Påstand 1: En muslim kan være en autoritet i islam. Punktum. Profetens følgesvenner er et ypperlig bevis for det.
Svaret på det er enkelt: Zeshan Qureshi har helt rett. Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Profetens følgesvenner var ikke autoriteter i islamsk disiplin, da det vi kjenner som islamsk disipliner idag var ikke-eksisterende i følgesvennenes levetid. Følgesvennene observerte profeten fvmh og replikerte, de lyttet til og memoriserte ordene hans og videreformidlet. Det var ikke før islam ble noen generasjoner gammel at behovet for å samle hadithene (- og dermed utvikle hadithvitenskap), resitere og forstå Koranen (- etablere koranvitenskap) og anvende koranen og hadithene i det dagligdagse livet (- islamsk juss eller fiqh) ble stort. Det var i denne perioden også islams lovskoler blomstret opp, materialet var stort og uenighetene mange. De fleste muslimer mener derfor at salaf, profeten og de to påfølgende generasjonene, på mange måter står i en særegen posisjon. Forøvrig er jeg fullt klar over – men må nesten påpeke det, i tilfellet jeg atter en gang anklages for kunnskapsløshet fordi jeg glemmer å nevne et irrelevant poeng – grunnleggerne av lovskolene regnes som annen og tredje generasjonens salaf.
Hva var det jeg sa som fikk Qureshi til å ty til tastaturet? Jeg sa:
(…) man aldri er en “autoritet i islam”, man er en autoritet innenfor en islamsk disiplin – det være hadith, islamsk juss, teologi eller koranvitenskap.
Hvorfor er dette viktig å påpeke? Det er populært blant muslimer idag å gi en person tilnavnet shaykh. I det arabiske språket er shaykh, også skrevet som sheikh eller fornorsket til sjeik, en ærestittel. I den islamske verden er dette en ærestittel, tradisjonelt, gitt til en muslimsk lærd. Tradisjonelt var de fleste sheikher utdannet på et eller annet vis, de hadde en autorisasjon eller en ijaza innenfor et eller flere islamske disipliner. Denne skaffet man seg ved å studere under allerede autoriserte lærde som ga studenten autorisasjon det øyeblikket de anså han (dessverre er det ytterst få shaykhaer) som kyndig. I våre dager er denne utdanningen i stor grad institusjonalisert, enten ved å fullføre studium i universitetet i Medina eller det ærverdige universitetet i Egypt, Azhar, eller gjennom andre små og store institusjoner.
I vår tid har muslimer gitt slipp på tradisjonen for å kreve kvalifikasjoner. Veldig mange får tittelen shaykh uten å ha ijaza i noesomhelst, andre anses som en stor shaykh – i alle affærer – selv om vedkommendes hovedkunnskap ligger i tafsir (kommentering) av Koranen og ikke i spørsmål om haram og halal. Enda farligere er det å enkelt bruke begrepet shaykh ul-Islam, en shaykh i islam er – som tittelen tilsier – en shaykh med ekspertise, en general så og si, i islam. Samtidig sier tittelen ingenting om kvalifikasjoner. I det ottomanske riket ble tittelen byråkratisk. Men det er ikke å komme utenom at – tross bruk og misbruk – tittelen er en fullstendig legitim tittel. Men jeg og Qureshi er muligens uenig om følgende: Jeg mener at det er summen av dine kvalifikasjoner som gjør at du fortjener deg tittelen shaykh ul-Islam.
Wikipedia nevner kjapt, med henvisning til Ibn Kathir, at blant de som har fortjent tittelen er Ibn Taymiyya, Imam Nawawi og Imam Shafi’i. Det foreligger dokumentasjon på hva disse menneskene lærte av islam, når de lærte det, og ofte, hvor eller hvem de lærte det av. Hvorfor? For å stadfeste deres legitimitet. For å bevise at de vet hva de snakker om. Av samme grunn en grad gjør underverk for den aspirerende samfunnsdebattanten i vårt samfunn. Er man derfor en autoritet i islam? Nei. Like lite som man er en autoritet i naturvitenskap, selv om man har med seg tittelen candidata scientiarium. Det er viktig å se og glede seg over kompleksiteten i islam, islam er ikke bare en tro, men også et fag.
Påstand 2: Jeg henviser ikke til andre lærdes mening.
Jeg forstår ikke hva jeg skal henvise til, all den tid jeg og Qureshi er enige. Mitt poeng er at det ikke er obligatorisk dødsstraff i islam. Det er til gjengjeld obligatorisk zakat, det er obligatorisk arvefordeling, det er fastsatte rutiner rundt inngåelse av ekteskap og skilsmisse. Men, når det gjelder dødsstraff har du et valg: Du kan velge å ikke drepe. Det står i Koranen. Skal jeg ringe min lærer for å spørre om noe som står i Koranen? Skal jeg spørre mattelæreren hva fasiten på oppgave 4.72 er når fasiten står bakerst i boken?
Å henvende seg til lærde for kunnskap gir en ikke dispensasjon fra å tenke selv. Selv i verset Qureshi viser til står det:
The punishment of those who wage war against Allah and His Messenger, and strive with might and main for mischief through the land is: execution, or crucifixion, or the cutting off of hands and feet from opposite sides, or exile from the land: that is their disgrace in this world, and a heavy punishment is theirs in the Hereafter;
5:33
Men hvis det er en fatwa på en nettside, der en autorisert lærd limer inn det samme verset og stadfester at ingen sted i Koranen står det at dødsstraff må anvendes, så skal IslamNet jammen få det. Men slikt tar tid, og derfor må de belage seg på at mine «autoriteter» antakeligvis svarer dette når de får tid til det. Men jeg har en gryende mistanke om at de kanskje, først og fremst, prioriterer reelle problemstillinger og ikke ren flisespikkeri.
Påstand 3: Iman er også handling.
Jeg har lest mitt opprinnelige innlegg et par ganger, men evner ikke å se at jeg har påstått at iman utelukkende er tro? Har jeg i det hele tatt satt likhetstegn mellom tro og iman? Kanskje jeg er blind for mitt eget arbeid, kjære leser, du er velkommen til å hjelpe meg her. Iman kan ikke engang oversettes til tro. I Suhaib Webbs nettside beskriver en av sheikhens studenter dette fint:
Thus having iman means committing to a program of action. A Muslim who has iman does not merely believe in Allah, he or she commits to follow the commands of Allah in every aspect of life.
Men kan «commitment» vurderes av andre? Kan jeg se, via smilefjesene min meningsmotstander lager på sitt tastatur, i forumet vi kjekler på at hun – ja, herre Allah, mangler iman! Nei. Og det synes at Zeshan Qureshi er enig i…
Dette er lek med ord, jeg har ikke sagt at muslimer kan si at andre med-muslimer ikke er muslimer. Det aktuelle temaet som ble diskutert vartakfir på en person som utgir seg å være muslim, men i realiteten ikke er det.
…nei, vent, det er han ikke. Kjæreste bror i islam, hæ?
Muslimer kan ikke si at andre med-muslimer ikke er muslimer, eller for å bruke kafir her: Muslimer kan ikke si at andre med-muslimer er kafir/kuffar (ikke-muslim). MEN, vi kan utøve takfir på en som utgir seg for å muslim?
Jeg falt ut.
Påstand 4: Takfir er noe de lærde har praktisert i 1400 år.
Tja. Zeshan Qureshi nevner Ibn Arabi som en som ble erklært kafir av sine samtidige. Ibn Arabi var og er en kontroversiell figur, på mange måter den islamske tenkningens Snåsamann. Mange lot seg begeistre, de beleste ristet stort sett på hodet. Men kafir? Virkelig? Nei, nå skal jeg slutte å komme med mine forbaskede personlige meninger.
Adam al-Kawthari, dyktig islamsk jurist basert i Storbritannia skriver:
The fact is that there are certain Muslims who make Takfir of Shaykh Ibn al-Arabi and consider Imam Ibn Taymiyya to be the greatest scholar in history, whilst others consider Imam Ibn Taymiyya to be Kafir and Shaykh Ibn al-Arabi to be the greatest authority in all aspects of Islam. Both these approaches are unbalanced and incorrect.
Men hva er én stakkars forvirret pakistansk lærd i massen av lærde som har erklært Ibn Arabi kafir?
Jalaludin al-Suyuti, skribent av en av de mest anerkjente kommentarene til Koranen (tafsir Jalalayn) og en lærer i min lovskole (Shafi’i) skrev i sitt forsvar for Ibn Arabi imot anklagelsene om kjetteri:
The scholars past and present have differed concerning Ibn ‘Arabi, one group considering him a friend of Allah (wali) – and they are correct – such as Ibn ‘Ata’ Allah al-Sakandari and ‘Afif al-Din al-Yafi’i, another considering him a heretic – such as a large number of the jurists – while others expressed doubts concerning him, among them al-Dhahabi in al-Mizan.
Samme al-Dhahabi, også en kjenning fra min lovskole – vi har generelt snasne karer i min lovskole, selv om de holder fast ved at kamelkjøtt ødelegger den rituelle renselsen – sa engang (i fri gjengivelse): Hadde alle lærde blitt erklært apostater for hver gang de begår en feil så hadde det ikke vært lærde i paradiset. Jeg skal lete etter kilden, men har personlig (selv om lesere ikke nødvendigvis er enige med meg) stor tiltro til mannen som fortalte meg dette.
Nuh Ha Mim Keller, nevner jeg lovskolen oppfatter leserne det som skamløs selvpromotering, skriver en lengre artikkel om Kalam eller islamsk metafysikk, men har dog med en fin passasje om takfir:
All falsehoods are rejected by Islam, and in matters of faith most are serious sins, but some are more crucial than others. In other words, in the spectrum from right to wrong beliefs, there are four main categories:
(1) central beliefs that one must hold or one is not a Muslim;
(2) beliefs that are obligatory to hold, but denying them
does not make one a non-Muslim;
(3) beliefs that are unlawful to hold, but affirming them
does not make one a non-Muslim;
(4) and beliefs that no one can hold and remain a Muslim.
For many Muslims today, greater knowledge of these four necessary distinctions would bring about greater tolerance, and teachers of Islamic theology must explain that while «orthodoxy» reflects what Sunnis believe, only some of their issues spell the difference between faith and unbelief, while others are things that Muslims may disagree about and still remain Muslim.
To say it again, a particular point of `aqida could be contrary to another, even heretical school of thought and hotly debated, yet not directly concern kufr or iman, faith or unfaith. Indeed, the longer and harder the historical debate, the less likely the point under discussion is a matter of salvation or damnation, for it is inconsistent with Allah’s mercy and justice to create men of widely varying intelligence and then make their salvation depend on something that even the most brilliant of them cannot agree upon.
Men shaykh Keller har likevel blitt erklært kafir. Selv om imam Malik i sin Mutawwa overleverer følgende:
Malik related to me from Abdullah ibn Dinar from Abdullah ibn Umar that the Messenger of Allah, may Allah bless him and grant him peace, said, «If a man says to his muslim brother, ‘O kafir!’ it is true about one of them.»
Jeg lover, jeg går aktivt ikke inn for å finne shafi’ier å sitere men dette er tydeligvis noe som har opptatt dem, Ghazali skriver i sin Faysal at-Tafriqat bayna al-Islam wa as-Zandaqa, en tittel som i min dårlige oversettelse kan forklares som oppklaring rundt forskjellen mellom islam og ateisme/gudløshet:
Know that the explanation of what gives grounds for declaring someone a disbeliever (kāfir), and what does not, calls for a wealth of details which would necessitate citing all the views and doctrines, and mentioning the specious argument and proof of each individual, and the way he is remote from the literal meaning and the mode of his interpretation (ta’wīl). Many tomes would not contain that, nor would my time be ample enough to explain it. So I am content now with one directive [wasiyya: counsel, recommendation, injunction] and one rule [qānūn].
The directive (or counsel) [wasiyya] is that you restrain your tongue from [criticism of] the people of the Qiblah (i.e. those who face Makkah to pray; the Muslims) so far as you can as long as they continue to affirm “Lā ilāha illa Allāh, Muhammadur Rasūlullāh”, and do not contradict this shahādah (word of witness). Contradiction would be their allowing that Rasūlullāh (Sallallāhu ‘alayhi wa Sallam) could lie, with a pretext or without a pretext. For takfīr contains a danger: but silence contains no danger.
The rule [qānūn] is that you recognize that speculative matters are of two sorts: one which touches on the roots of beliefs [basic beliefs], and one which touches on the branches [Al-Furu’: ramifications, secondary matters]. Now the roots of the faith are three: belief in Allāh, his Rasūl, and the last day: all other things are branches. Know, too, that there can in no wise be any takfīr on a person regarding the branches [Furu’] save in one matter, viz. that one deny a basic religious tenet which is known [to derive] from Rasūlullāh (Sallallāhu ‘alayhi wa Sallam) by impeccable transmission. But in some cases there is room for taxing with innovation (note: this is called tabdī’), as in the case of error concerning the Imamate and circumstances involving the companions (sahābah).
Leser, følger du med? Dette ble veldig mye på en gang og jeg beklager.
Poenget som jeg kunne plassert helt øverst er: Ja, takfir har blitt praktisert i 1400 år. Men takfir har også blitt kjempet mot i 1400 år. Og det er ikke utelukkende min personlige mening. Og skal man varsomt utøve takfir bør det virkelig ikke utøves av lekfolk. Rettelse: Vi som muslimer burde slutte å så tvil om en muslims grad av religiøsitet, vi burde slutte «å henvise til lærde» for å bevise at det en meningsmotstander sier er kufr og derfor – implisitt selv om vi selvsagt ikke sier det – kvalifiserer til takfir. Men liksom, just in case, det er greit å advare andre muslimer om denne nesten-kafirens kufr. Du vet, offentlig gapestokk til uvitende muslimer som ikke bruker hijab.
Nei. Jeg skal ikke avslutte med spydigheter men vennskaplig oppfordring til alle som har deltatt i diskusjonen – meg inkludert – og alle som har observert fra sidelinjen:
1. Den som vender hodet mot Mekka, planter pannen på bakken og svarer din fredshilsen med en fredshilsen er en muslim. For hvem er du og hva er din fatwa, fra IslamQA eller Sunnipath, som kan si at det vedkommende sier – ord for ord, forklart og forstått – er en så stor overtredelse i islam at det kvalifiserer til kufr?
2. Hijab handler ikke bare om lengden på hodeplagget eller skjeggget men også om vårt forhold til medmennesker. Noen ganger, oftere de siste dagene, har jeg brukt sterke ord mot guttene i islamNet. Ikke at det var helt uprovosert, men husk at vi også skal beskytte vår egen tunge fra å tale vondt om andre. Ikke bare er det god gammeldags folkeskikk, men også i tråd med profetens tradisjon.
3. Det er lov å ta feil og det er islamsk å be om tilgivelse. Jeg ber om tilgivelse for det jeg har sagt som kan ha såret andre. Det bør dere alle også gjøre, uansett grad av religiøs konservatisme.
4. Diskusjon er bra. Åpen diskusjon er bra. Det er viktig å få uttrykt det man brenner inne med, og det er enda viktigere å bli konfrontert med sine meninger. Det betyr ikke at man blir hetset eller at det foregår en heksejakt. Det betyr rett og slett at man må stå til ansvar for sine meninger.
5. Aldri anta noe om din meningsmotstander og akseptere mangfoldet i islam.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 