The Feast of Love

Corinne Bailey Rae: Munich

Chrisette Michele: Love is You

Jill Scott:  He Loves Me (Lyzel in E Flat)

Amel Larrieux: Make Me Whole

Advertisements

Forbudt kjærlighet

Kilde: Et dialogmøte om forbudt kjærlighet som ikke er avlyst (ifølge Rajas facebookside), men som jeg ikke kan være med på pga. jobb.

Jeg tror ikke at  kjærlighet er forbudt (med unntak av homoseksuelle forhold fra et islamsk perspektiv), kjærlighetsforhold kan være problematiske, noen mer enn andre, men jeg tror også at noen mennesker har en urealistisk idealistisk tilnærming til tverrkulturelle og tverreligiøse forhold. Det er ikke å komme utenom at mange, både i den etnisk norske befolkning og den ikke-etnisk norske befolkningen, ikke alltid oppfatter slike forhold positivt.

Jeg vil tro at den gjennomsnittlige etniske norsk jenta får like mye pes som en ikke-etnisk norsk jente, bare at den førstnevnte motstanden er annerledes. Og dette er ikke noe man kan løse enkelt, det er en inngrodd tankegang i de fleste miljøer at man ikke skal bevege seg utenfor miljøet og en utvikling fra det stadiet krever tid. Det er bare det. Tid og mennesker som våger å konfrontere strømmen.

På det viset mener jeg at en slik dialogmøte  er ren idioti. Konstruert og kunstig dialog om noe som ikke kan endres gjennom politikk, men gjennom en møysommelig og gradvis holdningsendring i samfunnet. Det skjer raskere ved at en muslim og en ikke-muslim tar en kopp kaffe sammen og diskuterer den beste måten å dyrke basilikum på. Jo mer vi fokuserer på våre forskjeller desto større virker forskjellene.

Jeg får ofte det spørsmålet, det spørsmålet som kanskje mange lesere tenker på mens de leser dette, et spørsmål om jeg hadde giftet meg med en person utenfor min etniske og/eller religiøse bakgrunn. Skal sant sies, per dags dato (jeg vet ikke hva fremtiden bringer og hvordan jeg utvikler meg) så hadde jeg ikke gjort det. Det betyr ikke at jeg underbygger den bakstreverske mentaliteten om at ‘like barn leker best’. Absolutt ikke. Det handler om mitt livssyn, hvordan jeg vil legge opp livet mitt og hva jeg har som mål i fremtiden. Jeg prøver så hardt, så hardt, å bli en god muslim og jeg kan ikke se meg selv sammen med en mann som ikke prøver like hardt som meg. Jeg vil ha en praktiserende muslimsk mann for religionen har en såpass stor rolle i livet mitt at jeg er mest komfortabel med en person jeg kan dele det med.

Dessuten har jeg planer om å reise tilbake til Somalia, periodevis bosette meg der og jobbe med rekonstruksjon av landet (mer om det senere) , jeg trenger en person som deler mine visjoner.

Kort sagt: Nei, jeg hadde ikke giftet meg med en ikke-muslimsk norsk mann, men på en annen side, jeg hadde ikke giftet meg med en ikke-praktiserende (lite praktiserende) muslimsk somalisk mann uten planer om å returnere til Somalia.

Hva har dere lyst til å lese om?

Sitter og blogger fra campus, en milepæl uten like altså, det første innlegget sendt fra en universitets-pc. Nok om det. Jeg vil gjøre bloggen litt mer interaktiv. Jeg tror det kan være morsomt for dere å spørre spesifikt om noe dere vil vite om, morsomt for meg å vite hva folk lurer på om pseudo-intellektuelle afrikanske hijabier.

Kom med en problemstilling jeg skal forsøke å ta stilling til i en bloggpost (samfunnsaktuelt, religiøst osv.) eller et personlig spørsmål om meg (tar forebehold om å ikke svare på de spørsmål jeg oppfatter som altfor personlige, eller spørsmål som kan røpe min identitet. Selv om jeg tror et par lesere, utenfor min omgangskrets, har en viss peiling på hvem jeg er eller kan være).

Fyr løs.  Jeg svarer ikke på alt, hvis det kommer veldig mye, jeg siler litt. Jeg håper det er interesse for det altså.  Gleder meg!

«Hamburgere, hver dag?!»

Sært hvordan inspirasjon fungerer. Jeg skal egentlig skrive noe helt annet, som ikke er skolerelatert, lese veldig mye som er skolerelatert og komme meg igjennom kapitlet om bruk av Baye’s lov i medisinsk statistikk. Vel, her er jeg og vil heller skrive om det som falt meg inn et par minutter siden i det Amal Aden, i Migrapolis, snakket om sin bakgrunn.

Hun sa noe om at den første gangen hun så et fly oppfattet hun det som en stor fugl.

Da tenker jeg at jeg er mektig priviligert. Jeg vet hvordan et fly ser ut, og kan fint kjenne det igjen overalt. Det har ingenting med at jeg har vokst opp i Norge, men langt mer med min familiebakgrunn å gjøre. For hva er egentlig fellesnevneren mellom Amal Aden, Kadra Yusuf og Saynab?

Tilbake til min familiebakgrunn. Mamma og pappa reiste mye rundt i Europa på 70-tallet (på den somaliske statens regning, kremt kremt). Mamma kan fortelle om dengang hun ble skikkelig sugen på hamburgere i Frankfurt, og la sin elsk på mcDonalds til min fars fortvilelse.

«Hamburgere, hver dag?!»

Ser man utover familien min, og bredere på slekta, finner vi alt fra arkitekter med sans for russisk litteratur (grandonkel lekset lenge om Rashkalnikov til meg da han var på besøk), historikere, matematikere, lærere, leger, religiøse lærde, politikere og språkforskere (en eller annen onkel av mamma var med på å utarbeide det somaliske skriftspråket). Over halvparten av herrene i min mors slekt er eller var akademikere (i fars side holdt de seg mest til handel og fiskeri, med unntak av pappa som utviklet seg til å bli en type intellektuell, selv om det høres ganske pretensiøst ut).

Verken mamma eller pappa hadde tolket et fly som en fugl, som unge var de kjent med ulike transportmidler og særlig pappa, gjennom bestefar, visste mye om verden utenfor Somalia som ung. Farfar var en sjømann som reiste rundt til de landene som grenset mot det indiske hav og en del opp rødehavet. Med andre ord, min familie kan vel betegnes som en øvre middelklasse i Somalia, selv om vi kanskje ikke var rike. Verken mamma eller pappa likte å klatre opp sosiale rangstiger og bli rike, men med deres familiebakgrunn og det arbeidet de faktisk gjorde (mamma som regnskapsfører ved det statlige kraftverket, og senere entrepenør, og pappa i forsvarsdepartementet), levde vi et relativt komfortabelt liv.

Jeg har møtt mamma og pappas slektninger og venner, og den hverdagen de hadde i Somalia og det livet de lever nå er milevis fra det f.eks Amal Aden beretter om. Jeg skal ikke ignorere det faktum at jeg er priviligert, og kanskje har jeg vokst opp i en polstret boble med romantiske bilder av Somalia, men dersom jeg (og min familie) representerer et unntak fra ‘normen’ må vel disse kvinnene også representere unntakene på motsatt side av spekteret?

Jeg snakket med mamma om prosentandel somaliere som kanskje levde et liv som heller mer mot vår side av spektret, hun hadde ikke noe tydelig svar på det. En jobb for unge somaliske samfunnsgeografer?