I’m bringin’ subtle back – no?

The film places us in a post-apocalyptic world, though there is no sign of how the end came and no trace of a toxic aftermath. So the apocalypse is just a pretext for a peasant community lorded over by an eccentric super race and their police force. The rulers have whatever technologies the script needs; the ordinary people have very little, except bread, humble virtue (as in silent cinema), and waiting for the lottery. Every year, the ruling class put on a show: Teenagers from the twelve districts are selected at random to engage in mortal combat. Only one will survive.

The New Republic

Jeg har ikke sett The Hunger Games. Jeg har ikke lest The Hunger Games som er første bok i en trilogi forfattet av Suzanne Collins. Men jeg har en mening om The Hunger Games. Det skulle bare mangle.

The Hunger Games handler om unge som dreper unge og, som mye annen dystopisk litteratur, vil jeg tro at forfatteren forsøker å kritisere samtiden. Hvorvidt hun lykkes i det har jeg absolutt ingen forutsetninger for å si noe om. Jeg har, som sagt, hverken sett filmen, eller lest boken filmen er basert på. Men det er foruroligende at barn må spyde, knivstikke eller knuse hodeskallene på hverandre, på lerret eller i bok, for at vi skal lære noe om samtiden vår.

Samfunnskritisk litteratur skal tøye grensene for hva vi mener er akseptabelt. Det er da vi lar oss engasjere, det er derfor jeg skriver dette. Men at grensene er tøyd til barn-myrder-barn, for å fange vår oppmerksomhet, sier noe om oss. Det sier noe om at våre grenser har mistet elastisiteten sin. Vi reagerer ikke før vi når det ytterste bristepunktet. Men også bristepunktet vil bevege seg lenger og lenger ut i heden. Kanskje er jeg kynisk når jeg tror at vi når et punkt der vi tilslutt ikke brister, når vi ser det moralsk forkastelige på lerretet – eller leser om det på Kindle – uten å få vondt?

Er det egentlig viktig at man får vondt innvendig, at man blir opprørt, når man møter smerte og urettferdighet i kunsten? Jeg mener, så lenge vi evner å skille rett fra galt.  Så lenge vi oppfatter budskapet og forstår at det litteraturen gjør er å  «sætte problemer under debat»? Jeg vet ikke. Jeg lurer på om  Animal Farm eller The Lord of the Flies hadde slått an i 2012, altså, om det var først nå de ble utgitt av et lite uavhengig forlag. The Lord of the Flies deler et viktig trekk med The Hunger Games. Barn dreper barn. Men etter mitt inntrykk, ikke i like stor grad.

Chanting and dancing in several separate circles along the beach, the boys are caught up in a kind of frenzy. Even Ralph and Piggy, swept away by the excitement, dance on the fringes of the group. The boys again reenact the hunting of the pig and reach a high pitch of frenzied energy as they chant and dance. Suddenly, the boys see a shadowy figure creep out of the forest—it is Simon. In their wild state, however, the boys do not recognize him. Shouting that he is the beast, the boys descend upon Simon and start to tear him apart with their bare hands and teeth. Simon tries desperately to explain what has happened and to remind them of who he is, but he trips and plunges over the rocks onto the beach. The boys fall on him violently and kill him.

Lord of  the Flies | Chapter 9: A View to Death

Jeg føler at denne strikken, som jeg mener kan ha mistet sin elastisitet, tøyes enda mer. Og en hårstrikk som dras ut i det uendelige vil ikke være brukbar.

Det samme gjelder også sex på skjerm og lerret. Fra illusjonen om seksuelt samkvem blant den mannlige og den kvinnelige hovedrolleinnehaveren, gjennom soveromsdøren som lukkes eller kjolen som slippes ned fra skulderen; har vi nå kommet til et punkt der ihvertfall jeg legger hodet på skakke, myser gjennom brillene, ser på HBO-episoden og prøver å forstå hvordan denne sex-scenen kan være simulert, når den ser så virkelig ut.

For all del, jeg ønsker meg ikke tilbake til tiden der det menneskelige var tabu, men denne konstante, til tider meningsløse, eksponeringen for sex – og vold – gjør oss litt apatiske. Gjør den ikke? Jeg synes for eksempel at Vagina Monologene er fantastisk – til tross for at det er brutalt ærlig, ekstremt utilslørt og hysterisk morsomt. Men det bærer mening.  Man må kanskje lete litt for å finne den, slutte å le et øyeblikk for å tenke seg om. Men budskapet når frem – godt. Vagina Monologene ble først satt opp i 1996, det er 16 år siden nå. Kanskje hadde ikke den skapt noe særlig blest idag.  Kanskje Eve Ensler hadde blitt tvunget til å akkompagnere sin monolog med bildepresentasjon av kreftsyke pensjonister, som driver med tantrisk sex, bare for å få litt oppmerksomhet?

Advertisements

«I wanna recite a love-letter unrehearsed, freestyle like the jazz improvized.»

An ode to the lovers, those who still write letters.

I’m not mad at the technological advances of the human race. Being able to fly through the air to anywhere on planet earth and communicate instantly with people in distant lands is the stuff of our ancestors fairytales.

Yet in the hyper-paced, high-tech urban landscape it’s easy to become alienated from, not only nature, but ourselves as well. ‘Modern Communication’ bemoans the fact that many of our relationships with loved ones have become increasingly cyber-relationships. As dope as technology is at keeping us connected with distant friends, it can never substitute for the extra-sensory experience of sharing human presence. Touch, breathe, skin texture, eye contact, heart beat, vibration, warmth are just a few vital elements of human interaction that don’t cross the technological divide.

We have 4,0000 Facebook «friends» and don’t know the name of most of the people who live in our buildings. We have 140 character conversations. We can’t have a conversation at dinner or sit alone and meditate or read a book without instinctually checking our beeping machines. So here is song about intimacy and love in the 21st century matrix. So take the red pill. Unplug. And get high off the un-drug.

Baraka Blue

må Allah ikke glemme deg.

Den somaliske grenen av British Broadcasting Company fører et radioprogram som heter «Baafin». «Baafin» betyr etterlysning. «Baafin» er ikke et radioprogram etter tradisjonelt format. Det er en stemme, enten kvinnelig eller mannlig, som leser opp en rekke navn, geografiske steder og datoer. «Baafin» er klemt inn mellom nyhetene og innledningsvignetten til BBCsomali. Hvis du ikke følger godt med glemmer du at den er der. Den myke stemmen forsvinner i ruset du opplever, i påvente av hovedsakene. Men stemmen er der. Den har vært der i 21 år. Helt siden krigens start.

Abdi  Osman Ahmed sender inn en henvendelse fra  Nairobi, Kenya. Han søker  fetteren sin, Jamal Yusuf Ahmed, som han sist snakket med i 1995, i Mogadishu. Hvis noen av våre lyttere kjenner til en Jamal Yusuf Ahmed, det er Jamal Yusuf Ahmed, og vet hva det har blitt av ham, vennligst kontakt BBCsomali.

Stemmen er sjeldent følelsladet, stemmen er myk, men saklig. Den kan minne om værmeldingen, programlederen har innøvd skjelettet av sin monolog. Navn og datoer endres, men det er alltid den samme malen. Noen søker noen som de ikke har sett på lenge. I begynnelsen av krigen var det somaliere i Vesten som sendte henvendelser til BBCsomali, på jakt etter sine familiemedlemmer fanget i Somalia eller plassert i flyktningleir. Onklene mine, som hadde flyttet til Canada tidlig på 80-tallet, sendte inn en henvendelse om mamma og oss. Da var det bekjente av bekjente av mamma som tok kontakt med oss i flyktningleiren, slik at mamma kunne besøke BBC-kontoret og få kontaktinformasjonen til onklene mine.

Idag går det oftest motsatt vei. Nå er det ikke somaliere i Vesten som leter etter sine kjære, venner eller bekjente. Nå er det somaliere i Somalia, eller i flyktningleir, eller i kummerlige kår andre steder i Afrika, som leter etter slektninger som har forlatt dem, har brutt kontakt med dem, har ignorert dem. Det er vondt når en ung mann sender en henvendelse fra flyktningleiren Dadaab og etterlyser sin bror som han sist kontaktet i Sveits i 2007. Han har ikke hørt fra ham på fem år. Det kan jo være at broren i Sveits har blitt skadet, kanskje broren har mistet kontaktinformasjon, kanskje broren er død. Men oftere enn ofte er det snakk om mennesker som bryter kontakt. Som ignorer rop om hjelp.

Det aller verste er når personen som blir etterlyst mest sannsynlig er død. Det gjelder de få tilfellene der noen i Europa, Australia eller USA etterlyser noen i Somalia som de ikke har fått kontakt med siden 1993, 1995 eller 1998. Da sukker mamma. «Baafin» med sin myke, men saklige stemme, er lett å skyve i bakgrunnen. Det blir litt som overgangsmusikk. Men «Baafin» handler om enkeltskjebnene etter krigen.

Veldig ofte tenker jeg at det kunne vært meg, det kunne vært meg i Dadaab, det kunne vært meg som søkte fettere og kusiner andre steder i verden, i håp om å få tilsendt 50 dollar. Om ikke det, litt trøst, litt håp, litt anerkjennelse. Vi vet at du eksisterer. Det er så viktig å si det. Det er det eneste mamma sier når sønnesønn av bestemors venninnes nabo ringer fra Johannesburg og ber om hjelp.

«Jeg glemmer deg ikke, jeg husker deg,» sier hun.

Og hvis jeg av en eller annen grunn sitter ved siden av mamma, og telefonlinjen er god, har jeg har hørt mer enn én gang noen svare:

«Og må Allah ikke glemme deg.»

Om ord og kjønn

En klok venninne påpekte at språket forteller meget om en gruppes verdenssyn. I språket jeg først lærte å snakke, somali, har vi ikke et ord for feminisme. Vi har en begrepskonstruksjon som har kommet til etter at vestlige tanker og idéer fikk plass i somalisk tenkning. Feminisme blir beskrevet som halgan dumareed, som best kan oversettes til kvinnekamp. Da jeg først innså dette, det var etter å ha lest Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», ble jeg nysgjerrig på hvilke kjønnsroller man kan dedusere av morsmålet mitt.

Det første som slår enhver somalier er at kvinner – dumar   er noe helt annet enn menn – ragg. Det ligger i uttalelsen, i konnotasjonen,  dumar. To vokaler gjør ordet mykt. De skal respekteres, de skal man trå varsomt med, de er litt skjøre og holder på med sitt. Men ragg, man har to konsonanter etter hverandre, på slutten av ordet, legge trykket på g’ene, det er styrke bare i dét. Vi sier raggeedi og beskriver menn som handlekraftige, sterke, moralsk standhaftige, utholdende og synlige. Du skal synes, du skal heve brystet, heve haken, bite sammen og være en av mennene.

Men så kommer vi til det paradoksale, det uforståelige ved å være somalier.

En kvinne – naag – og en mann – nin – er heller ikke like. Mannen forsvinner litt. Forsvinner i uttalelsen av den første og den siste n’en. Nin. Er det et ord, eller et grynt? Kvinnen derimot får g’en sin. To vokaler og en sterk konsonant. Dette er et ord med styrke. Et ord man kan rope høyt fra fjelltopper, et ord man kan bruke som våpen. Naag. Da jeg kom hjem som 10-åring og var lei meg fordi to jenter i klassen ikke ville leke med meg, ga mamma meg ikke en klem. Hun så på den rennende nesen min og sa sint: Naag iska dhig – oppfør deg som en kvinne.

Det har jeg hørt ofte. Når jeg lar meg såre av mennesker man ikke burde la seg såre av, når jeg gir opp en sak, når jeg ligger og drar meg i leiligheten og ikke vil opp og ut. Oppfør deg som en kvinne, sier mor. Hva betyr det?

Naag iska dhig betyr å ikke la seg pelle på nesen, ta seg sammen, få orden på livet sitt, ikke la verden vinne. Det betyr å vise mot, heve hodet, trå på jorden med selvsikkerhet og besluttsomhet. 

Er det ikke paradoksalt at kvinnen i flertall er svakere enn mannen, men står hun alene synes hun bedre enn ham? Det er noe jeg har tenkt mye på. Mormor advarte meg engang mot kvinner. «Du kommer til å lykkes,» sa hun – «så lenge du holder deg unna kvinnene og deres søte te.»

Kan det stemme, eller er det en myte, at kvinner er kvinner verst? Er det vi som holder hverandre nede, eller er det menn som har plassert begreper på oss som vi nå lever etter?

Jeg vet ikke.