Humbug, hambug, hamburg..er, mm, lunsj

Foto: 7-how-7

Jeg har få fornuftige tanker i hodet akkurat nå. Det som opptar meg mest er hvor langt jeg ligger etter, hvor uforberedt jeg er på morgendagens kollokvie og hvor fine de nye tusjene mine er. Verden er så mye bedre med fine tusjer.

I hodet synger Oum Kalthoum. Hun har sunget i hodet mitt den siste uken. Jeg har skrevet på et innlegg til en avis og jeg skal besøke Cappelen Damm på torsdag.  Denne måneden får jeg både navnet mitt og pseudonymet mitt på trykk. Hvem er hvem? Det får den oppegående leser selv finne ut av.

Antigen presenterende celler, dere, er hysterisk morsomme. Særlig når du har lest den samme siden fem ganger, og du den femte gangen forstår at hele poenget egentlig kan summeres opp i en setning. Antigen presenterende celler presenterer antigener for antigenreseptorer på B-og T-celler. Men hva er FDC, da? Æsj. Ugh. Ut. Jeg vil ut i sola.

Jeg overbeviser meg selv om at studentene rundt meg tuller. Hun som har rettet på skjerfet fem ganger. Han som har vært på do oftere enn det urinblæra er istand til å tømmes. Hun som intenst stirrer på dataskjermen.  Når ble VG så interessant da?

Slemt? Jøpp. Sa jeg at jeg vil ut? Det vil jeg. Kan jeg det? Nei. Jeg er dronningen av prokrastinering, og nå henger jeg etter. Hva må gjøres da? Lese til hjernen blør. Er livet teit? Ja. Kommer dette innlegget til å bli slettet når Somalieren slutter å være så hysterisk? Antakeligvis.

Advertisements

Om å miste de små trådene som binder oss sammen

Foto: Flickr Commons

Sth, jeg kjenner den kvinnen. Hun bodde sammen med en flokk fugler i Lennox Avenue. Jeg kjente mannen hennes også. Han falt for en 18-år gammel jente med en kjærlighet av det dype slaget som gjorde ham så trist og lykkelig at han skjøt henne bare for å holde på følelsen. Da kvinnen, Violet heter hun, gikk i begravelsen for å se jenta og skjære opp det døde ansiktet hennes, kastet de henne i gulvet og ut av kirken. Hun løp hjem, gjennom all den snøen, og da hun kom tilbake til leiligheten, tok hun fuglene fra buret og slapp dem ut av vinduet for å  fryse ihjel eller fly, innebefattet papegøyen som sa: «Jeg elsker deg.»

Kanskje alle har en opprørsk tunge som lengter etter å være sin egen herre. Violet holder munn. Snakker mindre og mindre, til «mmm» eller «gubbervors» er nesten alt hun kommer med. Mindre tilgivelig enn en lunefull tunge er en egenrådig hånd som kan finne en kniv som har vært borte i ukesvis, i et papegøyebur. Violet er fremdeles så godt som taus. Etterhvert går tausheten mannen hennes på nervene, og så blir han forvirret av den, og tilslutt deprimert. Han er gift med en kvinne som stortsett snakker med fuglene sine. En av dem sier tilogmed: «Jeg elsker deg.»

To utdrag fra Jazz av Toni Morrison. Den første ganske tidlig i første kapittel, den andre avslutningsvis i samme kapittel. Utrolig hvordan hun drar denne røde linjen, hvordan hun forteller uten å beskrive og hvordan hun skriver med følelse og sårhet og forståelse. Jeg elsker.

Innvandreralibiet

Foto: Troy Holden

Nå er det veldig hyklersk av meg å oppfordre med-innvandrere (jada, politisk korrekt; minoritetsspråklige, flerkulturelle, kids minoritetsbakgrunn, andregenerasjonsinnvandrere, førstegenerasjonsnordmenn) til å bruke sin innvandrerhet, til å fremheve sin innvandrerhet. Jeg er jo kritisk til politikere som bruker innvandrerkortet i hytt og pine (navn skal ikke nevnes). Jeg mener, typer som lobbyer for seg selv bare ved å si «I’m from the hood» eller «jeg er også somalier». Det jeg finner problematisk ved samfunnet er ikke nødvendigvis fjernt fra det en etnisk norsk frøken mener. Jeg er ganske lilla, politisk, og det er ikke fordi Afshan Rafiq, Akhtar Chaudry eller Abid Raja har overveldet meg. Som studenter er det kanskje enda viktigere at vi ser forbi fargepigmenter, at vi anerkjenner hverandre som nordmenn med forskjellige bakgrunn – enten vi er fra ei bygd etter eller annet sted i Trøndelag eller er oppvokst på Groruddalen med foreldre fra Afrika.

Jeg er veldig på det at jeg skal anses som et individ og ikke representant for en minoritet- eller religiøs gruppe. Verden fungerer dessverre ikke slik jeg vil at den skal fungere. Derfor prøver jeg  å synse litt i skyggen. Jeg liker ikke å bli sett. Altså, misforstå ikke, jeg er en høylytt somalier som gestikulerer fælt når hun snakker. Dessuten bruker jeg hijab og pleier å vanke i miljøer der det ikke er så mange med afrikansk bakgrunn – jeg synes fryktelig godt. Men om jeg bestemmer meg for å synse om norsk integreringspolitikk, i media, blir jeg ikke en norsk student med interesse for integreringspolitikk, jeg blir ansett som en somalier som er kritisk til sitt eget miljø. Jeg blir et bilde, et symbol.

Det var nettopp derfor jeg kviet meg veldig for å være den som tok opp punktet om intenrasjonale studenter og minoritetsgrupper, i det nevnte møtet. Det er jo så sykt typisk at den ene svartingen i rommet skal ha noe å si om innvandrere?

Egentlig er det jo ikke så overraskende at den ene svartingen i rommet viser mest interesse for problemer relativt særegne for folk med asiatiske, latinamerikanske og afrikanske. På samme måte som kvinner generelt viser mer interesse for likestillingspolitikk, eller forretningsfolk for nye skattelover. Du er mest engasjert i det som skjer innenfor dine fire, symbolske, vegger.

Men, det er et «men» her, som alle unge voksne i verden er jeg identitetssøkende. Å bli lempet i samme gruppe som en haug andre mennesker, eller at folk lytter til hudfargen min eller hodeplagget mitt, istedetfor stemmen min, er mitt verste mareritt. Jeg sukker tungt og klager mumlende hver gang en eller annen medborger eller medstudent plutselig skal problematisere min hudfarge eller min tro. I kritikken mot VT, som jeg lenket til på forrige innlegg, mente artikkelforfatteren at årsaken til studenter-med-minoritetsbakgrunns (ugh, langt) manglende interesse for studentpolitikk måtte være drikkekulturen blant norske studenter.

Nå skal det sies at jeg kanskje er mindre tradisjonell/konservativ enn jeg liker å tro, for meg har det aldri vært et problem at folk rundt meg drikker. Det er aldri trivelig å være den ene edru i en fyllefest, og av den grunn skyr jeg fyllefester, men jeg har forståelse for at mine ikke-muslimske venner koser seg med alkohol. Skal jeg droppe bursdagen til venninna mi fordi hun serverer vin, når hun er en knupp og går til innkjøp av halalkjøtt bare for meg? Vi mennesker må møte hverandre halvveis, føler jeg. Det samme gjelder her. Det er ikke en usannhet at studenter drikker, som aktiv muslim vil du kanskje ha partifeller (ved UiO; liste-feller) som tar seg en øl mens de diskuterer arbeidsprogrammet. Som muslim tåler jeg det, og de aller fleste muslimer jeg kjenner tåler det. Julebord, semesterstartsfest (etter klokken ti) og andre grisefester – not so much.

Nå handler ikke dette om alkohol. Dette er selvkritikk. Jeg synes ikke at man skal spille på det at man er innvandrer, man er så mye mer enn det. Så lille brune pike, delta i politikken fordi du har noe å bidra med som en kvinne med minoritetsbakgrunn, fra Harstad, kritisk til oljeboring i nord og med en usunn fascinasjon for Turboneger. Delta i politikken som deg selv, selv om det er jævlig kjipt å alltid måtte være innvandreralibiet.

Bli med, bli med! Bli med i politikken, lille brune pike!

Foto: Tommy the Pariah

Det tales meget om studenter med minoritetsbakgrunn som ikke deltar i studentpolitikken. Universitas skrev for en måned siden at 2 av 37 representanter, ved Velferdstinget, ikke har en etnisk norsk bakgrunn. Velferdstinget representerer 57 000 studenter ved institusjoner tilknyttet SiO. Bare to av de som skal representere denne studentmassen har en flerkulturell bakgrunn.

Det skal sies at studenter, uansett etnisk bakgrunn, er lite interesserte i studentpolitikk. Det viser valgoppslutningen blant studenter ved UiO, forrige valg,  som var nede på 13,5% – forøvrig 1,2 prosentpoeng høyere enn valget i 2009. Det er altså snakk om 3568 studenter av 27 700 studenter som, tilsynelatende, bryr seg om hvem som taler deres sak.

Jeg er nå ikke kynisk, jeg er overbevist om at studenter flest hadde interessert seg om de visste hva som foregikk på Villa Eika. En kompis, aktiv i politikken, forsøkte å overbevise meg om å komme på årsmøtet til lista han er aktiv i, ved å ufarliggjøre hele opplegget.

«Studentpolitikerne er bare elevrådsrepresentanter,» sa han.

Deri ligger studentpolitikkens imageproblem. Mine erfaringer med elevråd er langtifra positive. Elevrådet betød et par timer fri fra undervisningen, det var  kjeks og det var meningsløs pjatt. På mine skoler, både i ungdomsskolen og den videregående skolen, hadde ikke elevrådet reell makt. Studentpolitikerne har reell makt, og er istand til å forme studentenes hverdag etter studentenes ønsker. Dette vet ikke studenter flest. Studenter flest ser på studentpolitikerne som elevrådsrepresentanter uten autoritet, som øver på en fremtid i Stortinget.

Vil man ha flere studenter med minoritetsbakgrunn i politikken må man arbeide for å fange interessen og engasjementet til alle studenter. Nå er vi likevel veldig glad i å peke ut minoritetsstudenter som et eget problemområde, jeg må innrømme (vanskelig), at dette er med rette. På medisin opplever jeg at veldig mange som sliter med å henge med (ikke alle) er studenter med minoritetsbakgrunn. I stor grad skyldes dette språket, og en mangelfull kulturforståelse.

Derfor er det ikke skivebom av Anders Fjellberg å kritisere VT i siste Universitas. Studenter med minoritetsbakgrunn får ikke den oppmerksomheten de har behov for, de får en som gjør hverdagen for vanskelig: Skal vi diskutere hvorvidt iranske studenter er mulige spioner, eller hvorfor muslimsk studenter ikke burde bruke en gymsal én time på fredag for å be fredagsbønn. Eller skal vi diskutere at studenter faller fra studiet fordi de sliter av årsaker som er relativt særegne for deres gruppe, skal vi ikke diskutere at studenter velger tradisjonelle studieretninger fordi de ikke tørr velge uortodokst?

Jeg dro på møtet til kompisen min, etter et fryktelig langt møte satt vi igjen med et arbeidsprogram som var allmennt og nødvendig, for alle studenter. Uten én setning om minoritetsstudenter. Det var ikke før jeg rakk opp hånda og påpekte dette, at et punkt om å gi språkstøtte til studenter med minoritetsbakgrunn ble oppført. Alle som satt i rommet var herlige mennesker som ville godt, men møtet beviste én ting for meg: Det er lett å bli glemt når du ikke synes.

Bestefar er ikke en stokk, men han har et arr på halsen

Bestefar ble skutt i halsen. Han satt lammet på terrassestolen i huset til mamma og pappa. Han satt ute i det kjølige januarværet og hørte på skuddvekslingen i nabolaget. Mamma hadde prøvd å få ham vekk fra terrassen, men forgjeves. I flere dager tilbragte han store deler av dagen på terrassen, med den varme strikkede genseren sin. Han stirret ut i lufta. Det syns jeg er et rart begrep: – Å stirre ut i lufta.

I Somalia vil en som stirrer ut i lufta være en som ikke forholder seg til virkeligheten, og da vil vi si til denne personen: – Soo dag. Eller: – Kom  ned.

Bestefar kom ikke ned før han ble skutt i halsen, men han døde ikke. Det skuddet var dråpen som fikk begeret til å flykte fra Mogadishu. Bestefar lever med et arr på halsen, som en påminnelse på alt det som ble ødelagt i livet hans. Bestefar lever, men ikke i beste velgående. Han er oppe og rask, han har betablokkere tilgjengelig og han lever i et trygt kontinent med sine kjære rundt seg. Men det er tydelig at han er en brøkdel av det han var. Bestefaren min var den rastløse og fingernemme læreren mormor forelsket seg i. Mannen som utførte mekaniske mirakler og gjorde livene til enkle gårdmennesker lettere. Bestefar ble rik med alderen, mindre fingernem men med større forretningsteft. Han må ha skjønt det, da skuddvekslingen begynte, at det var over nå. At livet hans var over nå.

Noen studenter velger å flytte, flytte fra Oslo til Trondheim. Begynne på et annet universitet eller en høyskole. Ta seg et friår og reise til Sør-Amerika. Alle snakker om å begynne med blanke ark.

Har du et arr på halsen så er det umulig.

Planlagt

Illustrasjon: Andrea Joseph

Jeg tenker som så at hvis jeg lover lesere et par innlegg, så vil jeg tvinge meg selv til å sette meg ned og taste inn alt det som kverner i hodet mitt. Da er planen for de neste innleggene som følger:

11.03: Om hijab og hijabdebatter

12.03: Bestefar er ikke en stokk, men han har et arr på halsen

13.03: Studentpolitikk og minoritetstudenter – argumentene imot

14.03: Studentpolitikk og minoritetstudenter – argumentene for

Fire innlegg skal jeg klare. Ikke gi opp på meg og min tørrlagte blogg, neste hiatus skal jeg si ifra om – god tid i forveien!

En forsinket respons på en foreldet debatt

Foto: Tommy the Paraiah

«Jeg er lei hijabdebatt,» konstaterte Hiba Rajpoot, i et frokostmøte. Det er jeg forsåvidt enig i. Denne debatten blusser opp, med jevne mellomrom, og samme utveksling av utslitte fraser finner sted.

sint kvinne uten hijab: undertrykkelse!

sint kvinne med hijab: næhæhæheei!

Mer eller mindre.

Gode tiltak:

sint kvinne uten hijab: forby!

sint kvinne med hijab: det er en plikt!

Javel. Det sier seg selv  at både hijabbærere og hijabløse har kjørt seg fast i en grøft, og når man sitter sammen i en grøft er det uunngåelig å kjøre den samme diskusjonen gang på gang. Vi går ikke fremover, og sålenge vi står fast her vil vi ikke være istand til å takle andre problemstillinger kvinner, uansett tro og etnisitet, står ovenfor uavhengig av hodebekledning.

At hijabdebatten blusser opp skyldes ofte, altfor ofte, populistiske strømninger på jakt etter en fanesak. Men stagnasjonen er vi, hijabbærere, også skyldig i. Og makten til å endre andres forhold til hijaben ligger i våre hender, ikke i snille venstresidefeministers hender, som støtter deg fordi du er en minoritet (var det slemt sagt? ja. beklager. digger venstresidefeminisme, mine gode venner tilhører den fløyen). At din med-debattant insisterer på at du er undertrykt, uansett hvor høyt du skriker «nei», betyr ikke nødvendigvis at din med-debattant er tunghørt eller trangssynt. Det kan også bety at «nei» er et fryktelig dårlig argument for din sak.

Rajpoot skuffet stort. Strengt tatt ikke mer enn de aller fleste jenter som offentlig kjemper for hijaben: Tynnslitte argumenter, manglende forståelse for det negative synet mange har om hijaben og – som en fantastisk venninne formulerte det – passiviseringen av seg selv og sine søstre. Er vi mobbeofre bare fordi noen er kritiske til hijaben vår? Skal vi forlange aksept – bare fordi? Som sagt, de  få jentene som har gått ut i media og talt hijabens sak har uansett skuffet meg. De skal ha ros for at de tør, det er tydelig at jeg ikke tør (all den tid jeg forholder meg anonym i samfunnsdebatten), men modigheten har nada å si sålenge den ikke fører til endring. Og vi har ikke gått fremover på ti år, hva angår synet på hijab.

Litt konstruktivitet fra min side: Rajpoots sak var håpløs fordi hun forsøkte å tvinge fram aksept for noe mange ikke forstår. Hun tok for gitt at alle forstod hodeplagget, slik hun selv forstod den (nå skal jeg være enda slemmere å påstå at hun ikke akkurat viste noe særlig innsikt i hijaben, under  debatten, all den tid hun kalte det skaut. Å bruke skaut som et synonym for hijab er en bommert, mer om det senere).

Paneldeltagerne fikk mulighet til å holde et innlegg innledningsvis. Hadde jeg fått lov til å tale fritt (vel, innenfor visse rammer) i et cirka ti minutter, hadde jeg ihvertfall ikke brukt tiden på å gjenta det jeg hadde skrevet i en kommentar uken før. Jeg hadde forsøkt å sette ord på hvorfor hijab er så viktig for meg. Mulig at det ikke hadde hatt noe å si for Wæthing som, bevisst/ubevisst, ble Rajpoots nemesis i panelet, men det hadde kanskje hatt noe å si for damen som kom opp til meg senere, ristende på hodet, og sa tungt: Jeg forstår det ikke.

Jeg peker ut stakkars Rajpoot her, hun er dyktig, det skal hun ha. Men hun faller i fellen til sine forgjengere. Hun rydder ikke opp i misoppfatningene andre har om hodeplagget, før hun takler begrensningene samfunnet vil sette for brukere av dette hodeplagget. Jeg vil gjerne rydde opp i misoppfatningene folk har om hijaben. Det får bli et annet innlegg (i mellomtiden er det bare å søke på «hijab» i bloggen, jeg har fragmenter av det jeg mener liggende ute. Når jeg finner de riktige ordene skal jeg prøve å lime dem sammen).

Men la oss ta en titt på begrensningene. Begrensningen som initierte debatten var forslag om å forby hijab for dommere og aktorat. Onsdag morgen, da jeg løp forsinket til t-banen for å rekke møtet, hadde jeg ett argument til støtte for forslaget.

1) Norge er ikke moden for  en dommer med hijab. Det er ikke fordi jeg tror på nøytralitet. Da diskusjonen om politihijab tok seg opp igjen, prøvde jeg å understreke forskjellen mellom det å fremstå nøytral og det å være nøytral. Det er en stor forskjell, og det er ingen selvfølge at man er nøytral bare man fremstår nøytral – eller motsatt. Jeg er enig med Rajpoot i at en dommer med hijab godt kan ivareta sin faglige integritet og forholde seg nøytral når hun skal dømme, men jeg er ganske sikker på at mange ikke vil oppleve henne nøytral. Ikke bare fordi hun er en kvinne og brun, men også fordi hun bruker hijab.

Det å bruke hijab er det samme som å vedkjenne seg, tydelig, en bestemt tro. Nåja, vi muslimer vet at Islam ikke er én tolkning og én tankegang. Og at det å bruke en hijab på ingen måte sier noe om hvem personen er og hva vedkommende mener. Men hijab representerer likefullt en tro, og en dommer skal alltid ta hensyn til det mennesket som enten står stilt eller står som anklager i en rettssal. Kan en dommer derfor risikere å ikke bli oppfattet som fullstendig rettferdig og nøytral? Nei.

Et argument er at en nazist ikke nødvendigvis vil oppleve en brun dommer av hunkjønn noe særlig nøytral heller – og derfor er det å fremstå nøytral veldig relativt. Vi har likevel kommet så langt i Norge at vi innser at en brun dame skiller seg, tilsynelatende, fra ei hvit dame bare med et par pigmenter. Vi har kommet så langt som å se at en jente med hijab ikke nødvendigvis har et fjernt og fremmed verdisett som ikke hører til i Norge. Vi har ikke kommet sålangt som å innse at hijab er et uttrykk for en lengsel etter Gud og asketisme.

Vi fremskynder ikke prosessen ved å rope høyt og hyle etter aksept, men vi kan stimulere prosessen ved å imøtekomme mennesker som sitter med tvil og skepsis til det vi har på hodet. Vi kan vise at vi ikke er annerledes, vi kan stifte bekjentskap og invitere til te (som mange muslimer gjør i disse tider). Vi kan sette opp et teaterstykke, kalle det Hijab Monologene, og snakke om hvorfor nettopp hijaben er så vanskelig å sette fra seg. Alt dette vil, med tiden, medføre aksept. En aksept vil gjøre at hijaben blir like vanlig som påskeegget og da vil det ikke spille noe rolle om en dommer dekker håret diskret med et mørkt sjal.

Men aksept kan vi ikke tvinge frem. Tvang er verken muslimer, eller ikke-muslimer, tilhengere av.