Madad,Madad, Madad!

Jeg skulle i utgangspunktet bare dele denne på facebooken min, men denne er altfor bra til å bare deles med vennene mine. Ikke bare er dhikr (bønnen) utrolig fin, videoen fantastisk lagd, men den er også vidunderlig fargerrik.

På mange måter.

Advertisements

Det skal sies at studentersamfundet i Oslo er et fantastisk tilholdssted for studenter, med ymse interesser og ulik grad av politisk engasjement.

Det er så mye man kan finne på der. Det er så mye man kan delta i. Det er så mye som distraherer en fra pensum. Hva skjer så når jeg, som har planlagt en asosial uke med intensiv lesing, får vite at Rebiya Kadeer kommer på besøk i regi av Cinema Neuf?

Klart jeg dropper alt.

Stikk innom du også!

The 10 Conditions of Love

Fail. Fail. Fail. Fail.

Kilde: Venstre vil ha en imamskole

Abid Raja feiler noen ganger, men det overraskende er at feilingen hans, som oftest, går ukommentert i muslimske miljøer. Not anymore, sir.

Et minstekrav for en person som skal uttale seg om Islam må være at personen vet noe om Islam. Det offentlige Norge antar at en muslimsk innvandrerpolitiker vet en haug om Islam fordi personen er muslim. Vel, det er noen tydelige brister i det resonnementet. Abid Raja, antar jeg (og Abid Raja får rette på meg om han vil), er en lekmann. Hvilket vil si at han vet like mye om Islam som en hvilkensomhelst skjegget eller uskjegget muslimsk fyr foran Grønland Halal Kjøtt. Jeg skal heller ikke sette meg selv på en pidestall og hevde at jeg har overveldende kunnskaper om Islam, jeg er en lek-kvinne, men er det en ting jeg har lært så er det at det er viktig å ha oversikt over sentrale islamske termer.

Fail #1:  Venstre vil ha en imamskole?

Spørsmål:  Hva er en imam og finnes det, per dags dato, imamskoler i verden?

Jeg har mine svar som jeg gjerne vil dele med dere, men jeg må understreke at det er mine svar og dersom en leser har innvendinger, eller er enig, så vil  jeg gjerne høre det.

En imam, i sunni-Islam, er en som leder bønn. Punktum. Det sier wikipedia og det sier ordboka (dog med unntak som vi ikke skal beskjeftige oss med her). Du trenger ingen formell utdannelse til å lede bønn, minstekravet er at du kan åpenbaringskapitlet pluss et par andre kapitler i Koranen på arabisk, og hvis du skal lede en blandet forsamling eller en forsamling av menn må du være en mann (det finnes mindre muslimske grupperinger som mener at det ikke er hold i Koranen for  at det må være en mann, dette skal vi ikke beskjeftige oss med her).

I den muslimske verden finnes det ingen imamskole (gisp!) for enhver person som har gått på en koranskole og kan resitere et par kapitler fra Koranen kan være en imaam. Populært har imam blitt et begrep som brukes om moskeens leder, en person som fungerer som spirituel veileder for det muslimske miljøet i nabolaget. Dette opphøyde bildet av imamen har kommet til for å få en motvekt til presten, slik at det blir enklere for RLE-læreren å fortelle sine femteklassinger at «kristne har prester og muslimer har imamer». Generelt så har jeg ingenting imot denne forenklingen, men når forenklingen inntar den offentlige diskursen begynner det å skurre. Særlig når den forfektes av muslimer som burde vite bedre.

Fail #2: Med dette forslaget vil vi få imamer som deltar i den norske offentligheten

Spørsmål: Hva skal imaamen bidra med i den norske offentligheten?

Hvis imamen skal opplyse folk om grunnleggende islamske prinsipper spiller det ingen rolle om han er fra Pakistan eller Saudi Arabia, de islamske fundamenter er det samme overalt. Jeg kan fortelle deg noe om islamske fundamenter. Men noe sier meg at Raja, og Grande, ønsker imamer som kan delta i debatter om kontroversielle emner som homofili, hijab eller kvinnesyn. Det er ikke et krav at imamen har en formell utdannelse, imamen er ikke kvalifisert til å kunne gi absolutte svar eller komme med nye tolkninger. Imamen har en flott resitasjonsstemme, skal han resitere på NRK og TV2? Jeg har ingenting imot det, gjerne ha Koranresitasjon på norsk rikstv liksom, men mer enn det kan han ikke gjøre. Og hvis en norsk imam, uten en formell utdannelse, skal begynne å tolke eller komme med sannheter som det er uenigheter om, er jeg den første til å skrive et sint brev til NRK.

Fail #3: Vi har allerede en offentlig finansiert presteskole, da bør vi også kunne ha en imamskole

Spørsmål: Er det berettiget å sammenligne en imam og en prest?

Nei. Islam er en religion med et eget religiøst hierarki (hierarki er et betent ord, men med det mener jeg rangering av religiøse ledere) og Kristendommen har sitt (og jeg må bare beklage at jeg stuer alle kristne i en gruppe,  jeg er fullt klar over ulikheter mellom de ulike kirkesamfunnene). Men før jeg begir meg på hva det islamske religiøse hierarkiet går ut på, vil jeg avklare hva presteskolen er. Slik jeg forstår det blir man en prest enten ved å gå på MF eller gå profesjonsstudiet i teologi ved et universitet. Gjerne rett på meg.

Det islamske religiøse hierarkiet er vanskelig å forklare, jeg har ikke fått det helt oppklart selv, men grovt kan man vel si at du har en ‘alim (lærd) ofte titulert med ‘sheikh’, muddaris og en imam. En lærd kan fungere som en imaam, men en imaam må ikke nødvendigvis være en lærd. Det er stor variasjonen innenfor samlebegrepet lærd, det de har til felles er mangeårig eller livslang utdannelse. Går du på et eller flere islamske instittuter har du friheten til å velge hva du vil utdype deg  i. En mufti/faqih (en rettslærd, det er noen forskjeller mellom mufti og faqih) og da er du istand til å utstede fatwaer (grovt sagt en ny religiøs lov eller oppklaring om et tema f.eks var det stor ståhei da tidligere stormufti av Egypt Tantawi ustedet en fatwa som forbød bruk av niqab ved Azhar universitet). Har jeg et spørsmål om hva Islam sier om genmodifisering er det naturlig at jeg oppsøker en mufti. En muhhadith (en ekspert i hadithvitenskap) har ikke nødvendigvis autoritet til å fortolke hadithene han er ekspert i, men han (og at jeg bruker ‘han’ er en dum tilfeldighet, det eksisterer og har eksistert kvinnelige haditheksperter) han kan skille falsk fra rett, svak fra sterk, ny fra gammel og på det viset skape system i et virrvar av hadither. For å bli en ‘alim og bli titulert med sheikh så er det viktig å ha ijaza (autorisasjon). Denne for du fra mennesker som allerede er autoriserte. Du får ikke nødvendigvis autorisasjon i alt, du kan ha ijaza i koranvitenskap og ikke hadithvitenskap, og spørre en ekspert i Koranen hvordan man skal tolke en hadith er fåfengt. Det er som å spørre en farmasøyt et medisinsk problem, eller motsatt. Farmasøyten kan endel anatomi og medisineren kan endel farmakologi, men det er likevel to ulike felt.

I moderne tid har man gått fra begrepet muddaris og bruker vestlige begreper som professor eller doktor. Det sier seg selv, du har bredere kunnskap og har kanskje tatt «sekulære» emner som f.eks politisk vitenskap i tillegg til din religiøse utdannelse. En muddaris kan også bli titulert med sheikh, men da hører du også han eller hun bli henvist som sheikh doktor (noe jeg synes  er uhyrelig morsomt når jeg ser på islamske programmer). En  muddaris har oversikt over Islam, kan svare på spørsmål, men når det er snakk om det kontroversielle eller nytolkning vil hun tilslutt henvise deg til en mufti.

Fail #4: Vi trenger imamer som kjenner norske forhold, som er oppvokst her og har blitt skiftet bleie på av norske barnehagetanter

Forutenom stereotypen han skaper, misoppfatningen over hva en imam er og forvirring rundt spørsmål om hva ‘norske forhold’ vil tilsi, tror jeg ikke at det er imamer Raja vil ha. Han vil ha muftier eller muddarriser, han vil ha mennesker som kan Islam, kan undervise i Islam og kan fungere som talspersoner for Islam. Jeg er enig i det. Hvorfor skulle jeg være uenig i det. Samtidig mener jeg absolutt at Norge ikke kan tilby noe slikt. Hvem skulle undervise der, hvordan skulle de undervise der, hva hadde studentene blitt, ville de bli autorisert og ville det vært marked for det i Norge?

Det siste er det store problemet. I mange muslimske miljøer er ikke det å utdanne seg innenfor Islam så veldig attraktivt, det er ikke akkurat kapitalistisk å bruke et tosifret antall år på å bli en underbetalt mufti når profesjonsstudiene i Norge står på rekke og rad, og tilbyr deg gull og grønne skoger. Men en dårligere stilt gutt i en landsby som får et fullt stipend til å studere Islam i Medina, eller Sudan, eller Hyderabad eller Kuala Lumpur eller Kairo, eller Damascus takker ikke nei. Det er stortsett disse man importerer til Norge fordi det er manko på mennesker som er skolert innenfor islamske vitenskap. Hvorfor ikke gjøre det mer attraktivt for norske ungdom med muslimsk bakgrunn å studere i Islam? Det er ikke utdanningene som tilbys i de ulike lærestedene som er mangelfull, problemet  er at lærden vi importerer har en annen kulturell oppvekst. Send sunn norsk ungdom nedover, og jeg tror ikke vi får tilbake terrorister,  men folk som kan mye og mer enn mye om Islam.

Dessverre blir det færre og færre sunne  norske unge i nabolaget. Unge føler seg ofte utstøtt og demonisert, og reiser man sørover med negative inntrykk av Norge, kommer man ikke tilbake så veldig balansert. Jeg avskriver ikke ansvar her, men at vi får radikal ungdom i Norge er ikke bare disse fæle, muslimske miljøenes feil.

Om å forstå det uforståelige

Jeg skal være ærlig. Jeg skal være direkte. Jeg skal være grov. Jeg håper dere tilgir meg for at jeg salter bort sukkeret.

Jeg gir F.

Jeg gir F i Richard Dawkins.

Jeg gir F i Cristopher Hitchens.

Jeg gir F i enhver viktigper som mener at han, eller hun, har dekonstruert «illusjonen» Gud. For så å gni det i andres ansikt.

Jeg gir F i folk som mener at religiøse (og særlig religiøse som følger en organisert og regelbundet tro) er irrasjonelle eller ignorante, eller ignorante og irrasjonelle.

Jeg er glad jeg tror på det overnaturlige, det irrasjonelle og det ulogiske. Det er befriende at det eksisterer (for meg er det ingen tvil om dét) en guddom som ikke lar seg begrense av fysiske lover. Jeg tror på noe som er større enn naturen, større enn det sansbare og, ikke minst, større enn meg selv. Denne guddommen, som muslimer velger å kalle Allah, har gitt meg mening i livet. Jeg har blitt tildelt en oppgave og det fyller mitt lille liv.

Pause.

Kvess ikke knivene. Jeg gir ikke F i ateister eller agnostikere. Jeg gir ikke F i mennesker som ikke finner Gud, eller mennesker som ikke vil finne Gud. Jeg har blitt kjent med nok ateister til å vite at de også kan være gode mennesker, og ikke bare noen egoistiske hedonister. Skal sant sies, kan selv jeg være en hedonistisk egoist. Noen ganger. Poenget, det selvsagt innlysende poenget, er hvor absurd det egentlig er å skulle rasjonalisere og forstå det uforståelige. Gud, og Guds natur, er utenfor vår fatteevne. Hvorfor skal folk, både religiøst troende og ikke-troende, bruke tid og energi på å bevise Guds eksistens rasjonelt og empirisk? At universet rommer flere dimensjoner er intet bevis på Guds ikke-eksistens, det er heller ikke et bevis for Guds eksistens at en stein svever over en sufimesters grav eller at en statue av jomfru Maria griner blod.

Hadde Gud vært synlig eller lett-beviselig, hadde vi ikke hatt religioner. Gleden ligger ikke det i å løse et stort, religiøst mattestykke der X endelig gir svar på om Gud er der oppe eller ikke. Gleden ligger i å forelske seg i skaperverket. Det handler ikke om å forstå det uforståelige, men om å  forstå at man aldri kan forstå det uforståelige. Og dét er en deilig følelse.

No vision can grasp Him, but His grasp is over all vision: He is above all comprehension yet is acquainted with all things.

Now have come to you from your Lord, proofs (to open your eyes): if any will see, it, will be for (the good of) his own soul; if any will be blind it will be to his own (harm): I am not (here) to watch over your doings.

Thus do We explain the Signs by various (symbols): that they may say «Thou hast learnt this (from somebody), and that We may make the matter clear to those who know

Follow what thou art taught by inspiration from thy Lord: there is no god but He: and turn aside from those who join gods with Allah.

If it had been Allah’s Plan they would not have taken false gods: but We made thee not one to watch over their doings, nor art thou set over them, to dispose of their affairs.

Al – Anaam (The Livestock): 103 – 107

«Soul is Freedom, Love is Power, Hope is Love, Dreams are Revolutions…»

Jeg trykket pennen hardt ned. Jeg bet underleppen og prøvde å tenke. Hun så på meg smilende, antakeligvis villedet. Hun  trodde sikkert at jeg gjorde noe fornuftig, skrev notater til anatomiboken.

«Hva gjør du?»

«Jeg planlegger en revolusjon.»

«Ikke bli arrestert, ikke bli skutt og ikke mist håpet. Vil du ha te med kakene?»

«Ja, takk.»

Revolusjoner er dagligdagse hjemme hos oss.

«Bird outside the kitchen fightin’ his reflection. What’s he gonna win when he wins?»

There’s a black rainbow above my house
Match the curtains and the floor

I think I’m glass I think I’m breaking it
Wrecking ball outside the door

Let the children act like furniture
For the ladies of the lawn

But I can’t see them, I can’t see at all.
Here it’s nighttime, all the time

Bird outside the kitchen, fightin’ his reflection
Tell him I got nothin’ for him
Bird outside the kitchen, fightin’ his reflection
What’s he gonna win when he wins?

The unkissed boys and girls of paradise
Are lining up around the block
Back pockets full of dynamite
While neighbors talk and talk and talk

Bird outside the kitchen fightin’ his reflection
Tell him I got nothin’ for him
Bird outside the kitchen fightin’ his reflection
What’s he gonna win when he wins?

Throw
the phone out the window

If you want the neighbors woke
You’ll have to shout out loud and set the bell and slow

If you want the neighbors woke
You’ll have to shout even louder

«The horse, the horse! The symbol of surging potency and power of movement, of action»

Da jeg var liten surmulte jeg en del. Jeg furtet ikke mer enn gjennomsnittsungen, men jeg furtet nok til at min mor hadde noe å klage over. Mødre liker å klage over ungene sine. Jeg var særlig furten en periode mellom tredje og fjerdeklasse. Under denne perioden fant jeg ut at det var en stall like ved oss, og som jenter flest hadde jeg en usunn fascinasjon for ponnier. Jeg spurte moren min om jeg fikk lov til å begynne der, på denne rideskoletingen. Til å begynne med var hun positiv, min mor er generelt positiv til det meste som har med fysisk aktiviet å gjøre, men da den søte damen i stallen kalkulerte alt vi måtte betale for, var hun ikke like positiv. Ville jeg leke hest kunne jeg krabbe rundt i stuen. 8000 kr hadde vi ikke råd til.

Project surmuling initated

Hun ga etter. Etterhvert, altså. Men kritieriet var at jeg, først, skulle finne ut hva det innebar å jobbe på en stall. Det tok meg en dag å avslutte project surmuling. Det var en begivenhetsrik dag. Jeg fant også ut at jeg er en kronisk lat person, og at  repetetivt arbeid ikke helt appellerer. Skuffe møkk, med andre ord, var uaktuelt. Dessuten fant jeg ut at mor kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Men det er et faktum jeg sjeldent liker å innrømme, og særlig ikke ovenfor min mor.

Min usunne fascinasjon for hester har jeg likevel ikke helt gitt opp. Det er fascinerende dyr. Dette innlegget skal likevel ikke handle om hester, det skal handle om hva hester symboliserer.

The symbol of surging potency and power of movement, of action

Vi lærer om sex på skolen. De fysiologiske, psykologiske og sosiologiske aspektene ved det. Eia er i vinden, og som mange andre sitter jeg foran TV’en på mandager eller benker meg for å se reprisene på nett. Jeg snublet over dette sitatet fra D.H Lawrence og grublet over det vi forbinder med hester, særlig hingster: Virilitet, styrke, barskhet og manndom. Jeg ble ikke mye klokere.

Lykken med stor L

De strebelser mennesket gjennomgår i sin søken etter Lykken kan aldri, fullt, uttrykkes i kunsten. Det har blitt gjort hederlige forsøk, men å fange den desperasjonen som driver en kvinne til å begi seg på en farefull ferd mot Vesten er umulig. Jeg har vært heldig. Jeg har også vært uheldig. Jeg har møtt mennesker som har åpnet sinnet mitt og gitt meg et bredre perspektiv på livet. Jeg har oppdaget at Lykken ikke er det matrielle,  eller de romantiske bilder man lager i hodet sitt etter å ha sett en klissete film fra Hollywood. Vi kan lure oss til å tro at lykken er tekniske dupeditter, moteriktige klær, pakken «god karriere – hus – bil – hytte», men jeg mener at det er en del av menneskets livsløgn. Lykken, med stor L, er det å kunne våkne om morgenen og vite at man ikke vil, ufrivillig, gå sulten. Det er det å kunne planlegge fremtiden sin. Lykken er, selv for den mest impulsive blant oss, forutsigbarheten.

Vi satt og husket i en lekeplass. Det var over midnatt,  men den kjølige sommernatten hadde drevet mange mennesker til parken. Hun innrømmet til meg og månen at hun ikke hadde sittet på en huske siden hun var syv år gammel. Da hadde bestemoren bedt henne, strengt, om å oppføre seg som en voksen. Et paradoks barn over hele verden må innrette seg etter, et voksent barn.

Jeg så beundringsverdig på denne kvinnen, ikke mange år eldre enn meg, som alltid så fremover. Selv om hun hadde lite å se frem til. En kvinne som alltid planla ruten mot Lykken i vest, men av frykt ikke greidde å begi seg på denne uforutsigbare reisen. En reise som kunne by på uhederlige menneskesmuglere, voldtekt, forfrysninger, fengsel, drukningsdød eller dehydrering. Eller rovdyr. Frykten holdt henne i Damascus. Hun tok strøjobber som betalte dårlig og overlevde på søsterens godvilje fra vest.

Tilslutt raknet fryktens bånd. Hun gjorde det. Etter fem år. Hun ringte meg for en stund siden og delte den gode nyheten. Hun hadde søkt asyl i et land i Europa. Men fremtiden var ennå langtifra forutsigbar.

Jeg beundrer mennesker som krabber ut av de uheldige hull de har falt i, uansett hvor  stort og dypt hullet er. Jeg beundrer håpet som drev mine foreldre til å utsette seg for de verst tenkelige ting, kun for å sikre oss en forutsigbar fremtid. Når man overlever massakre, flyktningsleir, menn med macheter, russisk mafia og og ensomhet i nord, er det lite som virker uoverkommelig.

Det ironiske er at man alltid ser opp når man ligger nede, men hvor ofte ser en fjellklatrer ned?