Den vellykkede muslimens karakteristikker

Glad tidings be to a servant who has:

1. Made their occupation worship (`ibada);

2. Neediness (faqr) their longing;

3. Spiritual seclusion (`uzla) their desire;

4. The Hereafter their concern;

5. Seeking a living their means [f: rather than an end in itself];

6. Death their reflection (fikr);

7. Their intention busy with renunciation (zuhd);

8. Killed through abasement (dhull) their self-consequence (`izz);

9. Making their Lord their sole need;

10. Remembering their errors in their solitude (khalwa);

11. Sending forth in ecstasy their contemplation;

12. Complaining only to Allah regarding their strangeness (ghurba);

13. And asking through repentance for Allah’s Mercy.

Yahya ibn Mu`adh al-Razi – Hilyat al-Awliya

Advertisements

«I, Robot»

Nå er jeg fryktelig lei av å høre om hijab i norsk media. Såfremt det ikke er snakk om et innslag som handler om en ny hijab-boutique i Oslo. Jeg trenger, tross alt, nye hijaber til en ny studiestart. Slitsomme debatter vil jeg likevel ha meg forunt. Jeg har ikke et ønske om å debattere min hijab, eller min rett til å bruke hijab i politiet eller rettsvesenet. Det er kanskje udemokratisk at jeg ikke kjemper, med nebb og klør, for det jeg har på hodet?

Det kommer en tid der en ung kvinne ikke har overskudd til å forsvare det lille tøystykket sitt. For det er et tøystykke; noen ganger firkantet, andre ganger tubeformet. Selvsagt betyr tøystykke noe for bæreren. For min del handler det om å symbolisere det forholdet jeg forsøker å skape med Allah, Gud. For deg som leser, enten du er muslim eller ikke-muslim, spiller det ingen rolle hva intensjonen bak hijaben er sålenge hijab-bæreren, frivilig, har valgt å bruke den. For det er dette det handler om: Friheten til å uttrykke noe som er veldig viktig, uvurderlig, for en. Uten å gå glipp av de mulighetene andre får. Det handler likefullt om friheten til å velge bort hijaben, uten å bli møtt med trakassering og utstøttelse.

Vi lever i et samfunn som problematiserer noe som, i utgangspunktet, er ganske enkelt. Vi påpeker at en hypotetisk politikvinne med hijab, for det har jo aldri vært en kvinne med hijab i politiet, antakeligvis vil fremstå unøytral – verdimessig- og dermed møte unødvendige problemer i felten. Nåvel, jeg tviler sterkt på at en svart, hijab-løs, kvinne ikke møter like stor, om ikke større motstand, i felten. Særlig klokken tre, lørdagsmorgen, utenfor en tilfeldig klubb i Oslo. Å fremstå nøytral er et urimelig krav, men å være nøytral i sitt arbeid er en nødvendighet. Og det tviler jeg ikke på at vår, hypotetiske, politikvinne vil være istand til etter et par år på politihøgskolen og en dose sunn fornuft. Selv med en uniform-tilpasset hijab på hodet.

Muslimer er ikke skyldfrie heller, vi har deltatt i problematiseringen fra vår kant. Når politivesenet velger å se firkantet på reglene og insistere på at hijab er uforenlig med politiuniform må vi nesten akseptere det. Ifjor var det snakk om regelendring, men dømmer vi utifra den motstanden forslaget møtte er det klart at Norge, som en flerreligiøs og flerkulturell nasjon, ennå er umoden for en uniformert kvinne i hijab. Burde en minoritet tvinge fram endring hos majoritetssamfunnet, og hvem taper på dette?

Noe sier meg at det ikke er kvinnen i hijab med ønske om å bli lovens lange arm. Taperen er den muslimske kvinnen som ringer politiet og gebrokkent ber om hjelp mot sin voldelige ektemann. Kvinnen som blir møtt av, utvilsomt, kompetente politibetjenter, men likefullt politibetjenter som ikke forstår kvinnens religiøse og kulturelle bakgrunn. Kanskje hadde det hjulpet på trygghet-og selvfølelsen om en kvinne, like tilslørt som henne, kom inn døren med sine kolleger og ikke bare var istand til å håndtere mannen, men også forstå, genuint, hvilke problemer en muslimsk kvinne kan støte på, offentlig og privat?

Nei, vi skal forholde oss nøytrale må vite. Jeg er sikker på at japanerne snart finner ut hvordan man lager nøytrale politiroboter. Da vil sikkert dette problemet fordufte.

Ramadan, dag 13

Idag,  under forelesning om enzymaktivitet, tegnet jeg en fisk. Nettopp. En fisk som spiste opp en monsterbakterie. Bakterier er kule. Noen bakterier transporterer stoff inn, og ut av seg, ved hjelp av lys. Det er ganske snasent. Har planer om å lage nudler idag, skjønt mor ikke synes det kvalifiserer til mat. Jeg har også altfor mye å gjøre, og går dermed glipp av et supert foredrag om Tidsreiser på Chateau Neuf.  Stikk innom om du har tid.

Jo, sendte dessuten et innlegg til Dagsavisen om hijabdebatten, men debattredaktør svarte hyggelig tilbake og sa at de aldri publiserer anonyme tekster. Prisen å  betale for anonymitet. Skal skrive del 2 av «Islam er undertrykkelse»-innlegget etter ramadan, men siden jeg allerede har skrevet et innlegg om hijab får jeg publisere det her. I min lille fine blogg der jeg kan være superanonym og samtidig bli gjenkjent av folk. Det skal ikke mye til for å knuse mitt skallus inkognitus. Det var dagens fjas.

Jalaluddin ar-Rumi: Fihi ma Fihi (It is what it is)

    It is said that after Muhammad and the prophets revelation does not descend upon anyone else. Why not?

    In fact it does, but then it is not called ‘revelation.’ It is what the Prophet referred to when he said:

    The believer sees with the Light of God.

When the believer looks with God’s Light, he sees all things: the first and the last, the present and the absent.

For how can anything be hidden from God’s Light?

And if something is hidden, then it is not the Light of God.

Therefore the meaning of revelation exists, even if it is not called revelation.


Refleksjon

«I exhort you to do one thing alone: to stand before Allah in pairs, and on your own and then reflect»

«Have they not travelled in the earth and seen?»

Jeg synes det er vidunderlig hvordan Allah oppmuntrer mennesket til å tenke selv, for hva var den store forskjellen mellom englene og mennesket? Jo, evnen til å reflektere over skaperverket. Selv om du kanskje ikke tror på Gud eller er enig i gudelæren i Islam, så er du forhåpentligvis enig i at kunnskap og refleksjon er blant menneskets beste egenskaper. Nå er jeg ikke en biolog, men det å fundere over sin eksistens og omgivelsene må være noe som skiller oss fra dyrene?

Det er det Allah ber oss gjøre når vi, for eksempel, ber. Det er veldig enkelt å la tankene fly vekk under bønn. For det vi egentlig gjør er å fremsi vers og følge en fast rutine. Er det innøvd er det lett å be uten å tenke noe særlig over hvorfor man gjør det man gjør, og hva meningen bak det man sier er. Men Allah ber oss reflektere over hvor hver bevegelse vi foretar oss og hvert ord vi ytrer. Det er også viktig å studere de  tegnene Allah har spredt rundt oss for at vi skal oppnå innsikt. Hvor ofte lukter du på blomstene eller stopper du opp for å studere meitemarken som glir over fortauet, til gressets trygghet?

Jeg gjør det ikke ofte nok.

The People of Repentance

Dagens foredrag er av sheikh Suhaib Webb, en svært kunnskapsrik og balansert mann med de mest inspirerende foredrag og essays. Gjerne besøk nettsiden hans, med en rekke ulike bidragsytere, på Suhaib Webb.

Noen tekster fra siden:

Statement of American Imams & Community Leaders on Holocaust Denial

Glimpses into the Art of Moderation from the Prophet

Why All Americans Should Want a Mosque in their Neighborhood

Her er en inspirerende tale om å be om tilgivelse:  The People of Repentance

Tilgivelse

«Ask Allah’s forgiveness. Allah is Ever-Forgiving, Most Merciful.»

«Ask forgiveness for your wrongdoing, and for the men and women who believe,»

Ramadan har minnet meg på hvorfor jeg aldri ble ferdig med forrige krønike. Nemlig studier, atter studier, matlaging, tretthet og, om jeg minner meg selv på at det er ramadan og ikke treffer senga med hodet først, litt ekstra bønn. Dere får å tilgi meg.

Det er nettopp dét dette innlegget skal handle om – tilgivelse. Muslimer blir oppfordret til å be om Allahs tilgivelse daglig, og når jeg ser at jeg har sagt noe galt eller gjort noe dumt, repeterer jeg: Astagfirullah, Astagfirullah (Å, Allah, tilgi meg).

Islam lærer oss at Allah perfekterte menneskets form. Jeg som daglig leser om det fabelaktige maskineriet vi kaller kroppen overveldes av hvor fantastisk alt i kroppen vår samarbeider om sine roller. Fra det reseptoren på cellemembranen som forteller cellen, og igjen vevet, hva den skal jeg gjøre, til hjernen som først oppdager at noe må gjøres.  Selv om menneskets form, sjelen og egoets beholder, er fullkommen er ikke egoet fullkomment. Mennesket har en fri vilje, og med den frie viljen kom også muligheten til å velge galt. Muligheten til å lyve og bedre. Ikke fordi vi er dårlig,  selv om jeg har løyet før, vil jeg ikke påstå at jeg er et dårlig menneske? Men noen ganger går ting litt over styr.

Noen  ganger er vi ikke helt klar over konsekvensene av våre handlinger, noen ganger kan det å våkne opp med en dårlig dag påvirke andre, og gi dem dårlig humør. Noen ganger har vi ikke kontroll over vårt temprament og lar det gå utover andre. Og noen ganger er vi ikke istand til å vokte over våre lyster, enten det er begjær etter matrielle godsaker (ja, koste hva det vil koste) eller andre mennesker (på bekostning av din(e) kjære). Jeg sier derfor:

Ya Allah, å Gud. Du som har perfektert min form, perfektér min sjel og mitt ego. Tilgi meg for de synder jeg har begått mot deg, og de synder jeg har begått mot meg selv. Gi meg styrke til å motstå det fristende, og klarhet for å forstå det rette.

I Koranen står det at det kan hende vi (mennesket) tror noe er godt  for oss, men så gavner det oss egentlig ikke. Og noen ganger tror vi at noe er til skade for oss, men i sannhet er det godt for oss. Det er kanskje selvsagt for noen, men når jeg reflekterer over det slår det meg at jeg mang en gang har stått ovenfor et dilemma og hatt en tilbøyelighet til å velge det jeg tror er riktig for meg (fordi det er et mer behagelig valg) selv om jeg kanskje vet at det ikke er rett. Det verset understreker er, tror jeg, noe som er relevant for oss alle.

Jeg skal ikke skrive meg vekk her, dette innlegget dreier seg om tilgivelse. En ting er å synde mot Allah og seg selv, en annen er å begå en synd mot en annen. Og da krever Islam av muslimen at synderen ber om tilgivelse fra den han eller hun begikk synden mot. Så, har du løyet til et menneske er det krav at du oppsøker personen og forteller henne at du løy til henne den gangen, og at du så gjerne håper hun tilgir deg. Da er det opptil personen om han, eller hun, vil tilgi synderen. Det å innrømme sine feil er tøft, det å innrømme sine feil ovenfor andre er verre.  Og det ikke bli tilgitt kan være ødeleggende. Så jeg sier:

Brødre og søstre, om ikke vi er søsken i troen er vi søsken av å leve på samme jord, jeg håper dere tilgir meg for de synder jeg har begått mot dere. Tilgi om jeg har såret eller skadet andre. Tilgi meg om jeg har skrevet usannheter her eller fornærmet andre. Tilgi meg om jeg noen ganger virker høy på pære eller arrogant. Tilgi meg, og Allah vil tilgi oss alle.

Verdt å merke seg: En muntlig overlevering fra profeten, fvmh, sier at to brødre (brødre i tro og i menneskehet) aldri bærer nag til hverandre i mer enn tre netter:

Abu Ayyub Ansiri reported Allah’s Messenger (may peace be upon him) as saying:

It is not permissible for a Muslim to have estranged relations with his brother beyond three nights, the one turning one way and the other turning the other way when they meet; the better of the two is one who is the first to give a greeting.

Sahih Muslim

Planlegging av hverdagen


En leser spurte hvordan man planlegger lekser og lesing under ramadan. Enhver som har fastet vet at arbeidslyst, konsentrasjon og humør raser i superfart nedover etter klokken 10 på morgen. Mye av det er psykisk. Bevisst eller underbevisst gruer man seg og grubler fælt over hvordan man kommer til å overleve. Selv om det beste man egentlig kan gjøre er å tenke mindre på at man ikke kommer til å få spist lunsj med gutta, og heller tenke på alt annet man faktisk får gjort. Hvordan skal jeg unngå å merke at jeg er sulten og tørst?

Lett! Ikke tenk på at du er sulten og tørst. Fyll hvert eneste minutt av dagen med noe produktivt (eller ikke fullt så produktivt). Den beste måten man kan gjøre det på er ved å lage en plan (ikke sant Egon?). Nå har ikke studiene startet for meg enda, men et utkast på hvordan min dag kan fortone seg:

0300: Våkne opp for suhoor (morgenmåltid). Sett på te/kaffe, varm forberedte retter i mikroen og spis med familien.

0345:  Be fajr (morgenbønn), lese en hizb (en del) av Koranen alene eller med mamma.  Er jeg fresh nok leser jeg i en time eller to. Er jeg ikke fresh nok, legger jeg meg igjen.

0800: Universitetet. Det som både er fordelen og ulempen ved universitetet er at vi ikke har faste timer. Fordel: Mye av leksene/lesingen kan man få unnagjort på lesesalen iløpet av formiddagen. Ulempe: Mye dødtid betyr mye tid til å la tankene fly vekk og, ikke minst,tenke på en jamrende mage. Det beste rådet jeg har: Les, les, les. Og når magen blir uutholdelig, gå ut en tur og strekk på beina. Er du på Blindern besøk Mosalla (bønnerommet). Går du på en skole uten bønnerom, sitt litt for deg selv og fremsi et par dua. Minn deg selv på hvorfor du gjør dette. Møt et par venner og la dem distrahere deg (men for all del, ikke snakk om at dere er sultne!)

1600: Alt etter hvordan planen min ser ut håper jeg at jeg kommer meg hjem klokken fire. Etter en rask dusj, er det rett i seng. Er du ikke en siesta-person, burde du virkelig bli det. Det er umulig å være oppe til ni uten mat.

1900: Har du ikke maten fryst ned er det bare  å begynne å lage mat. Er maten fryst ned, bruk tiden på noe annet. Lekser/studier, koranlesing, hør på fine foredrag hos Halaltube, ring en venn, besøk en venn eller blogg.

2100: Solnedgang. Klar for iftaar (fastebrytingsmåltidet). Dekk bordet, sett frem dadlene, sett på Abdul Basit Abdul Samad på lavt volum og spis!

Hvis vi ikke skal be tarawih (ramadanbønn) i moskeen, setter vi oss ned og sier mye dhikr (salmer), eller vi hører på dhikr, leser fra Koranen, snakker sammen om Islam, ser på foredrag, ser litt på TV og spiser.

2300: Etter Isha’ bærer det i seng. Helt frem til morgenmåltidet!

Planlegging av måltidene

1. Sett opp en liste over dine (familiens, kollektivets eller de du måtte bryte fasten med sine) favorittretter. Stryk bort de du med mest sannsynlighet ikke kommer til å lage, og uthev de du kanskje kommer til å lage flere ganger. Prioriter sunne og raske alternativer som gir mye næring.

2. Før måltidene inn i ramadankalenderen din. Alternativt i almanakken eller dagboken din. Slik at du kan gå inn i kjøkkenet, målbevisst, og vite hva du skal lage og hvordan du skal lage det. Sett også opp hver iftars (fastebryte-måltids) hovedingrediens (kylling, laks, kjøttboller, biff, reker, koteletter o.l) og spre ingrediensene slik at du får variert rettene.  Hvis du ser det er dager der du sannsynligvis ikke vil få tid til å lage mat,  lag ekstra dagen før og skriv det ned i dagboken din.

3.  Lag en handleliste for måneden, eller sett deg ned på søndager (alternativt andre fridager) og skriv opp ukens handleliste. Da trenger du ikke å stå i butikken og se deg rundt råvill, eller glemme eggene (noe jeg alltid gjør).

4. Prøv å handle mat som ikke forderves raskt, i store kvanta. Altså, ikke fyll kjøkkenet med kjøtt, men tenk praktisk slik at du ikke må  ut og handle hele tiden.

5. Mitt beste råd, frys maten! Av mange grunner er det upraktisk å måtte bruke hele ramadan på å stå i kjøkkenet og kokelere. Ramadan er en måned der fokuset skal ligge på tilbedelsen. Der det lille overskuddet du har etter jobb og skole skal være å tilbringe resten av ettermiddagen og kvelden med familie og venner. Pakk maten i plastikk som tåler litt mikrobølgeovn og sett på kaffen. Da får du tid til mye annet også.

Inspirasjon: My Halaal Kitchen