Genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre:

TAIYE SELASI

PAKKE OG DRA

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge

Det er lenge siden sist jeg leste en roman som har fått meg til å slutte å registrere mine omgivelser. Det er lenge siden sist jeg kjente på den suggererende opplevelsen lesere – du vet, de som oppgir lesing som en hobby og andektig lytter til Bok i P2 – har som et minste felles multiplum. Det er i hovedsak to grunner til det:

Etter at jeg ble student har jeg først og fremst lest av plikt og ikke for fornøyelsens skyld. Og den pliktiges skyld har skylt over meg hver gang jeg har dristet meg til å forsake pensumlitteratur for skjønnlitteratur. En rastløs leser rekker ikke å tre inn i det suggererende stadiet, etter tredve minutter har hun hentet forelesningsnotatene sine.

Jeg har også blitt infisert av viruset vi alle klager over. Viruset som holder oss pålogget, distraherer oss fra det langtekkelige og langsomme, og innstiller i oss et overveldende behov for øyeblikkelig tilbakemelding. Sosiale medier, altså. Greit å presisere det i fall poenget forsvant i ordrikheten.

Disse to grunnene har gitt meg en bokhylle som stadig fylles med uåpnede titler. En av dem var en roman som tilfalt meg da jeg først begynte å jobbe som sommervikar i Dagbladet for snart tre år siden. «Pakke og dra» fant veien til reisevesken min på vei til Roma tidligere i år, men det var ikke før jeg hadde returnert til Oslo, til hverdagen og til det forutsigbare at jeg fikk roen til å lese. Og jeg leste.

Taiye Selasi, damen som introduserte verden for begrepet afropolitt, skildrer her en far som svikter og en familie som deretter går i oppløsning. Den briljante kirurgen Sai, født i en nigeriansk jordhytte og forlatt av en far som ble fornedret foran sin kone, gifter seg med den vakre, foreldreløse og nigerianske Fola. I to tiår klatrer han den sosiale stigen med kona som støtte. Han spiser kanapéer, går i pressede kakibukser, sender ungene til privatskoler og mingler med det liberale, men tradisjonsrike anglosaksiske langs den amerikanske østkysten.

Alt faller sammen når han mister jobben og uten familiens viten bruker hver slant i kontoen på en advokat, for å kjempe en fånyttes kamp mot urettmessig oppsigelse. Når han endelig erkjenner tapet, forsvinner han og lar sin like briljante eldstesønn, sine vakre tvillinger, sin usikre minstejente og sin stolte kone hanske med konkurs og oppbruddets skjæringskrefter.

«Det er ikke bare det at familien hennes er fattigere i sammenligning som får Sadie til å klamre seg sånn til familien Negroponte som hun gjør. Det er det at de er vektløse, familien Sai, spredt i fem retninger, en familie uten tyngdekraft, fullstendig ubundet. Uten noe så tungt som penger under, som trekker dem alle ned til den samme flekken på jorden, en vertikal akse, og uten røtter som sprer seg ut under dem, uten besteforeldre i live, ingen historie, en horisontal – har de svevd opp, blitt spredt, drevet utover, eller innover, og nesten ikke lagt merke til det når noen har havnet utenfor feltet.»

Hvert familiemedlem havner nettopp utenfor feltet. Tvillingene bærer på en stygg hemmelighet. Yngstejenta er høyt elsket av moren, men alltid utilstrekkelig i forhold til sine søsken og brekker seg derfor over doskålen. Og eldstesønnen, Oleu, en like dyktig kirurg som sin far, er patologisk redd for genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre.

Men dette handler ikke om afrikanere, dette er en historie om immigranter, om mennesker som mangler det horisontale og tyngdepunktet som trekker familier sammen. Og om ensomheten som oppstår når belgfrukten knekker av ytre traume og indre konflikt, når frøene uvillig detter ut av ryggsømmen.

 «Vi gjorde det vi kunne. Det var det vi kunne. Å dra.»

Var det det?

«Vi var emigranter. Emigranter drar.»

En islamistisk terrorist, sier du? Det er en, umm, hmm, en muslimsk terrorist som…

Det siste døgnet har jeg tvitret om terroraksjonen i København. Jeg reagerte opprinnelig på det jeg oppfattet som en prematur konsens om at angriperen var en islamistisk terrorist. Sannsynligheten for dét var selvsagt stor. Charlie Hebdo ligger tross alt ferskt i minne og forløpet i helgens aksjon mistenkelig lik. Sannsynligheten var altså stor, men islamistisk terrorist var fortsatt en teori av flere mulige. Valg av mål og – ja, dessverre – gjerningsmannens utseende styrker sannsynligheten for at gjerningsmannen er drevet av et jihadistisk tankesett. Så langt forstod jeg tonen i mediedekningen.

Men «islamistisk terror» lød, av det jeg leste, som en dom snarere enn en mulig (sannsynlig) teori. Da ble jeg raskt forvirret. Hva er egentlig «islamistisk terror» og hvem er en «islamistisk terrorist»? Er kombinasjonen av mål og forbryter nok til å fatte en slik konklusjon? For noen virker disse spørsmål banale, på grensen til vrange, men da jeg i går studerte terroraksjonen i København var jeg genuint usikker.

Er det virkelig slik at et angrep mot et jødisk mål eller mot islamkritikere, begått av et menneske som sannsynligvis har muslimsk bakgrunn (før gjerningsmannens identitet ble kjent var vi tross alt fortsatt på sannsynligheter), er islamistisk terror. Angrep som er ledd i en større krig mellom oss og ekstreme, militante muslimske grupper med jihadistisk tankesett?

Er så alle angrep mot slike mål uttrykk for islamistisk terrorisme – og når er det, i så fall, ikke det?

I muslimske miljøer går stadig hjertesukket «det finnes gærne ikke-muslimske terrorister, men bare ideologisk overbeviste muslimske terrorister». Jeg har også hørt fra nære venner og fjerne bekjentskaper påstander som at «terrorisme bare eksisterer når overgriperen har muslimsk bakgrunn». Jeg har tidligere reagert på disse hjertesukkene. Det en del av mine trosfeller har lett for å ignorere, i sitt hjertesukk, er selvsagt at ikke-muslimske terrorister, sågar anti-muslimske terrorister, både finnes og ansvarliggjøres. Les Breivik.

Samtidig er det jo noe sant i hjertesukket.  I amerikansk sammenheng blir såkalt «insanity defense» sjeldent fremmet i forbindelse med terrorister som har muslimsk bakgrunn. Selv har jeg vanskelig for å huske, i europeisk sammenheng generelt og nord-europeisk kontekst spesielt, diskusjon om muslimske terrorister som noe annet enn islamistiske terrorister. Og i utgangspunktet er jo det underlig når andelen terroraksjoner – begått av mennesker med muslimsk bakgrunn – har vært høy de siste 14 årene? Det finnes da noen kliniske nutjobs blant disse?

Det er klart det finnes årsaker til at terrorister eller massemordere, med muslimsk bakgrunn, ikke erklærer seg utilregnelig i gjerningsøyeblikket. En opplagt årsak er at mange dør under terroraksjoner. En annen fremtredende årsak er at det har vært relativt få såkalte lone wolves – soloterrorister, om du vil – med muslimsk bakgrunn. Stort sett har organisjoner, grupper eller celler påtatt seg skylden og æren for en gitt terroraksjon. Selv om, selvsagt, slike organisasjoner, grupper eller celler med stor sannsynlighet tiltrekker seg mennnesker som scorer høyt langs psykopati-spekteret.

Likevel, å drepe i, for eksempel, Al-Qaida, Boko Haram, IS eller Al-Shababs navn – eller å drepe i deres ånd – handler om å fremme en politisk agenda, å delta i denne sivilisasjonskrigen disse militante jihadistene innbiller seg at muslimer deltar i.

Så det er klart forståelig at vi alle har islamistisk terror på tunga og det er tydelig at den islamistisk terroristen hverken må være i zen eller særlig intelligent for å kunne forsvare sin tittel som en islamistisk terrorist.

Samtidig – disse innsiktene og erkjennelsene har ikke lindret kløen i hjernen min. Tilbake til de første spørsmålene: Når er ikke en muslimsk massemorder en islamistisk terrorist? Hvis det i det hele tatt, jeg tillater meg et begrep fra mitt pensum, en eller flere differensialdiagnoser til islamistisk terrorist?

Jeg har allerede flagget psykose uten (særlig) ideologisk forankring som en mulig differensialsdiagnose. Hva med hatkriminalitet relativt frikoblet fra det tankeuniverset islamistiske terrorister opererer i? Finnes flere?

Min hensikt er ikke å sykemelde muslimske terrorister eller friskmelde min religion. Jeg synes det er urimelig å anklage meg, eller likesinnede, for å ikke våge å konfrontere ekstreme og voldelige islamtolkninger ved å stille  disse spørsmålene. Jeg kjenner få muslimer som tripper rundt den famøse elefanten. Vi som har slektninger i land der muslimske ekstremister utgjør en overhengende fare, tillater oss ikke denne luksusen.

Men de fleste muslimer jeg kjenner reagerer refleksivt på den raske og øyeblikkelig assosiasjonen mellom muslimsk terror og islamistisk ideologi som etableres etter terroraksjoner. Ikke nødvendigvis etter Charlie Hebdo der det tidlig ble klart at morderne gradvis hadde gjennomgått en radikaliseringsprosess. Men i tilfeller – som helgens terror – der de få fakta ligger på bordet. Hvorfor reagerer mange av oss refleksivt?

For dersom enhver muslim som uansett kan og vil begå vold (et faktum som har blitt klart i tilfellet Omar El-Hussein), og som bruker islam(s ære) som en pretekst til å begå denne volden, initierer i ettertid en debatt om islam(s tilbøyelighet til vold) – noe vedkommende nødvendigvis vil gjøre dersom han av presse og kommentariat umiddelbart beskrives som en islamistisk terrorist- vil man også ansvarliggjøre en religion og mennesker som i utgangspunktet aldri ville vært istand til å ha motvirket eller påvirket i noen retning.

En ekstraordinær familiebakgrunn

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn. Ettersom jeg glemmer min historie, hender det, ikke sjeldent, at mine venner gjør det samme. Vi sitter sammen, unge, lovende og hippe, og prater politikk, poesi og penger. Det er sånn det naturligvis må være. Det hadde vært uutholdelig om mine venner oppfattet meg som noe annet enn Warsan.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor forventer de av meg det de forventer av andre i våre omgangskretser.  «Nå må du se og få deg ditt eget sted, Warsan», sier kompisen som er på sitt fjerde kollektiv i Oslo. «For faen i helvete, hvorfor må du ringe hjem og fortelle at du blir sen, er ikke du nesten et kvart hundre år», utbryter venninna som flyttet fra bygda som sekstenåring.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor hender det at jeg nikker enig når vennene mener jeg er snill, raus og selvoppofrende som stadig er tilstede for familiens skyld.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor blir jeg stum når venner diskuterer akkurat hvor arkaisk, patriarkalsk og intolerant en somalisk familie er hvis den avviser en etnisk norsk, «konvertert» svigersønn.

«Denne kulturen deres, Warsan, er ikke mye å skryte av. Ingen jeg kjenner hadde noen gang lagt seg opp i hvem jeg legger meg oppå», sier vennene og jeg kjenner, men har vanskelig for å formulere, at deres tolkning av de faktiske forhold er urettferdig.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme, men i motsetning til dem skal det bare urettferdige tolkninger til før jeg husker. Før jeg husker alle gangene familien var i ferd med å gå i oppløsning. I det indiske havet, i en liten fiskebåt, på flukt. Papirløse og ubeskyttede i Nairobis mørkeste og mest voldelige strøk. Alene i Moskva omringet av et samfunn i fritt fall. Eller som en ensom mottager av dødsbudskap, fra fjerne og nære slektninger, i Telemark, langt unna alt som engang var kjent.

Jeg står på skuldre som engang bar meg over grenser. Skuldre som tilhører mennesker som vasket mine klær i fontener og som to ti år siden snublet i nordnorsk vintermørke, etter et mildt ansikt, for å be om vern og varme.

Jeg kan ikke hengi meg til den skandinaviske individualismen. Min samvittighet tillater ikke det. Jeg krangler med skuldrene som utgjør mitt gulv – om retning, om livsvalg og om moral. Men jeg kan ikke trampe på dem. Tramper jeg, mister jeg grunnlaget mitt. Vi går i oppløsning.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, men jeg ringer hjem, jeg møter familien med ydmykhet, jeg ofrer min komfort for deres skyld, jeg betaler tilbake det ubetalelige.  Og dét har ingenting med somalisk kultur å gjøre.

Løst basert på Ted Joans

en tilslørt kvinne

hyggelig muslim, utdannet muslim, aldri muslim, somalisk muslim, flittig muslim, tyrkisk muslim, ekkel muslim, utilgivelig muslim, uforglemmelig muslim, unevnelig muslim, frekk muslim, slem muslim, moderat muslim moderat muslim moderat muslim moderat muslim, bevæpnet muslim, voldelig muslim, ekstrem muslim, terrorist muslim, sekulær muslim, feil muslim, attraktiv muslim, sexy muslim, erotisk muslim, forlokkende muslim, forloren muslim, dum muslim, dannet muslim, grasrotas muslim, konspiratorisk muslim, trendy muslim, stillig muslim, smilende muslim, kontaktsøkende muslim, apologetisk muslim, forsiktig muslim, prippen muslim, snobbete muslim, rettskaffen muslim, feilskaffen muslim, skinnhellig muslim, elskverdig muslim, løgnaktig muslim, naiv muslim, rik muslim, skarp muslim, farlig muslim, forbasket muslim, forbasket muslim, forbasket muslim, islamisert muslim, integrert muslim, progressiv muslim, mummifisert muslim, glad muslim, fredelig muslim, dansende muslim, arbeidsløs muslim, veltrent muslim, ambisiøs muslim, jeg skjønner meg ikke på denne muslimen-muslim, denne muslimen er overalt-muslim, landet vårt går ad undas-muslim, ekte muslim, halvveis muslim, nesten muslim, ligner på muslim –

– behandles som muslim.

Jazzpoeten Ted Joans ble i 1970 invitert til London for å fremføre sin lyrikk. Arrangørene introduserte ham som a nice coloured man. Introduksjonen inspirerte til diktet «Nice Colored Man» som begynner med «Nice nigger, educated nigger, never nigger…» og fortsetter til han har tømt seg for sinne og spilt blod.

Islam is the only fucking religion that acts like the mafia

Dette innlegget holdt jeg på Segerstedtsseminaret, oktober 2014. 

Kontekst

«Islam is the only fucking religion that acts like the mafia», sa den amerikanske programlederen Bill Maher tidligere denne måneden. Han forsvarte påstanden sin med følgende: «that –», islam, altså «– will fucking kill you if you say the wrong thing, draw the wrong picture or write the wrong book.»

De andre paneldeltagerne var splittet. Ved sin side hadde Maher Sam Harris. En amerikansk religionskritiker, filosof og – i likhet med Maher – prominent medlem av det noen kaller den ny-ateistiske bevegelsen. «Islam is  the motherlode of bad ideas», tilføyde Harris

Denne episoden var en fortsettelse av en monolog Maher holdt uken før da han erklærte at intoleranse og ekstremisme ikke bare angår et par råtne epler i den muslimske verden, men er et definerende trekk hos majoriteten av verdens muslimer.

I samme tale tok Bill Maher forfatteren Ayaan Hirsi Ali i forsvar. En forfatter som i biografien Infidel skriver at angrepet på USA, 11.september 2001, var ett som enhver from muslim enten støtter eller moralsk legitimerer. 11.september var ikke bare islam, men kjernen i islam, forklarer hun i boken som, av Washington Post, ble kalt «a unique book by a unique writer» og av New York Times «brave, inspiring and beautifully written.»

Det er USA.

Dette er Norge:

I forrige uke stod det i avisen Dag og Tid en kronikk forfattet av historikeren Halvor Tjønn. I kronikken diskuterte han hvorfor det egentlig er slik at de fleste væpnede konflikter i verden er i eller omkring det han kaller «islamske» land.

Mens Jesus ble drept av sine fiender, drepte Muhammad sine fiender. Islam handler ikke om fred. «Islam handler om å slå ned Allahs fiende med sverdet, heter det i propagandamaterialet fra Al-Qaida», skriver Tjønn.

Fire bilder illustrerer kronikken. Den ene viser unge irakiske menn som er tatt til fange av ISIL-soldater i Tikrit. De tre andre viser bilder av Muhammad, Buddha og Jesus.

Under Buddha står det at: Buddha ga avkall på all verdslig makt og viet seg til åndelige sysler.

Under bildet av Jesus skriver Tjønn: Jesus fall offer for sine fiender.

Bildeteksten som følger Muhammad lyder: Muhammed var kriger. Her dreper han Ubayd bin Khalaf i en skildring fra 1400-tallet.

Et kontroversielt begrep

Jeg er invitert hit for å diskutere islamofobi, islam og integrering. Men i motsetning til islam og integrering, er begrepet islamofobi et en del islamkritikere vil til livs.

I 2009, i Klassekampen, sa forfatteren og frilansjournalisten Aslak Nore, i et tilsvar til samfunnsøkonom og nå riksdagsmedlem Ali Esbati, følgende:

«For ti år siden hadde ingen hørt om islamofobi, selv om undertrykkingen av folk fra muslimske land var langt verre da. Dette viser hva agendaen egentlig handler om: Å skape en kultur der all kritikk – av ekteskapsmønstre, ytringsfrihet, kvinneundertrykking og så videre – blir kalt islamofobi.»

Jeg vet ikke om Nore fortsatt mener dette og min intensjon er ikke å implisitt argumentere mot ham fra talerstolen her. Jeg bruker dette sitatet fordi han her presist formulerer en vanlig kritikk mot begrepet «islamofobi».

Én som blant annet den britiske forfatteren Kenan Malik har fremmet flere ganger:

Diskriminering mot muslimer er langt mindre prevalent enn det vi faktisk får inntrykk av fra media og muslimske talspersoner, skriver Malik. Islamofobi er et begrep som slenges rundt ikke bare for å kneble kritikk, men også for å skape en beleiringsmentalitet – a siege mentality – blant vanlige muslimer.

Denne beleiringsmentaliteten gjør muslimer tilbøyelige til å brygge sinne og bitterhet. Slik skaper muslimer innesluttede og isolerte felleskap som – i ytterst konsekvens – gjør dem utsatt for religiøs ekstremisme.

Det er altså ikke islamofobien, i følge Kenan Malik, men vrangforestillingen om islamofobien som er det store problemet.

Jeg er enig og jeg er uenig, både med Aslak Nore anno 2009  og med Kenan Malik.

Uenigheten først:

Å ha en fobi dreier seg om å ha en frykt som ikke er proporsjonal med faren fryktgjenstanden eller fryktsituasjonen faktisk utgjør. Det er ikke at vi frykter, men den manglende proporsjonaliteten som gjør frykten irrasjonell. Aktivister, politikere og partier som tilsynelatende er oppriktig engstelige for muslimers snarlige overtagelse av Europa – det være Bruce Bawer, Fjordman, Stopp islamiseringen av Norge, British National Party og Avpixlat– er konspiratoriske, frykter utenfor proporsjoner og er utvilsomt, i mine øyne, islamofobe.

Men hvis jeg drar grensen ved BNP, Avpixlat og SIAN, hvorfor introduserte jeg mitt innlegg med Tjønn, Ali, Maher og Harris da?

Definisjoner

The Runnymede Trust, en stiftelse etablert i 1968 for å gi råd til den britiske regjeringen i spørsmål om raserelasjoner, publiserte «Islamophobia: A Challenge For Us All» (1997). I denne rapporten beskrev forfatterne åtte karakteristika om islam som sammen utgjør det de definerte som islamofobi. De første seks er som følger:

1. Fremstillingen av islam som statisk og monolittisk.
2. Fremstillingen av islam som noe separat og annet, en religion som ikke deler verdiene til andre kulturer.
3. En religion som er irrasjonell primitiv og underlegen den vestlige kulturen.
4. En religion som er aggressiv, voldelig og implisert i The Clash of Civilizations.
5. En ideologi som brukes for å fremme politiske og militære interesser.
6. En religion som er intolerant for vestlig kritikk.

Karakteristika 2 til 6 kan fremmes som fullstendig legitim islamkritikk, men det er den første karakteristikken, idéen om islam som noe statisk og monolittisk som gjør kritikken uangripelig.

Hvis jeg som muslim forsøker å imøtegå en slik påstand, avkrefter jeg jo samtidig påstanden. Min og andre som er uenige med denne fremstillingen av islam viser jo at islam er heterogen og dynamisk?

Jeg har blitt kalt islamofascist, løgner og hjernevasket av mennesker som mener at islam nettopp er statisk og monolittisk. Det finnes dem som ikke kaller meg islamofascist, løgner eller hjernevasket, men er rause nok til å fortelle meg at jeg rett og slett ikke har forstått islam. Islam er statisk og monolittisk og hvis den formidles og formuleres annerledes, er det nødvendigvis formidleren det er noe galt med.

Da må jeg spørre dere:

Hva kaller man en kritikk som ikke er åpen for tilsvar og ikke inviterer til åpen diskusjon. Hva kaller man en kritiker som ikke aksepterer at en mot-kritiker kan være en rasjonell og selvstendig aktør. Hva kaller man en kritiker som ikke beskjeftiger seg med spørsmål om muslimsk praksis på en meningsfull måte, men som utelukkende diskuterer islam som den vestlige sivilisasjonens endelikt?

Jeg kaller en slik kritiker en islamofob, selv om hun beveger seg i skjæringspunktet mellom kritikk og fobi. Men hvorfor er det viktig å sette navn på fenomener, hvorfor er det viktig med begreper?

Fordi både det intellektuelle og det populære hatet bidrar til å skape et polarisert kontinent. Vi må sette ord på fenomenene som målbærer vår tid.

Muslimfiendtlighet i det moderne Europa

France 2013: Les nouvelles fractures, på norsk Frankrike 2013: Nye sprekker,  var en undersøkelse gjort av det globale franske research-konsernet Ipsos i samarbeid med det politiske forskningsinstituttet CEVIPOF, ved Sciences Po.

Rapporten er generelt et nedslående portrett av det  franske folkets syn på staten, de politiske partiene og politikerne. Relevant for mitt innlegg er det at 70% av respondentene, jeg vet dessverre ikke hvor stort utvalget var, mener det er for mange utlendinger i Frankrike. 62% av respondentene følte seg fremmed i sitt eget land, og  74% svarte at islam er en intolerant religion som er inkompatibel med det franske.

Oktober samme år publiserte Matthew Goodwin, professor ved Universitetet i Notthingham og forsker ved Chatham House, en undersøkelse med i underkant av 2000 deltagere. Blant spørsmålene og funnene var:

Hvor sannsynlig tror du at:

1)    En «clash of civilizations» mellom britiske hinduer og etniske briter er? 13 prosent.

2)    En «clash of civilizations» mellom britiske muslimer og etniske briter? 50 prosent.

Mener du at:

1)    Muslimer flest er gode borgere: 62 prosent.

2)    Muslimer bidrar positivt til samfunnet: 41 prosent.

3)    Ytringsfriheten er truet av muslimer i media: 44 prosent.

4)    Britiskfødte muslimer deler generelt verdiene til majoritetsbefolkningen: 36 prosent.

I Tyskland undersøkte Friedrich Ebert-stiftelsen tyske holdninger til islam. Undersøkelsen er gjengitt i Der Spiegel, men jeg vet heller ikke her hvor stort utvalget var. Likevel fant undersøkelsen at 56 prosent av de tyske respondentene mente at islam er en arkaisk religion som ikke er kompatibel med moderniteten.

Det norske integreringsbarometeret for 2012, utarbeidet av Integrering-og mangfoldsdirektoratet  hadde 60 000 deltagere: 41 prosent oppga at de er skeptiske til muslimer og 41 prosent at de er skeptiske til moskébygging i sitt nærmiljø.

Så langt er utvalgene, i undersøkelsene som forsøker å avkle den ikke-muslimske majoritetsbefolkningen sitt syn på den muslimske minoriteten, stort sett små.

Kenan Malik har nok rett i at muslimske aktivister og talspersoner tidvis hauser islamofobi  opp, og at hendelser ubegrunnet og uberettiget får merkelappen «islamofobisk». En slik raus og ukritisk begrepsbruk vil både skape en beileiringsmentalitet og, for eksempel, sementere en idé om at det er religionen som holder noen muslimer utenfor arbeidsmarkedet. Ikke språkkyndighet, mangelfull faglig kompetanse, dårlig sosiale nettverk eller personlig egnethet – for den saks skyld.

Jeg er likevel uenig med Kenan Malik i påstanden om at det er vrangforestillingen om islamofobi, i motsetning til den reelle og voksende antipatien mot islam og muslimer i Europa, som er en stor del av problemet. Antipatien er der og den må tas seriøst.

Hva gjør disse tallene fra Europa med europeiske muslimer?

Giftige ord 

I 2011 publiserte stiftelsen Open Society Foundations rapporten «Muslims in Europe. Her ble 1000 muslimer og et tilsvarende antall ikke-muslimer intervjuet fra 11 byer i EU. På spørsmål om hvorvidt respondenten opplevde seg selv som en franskmann, tysker, brite, danske og så videre, svarte 77 prosent av ikke-muslimene positivt, mens 49 prosent av muslimene svarte likedan.

På spørsmål om hvorvidt andre oppfattet respondenten som  en franskmann, tysker, brite, danske og så videre, svarte 74 prosent av ikke-muslimene positivt, mens svarprosenten blant muslimene var 24 prosent.

24 prosent av de intervjuede muslimene mente at omverdenen, den ikke-muslimske majoriteten, oppfattet den som en del av sitt nasjonale felleskap. 24 prosent!

Det bekrefter mine egne erfaringer fra ulike norsk-muslimske miljøer, både gjennom  mitt engasjement i muslimsk studentsamfunn, somalisk studentforening, i møte med muslimer i studiesirkler på moskéer, men også gjennom bloggingen og deltagelsen min på nettforaer og på sosiale medier.

Det er påfallende mange som vil rope høyt at de er like norske som Askeladden, kanskje for å terge innvandringskritiske politikere, kanskje for å overbevise seg selv i øyeblikket, men med engang man er rundt sine «egne» utlendinger , og praten går løst i trygge omgivelser, er det påfallende mange som sier:

«Øyh, Warsan, vi blir jo aldri akseptert som norske så lenge vi ønsker å identifisere oss som praktiserende muslimer. Så, hvorfor gidde?»

Ultimatumet de hører, som også går som et ekko i de europeiske holdningsundersøkelsene jeg nevnte, er assimilate or get your ass out of here.

Den fremmede som krasjer med det dominerende, nasjonale selvbildet opplever seg selv – og beviselig blir opplevd av andre – som et problem.

Så hvordan forholder man seg til en slik, opplevd kollisjon?

Blant europeiske muslimer er du mulig å identifisere to hovedmekanismer – resignasjon og opprør.

Store deler av den norsk-muslimske foreldregenerasjonen resignerer. De lever og virker i Norge, men blir aldri emosjonelt investerte i samfunnet. Hjertet er forlatt i opprinnelseslandet og deres mestringsstrategi, i hvert fall den de etterstreber,  er å være private og lovlydige inntil de kan  bygge et hyggelig og lunt hjem i hjemlandet der de kan leve ut pensjonstilværelsen i fred. Dette er satt på spissen, så klart.

Den andre strategien er motstand: Dette er andre-og tredjegenerasjonens strategi. De som hverken hører til her eller der, men forsøker å forsone og samkjøre alle aspekter ved ens personlighet.

Det er grovt sett to måter å gjøre dette på:

Ved å akseptere samfunnets rammer og spillereglene som gjelder innenfor disse rammene. Å samtidig erkjenne at både rammene og spillereglene finnes for å muliggjøre en fredelig sameksistens. Eller ved å operere utenfor rammene og gi blanke i spillereglene.

Det er altfor mange som opererer utenfor. Unge europeiske muslimer har forlatt Belgia, Danmark, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Norge, Nederland, Østerrike, Irland, Sverige, Australia og USA for å kjempe i Syria.

I følge The Economist, som bruker tall fra Eurostat, IMF og The International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence, er det anslått at over 2300 i hovedsak unge menn, men påfallende mange unge kvinner, har reist til Midtøsten for å delta i kamphandlinger eller bli hustruer til drapsmenn.

Var det ikke for skjeggene og ansiktsslørene hadde jeg også kalt de militante jihadistene islamofober.

For dem er også islam statisk og monolittisk, en religion som på  ingen måte har universelle kjerneverdier, men i stedet skiller seg skarpt fra andre verdisystemer. Islam formidles av dem som en aggressiv og voldelige religion, og som en part i en sivillisasjonskrig. Religionen brukes for å fremme politiske og militære interesser.

Jihad-Swag

«Stop sittin’ on the corner… chasing that squilla [drugs]… chasing that honey wiv the little batty [arse]…where are you when our women are getting raped in the jails by these dirty kuffars [infidels]? Where are you when we start taking heads off?,» erklærer en jihadist i en Youtube-film som er gjengitt av det konservative britiske tidsskriftet The Spectator. Sivilisasjonskrigen handler ikke om fromhet, den handler om forsvar.

Yusuf Sarwar og Mohammed Ahmed, to menn fra Birmingham som sa seg skyldig i terrorplanlegging hadde bestilt kopier av «Islam for Dummies» and «The Koran for Dummies» fra Amazon.

En annen av ISILs europeiske krigere, Abdel-Majed Abdel Bary, la ut et bilde av seg selv på Twitter. Der holder han et avkuttet hodet og bildeteksten lyder: Chilling with my homie or what’s left of him.

En tredje, Madhi Hassan, en 19-åring fra Portsmouth, la også ut et bilde av seg selv på nettet. I bildet stod han med en krukke sjokoladepålegg i hånden og med forsikringer om at briter vil få det komfortabelt i Syria.

De virker ikke særlige glupe, disse unge europeisk muslimene som har internalisert islamsynet til de verste islamofobene. Det virker som om de lever i en annen dimensjon fjern fra vår virkelighet, i en dimensjon der krigen i Syria ikke handler om frihet fra mangeårig tyranni, men en der krigen er levendegjøring av voldspill à la «Call of Duty».

Det virker som om disse krigerne har vaksinert seg mot empati, men også mot  en grunnleggende og allmennmenneskelige refleks mot drap og lemlestelse.

Jeg har allerede antydet og sier det tydelig nå:

Det opplevde assimileringskravet kombinert med en gryende europeisk idé om islams, implisitt også konservativt praktiserende muslimers, inkompatibilitet med Europa, pløyer og harver jorden for ivrige terror-headhuntere. Ressurssvake unge muslimer, med rulleblad, læringsvansker eller/og fra dysfunksjonelle hjem, er særlig utsatte.

Men strukturelle, sosioøkonomiske utfordring og opplevd stigmatisering er ikke hele forklaringen.

Holdninger som legitimeres

En av de største holdningsundersøkelsene gjort i muslimske land, og som jeg på ingen måte kan ignorere, heter «The World’s Muslims: Religion, Politics and Society». Den ble publisert i april 2013, og 40 000 mennesker fra 80 ulike land i Sørøst-Europa, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, Sør-Asia, Nord-Afrika, Midtøsten samt Afrika sør for Sahara.

Her er noen av funnene:

En overveldende majoritet av de spurte mener at shariaen er Guds lov. I for seg er dette ikke oppsiktsvekkende. Shariaen er ikke ekvivalent med fysisk avstraffelser, shariaen er essensielt Koranen og hadithlitteraturens moralfilosofi kodifisert. Problemet er snarere den at en knapp majoritet mener at shariaen bare kan tolkes på  én måte. Og hvilken måte er det?

Majoriteten ønsker shariaens sivile lovgivning, men betydelige majoriteter i Afghanistan, Pakistan, Palestina, Kyrygistan og Egypt vil også ha pisking og steining, avkutting av lemmer og dødsstraff for henholdsvis utenomekteskapelig sex, tyveri og apostasi.

En overveldende majoritet mener at man må tro på Gud for å være et moralsk menneske, at sex utenfor ekteskap er umoralsk og at homosekualitet er umoralsk. Da hjelper det i grunnen ikke at majoriteten av respondentene støtter religionsfrihet og ikke ønsker at ikke-muslimer skulle omfattes av shariaen.

En god innvending mot denne globale Pew-undersøkelsen er at holdningene til vesteuropeiske muslimer, for eksempel, ikke er undersøkt.

Det er ikke et  1:1-forhold mellom det pakistanere i Pakistan og pakistanskfødte i Norge mener. Men det ville også vært naivt, på grensen til uredelig, og ikke erkjenne at majoritetstolkninger av islam, slik de forkynnes av predikanter, imamer og skriftlærde flest, i Europa og utenfor, er tolkninger som har dannet fundamentet for blant annet ISILs religiøse forståelse.

«ISIL er uislamsk» er mange europeiske muslimer tilbøyelig til å rope. Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, ISIL bryter med gjengs islamforståelse når det kommer til voldsbruk. Den overveldende majoriteten av muslimsk lek og lærd, både tradisjonalist og reformist,  vil kunne begrunne godt at drap og andre overgrep mot sivile i krig er direkte i konflikt med generell islamsk etikk. Det samme gjelder tvangskonvertering. Det er vanskelig å finne holdepunkter for det i de vanligste teologiske tradisjonene.

Men det gjelder ikke sexslaveri. Profeten Muhammad tillot det å beholde hedenske kvinner som krigsbytte. Dette er en problemstilling den muslimske verden knapt tør røre med en jernstang.

ISIL er heller ikke u-islamsk i sitt kvinnesyn. Det finnes rådende islamtolkninger, med opphav i den arabiske halvøya og som siden har blitt eksportert verden rundt, som plasserer kvinnen i en posisjon som er økonomisk, politisk og intellektuelt underlegen mannen.

En ganske ukontroversiell konservativ fatwa er at en kvinne ikke kan reise uten en mannlig verge. I 2014. I så måte er ISIL-jentene revolusjonære og radikale – i ordets rette forstand.

Jeg har vært i religiøse forsamlinger i Norge der talere, i spørsmålsrunden, har bedt kvinnene «skrive sine spørsmål ned på en papirbit og sende til talerstolen», mens mennene ganske enkelt har rukket opp hånden og reist seg opp for å diskutere.

Jeg har blitt fortalt, av menn med seriøse miner, at en kvinnes plass er i hjemmet. Enten sprikende med beina eller med nesa i en gryte. Ikke med de ordene, men essensen er det samme.

Inntil midten av 2000-tallet var en av de største kampsakene i moskeene bedre lokaler for kvinner. Lenge insisterte noen imamer på hvor velsignet hun var, kvinnen som ba i tryggheten av sitt hjem.

Og hva med svovelpredikantenes  vulgære banalisering av vold? Enhver som har vært i en moské har støtt på en eller annen mann som med letthet legger ut om de uendelige straffene i helvete som vil ramme den moralsk forfalne. Hun som går med høye hæler og har på seg et litt kort og stramt skjørt? Han som glemmer en bønn eller to?

Intensjonen er kanskje, paradoksalt nok, å så frykt for å garantere fromhet. Men tonen er kvalmende selvgod.

Praktiserende og konservativ muslim

Når jeg likevel insisterer på at det ikke bare er islam som er skyld i verdens faenskap, så er det fordi jeg fortsatt ikke har blitt et medlem av ISIL og at jeg tross alt fortsatt identifiserer meg selv som en praktiserende og konservativ muslim. Og – at jeg er regelen snarere enn unntaket.

Ja, jeg har antakeligvis møtt de samme predikantene som har formet de militante jihadistene, jeg har også vært i nettets mørke, mørke kroker. Men jeg har ikke blitt overbevist. Min sosioøkonomiske bakgrunn og min familie har heldigvis ikke gitt meg det grunnstrøket som skal til for at hat og bitterhet mot Vesten får feste.

Men jeg kommer fra et religiøst og konservativt hjem der Spice Girls var dekadent og usømmelig, mens Bob Marley var helt. Ikke fordi han var en mann, så klart, men fordi det var viktig at jeg forstod og fikk en sterk svart identitet.

Konservatismen og tradisjonalismen jeg har vokst opp med er en som har lært meg at jeg står i historien og i en lang, kontinuerlig linje fra profeten, via middelalderens filosofer, til kolonitidens muslimske tenkere. Religionens tilstedeværelse i min oppvekst ga meg en interesse for islam som gjorde at jeg leste og leste til jeg ikke lot meg lure av nisser som vil ha meg til å holde kjeft i forsamlinger.

Islam er, og det er dessverre nødvendig å si dette, ikke en monolittisk og statisk religion. Den har siden profetens død vært dynamisk og allsidig. Det har ikke alltid vært og er fortsatt ikke enkelt eller en ufarlig sak å være fritenkeren, men det er ikke vår profet  – vi muslimer – må beskytte. Det er religionens romslighet. Ikke mot islamofober eller anti-muslimister, men mot trosfeller som vil kneble dissidens, kvele den åpne debatten og sette sin moral på anbud til konkurranse for høystbydende saudisk, pakistansk eller egyptiske lærd.

Jeg har så langt hevdet at islamofobi er et presist begrep som beskriver et fenomen opplevd av muslimer og målbart hos ikke-muslimer, men også at det finnes utvetydige og tvetydige  islamofober. Jeg har forsøkt å  vise at forestillingen om islam som et homogent, arkaisk og intolerant verdisystem som er i konflikt eller er uforenelig med det vesteuropeiske, er en idé som ulmer under overflaten i stuerene europeiske hjem. Og at muslimer i møtet med denne forestillingen opplever å bli stilt overfor et ultimatum, å velge og bli inkludert, men samtidig forsake det de forstår som sin religiøse identitet. Eller å bevare sin religiøse identiteten ved holde seg utenfor felleskapet. I ytterste konsekvens kan dette føre til radikalisering, men radikalisering handler også om sosioøkonomisk faktorer og religiøse tolkninger.

Ytringsfriheten som en sovepute

Aller sist må jeg antakeligvis forsøke si noe om ytringsfrihet, jeg er tross alt invitert av Per Edgar Kokkvold som – for å sitere Dag Solstad – med sitt åndelige sverd er ytringsfrihetens beskytter i Norge. Jeg er nok mer enig med Kokkvold enn med Solstad. Ytringsfriheten er en nødvendig betingelse for tankefrihet, for har vi tankefrihet hvis tanken begrenses til hjernebarken og ikke for slippe gjennom stemmebåndet, uten konsekvenser?

Jeg har tidligere skrevet at religiøse burde være religionsfriheten sågar krenkerettens argeste forsvarere. Hva var Muhammad om ikke en rabulist som krenket sine samtidige med radikale idéer om likeverd mellom svart og hvit, fattig og rik? Og som jeg allerede har implisert, det er nettopp ytringsfrihetens dårlige status i muslimske miljøer som gjør det vanskelig å føre en åpen og ærlig diskusjon om islam også internt. Ytringsfriheten er også en kampsak for meg og en forutsetning for islams overlevelse.

Samtidig:

Selv om en ytring ikke har en strafferamme betyr det ikke at ytringen er  god, legitim eller ufarlig. Jeg har allerede – og vær sannelige uenige – nevnt hvilke konsekvenser islamofobien har for mange i Vest-Europa. Vi vinner ikke over pseudoliberale hvis frihet ikke gjelder muslimsk praksis dersom påstander som:  «Of course you can have an opinion about Islam without having read Qur’an. You don’t have to read Mein Kampf to have an opinion about nazism.» (hilsen Richard Dawkins) eller «Tendensen til en desperat og formålsløs vold er derfor nedlagt i islams nåværende form» (hilsen Jørgen Sandemose). Bare blir med møtt med: Heia, ytringsfrihet! Punktum.

Et slikt svar er blind for den politiske konteksten ytringen ytres under. Det kan ikke stå et punktum der. Og det kan ikke være slik at vi som taler mot slike uttalelser samtidig  må diskutere ytringsfrihet. Jeg må innrømme at jeg ikke kan huske sist gang sløve og direkte stygge ytringer om islam ikke ble møtt med noe annet enn en debatt om ytringsfrihet. Men mulig jeg ikke har vært årvåken nok. Jeg er likevel våken nok til å se at ord er virkningsfulle.

Ingen grunn til å følge denne bloggen hvis du venter deg sammenhengende resonnementer om mennesket, samfunnet og det overmenneskelige

Jeg har sluttet å skrive. Det innså jeg for to timer siden. Det vil si, jeg skriver en fast spalte i Klassekampen og jeg har hatt et par tekster på trykk i Dagbladet sålangt i år. Jeg har takket ja til oppdrag fra både Manifest og Minerva, og akkurat nå jobber jeg med en tekst om moskéer for nyopprettede Minareten – samtidig som jeg forbereder samtalen jeg skal lede på Litteraturhuset på lørdag om kjønn og etnisitet i Skandinavia.

Men altså, jeg har sluttet å skrive spontant. Jeg har sluttet å fange tankene mine og forvandle dem øyeblikkelig til skrift. Istedet setter jeg opp disposisjoner og gjør research. Jeg kvier meg for å sette ordene sammen til lange resonnementer i frykt for å virke eksepsjonelt uoriginal. Jeg har en lei tendens til å skrive eksepsjonelt uoriginalt. Så stryker jeg og stryker og stryker igjen innledninger, avslutninger, andrepoenger, førstepoenger, tredjepoenger. Jeg skrev om niqab i Dagbladet og en arg kritiker skrev at jeg skrev svulstig svada. Han traff faktisk en liten nerve. Noen ganger skriver jeg pretensiøst. Jeg pretenderer å være en masterstudent ved et humanistisk fakultet. Jeg er jo ikke det. Langtifra. Jeg har ikke engang lest gresk.

Uansett, konklusjonen jeg vil at du og mitt fremtidige jeg skal dedusere fra det forrige avsnittet er at skrivingen har blitt et omstendelig arbeid i mitt liv. Men skriving skal være et omstendelig arbeid, det står det i cirka alle artikler jeg har lest om skriving. Senest denne uken kunne Arne Berggren avsløre at de fleste forfattere hater å skrive. Så sannelig. Skriving er litt som å pille på en sårskorpe: Fælt, men unødvendig nødvendig.

Siden skrivingen har blitt et omstendelig arbeid bruker jeg lang tid per tekst og jeg prokrastinerer til det evinnelige. Men så går jeg rundt da og savner det jeg hater å gjøre. Jeg får meg likevel ikke til å skrive for hvem skriver fjas når oppdrag og prosjekter står på vent?

Men jeg har forstått at den beste behandlingen for aversjon mot scriptura er ganske enkelt å skrive. Jeg må skrive for når jeg ikke hater å skrive så liker jeg faktisk å skrive og når jeg skriver gledelig blir jeg motivert til å fullføre skriveprosjekter som jeg i utgangspunktet ikke så lyst på. Jeg var forresten akkurat her for halvannet år siden, husker du det? 

Jeg har begynt å lese Virginia Woolf og har funnet ut at det kanskje har noe for seg å adoptere hennes syn på journalføring:

I got out this diary and read, as one always does read one’s own writing, with a kind of guilty intensity. I confess that the rough and random style of it, often so ungrammatical, and crying for a word altered, afflicted me somewhat (…) But what is more to the point is my belief that the habit of writing thus for my own eye only is good practice. It loosens the ligaments. Never mind the misses and the stumbles (…) What sort of diary should I like mine to be? Something loose knit and yet not slovenly, so elastic that it will embrace anything, solemn, slight or beautiful that comes into my mind. I should like it to resemble some deep old desk, or capacious hold-all, in which one flings a mass of odds and ends without looking them through. I should like to come back, after a year or two, and find that the collection had sorted itself and refined itself and coalesced, as such deposits so mysteriously do, into a mould, transparent enough to reflect the light of our life, and yet steady, tranquil compounds with the aloofness of a work of art.

Var ikke det nydelig skrevet?

Siden jeg er så heldig at jeg har fått tilgang til plattformer der mine lange diskusjoner om ulike temaer blir publisert, er det kanskje på tide å revertere denne siden til en web log i woolfiansk tradisjon. Forskjellen mellom meg og Woolf – forutenom at hun var betydelige klokere, mer belest og mer artikulert enn meg – er samtiden. Jeg tilhører en generasjon som søker bekreftelse, anerkjennelse og heiarop om hvor feiltastisk jeg er på sosiale medier. Jeg tilhører en generasjon som er avhengig av å iscenesette seg og ta plass på hvert sitt digitale podium. Og derfor vil jeg aldri greie å føre en hemmelig dagbok. Jeg ånder for et publikum. Derfor blir min dagbok en offentlig blogg.

(Den egentlige grunnen til at jeg ikke stenger denne bloggen ,og heller driver en lukket og personlig journal,  er fordi jeg verdsetter interaksjon og alle kloke, velfunderte kommentarer som utfordrer meg og diskuterer mot mitt standpunkt. Det må dere aldri slutte med.)

Så spørs det da, om aktiviteten på denne bloggen vil øke etter denne rebrandingen?

Antiracism is something you piss on?

I 1917 ble Marcel Duchamp nektet å stille ut et pissoar han hadde kjøpt, snudd på hodet og kryptisk signert R Mutt. Vokterrådet bestod av Society of Independent Artists, en sammenslutning av progressive kunstnere som arrangerte utstillinger der enhver, mot et beløp, kunne stille ut verk i et presumptivt fordomsløst miljø. Et urinal, konstaterte Duchamps kolleger, er intet kunstverk. Det finnes lek-og kunstlærd som vil si seg enige i det, nesten hundre år etter furoren i New York. Men Duchamps pissoar og øvrige ready-mades introduserte konseptualismen som mange (i hvert fall jeg) forbinder med samtidskunst, Duchamp har overlevd kritikerne og pissoaret står igjen som et enestående kunstikon.

Selvsagt er de største kunstverkene fra det tjuende århundret stygge, selvsagt er mange verk støtende og selvsagt kunne flere blitt laget av en femåring, men det viktigere spørsmålet er hvorfor adopterte det tjueende århundrets kunst det stygge og støtende, innleder den amerikanske filosofen Stephen Hicks, i sitt essay om kunsten som ble stygg. Om Duchamp, skriver Hicks at urinalen formidlet et relativt enkelt, men u-banalt poeng:  Art is something you piss on.

Kunst handler ikke, i hvert fall ikke utelukkende, om håndverkets evne til å pirre og tirre våre estetiske sanser. Kunst er også en intellektuell øvelse, en – for å skamløst plagiere Hicks – filosofisk beskjeftigelse. Ideen om kunsten som en diskurs resonnerte, bevisst eller ubevisst, i Fadlabis kommentar til Kongolandsbyen (vi vil at folk skal protestere i gatene mot prosjektet) for to og ett halvt år siden. Den senere bagatelliseringen av prosjektets kritikere, formidlet gjennom et syv minutter langt klipp fra Dakar, har forståelig nok terget dem som har ytret bekymring om prosjektets form. Enda vi uinnvidde i diskusjonene bak kulissene lett får inntrykk av at fleipingen fra Senegal er rotfestet i noe mer personlig enn kunstnerisk hovmod.

Foruten om mat, øl, solbriller og ramsalt kritikk av Antirasistisk senter og Afrikan Youth in Norway, løfter kunstnerduoen, i videoen, problemstillinger som er verdt en diskusjon strippet for antipatier. Må ethvert kunstnerisk arbeid med nåtidig og historisk (fravær av) multikulturalisme som tema basere seg på det vedtatte og allment aksepterte? Må kunstnerisk bearbeidelse av et gitt tema være snill, politisk korrekt og konstruktiv? Er ikke politisk korrekt kunst jævlig kjedelig?

I Aftenposten skriver Ifejilika, Lydersen og Mohamud korrekt og klokt at det ikke finnes en enhetlig front mot Cruzner og Fadlabi, og at prosjektet med tilhørende debatt ikke burde handle om den betraktede, men betrakteren. I så måte er jo artikkelforfatterne enige med kunstnerne i at prosjektet bør handle om det sprukne selvbildet (Cruzner) til den tause hvite majoriteten (Ifejilika et al.). Personlig tenker jeg at det er vel så viktig å diskutere det Fadlabi, i forrige ukes program, formidabelt beskrev som the guardianship of racism. En slik diskusjon nødvendiggjør en begrepsoppklaring, den nødvendiggjør en diskusjon om hvordan rasisme best defineres og den nødvendiggjør en kritikk av den moralismen som dessverre ofte råder, internt eller offentlig, når etnisk bakgrunn er på agendaen. For egen del er jeg like interessert i en diskusjon om den afro-europeiske (enda debatten på ingen måte er forbeholdt afrikanskættede) forståelsen av hva det innebærer å være svart, om afrosentrismens levedyktighet og sist, men sannelig ikke minst, en norsk diskusjon om antirasistisk rasisme.

Denne finurlige begreåskonstruksjonen stammer fra Black Orpheus, ført i pennen av den franske filosofen Sartre. I essayet analyserer han den frankofile negrityde-bevegelsen og beskriver Frantz Fanon, med likesinnede, som den negative antitesen til den hvit dominansen bevegelsen motsatte seg. Negrityden var essensielt like rasistisk som den hvite imperialismen og begge former for rasisme ville utslette hverandre med et raseløst samfunn som resultat. Det sier seg selv at Sartres idealisme ble sjukt lite populær blant de frankofile afrosentrikerne som likestilte sitt prosjekt, ikke med rasisme, men med humanisme. Hadde Sartre likevel ikke et poeng?

Afrosentrismens mest høylytte proponenter er for multikulturalismen det radikal feminismen er for kjønnslikestillingen. Kontraproduktiv, altså. Er det greit at «fargede» fremmer seg selv på bekostning av «hvite», er det greit at det er innafor å prate om hvordan det «hvite» er ordinært, platt og monokront, mens det «fargede» er ekstraordinært, eksotisk og fargerikt? Er det ingen som får sure oppstøt når en lyshudet beskriver seg selv som en «bleikfis»?

En filosofisk beskjeftigelse, en intellektuell øvelse, det er altså den konseptuelle kunsten. Kanskje må vi bygge ned rasismens vokterråd for å våge og diskutere åpent og progressivt? Det er selvsagt mulig at Fadlabi og Cruzners utstilling bidrar nada til tenkning om rasisme i Norge, men kanskje er antirasisme noe vi egentlig pisser på?

Hvor gikk/går det galt?

Jeg hadde nylig en intens diskusjon med en god venn og hans kone om identitet. Min venn er småbarnsfar og deler min somaliske bakgrunn. Han er betraktelig eldre enn meg og har kortere botid, men jobber, betaler skatt og prioriterer ungenes skoleforestillinger og sportsmesterskap over alt. Vår diskusjon utgikk fra Frps foreslåtte Integreringsetat, men sporet fort av og dreide seg etterhvert om identitet. Han nektet å identifisere seg som noe annet enn somalisk, og hevdet hardnakket at barna hans aldri ville bli ansett som norske av nordmenn, og at jeg – på mitt sedvanlige vis – lever i en drømmeverden.

Det ble intenst da jeg insisterte på at jeg ikke lever i en drømmeverden. Jeg lever i et moderne samfunn som vokser og modner for hver dag, og som trosser voksesmertene for å greie å romme meg, og ham, og en verden som akselerer. Jeg greide ikke å overbevise ham. Han hadde alle fordommene en voksen, afrikansk mann møter i vårt samfunn som sitt empiriske grunnlag. Han kritiserte min tålmodighet med uvitenhet, han mente at min overbærenhet var en form for svakhet og at jeg, en oppegående svart kvinne, ikke burde akseptere mennesker som – før de tok seg tid til å kjenne meg – tvilte på mine evner og kunnskaper. Kun fordi jeg er annerledespigmentert. Mitt prosjekt var ordentlig sympatisk, ble jeg fortalt, men hvorfor er det nødvendig og skal jeg forvente at andre er like overbærende?

Han har selvsagt rett. Jeg må ikke, men jeg vil. Fordi mange av mine venner ikke hadde vært mine venner om jeg aldri var overbærende med hijabspørsmålene og blir du solbrun-spørsmålene. Fordi alternativet, å akseptere at mine pigmenter skal være noe som ekskluderer meg og ikke noe som inkluderer meg i et større kollektiv, gjør tilværelsen mange ganger jævligere. Jeg kan heller ikke vente at alle er like overbærende, men jeg kan jo håpe? Eller, jeg vet ikke.

Han er ikke den eneste. Han er en av mange jeg kjenner, unge og gamle, som er dypt overbevist om at deres annerledeshet virker ekskluderende. Øvrigheten gjør lite for å avkrefte det, kanskje er mine bekjente dårlige på å søke avkreftelse, men hvorfor skal man dedikere seg til å hele tiden vise at man som annerledespigmentert og annerledestroende er ålreit? Det enkle er å søke likesinnede, likesinnede gir økt trivsel og velvære. Vil vi ikke alle det?

Enhver diskusjon med bekjente som er uenig med mitt livsprosjekt, som for eksempel har vanvittig liten tro på konstruksjonen norsk-somalier, lister opp alt det omverdenen problematiserer ved dem. Damer som bruker heldekkende sjal forteller meg at ingen møter dem som medkvinner, men snarere som ofre eller som en gylden anledning til å diskutere religion. Menn forteller meg at det å forsøke og be, diskré, i pausen på jobb øyeblikkelig demoniserer dem og gjør at de oppleves som mørkemenn. Unge forteller meg at hver gang de konfronteres med hvilke samlivstradisjoner de sokner til og om de må gifte seg med et søskenbarn, mister litt av tilknytningen til Norge.

Robert Putnam skriver om tillit i samfunnet og hvilke konsekvenser redusert tillit får. Det finnes dem som mener at etniske nordmenns mistillit til innvandrerbefolkningen skaper fremmedfrykt. Men hvis majoriteten føler fremmedfrykt, hva føler minoriteten? Samfunnsvitere måler holdningene majoriteten har til minoriteten, men hvem forsker på minoritetens opplevelser av majoriteten?

Etter 22nde juli stod det store «vi» sentralt, vi var det samlede og fargerrike Norge, men herregud, det var da annerledespigmenterte som gikk rundt og var oppriktig bekymret for sin sikkerhet. Især de timene alle trodde muslimer stod bak terroren? Hva sier det om tilliten i samfunnet, har ikke min somaliske kompis rett i at jeg godt kan føle meg norsk, men at jeg aldri fullt ut blir opplevd som norsk?

De fleste av, formodentlig alle, mine etnisk norske venner oppfatter meg som norsk. Det finnes dem som rett ut provoseres over annerledesheten jeg stadig problematiserer, og dem som føler for å slå meg hver gang jeg hevder at innvandrerheten min gir meg privilegier. De mener at det selvfølgelig er hjernecellene og ikke hudcellene som gir meg fordeler, og jeg elsker dem for det. Etter diskusjonen med min kyniske, somaliske venn chattet jeg med en kompis jeg sjeldent, om aldri, prater flerkultur med. Jeg forklarte dilemmaet og han svarte at jeg var mer norsk enn sunt var.

Jeg forsøker å forklare mine venner, dem som er overbeviste om at annerledesheten skyver dem ut av varmen, at alle dem jeg kjenner, alle dem jeg kaller venner, er levende bevis mot akkurat det. Svaret er alltid at jeg, i motsetning til dem, er mer fordøyelig. At desto likere man er, desto mer man abonnerer på det vedtatte – eller synes å abonnere på det vedtatte, jo mer velkommen er man. Og jeg kan ikke overbevise mine utenlandske venner om det motsatte, for jeg kan egentlig ikke overbevise meg selv om at det ikke stemmer.

Tilbake til en hendelse mange misliker å bruke i debatt:

Etter 22ndre juli rappet Karpe Diem om påfugler, unge med minoritetsbakgrunn ble løftet frem og vi pratet multikultur – på godt og vondt. Brobyggere, blir vi kalt. Vi som står mellom to kulturer, men jeg er ikke overbevist om at vi faktisk bygger broer. Ingen kan bygge en bro alene, men å ro alene er mulig. Kanskje er vi i stedet roere, som ror mellom to øyer, og når vi når majoritetsøya kan vi, ved tale og væremåte, forsikre majoriteten om at de små figurene de ser gjennom kikkerten, når de skuer mot minoritetsøya, hverken er eksotiske eller farlige. Men hvem ror den andre veien? Hvem forsikrer dem som ikke kan ro, eldre, ressurssvake eller/og resignerte  at de er ønsket?

Jeg føler at jeg har blogget om dette før.

Nordmenn er et anstending folk, sier somalieren

«Nordmenn er et anstendig folk,» sier en eldre somalier til en annen eldre somalier, i en samtale om kulturforskjeller. En samtale som oppstår over felles erfaringer som er gjort i løpet av dagen, måneden eller gjennom hele oppholdet i Norge. Edeb er det somaliske ordet for anstendig. Det betyr også skikkelig og sømmelig. Mangler man edeb, mangler man etikette. I hele mitt liv har jeg hørt og overhørt somaliere snakke om nordmenns edeb. Dem jeg har møtt har latt seg forundre over familierelasjonene i Norge og individualismen som, fra et somalisk ståsted, fort kan oppfattes egosentrisk. Stillheten i Norge har også vært påfallende. Det bråker ikke i sentrum av bilhorn, av høylydte samtaler og av påtrengende musikk fra butikkvinduene. Det bråker ikke i nabolagene, av barn som løper frem og tilbake mellom hus, av selgere som selger ymse produkter eller av samtaler som føres. Det bråker ikke i hjemmene heller. I hvert fall ikke på samme måte. Ikke med samme svingninger, ikke med samme letthet.

Joda, somaliere jeg har møtt har stusset over seksualmoralen blant gjengse nordmenn: Førekteskapelig sex, samboerskap, seriemonogami (-riktignok praktiserer en del somaliere seriematrimoni, noe som mykner synet på seriemonogami) og, ikke minst, kleskoder. Bluferdighet, etter somalisk forståelse, har vært og er i kollisjonskurs med det generelt norske.Tross alle disse forskjellene  har konklusjonen vært at nordmenn er et anstendig folk. Noorweeyjigu waa dad edeb leh. Den gjengse nordmannen respekterer ditt personlige rom og ditt privatliv, den gjengse nordmannen er opptatt med sitt og ikke andres. Nordmenn respekterer både skrevne og uskrevne regler, derfor er det norske samfunnet et ordnet samfunn. Særlig eldre somaliere  – de erfarne, de med de dypeste furene i pannene, og med de grå mankne under og over hijaben  – påstår med gravitet at nordmenn er vellykkede fordi de, hver for seg, forsøker å yte sitt beste som samfunnsborgere. Likevel kulminerer hver individuelle innsats i positiv samfunnsutvikling.

Jeg vet ikke om alle disse inntrykkene, formulert av somalierne jeg har møtt, er særlig rotfestet i virkeligheten. Jeg mistenker at de fleste er det på en eller annen måte.  Nordmenn er ingen homogen gruppe, slik noen innvandrere og noen etniske nordmenn gjerne vil ha det til når de snakker om «norsk kultur», men noen generaliserte betraktninger kjenner jeg igjen. Og ja, selv om jeg har dårlig sammenligningsgrunnlag, er jeg enig i at noorweeyjigu waa dad edeb leh.

Que sera, sera, kheir insjallah.

Jeg sitter, drikker Lady Earl Grey og lytter til en spilleliste sendt til meg fra min uforlignelige venn, Martin. Ett år siden i kveld skrev jeg:

Jeg har funnet ut at jeg bare har et liv og må få maksimalt utbytte av dette ene livet. Gleder meg sånn til det nye året, for å ta fatt i alt det jeg må få gjort. Jeg skal prøve å huske og puste.

I 2013 gjorde jeg akkurat det. Jeg har studert mye rart, lest mye rart, snakket med rarefine mennesker, blitt kjent og bedre kjent med nye og gamle venner, jeg har fått muligheten til å stille opp med smågodt for å trøste venner med kjærlighetssorg, jeg har selv blitt trøstet, jeg har gitt og fått klemmer, jeg har tråkket i salaten, jeg har vært dramatisk på mitt sedvanlige vis, jeg har ledd, jeg har ledd veldig mye, jeg har vært høylytt med venner, jeg har blitt betatt, jeg har blitt mindre betatt, jeg har skrevet, jeg har fått helt utrolige muligheter og tilbud, jeg har tjent penger, jeg har reist, jeg har opplevd verden,  jeg har konfrontert ting jeg synes er kjipt, jeg har vært en venn, jeg har vært en tante, jeg har vært en søster, jeg har vært en datter, jeg har prøvd å fylle rollene mine godt, jeg har feilet, jeg har blitt tilgitt, jeg har følt meg dritfeit, jeg har følt meg dritheit, jeg har fått nye briller, jeg har fått bedre selvtillit, jeg har lært meg selv å kjenne, jeg har fått en anelse om hva slags menneske jeg helst vil være, jeg har blitt såret, jeg har blitt sint, jeg har prøvd å ikke virke sint, jeg har prøvd å ikke såre, jeg har begynt på jujutsu, jeg har blitt tøffere, jeg har blitt ærligere med meg selv, jeg har tvitret uforholdsmessig mye, jeg har stikket nesen frem, jeg har møtt motbør, jeg har blitt overveldet av positive tilbakemeldinger –

– og jeg har tenkt, hele veien, que sera, sera, kheir insjallah.