Eksamenstress/frustrasjon. Mange interessante tilbakemeldinger som jeg nesten må komme tilbake til etter eksamen. Håper det er smør til alle, så kan vi smøre oss med tålmodighet.
Måned: mai 2011
To streker under svaret. Nå er jeg bombesikker. Vent, hva hadde skjedd om jeg hadde sagt «bombesikker» på Fremskrittspartiets landsmøte? Iført min rosa burka altså?
Alltid greit å begynne med begynnelsen. Les denne først: It’s simple mathematics, mr. Tybring-Gjedde. Pensko innkjøpt, pre-17-mai-kake inntatt, noe lesing unnagjort, det meste skjøvet til side; og nå har jeg gledet meg til andre del av Tybring-Gjeddes uttalelser:
«Muslimer har selvfølgelig ikke et slemt gen, men det er kulturelt. Det har noe med den unaturlige patriarkiske linjen muslimske familier er bygget opp på, hvor far bestemmer, deretter følger sønnene foran mor og døtrene i hierarkiet.»
Det er herlig formildende hvordan Tybring-Gjedde spesifiserer at dette ikke handler om medfødte egenskaper. Å nei, gutter, dere er ikke født sånn, dere er blitt sånn. Det er foreldrene deres som er ondskapens gjødsel, det er de som forer dere med negative kvinnesyn. Hadde det ikke vært for disse ufrigjorte, mullahelskende feministene på venstresiden, så hadde Tybring-Gjedde fjernet guttene fra destruktive og unorske hjem, og plassert dem på gode, norske institusjoner. Det var jo det vi gjorde med samene, og se så fint det gikk med dem.
Men hva er det små, søte gutter med innvandreropphav kan lære av Fremskrittspartiet? De kan lære at norske kvinner drikker mer, slåss mer, er uhøflige i trafikken og sjekker opp folk på byen. De lærer at det grenser mot kriminalitet å ikke kunne norsk etter halvannet år i Norge. Når et barn fødes [må derfor] sykehuset gi bekymringsmelding til integreringsetaten dersom foreldre ikke ser ut til å kunne norsk. De lærer at det er fullstendig legitimt å filtrere mennesker med behov for humanitær hjelp gjennom et byråkratisk filter, stenge de vi ikke trenger i brakker ute i gokk, i påvente av et charterfly tilbake til Afrika. Det verste med Fremskrittspartiet er at klovnene får spillerom hver gang partiet halter. For jeg beundrer Siv Jensen. Jeg gjør virkelig det. Og jeg mener at Fremskrittspartiet ofte fremmer saklige forslag, ofte forslag til gode for de eldre. Tror det var Aslak Bonde som skrev i Morgenbladet forrige uke at FrP har et taperstempel hengende over seg, og derfor overser man alle de fornuftige innspillene partiet kommer med. Men Fremskrittspartiet legger opp til det selv. Da jeg var liten fortalte jeg onkel at jeg ville stille som elevrådsrepresentant, jeg stilte aldri, jeg var altfor sjenert, men han noe relevant: Du må aldri fremme deg selv ved å rakke ned på andre.
Også til utfordringene:
«Dagens innvandringspolitikk er ikke bærekraftig, verken verdimessig eller økonomisk.»
Vel, jeg er enig. Ikke i det «verdimessige», jeg vet ikke hva det vil si engang. Noen innvandrergrupper er særdeles vellykkede, andre er det ikke. Om jeg ikke har misforstått Brochmann-utvalgets konklusjon, så sier de mer eller mindre det samme. Det som mangler er likevel realistiske løsninger. Et eksempel: Somaliere er entrepenører. Det ligger i blodet vårt. Alle somaliere jeg har møtt har en idé om å skape noe nytt. Eller forbedre noe som allerede eksisterer. Hvis Hagen tar seg en tur til Grønland, og omegn, vil han oppdage at det er overraskende mange somaliske butikker, caféer og systuer i området. De fleste greier seg ikke særlig lenge, det ene er at det er dyrt å drive butikk i Norge, det andre er at mange ikke forstår systemet. Det skal ikke mye til å støtte nye bedrifter med økonomi, kunnskap og erfaringer. Dette gir mennesker en mestringsfølelse uten like, og dette gir økonomisk avkastning.
Snakk med menneskene dere lager lover om, ikke snakk om dem.
«Islam utstår ikke frihetsverdier, og islams makt øker dag for dag. Derfor må innvandringen fra muslimske land reduseres kraftig.»
Sarkasme: Enig. Billig bacon til folket!
«Nye innvandrere skal ha begrenset tilgang til offentlige ytelser. Den som bidrar skal fullt belønnes.»
Uten sarkasme: Enig. Dette bør selvsagt vurderes individuelt, men jeg får inntrykk av at mange arbeidsdyktige innvandrere misbruker systemet. Ikke ved å lyve, men å ta i bruk alle smutthullene. Men, Tybring-Gjedde, jeg kjenner litt til Nav og slik jeg forstår det har man allerede «begrenset tilgang til offentlig ytelser». Det stilles krav, og introduksjonsprogrammet er noe, jeg tror, både innvandrerne og etnisk nordmenn med kjennskap til det, er godt fornøyd med. Men i Fremskrittspartiets alternative budsjett anno 2009 står det, svart på hvitt, at «[Fremskrittspartiet] kutter i bevilgningene på utlendingsfeltet.» Så partiet velger å ikke støtte prosjekter som jobber for å gjøre innvandrere arbeidsdyktige i Norge, men krever samtidig at innvandrerne skal integrere seg?
Ai, de sier Jeppe drikker, men ikke hvorfor han drikker.
«Ansvar for integrering ligger først og fremst hos innvandrerne selv.»
Min helt heter Regis Watts og er en alternativ musiker. Han er obskøn, han er den type musiker en muslim ikke innrømmer at hun hører på. Men jeg tror bare han er istand til å uttrykke, på sin egen sære måte, hvor idiotisk utsagnet over egentlig er. For han sier: – You take some shit, put it up on the wall, check it out for a while. You take that shit up off of the wall, put it down on the floor in a glass bowl.
Tybring-Gjedde, hvis folk hadde vært istand til å sysselsette seg selv, uten en arbeidsgiver, hadde arbeidsløsheten falt drastisk. Men når du går ut og sier at innvandrergutter er noen hissige onde djevler, hvilket oppegående vesen vil gi dem en jobb? Stop the bullshit. Eller, jeg må jo vise «ubetinget kjærlighet til Norge og vår kristne kulturarv»: For Vårherres skyld, stopp med oksedritten.
It’s simple mathematics, mr. Tybring-Gjedde.
Jo eldre jeg blir desto vanskeligere blir det å overraske meg, med dumhet ihvertfall. Så da flere bekjente lenket til en sak fra Fremskrittspartiets landsmøte, hisset jeg meg ikke opp som innvandrergutter, jeg trakk på smilebåndet. Men la oss smuldre Tybring-Gjeddes påstander til en ostekakebunn:
I Groruddalen blir blonde jenter mobbet og farger håret sitt mørkt, barn blir truet med juling fordi de har salamipølse på brødskiven i matpakken, gutter med innvandrerbakgrunn truer norske gutter med juling dersom de ikke får mer spilletid på fotballaget(…)
Det stemmer sikkert. Det stemmer også at barn med minoritetsbakgrunn, oppvokst i «hvite» strøk har kommet hjem fra skolen og forsøkt å vaske vekk brunfargen sin. Det stemmer også at jenter med hijab har fått dradd av seg hijaben. Da jeg gikk i andreklasse sa en klassekamerat til meg, hatefullt, at han brukte Koranen som dopapir. Jeg begynte å gråte.
I alle tider, i alle verdens kanter og hjørner, har barn mobbet hverandre. Funnet trekk ved den enkelte som de kan dra frem og latterliggjøre. Mobbing er galt, mobbing er forferdelig, mobbing er ikke et innvandrerproblem. Det er et problem i de fleste skoler, og i mange arbeidsplasser. Mobbing må håndteres som mobbing, ikke som et integreringsspørsmål.
«(…)godteposer til barna ved markeringer i barnehagen blir gjennomgått for gelatin – slike poser blir merket med bilde av en gris til skrekk og advarsel. «
Har det skjedd? Isåfall ser jeg ikke helt problemet ved det. Igår satt jeg og koste meg på en park med en gjeng venner, da en etnisk norsk venninne drar frem en godtepose. Humoristisk spør min muslimske venninne: -Er det gelatin i den? For jeg er en som ikke er nøye på gelatin, godteri er godteri, føler jeg. Jeg begynner å le, men til min overraskelse svarer min etnisk norske venninne:- Nei, jeg har sjekket. Det har seg slik at hun er vegetarianer, og en vegetarianer som er nøye på hva hun putter i munnen.
Mennesker har forskjellige preferanser, mange muslimer gumler i seg Bamsemums, selv om den er full av protein fra knoklene til kyr og svin. Andre unngår det, hvorfor skal en persons matpreferanse brukes som et argument?Dersom barnehager tilrettelegger på en naturlig måte, uten å fremheve noe som idealet, ser jeg ikke noe problem i dette.
«Om kveldene og i helgene stikkes biler i brann og ruter knuses i skolebygninger.»
Vi hadde lenge samme problem i nabolaget mitt. Pøbler som ødela vinduer, drikkefontener og angrep hverandre i buskasene like ved ungdomsskolen. Da de ble tatt, for et par år siden, var det ingen gutt med eksotiske aner blant dem. Pøbler har ingen etnisitet.
«Jeg mener vi må våge å forsvare vår kulturarv, og være stolte av dem, svarer Tybring-Gjedde.»
Det var derfor Fremskrittspartiet gikk inn for å kutte i bibliotekenes låneutvalg. Til fordel for hva da, lavere bensinpris? Tenker Ibsen snur seg i graven.
«Det er umulig for oss å påvirke situasjonen når 10-12 000 innvandrere bosetter seg i Groruddalen årlig. Det er innvandringen til landet som må begrenses, og det styres fra Stortinget, ikke i Oslo kommune.»
Innvandringen til Norge er høy, det skal sies. I 2010 krysset hele 65 100 mennesker den norske grensen og søkte om oppholdstillatelse. 41 700 av disse kom fra landet under den europeiske union. Det er ikke disse Tybring-Gjedde vil kvitte seg med, det er de 23 400 han vil ha stoppet. Senere i artikkelen sier Tybring-Gjedde at innvandring fra muslimske land må reduseres. Det vil si innvandringen fra Afghanistan, Somalia og Irak – ettersom disse, ifølge SSB, er de største landene, utenfor EU, nye innvandrere flykter fra.
Tungen rett i munn: SSB kan også fortelle oss at av de 7500 som bosatte seg i Oslo, i 2010, var 2/3 svensker. Min dårlige matte forteller meg at det vil tilsi omtrent 5000 svensker bare i 2010. Vi har da 2500 innvandrere igjen. Selv om alle disse hadde vært afghanere, somaliere og irakere (tvilsomt), og absolutt alle hadde bosatt seg i Groruddalen, så hadde regnstykket til Tybring-Gjedde ikke gått opp. Det er ingen likhetstegn mellom økt innvandring og det bosettingsmønsteret han, og Human Rights Service, tegner opp. Men han har faktisk rett. Jeg tviler ikke på at mange innvandrere flytter til Groruddalen.
Jeg har møtt mange asylsøkere og vet nå at man absolutt ikke kan bestemme bosted selv. Du sitter i asylmottak i x-antall måneder, kanskje år, før du får oppholdstillatelse. Du bosetter deg i en av de kommunene som ligger nærmest ditt asylmottak. Der må du bo i minst 2 år (tror jeg) før du kan flytte ut. Flytter du til Oslo mister du den støtten du hadde (kvalifiseringsprogram, billig språktilbud, billig bolig). Så skal du flytte til Oslo etter to år, må du ha en jobb klar. Også flytter du da, for alle du kjenner bor jo Oslo, og som alle mennesker leter du etter husrom. Du har ikke råd til å kjøpe, du må leie.
Du ser på finn.no og hører av bekjente at sentrum ofte er dyrt, finn leilighet litt utenfor. Så banker du på døren til fyren som leier ut en leilighet på Røa. Når han ser ditt brune smilende fjes og gebrokne norsk, slenger han døren på trynet ditt. Du hører minusord, hele tiden. Nei. Beklager. Dessverre. Ikke det vi så etter. Ønsker studenter. Og noen ganger er et blikk nok.
Du drar hjem til din venn, eller slektning som har hatt deg boende de siste månedene. Du forteller at det går veldig dårlig, og han eller hun, ringer rundt til vennene sine. En av vennene forteller at naboen, en pakistaner på Stovner, leier ut sin andre leilighet. Du hopper på Vestli-banen og med hjertet i magen banker du på døren. Et blikk på deg og han sier: -Somalier? Du tenker:-Faen. Han sier:-Betal på tide! Her kontrakt!
For å sitere Mos Def, it’s simple mathematics.
Fortsettelse følger. Nå må jeg løpe og kjøpe pensko til 17.mai.
Damned if you do, damned if you don’t.
Foto: Okinawa Soba
Du har Jagland som sier:
«Bakgrunnen er at vi ser at debatten er blitt så tilspisset over hele Europa. Det er store friksjoner, og det har ført til protestbevegelser og nye politiske realiteter en rekke steder, sier Jagland, og viser til den store fremveksten av innvandringsfiendtlige partier i en rekke europeiske land. (…) I fremtiden kommer europeiske land til å mangle 100 millioner yrkesaktive hvis de skal klare å opprettholde dagens velferdsnivå.»
Også har du Ørjasæter som skriver:
» Men det er langt fra tilfelle. Tallene fra Frisch-senteret (som inngår i rapporten) ble kjent tidligere i vinter, og viser alarmerende lav yrkesdeltakelse for ikke-vestlige innvandrere.
I tillegg kommer det Brochmann kaller «eksportabilitet», muligheten til raskt å opparbeide rettigheter til stønader, for så å beholde dem når man flytter tilbake til hjemlandet. En slik utnyttelse av velferdsgoder kan komme til å eksplodere som følge av EØS-reglene. Dette blir et dobbelt tap, forklarte Grete Brochmann tirsdag. Vi taper både yrkesdeltakelsen og skatteinntektene, og vi får en ekstra skattekostnad for yrkesaktive.»
Vanskelig med disse innvandrerne. Lurer på hva som er verst; å bli brukt som billig arbeidskraft, eller bli stemplet som trygdesnylter?
Vi har svensk helsepersonell som jobber overtid i Norge, svenske barnehageassistenter som strør «pryssel» rundt seg, også har vi Kent
In The Playroom
Dette synes jeg om tverrkulturelle ekteskap:
Koffeine spurte:
Men det handler kanskje mer om å flytte til et land som ligger fjernt fra alt og alle du kjenner, enn å gifte seg med en fra en annen kultur? Eller er du enig med mammaen din?
Og jeg svarte:
Jeg er ikke enig med mamma, og vi har en rekke slektninger som har giftet seg ikke-somalisk. Mange ekteskap varer ikke lenge (rent statistisk er sjansen for å skille seg om man kommer fra to forskjellige land mye høyere), men veldig mange varer og mange par er ekstremt lykkelige sammen.
Nå var poenget her bare å gjengi en historie som jeg har blitt fortalt tidligere, og som viser at det ikke alltid er “de sleskete muslimske mennene” som lurer kvinner inn i ekteskap og fengsler dem. At drittsekkhet er en internasjonal greie. Men jeg er en stor tilhenger av sikkerhetsnettet, og det somaliske sikkerhetsnettet kan man fint miste i Norge. Det har mange allerede gjort. Konsekvensene er ikke at man blir mishandlet fysisk, den største konsekvensen er å bli forlatt av mannen man ofret familien sin for.
Altså, det er slik at muslimer ikke har et seksuelt forhold før ekteskapet. Når en ung somalisk jente forelsker seg i en norsk gutt skjer det ofte, ikke alltid, at de bestemmer seg for å gifte seg. De fleste familier motsetter seg dette. Klart det ligger en rasistisk undertone der (hvorfor skal du gifte deg med en hvit mann?!) men det ligger også en bekymring der som hverken den somaliske jenta eller den norske gutten tar på alvor (han tar ikke deg eller ekteskapet seriøst). Det som ofte skjer er at gutten og jenta gifter seg religiøst (har til gode for å se en gutt og en jente registrere seg som borgerlig gift først, også rusle til moskeen for å gjøre det religiøst). Den religiøse vielsen er ikke bindende i Norge, og i hans øyne er de kjærester mens i hennes er de et ektepar.
Han prøver ikke å overbevise familien hennes om at han kommer til å være i livet hennes. Så skepsisen mot han øker, og dette skaper dårlig stemning mellom jenta og familien hennes. Tilslutt fører det til et totalt brudd. De vil ikke ha noe med hverandre å gjøre. De fleste familier der en datter har giftet seg med en ikke-somalier forteller at alt skjedde ganske fort. Hun ble kjent med fyren i løpet av et år, et halv år senere ble de gift og to år senere banker hun på døren med et barn i armene og delt samværsrett.
Det er altfor mange somaliske jenter både i Norge og i Vestensom kan skrive under på den historien. Og dermed får tverrkulturelle ekteskap et ufortjent dårlig rykte i vårt miljø. Det rår enighet om at “det aldri vil gå bra med en jente som gifter seg med en ikke-somalier”. Og så langt har få motbevist dette, jeg har til gode for å se en ikke-somalisk gutt gift med en somalisk jente, som forstår og respekterer at familie er veldig viktig i Somalia, og som prøver å få innpass i familien. De ikke-somaliske guttene har en tendens til å fortelle jenta at familien ikke har noe med hennes valg å gjøre, og hvis de ikke akspeterer han så er det deres feil, og de er rasister osv. I en ikke-somalisk virkelighet er det ikke sant, men er man somalier så er familien uunnværlig. Når du har vokst opp i en tilværelse der familien var dine pillarer, der du hadde onkler og tanter, tremenninger, bestefedre og en trilliard søsken rundt deg, så er det en påkjenning å plutselig miste det. For det handler ofte ikke om rasisme engang, det handler om reell bekymring fra familiens fordi man ikke kjenner mannen eller hans familie.
Hmm..uffda, dette ble langt.
Men konklusjonen min er at jeg ikke har noe imot det å gifte seg med en fra en annen kultur. Jeg tror faktisk, til mormors skuffelse, at sjansene for at jeg finner en etnisk nordmann jeg passer sammen med, er høyere enn sjansen for at jeg finner en somalier. Men hvis det skjer skal jeg ikke miste sikkerhetsnettet mitt. Det er noe av det tryggeste jeg har i livet. Den etnisk norske gutten må finne seg i å gå gjennom samme prøvelser som en somalisk gutt, for å få aksept fra familien. Han bør finne seg i en haug middager og familiesammenkomster der han grilles om alt fra barnehagen til hårfrisyren sin. Og jeg forventer en liten innsats fra hans side for å gjøre seg forstått hos besteforeldrene mine f.eks. Lære seg litt somalisk!
Jeg faller ikke helt for “dette er ditt liv, somalieren”. Dette er også livet til damen som bærte meg i ni måneder i magen sin og to uker på ryggen, gjennom sibir. Jeg har ingen planer om å såre henne, eller ødelegge forholdet mitt til henne. Spørs om en etnisk norsk gutt finner en slik somalisk tankegang attraktiv?
«For you have potential, and ultimately decide what you do.»
Somaliske kids gjør meg ekstremt stolte. PoetNation er et prosjekt startet i USA, men har som mål å involvere alle unge somaliere verden over. Gjennom poesien, Somalias høyest aktede uttrykksform, deler somaliere i diaspora av seg selv. Følg med på herlige nye dikt, noveller og intervjuere ved å besøke nettsiden eller bli en tilhenger på facebook.
Et sikkerhetsnett
Foto: Nickolas Murray
«Hun var pen,» fortalte hun meg.
«Hun var en av få jentene som har alt; skjønnhet, ynde, intellekt og sjarm, og fullstendig uvitende om den særklassen hun var i. Hun var jenta vi elsket og misunte. Hun var min barndomsvenninne.»
Vi hadde diskutert flerkulturelle ekteskap, hun hadde som vanlig sagt at en somalisk mann alltid utgjør trygge løsningen, og jeg hadde, forutsigbart nok, protestert. Hun svarte tilbake med en historie:
«Guttene sto i rekke, selv da vi var unge og naive. Og selv om vi lot oss forføre av oppmerksomheten de ga oss, var hun alltid innstilt på å oppnå mer enn dette. Oppnå mer enn videregående skole, yrkesskole og deretter ekteskap. Hun ble en av få jenter i mitt årskull, i nabolaget, som reiste ut for å studere. Dessverre mistet vi kontakten da hun begynte på et universitet, i Egypt.
Lenge hørte jeg ikke noe fra henne, og jeg må innrømme at jeg glemte henne, midt i alt som skjedde i livet mitt. Jeg ble gift, jeg begynte å studere og jeg hadde en storfamilie å ta hånd om.
Noen år etter utreisen hennes begynte det å hviske rundt oss. Damene hvisket om den vakre jenta som hadde reist til Egypt og blitt sammen med en hvit mann. En franskmann. Jeg ville ikke tro på sladrekoret, og oppsøkte moren hennes for å vite hva som hadde skjedd. Moren trengte ikke å snakke, jeg kunne se sannheten i det nedtrykte ansiktet hennes. Det var sant altså, hun hadde giftet seg med en franskmann, mot familiens ønske, og nå ville ikke faren ha noe med henne å gjøre.»
Jeg sukket og klagde over hvor idiotisk vår kultur er som støter vekk en jente som velger annerledes. Mamma reiste seg sint og travet til kjøkkenet. Jeg lurte på hva jeg hadde sagt feil, men da hun kom tilbake med et glass vann sa hun strengt:
«I 1975 var vår stat 15 år gammel, patriotismen stod sterkt og alle jobbet for å styrke den somaliske nasjonalfølelsen. Å gifte seg med en ikke-somalier, attpåtil en tidligere koloniherre, ble ikke bare oppfattet som et svik mot familien men også som et svik mot nasjonen. Ditt lille idealistisk hode hadde også tenkt i samme baner om du levde dengang. Men før du forhåndsdømmer oss opp og ned, vi prøvde å få tak i henne. Fortelle henne at vi, vennene, ville være til hjelp om hun trengte oss. Moren hennes ga heller ikke opp, men problemet var at hun, rett og slett, forsvant.
Vi antok at hun ikke ville ha noe med oss å gjøre lenger, og greit nok; vellykket afrikansk dame gifter seg med en rik franskmann og flytter til Frankrike. Vi trodde, irritert, at hun hevet seg selv over oss, og kanskje vi ikke burde ha gjort det.
Da jeg og din far var i Frankrike, tidlig på 80-tallet, ble han oppringt av en dame, forvirret ga han meg telefonrøret og fortalte at damen i telefonen ville snakke med meg. Jeg var like forvirret (hvem kjenner jeg i Paris?), tok røret og holdt det mot øret. Det første som bølget over meg var glede, det var venninnen min og om jeg kjente igjen stemmen hennes! Det andre var bekymring, for selv om jeg kjente igjen stemmen så hadde den forandret seg mye. Den var hes og engstelig, og ba meg, og faren din, om et møte.
Jeg kunne ikke tro at det var samme kvinne som sto foran oss, da jeg så henne. Jeg begynte å gråte og hun begynte å gråte, og faren din måtte be oss ta oss sammen. Min vakre venninne var radmagret, blek og fullstendig utslitt. Hun fortalte at det første året med mannen var helt idyllisk. De hadde fått et barn, og livet kunne umulig bli bedre. Det var klart hun savnet familien og Somalia, men med unge, mann og et nytt land å fylle tiden med hadde hun knapt et ledig minutt.
Dette endret seg gradvis. Mannen begynte å reise på mange forretningsreiser, og hun følte seg ekstremt ensom. Den lille franske byen, hjembygda hans, som de hadde flyttet til ble etterhvert et ubehagelig sted å være. Hun følte at alle passet på henne i hans fravær og det var ingen som pratet med henne, om det da ikke var ytterst nødvendig. Hver gang hun ville ringe til Somalia ble hun fortalt at slike langdistansesamtaler måtte man ta fra bestemte kontorer, i de store byene. Hun fikk beskjed om å vente til ektemannen kom tilbake.
Da han kom tilbake var han heller ikke den romantiske og omtenksomme mannen hun hadde giftet seg med. Hun fant flere og flere bevis på at han antakeligvis hadde andre kvinner på si, og når hun konfronterte han med det ble han sint og begynte å slå. Hun tålte ikke mer, hun pakket tingene sine og tingene til barna (nå var de blitt to) og bestemte seg for å rømme under et av forretningsreisene hans. Men det gikk ikke. Svigermoren mistenkte at noe var på fære, og hadde rekruttert flere av byens beboere til å hindre henne i å rømme.
Da mannen kom tilbake fikk hun beskjed om at hun kunne reise når hun ville, men da måtte hun forlate ungene. Hun var med andre ord fanget. Dette varte en stund inntil noen senegalesiske menn flyttet inn i byen, på jakt etter arbeid. De ble etterhvert kjent, og hun fortalte om situasjonen. Det var disse som tilslutt hjalp henne med å rømme, de sendte henne til sine bekjente i Paris, og det var hos senegaleserne hun holdt seg skjult det siste året. Redd for å bli funnet av mannen. Nylig fikk hun vite at en somalisk delegasjon var på vei til Paris, og på et vis hadde hun fått tak i vårt hotellnummer.»
«Hva gjorde dere for henne, mamma?»
«Det eneste vi kunne gjøre. Vi tok henne med til hotellet, og morgen etter ordnet faren din papirene hennes. Hun ble med oss tilbake til Mogadishu, og tilbake til familien. Det tok en stund før hun og faren kom på talefot igjen, men hun ble gift på nytt og hun gjenvant sin skjønnhet og sjarm – dog historien i Frankrike fulgte henne som en skyge. Etter krigen fikk jeg høre at hun hadde flyktet med mann og barn til USA, og for ikke så lenge siden ringte hun og hilste.»
«Så, poenget ditt er at dette aldri hadde skjedd med en somalisk mann? Somaliske menn kan være drittsekker, det vet du like godt som meg.»
«Nei, poenget er at jeg, uten særlig anstrengelse, kan vite hvem denne somaliske mannens familie er. Forsvinner du, vet jeg hvor jeg skal lete. Mishandles du, vet jeg hvem jeg skal stille til ansvar. Og før du gifter deg, har jeg en formening om hvilken karakter denne mannen og hans familie har. Somalieren, da kan jeg ikke med en ikke-somalier. Med en ikke-somalier mister du hele sikkerhetsnettet ditt.»
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 