Livet bak murene

Jeg har sett tre fengslesfilmer som jeg i det hele tatt liker, filmer som illustrerer livet i fangenskap. Det er antakeligvis drøssvis andre som jeg burde se, men altså disse tre mener jeg er fantastiske.

Den første jeg så var Shawshank Redemption, og birollen hadde dagens ‘skjegg-mann’, nemlig Morgan Freeman. En skuespiller som jeg respekter til de grader, han ligger høyt i min liste over ‘verdens beste skuespillere’. Også er han en av de svarte skuespillerene som har virkelig slått gjennom. Respekt.

Jeg har sett Shawshank Redemption utrolig mange ganger, og går aldri lei. Det jeg ikke visste var at den er basert på en bok av Stephen King, som jeg plukke opp, så fort jeg får tid.

Den andre fengselsfilmen som jeg liker skikkelig er ‘The Green Mile’. Hvem kan ikke like ‘The Green Mile’ med Tom Hanks. Tom Hanks som også er med i min liste over tidenes skuespillere. Om jeg ikke tar feil, så er den også basert på en bok av King. Jeg kan ikke tro det selv, men det er dog sant, jeg har ikke lest noe av Stephen King. Utrolig. Må ta en tur til bokhandelen snart.

‘Papillion’ er den jeg så sist, og som rørte meg veldig. Det er en utrolig trist film egentlig, en klassiker med Steve McQueen og Dustin Hoffman om jeg ikke tar helt feil. Også basert på en bok.

En fengselsfilm som jeg egentlig skammer meg over å like er ‘The Longest Yard’, altså den nye versjonen med Adam Sandler. Jeg vet det selv, en utrolig dårlig film, men hva kan en gjøre. Jeg lo meg ihjel da jeg så den. Jeg vet det, der fløy min gode smak, rett gjennom vinduet.

Hvor ble det av ‘OZ – livet bak murene’? – Det var faktisk en bra serie.

Advertisements

I’m like a bird, I only fly away

… I don’t know where my soul is, I don’t know where my home is

Er jeg den eneste som likte gamle Nelly Furtado?

Fugler er formidable skapninger, jeg mener, det å kunne fly vekk når tidene blir vanskelige. Vel, det er vel ikke så digg å være en fugl; du er et byttedyr, et flokkdyr (-jeg vedder på at outsiderisme ikke er særlig akseptert i det samfunnet) og du må alltid trosse naturkreftene.

Alt har vel sine fordeler og ulemper.

Jeg ville likt å være en keiserpingvin. Ultra-formidable skapninger.

Apropos fugler; jeg tror jeg liker Maya Angelou. Hun er absolutt en formidabel skapning, men jeg har bare lest et dikt – Caged birds, så jeg er vel egentlig ikke den rette personen til å uttale meg om henne.

Frida Kahlo har også sniket seg inn i min liste over tidenes personligheter. Det er fasjonabelt å ha ett øyebryn og en bart. Gud jeg skulle ønske jeg kunne gro skjegg, det er det eneste jeg misunner menn.

Vi kan diskutere  kommunismen til det gror grantrær mellom tærne våre, men en ting må en pige få innrømme, og det er at hun har vært forelsket i en død, revolusjonær argentiner på grunn av skjegget hans….og det faktum at ingen kan røyke sigarer akkurat som han. Det rette ordet er vel strengt tatt at han er sexy, eller som vi også sier drop triple dead gorgeous.

Ernesto Guevara var ingen fugl som fløy vekk når det ble vanskelig, han konfronterte rovdyrene, og det bør han få kreditt får, til tross for all den faenskapen han drev med på si.

Hører på: Listen, Talib Kweli

Mamma sa nettopp: Vis at du elsker barna dine (hun forbreder et foredrag)

Kroppen: Magen rumler.

Neste aktivitet: Vekk fra PC’en og plyndre kjøleskapet.

P.S:

Ønsker alle (som er velsignet med en) en kjempe god vinterferie (- dere andre ønsker jeg en hyggelig arbeidsuke).

På bryllup i Asker

Somaliske bryllup blir vanligvis annonsert gjennom jungeltelegrafen, men denne gangen visste mamma om bryllupet lenge før selve dagen, hun hadde bare glemt å si ifra. Lørdag formiddag, løpte jeg dermed rundt omkring i byen på leting etter krølltang og tilbehør til antrekket jeg skulle ha på meg.

Jeg brukte to timer på det.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bodde i en liten by, der alt lå i et område og man ikke trengte å bruke mye transport.

Bryllupet skulle visstnok begynne 6 om ettermiddagen, men da vi endelig møtte opp halv ti, hadde bruden ennå ikke kommet. Det er med andre ord, typisk somalisk. Vi er vel polykrone når det kommer til tid.

Det er kanskje greit å si at det jeg mener med bryllup ikke er selve vigelsen, men festen. Somaliske bryllup er veldig forskjellig fra tradisjonelle, vestlige bryllup. Vi har en vigelse, der bare menn og bruden er tilstede sammen med en sheikh. Bruden og brudgommen blir vigslet og bruden får sin medgift. Brudens slekt får også en gave, i gode gamle dager var det snakk om kameler, men det er sikkert ikke praktisk i dag.

Etter vigelsen har man vigelsesfest med bare bruden og kvinnene, disse danser til svetten gjennomdynker klærne. De spiser mat og priser de nygiftede.

Til slutt, om man skal være skikkelig tradisjonell, har man noe som heter ‘todobo bax’ eller ‘syvdagersfest’. Tradisjonelt, ikke nå lenger vel og merke, var det gifte kvinner som holdt denne festen for den nygiftede. Da skulle de ønske henne velkommen til de gifte kvinners verden ved at hver gjest la en spesiell sjal på hodet hennes.

Vi har også den tradisjonelle husfesten, der kvinnene i brudgommens familie ønsker bruden velkommen til sitt hjem, da setter de føttene hennes i vann og putter henna-farge på hendene hennes.

Mange unge holder de fleste festene, men noen unge integrer også enda en fest, med en mer vestlig tone. Med begge kjønn tilstede, et band, fleretasjers kake og hvit kjole etc.

I går var det den tradisjonelle vigelsesfesten. Venner prøvde forgjeves å få meg med på dansegulvet. Jeg kan egentlig danse, men jeg er ikke noe særlig god når det gjelder somalisk dans, eller noen former da. Jeg kan med andre ord ikke shake.

Jeg lærte litt da. En tantes forslag var at jeg skulle legge på meg. Jo større bakpart, desto bedre rister.

Shake your moneymaker like somebody got to pay ya.

Jeg har innsett at min blog har veldig få bilder, så jeg har tenkt å starte en tradisjon. Hver dag skal jeg legge til et bilde av en kjent person med skjegg. Skjegg er undervurdert.

Dagens skjegg-mann; Petter Schjerven:

Forelska i lærer’n!

Happy Valentine’s day kjære dere der ute, vi må idag ta tid til å feire en høytid som har blitt en kommersiell komplott designet for å tømme lommene våre.

Mine lommer skal ikke tømmes, de er allerede tomme.

Siden det idag var kjærlighet i luften, til tross for den bitende kulden og mitt grufulle stevnemøte med tannlegekontoret, vil jeg dedikere denne posten til kjærligheten. Den forbudte kjærligheten.

Tristan & Isolde, Romeo & Julie, ikke minst meg og Indiana Jones (Indiana Jones, ikke Harrison Ford). Dessuten det evigvarende eksemplet på forbudt kjærlighet, nemlig den mellom den uskyldige, søte piken og den erfarne, unge og kjekke læreren.

I dette tilfellet er denne læreren slettest ikke en gresk gud; han er gammel, lubben og lav. Til tross for det blir han tilbedt og forfulgt av to av mine venninner. I dag tegnet de et stort hjerte, skrev navnet hans i midten og teipet det på døren til arbeidsværelset hans.

Gud, de er syke.

Nå må jeg få unnagjort matteleksene, brøkregning er gøy!

The Kids er kule da, men for tiden hører jeg på For Real av Amel Larrieux. En helt utrolig sang, skal se å få kjøpt meg Morning albumet hennes, med en gang mine lommer fylles.

Kuldebeskyttelse og Ernæringslære for asylsøkere

Av en eller annen grunn liker gamle tanter meg; det er kanskje på grunn av min eksemplariske oppførsel og vakre vesen eller kanskje bare fordi jeg lager en helsikes god te. Uansett av hvilken grunn så inkluderer de meg inn til sin sirkel (til tross for min unge alder) og jeg får virkelig et innsyn i hvordan det er å være en somalisk dame over 40 i Norge.

En ting som alltid blir tatt opp, er kulden i Norge. Nå, selv om media fremstiller det helt annerledes, er det ikke slik at alle burka bærende somaliere i Norge er terrorister som hater sitt nye hjemland. Nei, faktisk har jeg hørt mang en gammel mann og dame prise dette landet, men er det noe eldre somaliere ikke liker, så er det kulden.

Etter mye grubling har jeg kommet frem til to mulige grunner til at somaliere ikke liker (les:tåler) kulden i Norge:

1. I og med at Somalia er et (svært) varmt land 10 måneder i året, har det å tilpasse seg de mange månedene med vinter i Norge vært svært vanskelig, nærmest umulig.

2. Somaliere vet ikke hvordan de skal beskytte seg for kulden i Norge.

Jeg tror sterkt på det siste punktet. Det er spesielt eldre somaliere som ikke har peiling på hva en god bekledning er. Disse godhjertede kvinnene forteller meg at de har på seg lag på lag med klær for å holde varmen. Dessverre, om jeg ikke tar helt feil, er bomull og svette en dårlig kombinasjon ute i kulden, eller hva?

Vi har da hørt at ull beskytter mot kulden, men når det er titalls merker på markedet, er det vanskelig å velge en eller i det hele tatt forstå forskjellene. Det er heller ikke til å unngå at mange somaliske kvinner er ganske runde og søte (understreker runde) og dermed varer ikke mange av de små ullstrømpene/stilongsene noe særlig lenge.

Samtidig må man huske at et godt kosthold er viktig for å beskytte seg mot den røffe vinteren i Norge. Mange innvandrer, ikke bare somaliere, har med seg en matkultur som innebærer kanskje mye karbohydrater og mye usunn fett. Det mange ikke forstår er at man må forandre (litt) på kostholdet sitt når man bor i et land med svært annerledes klima enn hjemmeland. Nå trenger man mer av det man spiste lite av og mindre av det man spiste mest av. Personlig, jeg kan nå ikke svare for alle somaliere, har jeg møtt svært få som i implementerer fisk i sitt kosthold. Enda færre drikker tran eller mat med mye c-vitamin.

Dessuten er vi vant til en kontinuerlig kilde med d-vitamin, nemlig solen. Her i Norge er det lite sol sammenlignet med sørlige strøk, dermed er det viktig med d-vitamin tilskudd.

For en stund siden ble det foreslått at innvandrere skulle få gratis tran, personlig stilte jeg meg imot en slik idé. Det spiller ingen rolle om du får gratis tran hver måned dersom du ikke vet hvorfor du må drikke tran. Derfor foreslår jeg at alle nye asylsøkere må igjennom et kurs i ernæring, enten integrert i de samfunnsfagstimene som nå har blitt obligatorisk eller som et eget kurs. Videre tror jeg at det er fordelaktig å holde kurs i kuldebeskyttelse for absolutt alle innvandrere der man kunne forklart hva slags klær man burde ha på seg en kald februardag, hvorfor fleece er ra og kanskje litt om Ulvang.

Somalisk folkediktning: Tre kvinner på frierferd

I Somalia pleide det å være vanlig for unge jenter å dra på frierferd. De pakket det lille de hadde for så å reise fra landsby til landsby, i søken etter et sted å finne ro og kjærlighet. Landsbybeboerne på sin side ville ikke ha hvilken som helst kvinne inn, de pleide å teste disse kvinnene for å se om de hadde kløkt. For i riktige gode gamle dager, var det ikke nok at en kvinne var skjønn å se på, hun måtte være praktisk og vis. 

 Et eksempel på en slik historie er historien om de tre jentene. De var gode venner, men svært forskjellige. Den første var lys, lubben og høy, den andre hadde et søtt ansikt og fine kurver, mens den tredje var tynn, lav og mørk i huden. Sammen dro de på frierferd og langt om lenge havnet i en rik landsby. Her møtte de den vakre høvdingsønnen som var på utkikk etter en kone. Fordi han var klar over at skinnet bedrar, bestemte han seg for å teste kvinnene. Han ga dem en egen hytte som de kunne bo i under oppholdet og kamelkjøtt til kvelds. Selv satte han seg stille utenfor vinduet for å overhøre alt det de sa.  

Kvinnene tilberedte kjøttet, skar den i biter og satte seg ned for å spise.

–   Åååh, det er så varmt, utbrøt den første i det hun tok en bit.

–   Neimen, dumme deg, blås på den, blås på den, svarte den andre oppgitt.

Den tredje kvinnen så rart på vennene sine og sa til slutt:

–  Kan dere ikke bare vente til den blir kald? 

Høvdingsønnen som satt utenfor humret for seg selv, reiste seg opp og gikk til faren sin for å fortelle hvem av jentene han ville gifte seg med. Hvem av kvinnene tror du han giftet seg med?

Tanker og Tenkere

I Somalia har vi et ordtak som heter «Ragi waa kuwi hore, hadalna waa intii ay yirahdeen» kronglete oversatt betyr det «Vise menn var de i fordums tid og visdom var det de sa».

Jeg innrømmer at det høres rart ut på norsk, men det høres svært klokt når mamma sier det. Poenget er at vi i den moderne tid har lite å si, for alt av filosofisk betydning og mye av det vi lever etter i vår hverdag er ting som ble diskutert for flere hundre år siden, følget dette ordtaket. Noe som kan støttes opp ved å se på verdensreligionene, de største ble jo etablert for århundrer siden. Selv majoriteten av menneskehetens store filosofer levde for svært lenge siden.  Er det dermed sagt at det moderne mennesket og det post-moderne mennesket er hjerndøde?

Det kan vi ikke være; teknologien skjøt fart i det 2o.århundret, eksistensialismen, relativitetsteorien, de store politiske ideologiene og globaliseringen er eksempler på det som kjennetegner denne tidsperioden.

Nå er vi 7 år inn i det 21.århundret, og jeg har ennå ikke opplevd noe revolusjonerende. Vel, bortsett fra kameratelefonen. Kanskje er jeg ignorant ovenfor omverdnen og kanskje burde jeg begynne å følge bedre med. Eller er det slik at jeg er urealistisk når jeg tenker at mennesket bør ha gjort noe nytt i løpet av disse 7 årene.

Samtidig føler jeg at det somaliske ordtaket passer godt i den tiden vi lever i nå, for meg ser det ut som om visdommen på en måte er «ferdig» for vår del, vi kan på en måte ikke komme med noe nytt som forandrer menneskets måte å tenke på. For til syvende og sist er det poenget mitt, ikke at vi ikke kan finne på en genial oppfinnelse til (flyvende biler for eksempel), men at vi ikke kan lage nye filosofier som forandrer menneskets måte å tenke på.

Dermed kommer et spørsmål til; visste den gjennomsnittelige mannen i Renessansen at epoken han levde i ville ha en stor betydning for de senere menneskene? Visste en gjennomsnittlig romer at romernes politiske system var helt eksepsjonelt og ville bli diskutert i flere århundrer? Hva om studentene i det 22.århundre ikke bare lærer at det 21.århundret var perioden der mennesket stod på randen til en atomkrig, epoken der klimaendringer holdt på å ødelegge vår blå planet, hva om de også lærer om de nye tenkemåtene som brakte fred og harmoni?

Vel, det er tross alt 93 år til det neste århundret, så vi har jo tid.