Wilders kaller Koranen en arabisk «Mein Kampf», gjør ikke det meg til en nazist?

I disse dager prater man om Flemming Rose og et ganske patetisk demonstrasjonstog opp Akersgata. Eller, kanskje ikke så langt engang? Norske muslimer har, mer eller mindre, unisont tatt avstand fra demonstrasjonen, og offentlige norske muslimer oppfordrer folk til å holde seg hjemme om en demonstrasjon varsles.

Her hjemme vet ingen, utenom meg, hvem Flemming Rose er.  Vi bryr oss mest om den somaliske statsministeren som har blitt presset til å gå av, den nye statsministeren, situasjonen i Syria og når skattepengene tikker inn. Jeg skal lese Murakami, og ikke Rose, i sommer. Jeg synes karikaturene var idiotiske, jeg synes at provokasjon er barnslig, og jeg synes at mange operer med et kunstig skille mellom «latterliggjøring av sak» og «latterliggjøring av person.» Men jeg bryr meg egentlig ikke, det er overraskende mange muslimer som ikke bryr seg. Om Rose, om Wilders, om Ayaan Hirsi Ali og om nordmenn som skyter hardt, og ofte meningsløst, mot Islam. Det er så mye annet som er givende å bry seg om. Søppelhaugen i Bellonas hage, for eksempel. Jeg liker Bellona. Frederic Hauge er det mange vil kalle kjekksomfy.

Tilslutt;

Fight your soul with the swords of self-discipline. These are four; eating little, sleeping briefly, speaking only  when necessary and tolerating all the wrongs done to you by men. (…) and tolerating wrongs will bring you to the goal – for the hardest thing for a man is to be mild when snubbed.

Yahya ibn Muadh al-Razi,  830-871 e.kr

Idétørke

Virkelig agurktid i hodet mitt akkurat nå. Føler jeg har lyst til å blogge, men vet ikke hva jeg skal blogge om. Uinspirert?

Integreringsetaten

Hvis foreldrene skriver i søknaden at «vi snakker norsk hjemme», da må det komme en fra integreringsetaten etter en uke eller to og sjekke at foreldrene behersker norsk. Man må kontrollere de opplysningene som ligger i søknaden, sier Hagen.

Snakk norsk – få kontantstøtte

Norsk solidaritet og eksamensrølping

Foto: Troy Holden

Jeg sitter på humanistisk fakultet og venter på en eksamensfest.  Jeg kunne, i likhet med mine kvinnelige kullkameratinner, dratt hjem og kledd på meg. Hvilket vil si; jeg er ikke naken, jeg er bare ikke festkledd. Og drar jeg hjem vil jeg få lyst til å være hjemme, med mamma og familien. Jeg har heller ikke festklær som overlever regnet. Men det går ikke, jeg har bestemt meg for å bli mer sosial på kullet, selv om det – forhåpentligvis ikke – betyr at spriten er festen.

En gang fortalte jeg en etnisk norsk venninne at det er vanskelig å si nei til invitasjoner uten å bli misforstått. For er man invitert er man forsøkt inkludert, og da bør man  ta imot hånden som er rukket ut. Hun stirret forbløffet på meg og påpekte at jeg da hadde vært på fest hjemme hos henne. Joda. Men det er kjentfolk. Jeg har sett dem slukne midt i en samtale, og jeg har sett dem tale på en talerstol. Og uansett hvor mye Cava som er i systemet, greier de å holde gående en samtale om brystmelk og amming, ispedd løsninger på konflikten mellom Palestina og Israel. Det er hysterisk morsomt, i små doser. Det er det å være i et noe anstrengt miljø, der det eneste som gjør situasjonen mindre anstrengt er å drikke. Nå må jeg slutte å lyve. Jeg er generelt utilpass i sosiale tilstelninger der jeg har minimalt til felles med folk rundt meg, men jeg tvinger meg selv til å gå. I håp om å bli positivt overrasket. Og ofte blir jeg jo det, positivt overrasket altså. Dessuten kjenner jeg jo en del som skal dit allerede.

Men ja, man kan aldri si: «Nei, jeg vil ikke.» – Eller: «Nei, jeg kan ikke.»

Uten å bli misforstått.

Da er subjektet «meg» (du vet du har lest om lungefysiologi i to måneder når du ikke greier å skille mellom subjekt og objekt). En muslimsk jente som dekker håret og har et karakteristisk brunt ansikt. Jeg innbiller meg at de spør:

«Hvorfor kan hun ikke?»

«Kanskje hun ikke får lov?»

«Stakkars.»

«Stakkars» og jeg har vært en fiende gjennom hele livet. «Stakkars» og jeg ble kjent første gangen mamma pakket matpakken min, og mors gjærede pannekaker (‘anjeero’) ble blottlagt for hele klassen. «Stakkars» og jeg ble siamesiske tvillinger da jeg begynte med hijab, og «Stakkars» og jeg danser tango hver gang jeg sier nei til en invitasjon til et sted jeg egentlig ikke har lyst til å være. Det mennesket jeg ser opp til her i verden mener at dette er min verste egenskap: Min manglende evne til å ikke bry meg om hva folk synes om meg. Men bevisst og ubevisst har jeg hele tiden behov for å si «jeg kan». Til tross for det du tror om meg og folk som fysisk ligner på meg, jeg kan.

Så jeg skal dra på fest, jeg igrunn mistenker blir litt slitsom. Også skal jeg smile, høre på hvor folk skal i sommer, overleve  min sosiale angst og vise at jeg kom. Jeg er med. Jeg er en av kullet. Norsk solidaritet.

«Real black girl, I salute your existence.»

Oppmuntring til en eksamensfrustert svart jente. Hei, stic.man. Hei, M-1. Gud, om jeg elsker dere.

Dedicated

not to Americas Next Top Model

but to the natural girls right next door.