Scribo, scribis, scribit, scribimus,scribitis et scribunt

Jeg liker å blogge. Jeg liker at jeg ikke trenger å ta stilling til ortografi og grammatikk, at jeg ikke trenger å konsentrere meg om koherens og relevans. Jeg liker de manglende forventningene til meg, det jeg skriver skal ikke publiseres noen sted, det skal ikke fremmes som mitt verk. Nei, tekstproduksjonen skal bare sveve der ute, og kanskje noen finner mening i den, kanskje noen liker den, kanskje den flyter ubemerket forbi og kanskje den faktisk påvirker. Uansett spiller det ingen rolle. Bloggskriving er forløsning. Etter forløsningen kan teksten væresågod og leve sitt eget liv. I kommentarfeltet, i delingen, i diskusjonene etter – jeg gir teksten fra meg. Men tekster som skal publiseres, jeg vet ikke, jeg har et annet forhold til dem. Et mer anstrengt forhold. Jeg forsøker forgjeves å leve opp til en standard som oppdragsgiver ikke har satt, jeg arbeider med selvpålagte, strenge krav. Urimelig krav. Og jeg blir frustrert fordi jeg ikke får den første setningen til å klaffe. Ikke får den riktige alliterasjonen. Ikke får den snedige vinkelen. Ikke får ordene til å marsjere i takt. Ikke får disposisjonen til å stemme. Ikke får idéene på papiret. Istedet for å skrive stirrer jeg enten ute i lufta, eller på en hvit skjerm med en blinkende vertikal strek.

Jeg har prokrastinert med twitter det siste året. Litt fordi jeg har påtatt meg skriveoppdrag som jeg har slitt med å få på papiret. Litt fordi 140 tegn er mindre avskrekkende enn avsnittsbygging. Men en gang leste jeg at den beste måten å vinne over skrivesperren på er ved å skrive. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men forfatteren mente at det å skrive utenfor det du intenderte å skrive om, ville gjøre det lettere å skrive det som faktisk var intensjonen å skrive. Intensjonen min er å skrive et essay. Planen min var å levere den forrige uke. Jeg har alt som skal inn i essayet klart for meg i hodet. Men jeg ser ikke broen fra hjernen min til tastaturet. Derfor skriver jeg noe helt irrelevant. Om min pussige skriveprosess. Kanskje er skrivingen en muskel som må varmes opp før arbeid. Slik som idrettsutøveren varmer opp med øvelser som ikke akkurat er å løpe 200 meter? Eller, slik som mezzo-sopranoen som varmer opp strupen med intetsigende lydsammensetninger?

Kanskje må man bare skrive for å kunne skrive?

Banaliteten min kjenner ingen grenser når klokken er ti på tre – om morgenen.

I morgen, senere i dag, ferdigstiller jeg notatene mine om Aristoteles og Platon. Og jobber videre med Hobbes. Senere i dag ferdigstiller jeg essayet en skikkelig kul dame mente at jeg passet til å skrive. Senere gjør jeg arabisk. Senere ser jeg om jeg har tid til å lese litt metode. Dessuten må jeg rydde. Men først skal jeg sove i tre timer. Så skal jeg ha på meg en fin hijab. Deretter drikke god kaffe. Jeg har en lei tendens til å tenke for mye på hva jeg må gjøre, for så å ikke rekke og gjøre alt jeg tenkte jeg måtte  gjøre. Fang tjueto, så absolutt.

 

 

Advertisements

Øyeblikk som beriker livet I

«Du må elske damen din høyt, for jeg hadde aldri flyttet fra Kuba,» fortalte jeg min kubanske kollega i dag. Vi hadde mistet bussen og tok følge til Holmlia stasjon. Han hadde introdusert meg for Irakere, og jeg hadde vist ham Fela Kuti på Spotify. Kuti bergtok ham. Han danset på vei til bussholdeplassen, og jeg lo.

«Jeg elsker henne høyt,» sa han, med et tonefall som ikke avslørte at han hadde bodd her i tre år. «Men enda hender det at jeg stanser, ser meg rundt og tenker: What the hell, man, there is ice under your feet!»

Kulturkollisjoner fra kommentarfeltet

For tiden bor jeg i Egypt (jeg studerer arabisk), og der kalles det å dele regningen å “gjøre det på den engelske måten”. Synes det er ganske festlig.

Når jeg går ut og spiser med venner, vil vi nok stort sett betale hver for oss, ja. Men jeg føler at når folk er invitert hjem til meg, skal jeg stå for all oppvartningen og maten, så om folk spør om de skal ta med noe lar jeg dem aldri ta med noe annet enn småting. Der varierer det hva folk synes, men: noen synes det er greit å be gjestene bidra, andre synes ikke det.

Det du nevner om å dele en pose smash: i slike situasjoner vil også jeg alltid dele. Har du noe delelig må du tilby andre også. Mine foreldre pleier å fortelle om en venn av dem som ikke skjønte denne sosiale koden: han kunne komme på besøk til dem med en pose chips og sette seg i sofaen og spise av den – ikke før min mor spurte ham om han ville ha en bolle å ha chipsen i tenkte han på å tilby dem.

Et eksempel på ekstrem delesyke: jeg har studert noen år i England, og da noen jeg kjenner giftet seg, lagde en av vennene deres en kake til dem i bryllupspresang og ba etterpå mange andre av deres venner (meg inkludert) om vi kunne gi henne et bidrag fordi ingrediensene hadde vært så dyre. Det syntes jeg var veldig uhøflig: hvis vi skulle gå sammen om en kake til brudeparet måtte vi ha avtalt det på forhånd, jeg syntes det var rart at hun avkrevde oss penger for en kake vi ikke hadde noenting med å gjøre. Hun var dessuten en veldig nær venn av dem og jeg syntes det var gjerrig at hun ikke kunne påkoste seg ingrediensene til en kake til dem. Jeg var en mye fjernere venn og hadde dessuten min egen bryllupsgave, så ikke snakk om at jeg skulle betale for kaken hennes.

Oppsummert tror jeg man kan si at folk her generelt betaler for seg selv når man er ute og gjør ting, men at flere føler en forpliktelse til å betale alt når man inviterer folk hjem til seg, og at overdreven delesyke (for eksempel at alle skal betale for akkurat sitt når det er helt umulig å regne ut) oppfattes som litt smålig. Vanskelig det med deling. Grensa går vel forskjellige steder i alle kulturer.

Angående kulturforskjeller rundt mat: jeg synes det er ekstremt vanskelig å vite når det er uhøflig å takke ja og når det er uhøflig å takke nei i Egypt. Aldri helt sikker på om jeg bør si nei før jeg takker ja, og eventuelt hvor mange ganger, og om jeg nøder mine egne gjester nok og sånn. Jeg har funnet ut hvor vanskelig det kan være når man ikke kjenner de sosiale normene: noen ganger kan man tråkke i salaten uten å ha noen anelse om det fordi man ikke har fått med seg noen a de sosiale kodene.

–  Hanna

Jeg sliter med å bli påspandert. Det er som du skriver, at det blir en følelse av å ha gjeld. Hvis jeg låner en femtilapp av noen, er jeg svært nøye med å få den tilbakebetalt. Omvendt er ikke så farlig, fordi –hallo– det er jo bare en femtilapp. Jeg er nok redd for å bli oppfattet som en parasitt, selv om jeg vet at jeg strengt tatt ikke er det.

Hilde