Antiracism is something you piss on?

I 1917 ble Marcel Duchamp nektet å stille ut et pissoar han hadde kjøpt, snudd på hodet og kryptisk signert R Mutt. Vokterrådet bestod av Society of Independent Artists, en sammenslutning av progressive kunstnere som arrangerte utstillinger der enhver, mot et beløp, kunne stille ut verk i et presumptivt fordomsløst miljø. Et urinal, konstaterte Duchamps kolleger, er intet kunstverk. Det finnes lek-og kunstlærd som vil si seg enige i det, nesten hundre år etter furoren i New York. Men Duchamps pissoar og øvrige ready-mades introduserte konseptualismen som mange (i hvert fall jeg) forbinder med samtidskunst, Duchamp har overlevd kritikerne og pissoaret står igjen som et enestående kunstikon.

Selvsagt er de største kunstverkene fra det tjuende århundret stygge, selvsagt er mange verk støtende og selvsagt kunne flere blitt laget av en femåring, men det viktigere spørsmålet er hvorfor adopterte det tjueende århundrets kunst det stygge og støtende, innleder den amerikanske filosofen Stephen Hicks, i sitt essay om kunsten som ble stygg. Om Duchamp, skriver Hicks at urinalen formidlet et relativt enkelt, men u-banalt poeng:  Art is something you piss on.

Kunst handler ikke, i hvert fall ikke utelukkende, om håndverkets evne til å pirre og tirre våre estetiske sanser. Kunst er også en intellektuell øvelse, en – for å skamløst plagiere Hicks – filosofisk beskjeftigelse. Ideen om kunsten som en diskurs resonnerte, bevisst eller ubevisst, i Fadlabis kommentar til Kongolandsbyen (vi vil at folk skal protestere i gatene mot prosjektet) for to og ett halvt år siden. Den senere bagatelliseringen av prosjektets kritikere, formidlet gjennom et syv minutter langt klipp fra Dakar, har forståelig nok terget dem som har ytret bekymring om prosjektets form. Enda vi uinnvidde i diskusjonene bak kulissene lett får inntrykk av at fleipingen fra Senegal er rotfestet i noe mer personlig enn kunstnerisk hovmod.

Foruten om mat, øl, solbriller og ramsalt kritikk av Antirasistisk senter og Afrikan Youth in Norway, løfter kunstnerduoen, i videoen, problemstillinger som er verdt en diskusjon strippet for antipatier. Må ethvert kunstnerisk arbeid med nåtidig og historisk (fravær av) multikulturalisme som tema basere seg på det vedtatte og allment aksepterte? Må kunstnerisk bearbeidelse av et gitt tema være snill, politisk korrekt og konstruktiv? Er ikke politisk korrekt kunst jævlig kjedelig?

I Aftenposten skriver Ifejilika, Lydersen og Mohamud korrekt og klokt at det ikke finnes en enhetlig front mot Cruzner og Fadlabi, og at prosjektet med tilhørende debatt ikke burde handle om den betraktede, men betrakteren. I så måte er jo artikkelforfatterne enige med kunstnerne i at prosjektet bør handle om det sprukne selvbildet (Cruzner) til den tause hvite majoriteten (Ifejilika et al.). Personlig tenker jeg at det er vel så viktig å diskutere det Fadlabi, i forrige ukes program, formidabelt beskrev som the guardianship of racism. En slik diskusjon nødvendiggjør en begrepsoppklaring, den nødvendiggjør en diskusjon om hvordan rasisme best defineres og den nødvendiggjør en kritikk av den moralismen som dessverre ofte råder, internt eller offentlig, når etnisk bakgrunn er på agendaen. For egen del er jeg like interessert i en diskusjon om den afro-europeiske (enda debatten på ingen måte er forbeholdt afrikanskættede) forståelsen av hva det innebærer å være svart, om afrosentrismens levedyktighet og sist, men sannelig ikke minst, en norsk diskusjon om antirasistisk rasisme.

Denne finurlige begreåskonstruksjonen stammer fra Black Orpheus, ført i pennen av den franske filosofen Sartre. I essayet analyserer han den frankofile negrityde-bevegelsen og beskriver Frantz Fanon, med likesinnede, som den negative antitesen til den hvit dominansen bevegelsen motsatte seg. Negrityden var essensielt like rasistisk som den hvite imperialismen og begge former for rasisme ville utslette hverandre med et raseløst samfunn som resultat. Det sier seg selv at Sartres idealisme ble sjukt lite populær blant de frankofile afrosentrikerne som likestilte sitt prosjekt, ikke med rasisme, men med humanisme. Hadde Sartre likevel ikke et poeng?

Afrosentrismens mest høylytte proponenter er for multikulturalismen det radikal feminismen er for kjønnslikestillingen. Kontraproduktiv, altså. Er det greit at «fargede» fremmer seg selv på bekostning av «hvite», er det greit at det er innafor å prate om hvordan det «hvite» er ordinært, platt og monokront, mens det «fargede» er ekstraordinært, eksotisk og fargerikt? Er det ingen som får sure oppstøt når en lyshudet beskriver seg selv som en «bleikfis»?

En filosofisk beskjeftigelse, en intellektuell øvelse, det er altså den konseptuelle kunsten. Kanskje må vi bygge ned rasismens vokterråd for å våge og diskutere åpent og progressivt? Det er selvsagt mulig at Fadlabi og Cruzners utstilling bidrar nada til tenkning om rasisme i Norge, men kanskje er antirasisme noe vi egentlig pisser på?

Advertisements