Papirgalskap, sytende studenter og et stort, fælt og pengeslukende troll

Foto: Mike Bailey-Gates

Studenter syter fælt. Vi syter over dårlige boligtilbud, dårlige undervisere, mangel på undervisere, mangel på læringsressurser og 10 måneders studielån. Ærlig talt. I et ikke navngitt afrikansk land bor studentene i UNICEF-telt, har en gresk husmor som økonomiprofessor og skriver på resirkulerte papayablader. Studielån? En afrikansk student i et ikke-navngitt men særdeles representativt land vet ikke hva stuudijeloan er.

Sist i rekken, av ting norske studenter syter over, er den – i noen kretser – famøse kopinoravtalen. Mange studenter hever brystet, banker på bordet og erklærer at de endelig har funnet sin fanesak. «Dette-,» sier de – «er noe vi kan få bred oppslutning om i studentmassen. Dette er noe studentene bryr seg om!». Hvilket impliserer at studentmassen ikke bryr seg om dårlige boligtilbud, dårlige undervisere, mangel på undervisere, mangel på læringsressurser og et studielån som gjør det mulig å være en heltidsstudent. Slike uttalelser gir meg en emmen følelse i munnen. Dersom målet ved å mobilisere studenter til protest er utelukkende å få en mulighet til å protestere, for så å arrangere en protestfest etterpå, har vi allerede mislyktes.

For deg som er uinnvidd: Kopinor er et selskap som «- forhandler og inngår avtaler om kopiering og annen bruk av åndsverk i skoleverket, universiteter og høyskoler, statlig og kommunal administrasjon, kirker og trossamfunn og store deler av organisasjons- og næringslivet. De fleste avtalene omfatter både fotokopiering og digital kopiering.» 

Ved mitt universitet, altså universitetet i Oslo, betaler hver heltidsstudent 100 kr i kopiavgift til Kopinor for å dekke «-UiOs utgifter til opphavsrettslig beskyttede kopier som deles ut til studentene.» Nytt nå er at Kopinor ønsker å digitalisere kompendiene mange studenter benytter seg av. For å unngå piratkopiering inngår det i den nye modellen at hver student er pålagt å betale en fast sum, altså kjøpe kompendiet, uavhengig om studenten trenger kompendiet eller allerede har kompendiet. Argumentet for dette er at dersom det blir valgfritt å kjøpe det vil én student kjøpe og distrubuere det, ulovlig, til sine medstudenter. Kopinor prøver å motvirke et økonomisk tap hvilket jeg, med mine begrensede kunnskaper om økonomi, fint kan forstå.

Problemet med den foreslåtte modellen er at den kraftig innskrenker studentenes valgfrihet. Vi kan ikke velge om vi vil kjøpe eller ikke kjøpe, vi kan heller ikke velge andre distribusjonskanaler, og slik modellen foreligger nå, dersom en er nødt til å ta et emne på nytt må man også betale for ett eller flere kompendier dobbelt. Et annet problem ved den foreslåtte modellen er at den rokker ved gratisprinsippet norsk utdanning hviler på. Dette er, i verste fall, snikinnføring av skolepenger. Og det finner ikke studentene seg ikke i, her representert ved Studentparlamentet:

Studentparlamentet har derfor følgende beskjed: Enten dropper Kopinors forslaget om tidenes ran av studenter ellers så mobiliserer Studentparlamentet til kamp mot dem.

Nå er jeg ingen stor tilhenger av landveisrøveri, tvert imot, jeg – med mine somaliske røtter – har en pirat i hjertet, men problemet med Studentparlamentets bombastiske motstand mot Kopinor er at de er blinde for det markedet Kopinor har innsett eksisterer. Studenter vil ha digitalt pensum, det tar mindre plass og det er antakeligvis billigere enn kompendier på papir. Løsningen er ikke å droppe Kopinors forslag, løsningen er å finne bedre løsninger som ivaretar gratisprinsippet, ivaretar vår valgfrihet, hindrer Kopinors forsøk på å ta monopol, og imøtekommer ønsket om bedre utnyttelse av teknologi. Festen? Den kan vi ta etterpå.

Advertisements

En uke i subkulturell rim

Igår satt jeg i t-banen med en blyantstump og en kvittering og noterte idéer.  Jeg fikk rare blikk. Det er generelt ganske spesielt å se en somalisk jente, med nesa presset mot låret, bøyd over en kvittering. Men jeg har visst mye å blogge om. Jeg har veldig mye på hjertet. Men denne uken er kjip. Kjipere enn alle leiesoldater i hele Kongo kombinert. Ikke bare inntar alle vervene mine meg, og det noe sinnsykt kjapt, men jeg har greidd å love meg bort til diverse arrangementer, også må jeg lese pensum! Og være en god datter, søster og venn. Og svare på e-post. Og få kjøpt hyller fra Ikea. Og mye mer. Åherregud. Prokrastinering er herpes. Seriøst.

Så selv om jeg har sykt mye å blogge om, materiale nok til en hel måned, selv om jeg tusler hjem og skriver hele blogginnlegg i tankesenteret i cerebrum, har jeg ikke tid. Så, venner, denne uken er jeg på hiatus. Rastløs på Blindern. Men jeg svikter ikke. Når somalieren er stresset hører hun på rap. Mye rap. Bra rap. Hun hører på straight outta compton og tenker: Herregud,  fullt mulig at jeg har gått i minus på kontoen men jeg blir vitterlig ikke jagd ut av drabantbyen min av dopselgere og korrupte politimenn.

Mandag

Heard a voice say hey,
You never question when you get the blessings
So don’t get vexed when your life is stressed
And I promised I’ll be with you no matter what the issue
But there will be some issues to address
Listen to the lady in the dress.

Tirsdag

His laptop sits like a window into Constance’s room,
where he exits cause it’s almost noon,
and he’s expecting his wife home soon,
with new clothes for the baby,
she’d be angry if she saw his new lady,
a 13 year old Filipino named Constance.
Trust me girl, God has not forgotten.
He knew Mary Magdalen, and the woman at the well.
He knows everything that happens, and in his arms she fell.
(In his arms she fell fell fell)

Onsdag

But it’s still all music stop judging and listen
Some of the joints you don’t like were the best songs ever written
No genre that was conjured has accomplished what rap has
Filled with brilliant poets who you thought just rap fast
And that’s sad, only heard when using curse words
Racial slurs and calling women out of their name

Torsdag

Keep woofing all you want girl, im in a brick house
With a thick spouse, pimped out, blue diamond dripped out
In my helicopter luv, fuck ya little benz, bounce
Fuck you think i work for huh?

Fredag

Lørdag

Tunnelbanerasisten

Jeg er en t-banerasist. En selverklært tunnelbanerasist. Går jeg inn i en vogn og kan velge å sitte ved siden av en etnisk nordmann og en sånn nordmann man betegner som flerkulturell, velger jeg selvfølgelig den førstnevnte. Jeg foretrekker å sitte med hvite mennesker. Det har ikke noe med at jeg prøver å unngå alle disse grønnsaksposene innvandrerdamene kommer drassende med, selv om det nok er en medvirkende faktor, nei, jeg prøver å unngå tunnelbaneghettofisering. Dere har alle sett det. Når alle de brune sitter sammen i en gruppe og prater uforståelig sammen. Når de grønne og hvite grønnsaksposene, fylt med okra og couscous, inntar rommet mellom to sittegrupper og gjør at du på vei ut selvsagt snubler, mister telefonen og mens du krabber rødmende rundt og lover deg selv å kjøpe det dumme støtsikre plastrekket til mobilen, ikke rekker å gå av på riktig holdeplass.

Nei, hvite mennesker er mer samlet og, selv om det er gøy å sniktitte i de grønne eksotiske plastposene, vil jeg ikke bidra til å fremme bildet av østkanten som innvandrerabad. Så jeg setter meg pliktoppfyllende og utilitaristisk ved siden av snertne damer med Steen og Strøm-poser. Jeg vil ikke kalle dem poser engang. Små gaver til seg selv.

Problemet er at jeg alltid greier å fremstå høyst uintegrert i selskap med velkledde damer på 50. For mine somaliske venner bestemmer seg for å ringe i slike situasjoner. Om ikke hijab og brun hud var distanseskapende skal jeg love deg at det å skravle raskt og noe høyt på somalisk, vekselsvis på norsk, med utbrudd av «hvaaaa» og «Oh no, she didn’t» vil omvende den beste blant oss til Fremskrittspartiet.

Jeg er en mislykket rasist.

Neste gang tar jeg med meg Peer Gynt, mariusgenser og slår av mobilen.

«Kjensler treng også teori. Ein sivil kvasireligion er ikkje nok.»

Dei metafysiske spørsmåla melder seg, noko vi lenge har vent oss til å avvise eller fortrengje. Anten vi lander som truande, ikkje-truande eller noko midt i mellom, blir vi no utfordra til å tenkje gjennom dette.

Også på det samfunnsetiske området vil vi etter kvart få bruk for referanser og termar som er meir presise og omfattende enn runde honnørord som «åpenhet» og «demokrati». Då kan det bli meir kontroversielt, men også meir gjevande og operativt.

Det er sjeldent jeg ikke helt vet hvor jeg skal stille meg, etter å ha lest en kronikk. Men Arnfinn Harams kronikk titulert «Sivilreligionen» i Klassekampen 17.9.2011 synes jeg var litt vanskelig å forholde seg til. Det som virrer rundt i hodet mitt er: Hvorfor er den norske kirken så taus, eller er det bare jeg som ikke har fulgt med?

Hva er så en konservativ muslim?

Kilde til illustrasjon

Flere har spurt hvilken betydning jeg tillegger konservatisme i islam. Jeg kaller meg en konservativ muslim uten å definere islamsk konservatisme. Før jeg forklarer hva begrepet  betyr for meg vil jeg påpeke at det finnes mange muslimer og ikke-muslimer som aldri vil beskrive meg som en konservativ muslim. Det vil si; møter du meg på en gate vil du antakeligvis tenke at jeg er en typisk praktiserende muslimsk jente. Jeg prøver jo å være en typisk praktiserende muslimsk jente. Møter du meg på en dårlig dag tenker du kanskje at jeg er en asylsøker som nettopp har krabbet ut av den tyrkiske lastebilen. Men kjenner du meg vil du kanskje ikke kalle meg konservativ.

Personlig mener jeg at det skyldes bildet mange har om religiøs konservatisme. Mange innebærer både muslimer og ikke-muslimer. At jeg tenker konservativt betyr ikke at jeg forventer det samme av andre, og det betyr ikke at jeg kun omgås mennesker som er konservative. Jeg må innrømme at jeg ofte befinner meg i kompromitterende situasjoner en god konservativ muslim helst burde unngå. Å bruke lørdagskvelden til å diskutere usakligheter med en brisen nordlending som gumler på snus er et eksempel på det. Men mye av det som ofte gir meg litt dårlig samvittighet gjør jeg av det jeg innbiller meg er en nobel grunn: Det finnes ingen bedre måte å trampe ihjel fordommer på enn å bli gode venner med folk. På en måte er dette også en form for dawah eller islamsk misjonering (jada, bedre muslimer enn meg setter kaffen i halsen nå), for det man gjør når man ikke forkynner men istedet representerer, er å vise religionens menneskelige ansikt (og nei, kjære bedre muslimer enn meg, jeg er ingen fortreffelig representant for islam.)

For oppsummere forrige avsnitt i en setning: Ja, jeg er en konservativ muslim, men jeg er ingen god konservativ muslim.

Hva er så en konservativ muslim?

Å konservere betyr å bevare, og som konservative sapiens flest ønsker jeg å bevare. Bevare den tradisjonen islamsk tenkning hviler på. Bevare de eksisterende rammene for tolkning av Koranen og hadithene. Bevare de teologiske og juridiske skolene innenfor min tro. Bevare den posisjonen islams klassiske tenkere har. Siden jeg er en stor tilhenger av bevaring burde jeg kanskje satset på en karriere som konservator?

At jeg ønsker å bevare betyr ikke at jeg er blind for at alt ikke kan eller bør bevares. I middelalderens Bagdad, i den islamske tenkningens gullalder og utspring, eksisterte det konkubineri og lærde dengang talte ikke imot dette. Konkubinene skulle selvsagt behandles som mennesker, men bare det å ha konkubiner – en eufemisme for sexslaver – er umenneskelig. Hvilket betyr at de rådende forestillingene i ens samtid – tidsånden rett og slett – er viktig i forståelsen av islam. Ting vil derfor endre seg. Jeg er personlig sterkt imot mannens forsørgerplikt i islam. I vår del av verden, der muslimske jenter stadig utdanner seg og skaffer seg bedre karrierer enn sine mannlige trosfeller, er det ren idioti å forvente, nei, kreve, at mannen skal forsørge sin hustru. I noen kulturer kan ikke en mann gifte seg før han er  en milliardær, så og si, istand til å dekke den fremtidige hustruens ekstravagante livsstil.

For meg betyr altså det å være konservativ at man bruker tradisjonelle redskaper til å forstå og analysere islam. Jeg får inntrykk av at mange ikke innser det store potensialet for utvikling som allerede eksisterer i tradisjonell islamsk tenkning. Islam har alltid utviklet seg, islam er en dynamisk religion og islam er aldri en byrde. Så det er synd en del av mine trosfeller gjør troen til det vi på somali kaller «karahi». At man gjør ting så komplekst og tung at man akker seg over det. Etter min mening er det muslimer som fremstiller islam som en form for straff som skyver unge muslimer ut av islam. Vi hører mye om unge muslimer som radikaliseres, men jeg må innrømme at jeg kjenner ganske få «radikaliserte» muslimer og mange unge som er født muslimer og som nå kun bærer avsky til sine foreldres tro. Og det synes jeg er synd. Særlig når det ikke er mangel på gudetro som skyver dem vekk, men overivrige religiøse muslimer som hevder at pietisme ikke bare er idealet men også den eneste muligheten.

Haugland lurer på hvorfor jeg drar inn «konservatisme» i diskusjon om dødsstraff, for kan man ikke være muslim og imot dødsstraff? Jo. Man kan mene at dødsstraff hører fortiden til og at Koranen alltid må tolkes etter tid og kultur. Jeg sier tja til det. Koranen er perfekt, i mine øyne. Absolutt perfekt. Det eksisterer ikke et feilplassert ord i Koranen. Hvordan kan jeg på en side mene at Koranen er perfekt men samtidig være imot forsørgerplikten, som er skissert i Koranen? Fordi Koranens lover har en årsak og denne årsaken har sine konsekvenser. Å pålegge menn forsørgerplikt i Arabia sikret kvinner, uten mulighet til arbeid eller uten mulighet til god inntekt, mat for morgendagen. Stabilitet. Jeg vil for eksempel ikke avskaffe forsørgerplikten i land der det enten ikke eksisterer arbeid for kvinner eller kultur for arbeid blant kvinner.

Dette blir jo en digresjon:

Da påpekes det sikkert av noen

at dette blir en ond sirkel der fattige

kvinner aldri kommer i arbeid

fordi de stadig forsørges av sine

menn. Jeg tror at dersom man

har en tradisjonell forståelse av islam

og er blind for kulturell patriarkalisme

er det fullt mulig å arbeide for at kvinner

får jobbe samtidig som de er sikret stabilitet.

I en tradisjonell kontekst er jo det å styrke

det muslimske felleskapet – ummaen – pålagt

både kvinner og menn?

Men  den muslimske argumentasjonen mot dødsstraff kan innta flere former. Noen sier de  ser bort fra versene som angår denne straffen, man kan mene at Koranen kun henvendte seg til en viss tidsperiode, men ingen av disse to innfallsvinklene er konservative. Ingen av disse bruker de redskapene som allerede eksisterer for å fortolke. Istedet forkaster de. Den tredje innstillingen, den som fører en ut av islam, er å være imot dødsstraff fordi man mener at versene som angår dødsstraff er falske eller tar feil. Jeg mener ikke at det verset tar feil for det er synonymt med  å mene at Gud tar feil. Hvis Gud tar feil i kapittel 5, hva vil tilsi at Gud ikke tar feil i kapittel 112 når Allah sier at Han er én?

Med andre ord, i mitt konservative hodet, er dødsstraff  lov i islam, islam som religion er ikke imot dødsstraff like lite som islam er imot polygami. Islam forbød heller ikke slaveriet, men betyr det at vi skal støtte om dette? Nei. For islam gir oss åpningen til å si nei til alle disse praksisene. Islam på den arabiske halvøya førte til forandring, men ikke til en altomfattende forandring. Mange praksiser fra før-islamsk tid lot man være, skal vi fortsette med disse? Skal vi fortsette med praksiser islam forsøkte å bremse (viaoppmuntring og tidsvis ordre til å frigi slaver, begrensninger og krav til en bigamist og strenge premisser for dødsstraff)?

Haugland spør også om noen lovskoler mener at man kan være prinsipielt imot dødsstraff og, etter min egen definisjon, slutter jeg ikke å være en konservativ muslim når ingen har brukt de tradisjonelle redskapene – lovskolene – og kommet til samme konklusjon som meg. Men her har du problemet: Dette har vært et ikke-tema. Det har liksom vært i skyggen av alt annet. Det hadde vært spennende å se denne diskusjonen bli tatt av politisk uavhengige lærde. Dette er en debatt som må tas, men som ikke tas fordi vi stadig diskuterer sekterisme og mye mer som fører til mer splittelse og mindre fremgang.

Hvis dette ikke er et tilfredsstillende svar må dere bare si ifra.

Og gjerne gjør det min lærere har forsøkt å lære meg i 13 år uten særlig suksess: vær litt konkrete i kritikken.

«She can’t remember where she leaves her shit, and now she blames the Mexican. How original.»

»

Rik dame: Alright, so here’s the thing: I don’t know how you clean things in El Mexico, but we do it a a little differently in my country.

Hushjelpen: First off, my country is the United States of America too, bitch, I was born here. And secondly, I don’t know how they clean things in El Mexico either, because my family is from Guatemala, and no, that’s not a city in Mexico.

Et forsøk på å svare Zeshan Qureshi

Påstand 1: En muslim kan være en autoritet i islam. Punktum. Profetens følgesvenner er et ypperlig bevis for det. 

Svaret på det er enkelt: Zeshan Qureshi har helt rett. Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Profetens følgesvenner var ikke autoriteter i islamsk disiplin, da det vi kjenner som islamsk disipliner idag var ikke-eksisterende i følgesvennenes levetid. Følgesvennene observerte profeten fvmh og replikerte, de lyttet til og memoriserte ordene hans og videreformidlet. Det var ikke før islam ble noen generasjoner gammel at behovet for å samle hadithene (- og dermed utvikle hadithvitenskap), resitere og forstå Koranen (- etablere koranvitenskap) og anvende koranen og hadithene i det dagligdagse livet (- islamsk juss eller fiqh) ble stort. Det var i denne perioden også islams lovskoler blomstret opp, materialet var stort og uenighetene mange. De fleste muslimer mener derfor at salaf, profeten og de to påfølgende generasjonene, på mange måter står i en særegen posisjon. Forøvrig er jeg fullt klar over – men må nesten påpeke det, i tilfellet jeg atter en gang anklages for kunnskapsløshet fordi jeg glemmer å nevne et irrelevant poeng – grunnleggerne av lovskolene regnes som annen og tredje generasjonens salaf. 

Hva var det jeg sa som fikk Qureshi til å ty til tastaturet? Jeg sa:

(…) man aldri er en “autoritet i islam”, man er en autoritet innenfor en islamsk disiplin – det være hadith, islamsk juss, teologi eller koranvitenskap.

Hvorfor er dette viktig å påpeke? Det er populært blant muslimer idag å gi en person tilnavnet shaykh. I det arabiske språket er shaykh, også skrevet som sheikh eller fornorsket til sjeik, en ærestittel. I den islamske verden er dette en ærestittel, tradisjonelt, gitt til en muslimsk lærd. Tradisjonelt var de fleste sheikher utdannet på et eller annet vis, de hadde en autorisasjon eller en ijaza innenfor et eller flere islamske disipliner. Denne skaffet man seg ved å studere under allerede autoriserte lærde som ga studenten autorisasjon  det øyeblikket de anså han (dessverre er det ytterst få shaykhaer) som kyndig. I våre dager er denne utdanningen i stor grad institusjonalisert, enten ved å fullføre studium i universitetet i Medina eller det ærverdige universitetet i Egypt, Azhar, eller gjennom andre små og store institusjoner.

I vår tid har muslimer gitt slipp på tradisjonen for å kreve kvalifikasjoner. Veldig mange får tittelen shaykh uten å ha ijaza i noesomhelst, andre anses som en stor shaykh – i alle affærer – selv om vedkommendes hovedkunnskap ligger i tafsir (kommentering) av Koranen og ikke i spørsmål om haram og halal. Enda farligere er det å enkelt bruke begrepet shaykh ul-Islam, en shaykh i islam er – som tittelen tilsier – en shaykh med ekspertise, en general så og si, i islam. Samtidig sier tittelen ingenting om kvalifikasjoner. I det ottomanske riket ble tittelen byråkratisk. Men det er ikke å komme utenom at – tross bruk og misbruk – tittelen er en fullstendig legitim tittel. Men jeg og Qureshi er muligens uenig om følgende: Jeg mener at det er summen av dine kvalifikasjoner som gjør at du fortjener deg tittelen shaykh ul-Islam.

Wikipedia nevner kjapt, med henvisning til Ibn Kathir, at blant de som har fortjent tittelen er Ibn Taymiyya, Imam Nawawi og Imam Shafi’i. Det foreligger dokumentasjon på hva disse menneskene lærte av islam, når de lærte det, og ofte, hvor eller hvem de lærte det av. Hvorfor? For å stadfeste deres legitimitet. For å bevise at de vet hva de snakker om. Av samme grunn en grad gjør underverk for den aspirerende samfunnsdebattanten i vårt samfunn. Er man derfor en autoritet i islam? Nei. Like lite som man er en autoritet i naturvitenskap, selv om man har med seg tittelen candidata scientiarium. Det er viktig å se og glede seg over kompleksiteten i islam, islam er ikke bare en tro, men også et fag.

Påstand 2: Jeg henviser ikke til andre lærdes mening. 

Jeg forstår ikke hva jeg skal henvise til, all den tid jeg og Qureshi er enige. Mitt poeng er at det ikke er obligatorisk dødsstraff i islam. Det er til gjengjeld obligatorisk zakat, det er obligatorisk arvefordeling, det er fastsatte rutiner rundt inngåelse av ekteskap og skilsmisse. Men, når det gjelder dødsstraff har du et valg: Du kan velge å ikke drepe.  Det står i Koranen. Skal jeg ringe min lærer for å spørre om noe som står i Koranen? Skal jeg spørre mattelæreren hva fasiten på oppgave 4.72 er når fasiten står bakerst i boken?

Å henvende seg til lærde for kunnskap gir en ikke dispensasjon fra å tenke selv. Selv i verset Qureshi viser til står det:

The punishment of those who wage war against Allah and His Messenger, and strive with might and main for mischief through the land is: execution, or crucifixion, or the cutting off of hands and feet from opposite sides, or exile from the land: that is their disgrace in this world, and a heavy punishment is theirs in the Hereafter;

5:33

Men hvis det er en fatwa på en nettside, der en autorisert lærd limer inn det samme verset og stadfester at ingen sted i Koranen står det at dødsstraff anvendes, så skal IslamNet jammen få det. Men slikt tar tid, og derfor må de belage seg på at mine «autoriteter» antakeligvis svarer dette når de får tid til det. Men jeg har en gryende mistanke om at de kanskje, først og fremst,  prioriterer reelle problemstillinger og ikke ren flisespikkeri.

Påstand 3: Iman er også handling.

Jeg har lest mitt opprinnelige innlegg et par ganger, men evner ikke å se at jeg har påstått at iman utelukkende er tro? Har jeg i det hele tatt satt likhetstegn mellom tro og iman? Kanskje jeg er blind for mitt eget arbeid, kjære leser, du er velkommen til å hjelpe meg her. Iman kan ikke engang oversettes til tro. I Suhaib Webbs nettside beskriver en av sheikhens studenter dette fint:

Thus having iman means committing to a program of action. A Muslim who has iman does not merely believe in Allah, he or she commits to follow the commands of Allah in every aspect of life.

Men kan «commitment» vurderes av andre? Kan jeg se, via smilefjesene min meningsmotstander lager på sitt tastatur, i forumet vi kjekler på at hun – ja, herre Allah, mangler iman! Nei. Og det synes at Zeshan Qureshi er enig i…

Dette er lek med ord, jeg har ikke sagt at muslimer kan si at andre med-muslimer ikke er muslimer. Det aktuelle temaet som ble diskutert vartakfir på en person som utgir seg å være muslim, men i realiteten ikke er det.

…nei, vent, det er han ikke. Kjæreste bror i islam, hæ?

Muslimer kan ikke si at andre med-muslimer ikke er muslimer, eller for å bruke kafir her: Muslimer kan ikke si at andre med-muslimer er kafir/kuffar (ikke-muslim). MEN, vi kan utøve takfir på en som utgir seg for å muslim?

Jeg falt ut.

Påstand 4: Takfir er noe de lærde har praktisert i 1400 år.

Tja. Zeshan Qureshi nevner Ibn Arabi som en som ble erklært kafir av sine samtidige. Ibn Arabi var og er en kontroversiell figur, på mange måter den islamske tenkningens Snåsamann. Mange lot seg begeistre, de beleste ristet stort sett på hodet. Men kafir? Virkelig? Nei, nå skal jeg slutte å komme med mine forbaskede personlige meninger.

Adam al-Kawthari, dyktig islamsk jurist basert i Storbritannia skriver:

The fact is that there are certain Muslims who make Takfir of Shaykh Ibn al-Arabi and consider Imam Ibn Taymiyya to be the greatest scholar in history, whilst others consider Imam Ibn Taymiyya to be Kafir and Shaykh Ibn al-Arabi to be the greatest authority in all aspects of Islam. Both these approaches are unbalanced and incorrect.

Men hva er én stakkars forvirret pakistansk lærd i massen av lærde som har erklært Ibn Arabi kafir?

Jalaludin al-Suyuti, skribent av en av de mest anerkjente kommentarene til Koranen (tafsir Jalalayn) og en lærer i min lovskole (Shafi’i) skrev i sitt forsvar for Ibn Arabi imot anklagelsene om kjetteri:

The scholars past and present have differed concerning Ibn ‘Arabi, one group considering him a friend of Allah (wali) – and they are correct – such as Ibn ‘Ata’ Allah al-Sakandari and ‘Afif al-Din al-Yafi’i, another considering him a heretic – such as a large number of the jurists – while others expressed doubts concerning him, among them al-Dhahabi in al-Mizan.

Samme al-Dhahabi, også en kjenning fra min lovskole – vi har generelt snasne karer i min lovskole, selv om de holder fast ved at kamelkjøtt ødelegger den rituelle renselsen – sa engang (i fri gjengivelse): Hadde alle lærde blitt erklært apostater for hver gang de begår en feil så hadde det ikke vært lærde i paradiset. Jeg skal lete etter kilden, men har personlig (selv om lesere ikke nødvendigvis er enige med meg) stor tiltro til mannen som fortalte meg dette.

Nuh Ha Mim Keller, nevner jeg lovskolen oppfatter leserne det som skamløs selvpromotering, skriver en lengre artikkel om Kalam eller islamsk metafysikk, men har dog med en fin passasje om takfir:

All falsehoods are rejected by Islam, and in matters of faith most are serious sins, but some are more crucial than others. In other words, in the spectrum from right to wrong beliefs, there are four main categories:

(1) central beliefs that one must hold or one is not a Muslim;
(2) beliefs that are obligatory to hold, but denying them
does not make one a non-Muslim;
(3) beliefs that are unlawful to hold, but affirming them
does not make one a non-Muslim;
(4) and beliefs that no one can hold and remain a Muslim.

For many Muslims today, greater knowledge of these four necessary distinctions would bring about greater tolerance, and teachers of Islamic theology must explain that while «orthodoxy» reflects what Sunnis believe, only some of their issues spell the difference between faith and unbelief, while others are things that Muslims may disagree about and still remain Muslim.

To say it again, a particular point of `aqida could be contrary to another, even heretical school of thought and hotly debated, yet not directly concern kufr or iman, faith or unfaith. Indeed, the longer and harder the historical debate, the less likely the point under discussion is a matter of salvation or damnation, for it is inconsistent with Allah’s mercy and justice to create men of widely varying intelligence and then make their salvation depend on something that even the most brilliant of them cannot agree upon.

Men shaykh Keller har likevel blitt erklært kafir. Selv om imam Malik i sin Mutawwa overleverer følgende:

Malik related to me from Abdullah ibn Dinar from Abdullah ibn Umar that the Messenger of Allah, may Allah bless him and grant him peace, said, «If a man says to his muslim brother, ‘O kafir!’ it is true about one of them.»

Jeg lover, jeg går aktivt ikke inn for å finne shafi’ier å sitere men dette er tydeligvis noe som har opptatt dem, Ghazali skriver i sin Faysal at-Tafriqat bayna al-Islam wa as-Zandaqa, en tittel som i min dårlige oversettelse kan forklares som oppklaring rundt forskjellen mellom islam og ateisme/gudløshet: 

Know that the explanation of what gives grounds for declaring someone a disbeliever (kāfir), and what does not, calls for a wealth of details which would necessitate citing all the views and doctrines, and mentioning the specious argument and proof of each individual, and the way he is remote from the literal meaning and the mode of his interpretation (ta’wīl). Many tomes would not contain that, nor would my time be ample enough to explain it. So I am content now with one directive [wasiyya: counsel, recommendation, injunction] and one rule [qānūn].

The directive (or counsel) [wasiyya] is that you restrain your tongue from [criticism of] the people of the Qiblah (i.e. those who face Makkah to pray; the Muslims) so far as you can as long as they continue to affirm “Lā ilāha illa Allāh, Muhammadur Rasūlullāh”, and do not contradict this shahādah (word of witness). Contradiction would be their allowing that Rasūlullāh (Sallallāhu ‘alayhi wa Sallam) could lie, with a pretext or without a pretext. For takfīr contains a danger: but silence contains no danger.

The rule [qānūn] is that you recognize that speculative matters are of two sorts: one which touches on the roots of beliefs [basic beliefs], and one which touches on the branches [Al-Furu’: ramifications, secondary matters]. Now the roots of the faith are three: belief in Allāh, his Rasūl, and the last day: all other things are branches. Know, too, that there can in no wise be any takfīr on a person regarding the branches [Furu’] save in one matter, viz. that one deny a basic religious tenet which is known [to derive] from Rasūlullāh (Sallallāhu ‘alayhi wa Sallam) by impeccable transmission. But in some cases there is room for taxing with innovation (note: this is called tabdī’), as in the case of error concerning the Imamate and circumstances involving the companions (sahābah).

Leser, følger du med? Dette ble veldig mye på en gang og jeg beklager.

Poenget som jeg kunne plassert helt øverst er: Ja, takfir har blitt praktisert i 1400 år. Men takfir har også blitt kjempet mot i 1400 år. Og det er ikke utelukkende min personlige mening. Og skal man varsomt utøve takfir bør det virkelig ikke utøves av lekfolk. Rettelse: Vi som muslimer burde slutte å så tvil om en muslims grad av religiøsitet, vi burde slutte «å henvise til lærde» for å bevise at det en meningsmotstander sier er kufr og derfor – implisitt selv om vi selvsagt ikke sier det – kvalifiserer til takfir. Men liksom, just in case, det er greit å advare andre muslimer om denne nesten-kafirens kufr. Du vet, offentlig gapestokk til uvitende muslimer som ikke bruker hijab.

Nei. Jeg skal ikke avslutte med spydigheter men vennskaplig oppfordring til alle som har deltatt i diskusjonen – meg inkludert – og alle som har observert fra sidelinjen:

1. Den som vender hodet mot Mekka, planter pannen på bakken og svarer din fredshilsen med en fredshilsen er en muslim. For hvem er du og hva er din fatwa, fra IslamQA eller Sunnipath, som kan si at det vedkommende sier – ord for ord, forklart og forstått – er en så stor overtredelse i islam at det kvalifiserer til kufr?

2. Hijab handler ikke bare om lengden på hodeplagget eller skjeggget men også om vårt forhold til medmennesker. Noen ganger, oftere de siste dagene, har jeg brukt sterke ord mot guttene i islamNet. Ikke at det var helt uprovosert, men husk at vi også skal beskytte vår egen tunge fra å tale vondt om andre. Ikke bare er det god gammeldags folkeskikk, men også i tråd med profetens tradisjon.

3. Det er lov å ta feil og det er islamsk å be om tilgivelse. Jeg ber om tilgivelse for det jeg har sagt som kan ha såret andre. Det bør dere alle også gjøre, uansett grad av religiøs konservatisme.

4. Diskusjon er bra. Åpen diskusjon er bra. Det er viktig å få uttrykt det man brenner inne med, og det er enda viktigere å bli konfrontert med sine meninger. Det betyr ikke at man blir hetset eller at det foregår en heksejakt. Det betyr rett og slett at man må stå til ansvar for sine meninger.

5. Aldri anta noe om din meningsmotstander og akseptere mangfoldet i islam.