har reist, jeg har opplevd verden,  jeg har konfrontert ting jeg synes er kjipt, jeg har vært en venn, jeg har vært en tante, jeg har vært en søster, jeg har vært en datter, jeg har prøvd å fylle rollene mine godt, jeg har feilet, jeg har blitt tilgitt, jeg har følt meg dritfeit, jeg har følt meg dritheit, jeg har fått nye briller, jeg har fått bedre selvtillit, jeg har lært meg selv å kjenne, jeg har fått en anelse om hva slags menneske jeg helst vil være, jeg har blitt såret, jeg har blitt sint, jeg har prøvd å ikke virke sint, jeg har prøvd å ikke såre, jeg har begynt på jujutsu, jeg har blitt tøffere, jeg har blitt ærligere med meg selv, jeg har tvitret uforholdsmessig mye, jeg har stikket nesen frem, jeg har møtt motbør, jeg har blitt overveldet av positive tilbakemeldinger –

– og jeg har tenkt, hele veien, que sera, sera, kheir insjallah.

 

Advertisements

En idiotinnes guide til film: Prosjektbeskrivelse

«For et elitistisk prosjekt,» sukker jenta jeg var for ti år siden. Hun sitter i gropen der kragebenet møter overarmen og dingler med beina. Jenta jeg er i dag fester blikket på dataskjermen og skummer over navnene i listen med verdens førti beste filmregissører. Ethvert elitistiske prosjekt trenger nødvendigvis et rammeverk. Enhver elitist in spe må dog innrømme at noen rammer alltid vil være mistilpasse. Nummer én, for eksempel. Jeg har sett Blue Velvet, Mulholland Drive og noen episoder av Twin Peaks. Jeg greier fortsatt ikke å bestemme meg for om det er jeg som er aldeles enkel, mot det enfoldige, eller om keiseren har fått noen nye postmoderne, surrealistiske  klær med snedig sosiokritisk søm.

(Da jeg sa noe tilsvarende til en fyr jeg prøvde å sjarmere, jeg mistenker at jeg også brukte adjektivet «absurd» om keiserens klær,  svarte han: «Må man forstå alt da?» Jeg ble stille. Han ble stille. Så hvisket jeg usikkert «ja, sånn egentlig» og følte meg ordentlig uinnvidd.)

I hvert fall, mine triste forsøk på å sjarmere det motsatte kjønn tilside, jeg har jo sett på film. Jeg har faktisk sett arbeid fra regissører på den uoffisielle listen over verdens førti beste filmregissører. Det har ofte vært litt tilfeldig. Misforstå meg rett, det er vanskelig å se en film litt tilfeldig. Filmtitting generelt innebærer en rekke bevisste valg. Oftere enn oftest blir det likevel til at jeg ser på filmer for å underholdes. Kan man inkludere ordet «respekt» her uten å gjøre seg selv misforstått? Jeg prøver.

Jeg tror ikke jeg respekterer filmkunst like mye som jeg burde, eller jeg har en forestilling om at jeg kommer til å kjede meg hvis jeg velger en Palm d’Or-vinner over siste film med Seth Rogen. Respekt er i så måte dårlig ordvalg. Det jeg mener er at jeg forventer av «god film» det jeg forventer av en tretimers samtale med min småsenile bestemor: Kjedsomhet. Det er jo urettferdig, i det minste delvis urettferdig – eller premisset er kanskje litt galt?

Palm d’Or kan være underholdende og Seth Rogen må ikke undervurderes. Min siste Seth Rogen-film  var den glad-triste filmen 50/50 om en kreftsyk Joseph Gordon-Levitt. Rogen var ikke bare underholdning selv om han gjorde reprise som en yr ungkar. Kanskje det aller første spørsmålet som må stilles innover er om film skal være underholdende? Og så om underholdning er et (dis)kvalifiserende trekk ved en erklært (av connoisseurer) ordentlig god film?

Derav mitt elitistiske prosjekt. Kanskje jeg kan lære litt mer om film ved å se og repetere et utvalg av bejublede filmer av bejublede filmskapere (for så vidt i en litt obskur opplisting i en britisk avis). Jeg gir det et forsøk, så får mitt fjorten år gamle korrektiv ta litt ritalin. Dessuten har jeg lyst til å gjøre noe som ikke innebærer lesing den halvannen timen jeg har før jeg legger meg, etter lange lesesalsdager i julen. Det er vel det man i de forente stater kaller en win-win-situation? De sier kanskje heller stay tuned?

Adventus Domini: Glede

Så tenner vi ett lys i kveld,

vi tenner det for glede.

Det står og skinner for seg selv,

og oss som er tilstede.

Så tenner vi ett lys i kveld,

vi tenner det for glede.

Da jeg tok turen til dagligvarehandelen i dag, for å handle inn topping til hjemmelaget pizza, slo det meg at det var noe ekstra ved strien i  butikken. Den bar jul som prefiks. Kurver ble fylt med ingredienser til bakverk, barn trippet forventningsfulle bak stressede fedre i kjøttavdelingen og kvinnen foran meg i køen brukte lang tid på å forstå hva kassadamen mente med julebonuskort. Vi står ved inngangen til en måned med julepynt, julekalender, julekort, julebukk, julegave, julebord, julelys, julefjernsyn og kreativ julegimmick. Adventstiden, som strengt tatt starter i morgen, ser ut til å være redusert til et estetisk rituale: Høytidlig tenning av ett, to, tre og fire stearinlys, i ring eller rekke, med tilhørende deklamasjon. Det er synd siden adventstiden er det fineste i årets siste måned.

Advent, adventus domini, er farget lilla (-eller fiolett, avhengig av det pedantiske øyet som ser) og er tagget med stikkordene bot og faste. Henimot fødselsdagen til den lille mannen, som dro sitt første åndedrag i en låve, bestemte kirken på tusentallet at de troende skulle forbrede seg. Ikke forberede julepynt, julekalender, julekort, julebukk, julegave, julebord, julelys, julefjernsyn og kreativ julegimmick, men sine sinn og hjerter for å kunne ta i mot Gud.

Men Gud er død i den industrialiserte verden. Selv om Gud ikke er død hjemme hos meg er det – mist ikke skjegget eller hijaben – ikke slik at jeg, som en troende muslim, skal ta i mot Jesus. Likevel er sjelegranskningen og botsøvelsene kirken legger opp til mot Sol Invictus‘ fødsel (-nejda, bare tullet!) noe som fint kunne appellert til alle aktivt ikke-kristne. Jeg skal ikke predikere for jeg har selv et anstrengt forhold til predikanter, men jeg synes at det er trist at vi lever i et samfunn der samtalen om livet, våre mellomenneskelige relasjoner (- noe utover samlivet, det flommer over av både velfunderte og absurde skriverier om hva et godt samliv er) og meningen med tilværelsen kun oppstår i skyggen av skyttergravsdebatter om abort, skilsmisse og evolusjonsbiologi.

Alain de Botton, en populærfilosof man enten elsker å hate eller hater å elske, skriver i Religion for Atheists: A Non-Believer’s Guide to the Uses of Religion:

Being put in our place by something larger, older, greater than ourselves is not a humiliation; it should be accepted as a relief from our insanely hopeful ambitions for our lives.

Jeg setter inn Gud i stedet for something, men uavhengig av hva man setter inn, det være en overnaturlig entitet eller en idé til glede for menneskeheten, stiller man seg selv i en posisjon der man er underlegen. Jeg tror at den underlegenheten er viktig både i møtet med sine bragder, med sine feil og mangler, og i møtet med andre mennesker. Jo høyere man svever, desto hardere faller man. Jeg har ikke til hensikt å konvertere menneskeheten til dervisjer eller fransiskanere, men – jeg vet ikke – indre asketisme er kanskje noe vi alle burde etterstrebe i en viss grad?

It is useless to try to make peace with ourselves by being pleased with everything we have done. In order to settle down in the quiet of our own being we must learn to be detached from the results of our own activity. We must withdraw ourselves, to some extent, from effects that are beyond our control and be content with the good will and the work that are the quiet expression of our inner life. We must be content to live without watching ourselves live, to work without expecting an immediate reward, to love without an instantaneous satisfaction, and to exist without any special recognition. It is only when we are detached from ourselves that we can be at peace with ourselves. We cannot find happiness in our work if we are always extending ourselves beyond ourselves and beyond the sphere of our work in order to find ourselves greater than we are.

No Man Is An Island, Thomas Merton

Dette innlegget skulle egentlig handle om Inger Hagerup og glede.