when i get older/ i will be stronger/ they’ll call me freedom/ just like a waving flag

Advertisements

Ekstase

Svar på søknad om opptak til universiteter og høgskoler 2009, tilbud om studieplass

Du tilfredsstiller kravene til generell studiekompetanse i henhold til Forskrift om opptak til høyere utdanning av 31.januar 2007.

Du får med dette tilbud om studieplass ved:
Universitetet i Oslo, Medisin, start vår.

Studiestart er tirsdag 19.januar 2010. Obligatorisk oppmøte kl. 13.00 i Store Auditorium, Domus Medica, Sognsvannsveien 9. Det medisinske fakultet vil gi nærmere informasjon om programmet for dagen.

Gud er Grei

Skapelsesberetningen er lik i de tre abrahamittiske religionene som dominerer vår jord. To nysgjerrige mennesker gikk imot Guds vilje og ble utvist fra Paradiset. Konseptet ‘arvesynd’ eksisterer ikke i Islam, men jeg har lenge fundert over hvorfor Allah straffet menneskeheten (representert ved Adam og Eva) for menneskelig nysgjerrighet?

We said: «O Adam! dwell thou and thy wife in the Garden; and eat of the bountiful things therein as (where and when) ye will; but approach not this tree, or ye run into harm and transgression. [02:23]

Jeg synes det er interessant hvordan det muslimske synet på Gud skiller seg fra det kristne. Gud, i Islam, distanserer seg fra mennesket. Etter å ha skapt universet og jorden stiger Allah over de syv himmelstadier for å trone over skaperverket. Allah skapte ikke mennesket i sitt eget bilde, «Han» er ingen far, men en livgivende kraft. Derfor stusset jeg over min koranlærers forklaring på hvorfor Adam og Eva ble straffet for sin nysgjerrighet. Han mente at de ble straffet for sin ulydighet, som om Allah var en far som tuktet sine uskikkelige barn. Synet på Gud som Faderen er et kristent syn, sant (nå sier jeg ikke at den ‘kristne’ Guden straffer sine uskikkelige barn)?

Hva om det ikke er nysgjerrigheten som er årsaken til utvisningen?

Jeg har ofte tenkt at det er mangelen på tillit til Allah, konseptet tawasul i Islam, som førte til at det første menneskeparet falt i unåde. De hadde ikke nok tillit til å virkelig og inderlig tro at Allah ville dem godt når Allah nekter dem å spise av treet. Det var altså ikke nysgjerrigheten som straffet seg, men mistenksomheten.

Her er den muslimske skapelsesberetningen litt annerledes enn den kristne, der Adam og Eva levde i uvitenhet i Edens Hage i følge Bibelen var den koranske Adam og Eva to opplyste vesener. Å spise av det treet ga dem ikke ekstra viten, treet var et alminnelig tre som Allah testet dem med. Jada, jeg har en ateistisk venn som mener at Gud (vel, hun sier Gud i gåsøyne) ikke behøver å teste menneskeheten, men om Gud ikke tester oss, hvordan skal vi vite hvor sterk troen og tilliten vår til Gud er?

Every soul shall have a taste of death: and We test you by evil and by good by way of trial. to Us must ye return. [21:35]

Og hvis man ikke er religiøs, det er vel i motgang men virkelig forstår sin styrke?

Under religionenstimene i vår ble jeg fascinert av Descartes som hevdet at selv om det eneste vi ikke kan tvile på er tvilen, trenger vi ikke å tvile på at 1 +1 = 2 fordi Gud er god nok til å ikke lure våre sanseinntrykk (hvis jeg har skjønt meg på metodisk tvil).

Gud er grei, altså.

kjærlighet, amour, liefde, aşk, love, rakkaus, sayyang, love, agape, shiteku, hub, jacayl, nyonda, mahaba, thando, kärlek

Klokken nærmer seg fem på morran og jeg kjører mot mitt tredje innlegg de siste to timene. Inspirasjonens veier er uransaklige.

Jeg elsker kjærligheten. Jeg elsker kjærlighetens forstadier, forløp og konsekvenser. Jeg elsker forelskelsen like mye som jeg elsker sorgen. Jeg elsker sårbarheten, naiviteten, impulsiviteten, lidenskapen, tryggheten, usikkerheten. Jeg elsker kjærlighetens paradokser. Jeg elsker det å elske. Jeg elsker den platonske kjærligheten. Jeg elsker den romantiske kjærligheten. Jeg elsker det å elske.

Folkens, jeg elsker Paris, je t’aime. Derfor kan jeg ikke vente til jeg får sett New York, I Love You.

Picnik collage

i butikken, del 1

jeg hjelper til i tantes butikk, og noen ganger møter jeg svært sære mennesker.

kunde: (en middelaldrende somalisk mann) hei!

somalieren: hei!

kunde: du, jeg lurer på hvilke parfymer som tiltrekker seg kvinner? *blunk blunk*

somalieren: øh, vel, vi har disse parfymene, men hvorvidt de tiltrekker seg kvinner..

kunde: nei, men kvinner liker jo bestemte dufter, hva liker de som jeg kan bruke? *blunk blunk*

somalieren: kvinner er nå ikke fluer som søker sterke lukter..

kunde: neida, men jeg  er en singel mann som søker litt moro, hvilken parfyme anbefaler du, nei, hvilken liker du?

somalieren: er du singel? *biter meg i tungen fordi jeg faktisk fører samtalen videre*

kunde: klart det, og jeg synes at lyse somaliske jenter i briller er pene *blunk blunk*

somalieren: onkel, for det første, du har noe i øyet og for det andre, du har en ring på fingeren.

kunde: vi muslimske menn er tillatt fire koner, så lenge jeg har færre enn fire er jeg å regnes som singel *blunk blunk*

somalieren: *roper til tante som er i lageret på baksiden* TANTEEEE, HVA GJØR VI MED ALKOHOLIKERE ELLER NARKOMANE SOM ØDELEGGER BUTIKKEN??

tante: SOMALIEREN DA, DET VET DU GODT, HENT STOKKEN OG VEIV MED DEN

kunde: *ser forbauset på meg* jeg går! forbaskede drittunge..

han kom senere og klagde. tante lot som om hun ble sint på meg, men greidde såvidt å holde latteren tilbake.

en niqabi, to niqabi, tre niqabi

Jeg har kjent få kvinner i niqab [def.: ansiktsslør] til tross for min oppvekst i et religiøst miljø. Det har noe med at niqab ikke var så vanlig å bruke i Vesten på 90-tallet eller tidlig i vårt århundre. Nå, i takt med radikaliseringen i mange muslimske miljøer, har niqabbruken økt. Flere jenter bruker heldekkende drakter med ansiktsslør.

Jeg har vært skeptisk.

Jeg er imot bruk av hijab/niqab/burka som en politisk markering. For noen er det dessverre snakk om politikk. Dessuten tolket jeg det slik at de  fleste kvinner som bruker niqab ikke gjør det av dyp religiøsitet men av plikt. For, til mitt forsvar, det var det de selv påsto.

Vi gjør det fordi ifølge den og den skolen, med grunnlag i den og den hadithen, og det og det koranverset må konkludere med at niqab er obligatorisk for alle kvinner. Dessuten, husk at niqaben skiller oss fra ikke-muslimene, det er en muslimsk kvinnes beste våpen!

Sånt skjønner jeg meg ikke på og dermed opparbeidet jeg et spisskammer av fordommer mot niqabier. Hovedsaklig følgende:

  1. De er mekaniske i troen.
  2. De har et kynisk verdenssyn.
  3. De har et negativt kvinnesyn.

Som sagt var jeg på en konferanse i Gøteborg for en stund siden der jeg møtte på kvinner i niqab. De tok tak i fordommene mine og filleristet dem.

  1. De er mekaniske i troen: Hun ledet oss i bønn hver morgen ved soloppgang. Stemmen hennes skalv når hun resiterte fra Koranen. En morgen, etter bønn, gikk jeg opp til henne for å spørre om noe men ble overrasket over å se henne i tårer. Venninnen min hvisket til meg at hun alltid lot tårene flyte etter at bønnen var ferdig. Forskjellen mellom oss to var stor. Jeg strevde med å holde konsentrasjonen under de to rakaat’ene som morgenbønnen krevde, og hun lot seg rive med Koranens ord og fullstendig ignorere de omtrent 60-70 kvinnene som ba bak henne. Jeg ble spirituelt oppløftet av å omgås henne. En fantastisk muslim svøpt i sort bomull med mørk chiffon over ansiktet.
  2. De har et kynisk  verdenssyn: Jeg ble også kjent med en fra København i niqab. Hun hadde studert statskundskab (ekvivalent til statsvitenskap), men begynte med niqab først etter at hun ble ferdig med bacheloren. Jeg spurte henne hvorfor hun ikke begynte med niqab under studiet og  svaret hennes forbauset meg. Jeg forventet snakk om at det å studere i niqab er vanskelig eller noe i den dur. Hun, derimot, mente at hun måtte virkelig tro på det for å kunne bære det, derfor viet hun seg til islamske studier. For henne var det ikke nok at det sto skrevet, hun måtte forstå hvorfor og fordi hun endelig forsto endte hun opp med å bære det. Dette var hennes hengivenhet til etterlivet.  Humoristisk sa jeg at hun måtte passe seg for eremitt-tilværelsen. Hun stirret hardt på meg før hun sa at noe av det viktigste en muslim må gjøre er å bedre verden. Av den grunn levde hun et grønt liv (gjett om jeg ble  fornøyd), støttet om og arbeidet for humanitære og politiske aksjoner, men strevde generelt for å leve et harmonisk liv med sine medmennesker. Hun medga at det ikke var lett å få til alt  dette i København, særlig iført niqab. Likevel sa hun noe som satt igjen ganske lenge: «- det står ikke noe i Koranen om å lykkes i sin streben, men det står mye om å streve og det er det jeg gjør. Somalieren, det er det som er jihad
  3. De har et negativt kvinnesyn: Ikke nødvendigvis fordi de er tildekket, men fordi de niqabiene jeg tidligere hadde møtt prekte hjertlig om hvordan kvinnen skulle være lavmælt og ydmyk i mannens nærvær. Øh, vel, jeg er av natur en ganske lavmælt person så lenge jeg ikke blir skikkelig engasjert og får en høy skingrende stemme som gir meg såre stemmebånd, men å opptre annerledes foran menn virker fjernt for meg. At man skal justere på sin personlighet fordi samtalepartneren bærer på en penis istedenfor en vagina? Nej! Og tro meg, jeg svelget hardt uvitenhetens bitre bær der jeg sto og var vitne til et av styremedlemmene i moskeen i en sint og høylydt diskusjon med en mann. Det var et vakkert syn. En brun burka, et sort niqab og en sint kvinne som sto på tær og hyttet knyttneven mot en mann. Vakkert. Det var intet lavmælt eller ydmykt ved henne.

Da jeg kom hjem gravde jeg i skapet til mor, fant en heldekkende burka (litt à la bildet), tok den på meg og dekket munnen med et sort sjal. Etter å ha stirret hardt på speilbildet mitt, sukket jeg tungt og pakket tøyene tilbake. Mamma humret fra stuen og spurte hva konklusjonen min ble.

Konklusjon?

Det er ingen.

Jeg har fått en nyervervet respekt og beundring for jenter i niqab.

Jeg vet likevel at jeg aldri kommer til å dekke ansiktet.

Hva er din konklusjon?