Muslimer, dere skuffer meg

 Én million for Sir Salman Rushdies hode

Lager de internasjonal oppstyr når «muslimske» land bryter menneskerettighetskonvensjonen?

Lager de internasjonal oppstyr når palestinere blir drevet på flukt?

Lager de internasjonal oppstyr når unge, muslimske menn låses vekk i Guantanomo bay?

 Lager de oppstyr når villedede mennesker bruker islam til å forsvare angrep på uskyldige mennesker?

Lager de oppstyr når deres brødre og søstre i troen dør som fluer i Darfur?

Nei da.

Men de lager oppstyr når en mann skriver en islam-kritisk bok. Faktisk fortsetter de å lage oppstyr ti år etter bokens utgivelse. Er det vanskelig å forstå at man ikke trenger å lese en bok man ikke liker? Er det vanskelig å forstå at bråket de forårsaker er gratis PR for forfatteren?

Enten ignorerer du vedkommende, eller svarer du tilbake på samme måte; gjennom pennen. Å ty til vold ved slike hendelser er tegn på barbari og idioti.

Skam dere!

Advertisements

Telefonsalg? – Hell no!

Jeg fikk en tur-retur-billett til helvete, nå er jeg tilbake og puster lettet ut. Man hører ofte fra forskjellige mennesker at telefonsalg trenger seg inn på menneskenes private sfære. Slik formulerte H det:

Den dagen du ringer MEG og prøver å selge med batteridreven støvsuger er du en død kvinne. La meg se om jeg har forstått dette rett; det er strenge regler i forhold til kjærlighetsforhold, mat, moskebesøk, hverdag generelt, alkohol og uteliv. Det er derimot HELT greit å terrorisere mennesker i sitt eneste fristed (les:hjemme), og drive dem til det absolutte vanvidd via telefon, ved bruk av kjøpepress og dårlig oppførsel? Djizes. Før du gjør dette; slå opp i Koranen, se under «T» for telefonsalg.

Hun hadde rett.

Telefonsalg er faktisk brudd på de essensielle menneskerettigheter, ikke bare skader det potensielle kunder, men også selgerne. Jeg har aldri fått så mange avslag som jeg fikk i løpet av de åtte timene jeg arbeidet som selger. Jeg innser selvfølgelig at alle de kjølige svarene og hatske uttrykkene, bunner i negative forestillinger folk har angående telefonselgere. Men det spiller inngen rolle for en følelsesladet jente som meg selv, jeg kan ikke håndtere så mye negativitet om sommeren.

Ikke minst krevde de at jeg brukte et ‘norskt’ navn når jeg ringte rundt. For visse folk har visstnok fordommer mot utlendinger og vel, vi er jo der for å selge. Selge sjela.

Karma heter det eller kanskje Guds vrede. Sånt skjer når man forlater sine prinsipper.Minn meg på å alltid stå fast ved mine prinsipper. Sukk. Jeg må nok kysse speilreflekskameraet farvel. For en stund ihvertfall. Jeg har bestemt meg for å ikke arbeide i sommer i det hele tatt. Brutter sa at jeg burde gjøre noe jeg har lyst til å gjøre, ikke bli en pengeslave for et par kroner. Han har forsåvidt rett, skal se å få nyte sommeren. Jeg spurte om han vil finansiere speilreflekskameraet, han er villig til å bidra med 2500kr. Kan alltids prøve å mase på mamma.

Dessuten kommer bestemor!

Mitt første intervju

Gjemt mellom akutt psykatrisk institutt og en brukthandel, fant jeg det som absolutt må være en av byens beste og kuleste butikker, jeg snakker selvfølgelig om Friends Fair Trade. De har produkter laget av arbeider som arbeider under gode forhold – fair trade altså. De har dessuten økologiske varer. Ikke minst har de Pants for Poverty som jeg skal kjøpe så fort som mulig.

Jim Stärk er artisten jeg for tiden hører mest på. Men jeg konkluderte idag at jeg bør unngå triste sanger om sommeren, selv om Lonely Road er utrolig fintrist.

Min første Led Zeppelin sang hørte jeg også på, D.T kunne ikke tro at jeg aldri hadde hørt på Zeppelin før det, men som jeg sa til henne, bedre sent enn aldri.

All I ask for when I pray,
Steady rollin woman gonna come my way.
Need a woman gonna hold my hand
And tell me no lies, make me a happy man.

[minner meg om motown og oldschool rythm & blues]

Jeg har også funnet ut at jeg er en frelst fan av Indiskas interiøravdeling. Siden moren min har gitt meg frie tøyler når det gjelder dekorering av hjem, tradisjonelt er det familiens datter som står for det og hun mener at det er en tradisjon vi godt kan ta vare på, har jeg funnet ut at jeg skal til Indiska hver gang jeg skal kjøpe nye dingsebomser.

Greit, jeg vet at jeg har sagt nei til telefonsalg før, men det viser seg at mine prinsipper ikke har noe særlig sterke røtter. I dag var jeg på intervju for et telemarketingselskap. Mitt første intervju for en ordentlig jobb (avisbud er forsåvidt en ordentlig jobb, men det var ingen intervju, møtte bare opp). Han hadde de sykeste spørsmålene; er du sta? hvem er du i friends? har du noen gang satt deg noen mål? hva er det flaueste du har gjort?

Slike spørsmål satte meg litt ut, men jeg prøvde å svare så godt jeg kunne. Jeg får vite om jeg får jobben neste uke.

gledergruer meg…..

Min forræderske, min patriotiske og min apatiske side

Forræderen: 

I fjor var jeg veldig engasjert i Somalias politiske situasjon. Jeg var aktiv i utallige somaliske forum hvor jeg argumenterte mot UIC (union of islamic courts). Kompiser mente at min «vestlige tankemåte» gjorde at jeg satte for stor lit til (jeg innså nettopp at lit er til baklengs, hihi—greit, jeg er dopa på kefir) «demokratisk» valgte instutisjoner. De satte ikke gåsetegn rundt demokratisk i 2004 da vi alle satt foran PC’en og bokstavlig talt slukte alt BBC reporterte. Dobbelmoralsk.

 Patrioten:

Rundt nyttår forandret alt seg. Jeg skal innrømme at den Etiopiske invasjonen gikk ut av kontroll. Jeg stilte meg bak parolen «ETIOPIA UT AV SOMALIA».

Apatien

Også begynte de med bilbombene. Mine medpatrioter svarte diplomati med vold, unødvendige vold som gikk utover uskyldige. Alt ser så utrolig håpløst ut. Somalia har igjen havnet i sitt gode, gamle anarkistiske modus.

Om det å skjule sin eksentrisme

Jeg har som vane til å synge/danse/spille til sangen jeg hører på når MP3 spilleren er på. Ikke noe galt i det, ganske koselig faktisk (akkurat nå nynner jeg til Grace Kelly), men det kan ha alvorlige konsekvenser når du gjør det i all offentlighet.

 Gårsdagens utrolig, fantastiske vær satte meg i godt humør og i det jeg gikk ut av t-banen, begynte en Chuck Berry låt å spille (Sweet Sixteen) og selvsagt begynte jeg å klappe takten. Det tok et par minutter før jeg innså at menneskene rundt så rart på meg. Svarte mennesker kan også rødme, dere!

 Jeg besøkte hovedbiblioteket i dag, det har vært en stund siden sist og jeg hadde helt glemt at den var fascinerende og at den rommet så mye. Skal sant sies, var jeg ganske trist da jeg gikk ut. Jeg så etter Peterburgsnoveller, men de var utlånt. Jeg fikk dog lånt en annen novellesamling av Gogol. Å, dessuten lånte jeg Fanfarlo av Charles Baudelaire (den virker veldig morsom, har noen lest den?) og Rosens Navn av Umberto. Skal prøve å få lest litt.

Vi så Tsotsi i klassen i dag, jeg har allerede sett den og jeg fant straks ut at den egentlig er en one-night-movie. Funker ikke å se den to ganger. Selv om jeg kommenterte på hvor «god» den var, må jeg innrømme at jeg har sett bedre. Kan ikke tro at den fikk en Oscar. Tsotsi er jeg er egentlig om en forstyrret, ung mann i dagens Sør-Afrika. Han er fortrengt minnene om sin vonde barndom og lever nå på en township, mens han og gjengen raner og dreper. Livet hans forandrer seg drastisk når han stjeler en bil uten  å vite at en tre måneder gammel gutt ligger i baksete. Tsotsi blir da en forstyrret, ung mann med en baby.

The real hero is always a hero by mistake; he dreams of being an honest coward like everybody else.

Min fremtid som en rappende, økologisk kaffebonde med sans for kokekunst og natur

Jeg har begynt å like kaffe. Det tok sin tid, men tilslutt greide jeg å elske denne bitre smaken. H og jeg ventet på vår tur i Kaffebrenneriet, visste at vi for lengs var for sene for timen, men lukten av mocca og americano var uimotståelig.

«H, jeg har fått en åpenbaring-» Hun var antakeligvis begynt å bli lei av mine mange åpenbaringer; -» jeg skal bli en kaffebonde, en økologisk kaffebonde sådan.»

» Du skal altså rappe og dyrke kaffebønner?»

Det var et hardt slag. Jeg hadde allerede nevnt min fremtidige karriere som en hip hop artist. Det var et øyeblikks desperasjon, morgenen da den hese og forferdelige stemmen til Young Jeezy dundret i klassens stereo. Noen måtte forandre hip hop scenen. Mitt idealistiske jeg snudde meg mot vennegjengen og erklærte, nokså høytidelig, at jeg skulle bli hiphopens svar på Mozart.

 Nåja, jeg kan alltids rappe om kaffebondens problemstillinger.

Jeg skal selvsagt dyrke økologisk.

Men så har det seg slik at jeg også vil gå i Nigella og Olivers fotspor. Nei, jeg har ikke tenkt å bli en kjendiskokk, en kokk derimot…bellisimo, bon apetit!

 Matlaging er kunst.

Tilbake til kaffen. Jeg skal investere i en bedre kaffemaskin. Mine medboere er selvsagt mer te-orientert og vil heller utivde for te-utvalg. Mamma har et poeng når hun sier at jeg burde kutte ned på koffeinet, men for engangs skyld skal jeg handle mot fornuften. Jeg skal følge lidenskapen. Ah, revolusjonens bittersøte smak.