Genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre:

TAIYE SELASI

PAKKE OG DRA

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Det er lenge siden sist jeg leste en roman som har fått meg til å slutte å registrere mine omgivelser. Det er lenge siden sist jeg kjente på den suggererende opplevelsen lesere – du vet, de som oppgir lesing som en hobby og andektig lytter til Bok i P2 – har som et minste felles multiplum. Det er i hovedsak to grunner til det:

Etter at jeg ble student har jeg først og fremst lest av plikt og ikke for fornøyelsens skyld. Og den pliktiges skyld har skylt over meg hver gang jeg har dristet meg til å forsake pensumlitteratur for skjønnlitteratur. En rastløs leser rekker ikke å tre inn i det suggererende stadiet, etter tredve minutter har hun hentet forelesningsnotatene sine.

Jeg har også blitt infisert av viruset vi alle klager over. Viruset som holder oss pålogget, distraherer oss fra det langtekkelige og langsomme, og innstiller i oss et overveldende behov for øyeblikkelig tilbakemelding. Sosiale medier, altså. Greit å presisere det i fall poenget forsvant i ordrikheten.

Disse to grunnene har gitt meg en bokhylle som stadig fylles med uåpnede titler. En av dem var en roman som tilfalt meg da jeg først begynte å jobbe som sommervikar i Dagbladet for snart tre år siden. «Pakke og dra» fant veien til reisevesken min på vei til Roma tidligere i år, men det var ikke før jeg hadde returnert til Oslo, til hverdagen og til det forutsigbare at jeg fikk roen til å lese. Og jeg leste.

Taiye Selasi, damen som introduserte verden for begrepet afropolitt, skildrer her en far som svikter og en familie som deretter går i oppløsning. Den briljante kirurgen Sai, født i en nigeriansk jordhytte og forlatt av en far som ble fornedret foran sin kone, gifter seg med den vakre, foreldreløse og nigerianske Fola. I to tiår klatrer han den sosiale stigen med kona som støtte. Han spiser kanapéer, går i pressede kakibukser, sender ungene til privatskoler og mingler med det liberale, men tradisjonsrike anglosaksiske langs den amerikanske østkysten.

Alt faller sammen når han mister jobben og uten familiens viten bruker hver slant i kontoen på en advokat, for å kjempe en fånyttes kamp mot urettmessig oppsigelse. Når han endelig erkjenner tapet, forsvinner han og lar sin like briljante eldstesønn, sine vakre tvillinger, sin usikre minstejente og sin stolte kone hanske med konkurs og oppbruddets skjæringskrefter.

«Det er ikke bare det at familien hennes er fattigere i sammenligning som får Sadie til å klamre seg sånn til familien Negroponte som hun gjør. Det er det at de er vektløse, familien Sai, spredt i fem retninger, en familie uten tyngdekraft, fullstendig ubundet. Uten noe så tungt som penger under, som trekker dem alle ned til den samme flekken på jorden, en vertikal akse, og uten røtter som sprer seg ut under dem, uten besteforeldre i live, ingen historie, en horisontal – har de svevd opp, blitt spredt, drevet utover, eller innover, og nesten ikke lagt merke til det når noen har havnet utenfor feltet.»

Hvert familiemedlem havner nettopp utenfor feltet. Tvillingene bærer på en stygg hemmelighet. Yngstejenta er høyt elsket av moren, men alltid utilstrekkelig i forhold til sine søsken og brekker seg derfor over doskålen. Og eldstesønnen, Oleu, en like dyktig kirurg som sin far, er patologisk redd for genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre.

Men dette handler ikke om afrikanere, dette er en historie om immigranter, om mennesker som mangler det horisontale og tyngdepunktet som trekker familier sammen. Og om ensomheten som oppstår når belgfrukten knekker av ytre traume og indre konflikt, når frøene uvillig detter ut av ryggsømmen.

 «Vi gjorde det vi kunne. Det var det vi kunne. Å dra.»

Var det det?

«Vi var emigranter. Emigranter drar.»

Advertisements

En islamistisk terrorist, sier du? Det er en, umm, hmm, en muslimsk terrorist som…

Det siste døgnet har jeg tvitret om terroraksjonen i København. Jeg reagerte opprinnelig på det jeg oppfattet som en prematur konsens om at angriperen var en islamistisk terrorist. Sannsynligheten for dét var selvsagt stor. Charlie Hebdo ligger tross alt ferskt i minne og forløpet i helgens aksjon mistenkelig lik. Sannsynligheten var altså stor, men islamistisk terrorist var fortsatt en teori av flere mulige. Valg av mål og – ja, dessverre – gjerningsmannens utseende styrker sannsynligheten for at gjerningsmannen er drevet av et jihadistisk tankesett. Så langt forstod jeg tonen i mediedekningen.

Men «islamistisk terror» lød, av det jeg leste, som en dom snarere enn en mulig (sannsynlig) teori. Da ble jeg raskt forvirret. Hva er egentlig «islamistisk terror» og hvem er en «islamistisk terrorist»? Er kombinasjonen av mål og forbryter nok til å fatte en slik konklusjon? For noen virker disse spørsmål banale, på grensen til vrange, men da jeg i går studerte terroraksjonen i København var jeg genuint usikker.

Er det virkelig slik at et angrep mot et jødisk mål eller mot islamkritikere, begått av et menneske som sannsynligvis har muslimsk bakgrunn (før gjerningsmannens identitet ble kjent var vi tross alt fortsatt på sannsynligheter), er islamistisk terror. Angrep som er ledd i en større krig mellom oss og ekstreme, militante muslimske grupper med jihadistisk tankesett?

Er så alle angrep mot slike mål uttrykk for islamistisk terrorisme – og når er det, i så fall, ikke det?

I muslimske miljøer går stadig hjertesukket «det finnes gærne ikke-muslimske terrorister, men bare ideologisk overbeviste muslimske terrorister». Jeg har også hørt fra nære venner og fjerne bekjentskaper påstander som at «terrorisme bare eksisterer når overgriperen har muslimsk bakgrunn». Jeg har tidligere reagert på disse hjertesukkene. Det en del av mine trosfeller har lett for å ignorere, i sitt hjertesukk, er selvsagt at ikke-muslimske terrorister, sågar anti-muslimske terrorister, både finnes og ansvarliggjøres. Les Breivik.

Samtidig er det jo noe sant i hjertesukket.  I amerikansk sammenheng blir såkalt «insanity defense» sjeldent fremmet i forbindelse med terrorister som har muslimsk bakgrunn. Selv har jeg vanskelig for å huske, i europeisk sammenheng generelt og nord-europeisk kontekst spesielt, diskusjon om muslimske terrorister som noe annet enn islamistiske terrorister. Og i utgangspunktet er jo det underlig når andelen terroraksjoner – begått av mennesker med muslimsk bakgrunn – har vært høy de siste 14 årene? Det finnes da noen kliniske nutjobs blant disse?

Det er klart det finnes årsaker til at terrorister eller massemordere, med muslimsk bakgrunn, ikke erklærer seg utilregnelig i gjerningsøyeblikket. En opplagt årsak er at mange dør under terroraksjoner. En annen fremtredende årsak er at det har vært relativt få såkalte lone wolves – soloterrorister, om du vil – med muslimsk bakgrunn. Stort sett har organisjoner, grupper eller celler påtatt seg skylden og æren for en gitt terroraksjon. Selv om, selvsagt, slike organisasjoner, grupper eller celler med stor sannsynlighet tiltrekker seg mennnesker som scorer høyt langs psykopati-spekteret.

Likevel, å drepe i, for eksempel, Al-Qaida, Boko Haram, IS eller Al-Shababs navn – eller å drepe i deres ånd – handler om å fremme en politisk agenda, å delta i denne sivilisasjonskrigen disse militante jihadistene innbiller seg at muslimer deltar i.

Så det er klart forståelig at vi alle har islamistisk terror på tunga og det er tydelig at den islamistisk terroristen hverken må være i zen eller særlig intelligent for å kunne forsvare sin tittel som en islamistisk terrorist.

Samtidig – disse innsiktene og erkjennelsene har ikke lindret kløen i hjernen min. Tilbake til de første spørsmålene: Når er ikke en muslimsk massemorder en islamistisk terrorist? Hvis det i det hele tatt, jeg tillater meg et begrep fra mitt pensum, en eller flere differensialdiagnoser til islamistisk terrorist?

Jeg har allerede flagget psykose uten (særlig) ideologisk forankring som en mulig differensialsdiagnose. Hva med hatkriminalitet relativt frikoblet fra det tankeuniverset islamistiske terrorister opererer i? Finnes flere?

Min hensikt er ikke å sykemelde muslimske terrorister eller friskmelde min religion. Jeg synes det er urimelig å anklage meg, eller likesinnede, for å ikke våge å konfrontere ekstreme og voldelige islamtolkninger ved å stille  disse spørsmålene. Jeg kjenner få muslimer som tripper rundt den famøse elefanten. Vi som har slektninger i land der muslimske ekstremister utgjør en overhengende fare, tillater oss ikke denne luksusen.

Men de fleste muslimer jeg kjenner reagerer refleksivt på den raske og øyeblikkelig assosiasjonen mellom muslimsk terror og islamistisk ideologi som etableres etter terroraksjoner. Ikke nødvendigvis etter Charlie Hebdo der det tidlig ble klart at morderne gradvis hadde gjennomgått en radikaliseringsprosess. Men i tilfeller – som helgens terror – der de få fakta ligger på bordet. Hvorfor reagerer mange av oss refleksivt?

For dersom enhver muslim som uansett kan og vil begå vold (et faktum som har blitt klart i tilfellet Omar El-Hussein), og som bruker islam(s ære) som en pretekst til å begå denne volden, initierer i ettertid en debatt om islam(s tilbøyelighet til vold) – noe vedkommende nødvendigvis vil gjøre dersom han av presse og kommentariat umiddelbart beskrives som en islamistisk terrorist- vil man også ansvarliggjøre en religion og mennesker som i utgangspunktet aldri ville vært istand til å ha motvirket eller påvirket i noen retning.