Hvis jeg skulle velge en annen trosretningen istedetfor Islam, hvis jeg av en eller annen grunn fikk for meg å konvertere (spytter billedlig til høyre og venstre, ser opp og hvisker: måtte den dag aldri komme), hadde katolisismen vært det siste jeg hadde vurdert. Dét til tross for at katolisismen antakeligvis ligger nærmere Islam, enn de fleste kristne retninger.
Min oppfatning av den katolske kirken er at det er en statisk kirke, ikke minst, misliker jeg at kirken er Kirken. Med stor K. At kirken ikke bare er et verktøy som skal hjelpe den troende til å finne Gud. Kirken er ikke bare en arena der de troende kan møtes og støtte hverandre, men også en makt. Ikke minst, etter det jeg har inntrykk av, den eneste makten i katolisismen som kan definere hva katolisismen er og står for. Dette inntrykket ble ikke avkreftet etter å ha lest portrettintervjuet av pater Arne Marco Kirsebom i pamfletten «det gode liv» utgitt av Frekk Forlag – fordommen ble heller ikke bekreftet.
Det første som slår meg etter å lest intervjuet er at pateren er gjennomgående kritisk til liberaliseringen av samfunnet. Liberalisering, i denne konteksten, vil si at det har blitt sosialt akseptabelt å skille seg, inngå samboerskap uten å være gift og – en skikkelig het potet for abrahamitter – aksept for homofil partnerskap. Det er lett å si seg enig med pateren når han sier:
Men de [forsvarerne av ekteskapet] representerer fremdeles menneskets urdrøm. Finnes det én 20-åring som ikke drømmer om følgende: Treffe den rette, ha et fantastisk samliv, få barn, se dem vokse opp og så trekke seg tilbake?
Klart det finnes mennesker som ikke passer inn i dette bildet (forbeholdt at den rette kan være av det samme kjønn) – den rette kan være transkjønnet og det finnes par som ikke ønsker barn, det finnes mennesker som velger Gud (slik pateren har gjort) og det finnes mennesker som velger alenelivet. Men jeg tror ikke jeg er på villspor om jeg påstår at det er unntakene som ikke passer inn. Spør vi alle tyveåringer i kongeriket er det noe som sier meg at majoriteten ønsker seg det pateren tilbyr – i fremtiden, ihvertfall.
Men pateren ønsker seg tilbake til en tid der ekteskapet var forherliget, jeg vil ikke tilbake. Å sette ekteskapet på en pidestall betyr også at det å skille seg blir stigmatisert. Det er klart høy skilsmissestatistikk og samlivsbrudd ikke er noe å frydes over, men er alternativet å holde ut i dysfunksjonelle ekteskap og være ulykkelig – all den tid vi søker et godt liv? Pateren spør retorisk om nye ideer er bedre enn gamle løsninger, men han virker litt blind for begrensningene de gamle løsningene skapte, ufriheten – særlig for kvinnene.
Pateren er også av skolen som ønsker en aksept for at det er forskjeller mellom kjønnene, og at disse forskjellene må feires og ikke feies bort. Men, igjen, savner jeg balansen i vurderingen hans. Han beskriver karrierekvinner som «kvinner som tramper inn i styrerom (…)». Tramper inn impliserer at de ikke hører til der?
Jeg er enig i at vi skal være glad i det erketypisk maskuline, og det erketypisk feminine, men vi må slutte å sette kjønn i bås. Nå er ikke jeg en sosiolog som vil påstå at kjønn er en sosial kontruksjon, tvert imot, biologen i meg vil påstå det motsatte. Fra naturens side er mannen og kvinnen ganske forskjellige, kvinner skal få være kvinner og menn skal få muligheten til å være menn. Men, fra naturens side, eksisterer det også nyanser. Det er ikke gitt at man er en kvinne på én bestemt måte, det er ikke gitt at alle kvinner ønsker barn, det er ikke gitt at menn er fysisk sterkere enn kvinner – et fantastisk eksempel er jo de sorte enkene. En edderkoppart der hunnen er fysisk større og har farligere gift enn hannen, og en tendens til å spise opp sin parringspartner under parringen.
Selv om mye er viet til familie og kjønn, i portrettintervjuet, må jeg innrømme at det som tiltalte meg aller mest var paterens refleksjon over livet. Jeg er fryktelig enig i at mennesket anno 2011 er redd for alderdom. For en stund siden var jeg på et kurs med Nora Eggen der hun forklarte at araberne på profetens tid forhøyet ungdommen, for ungdommen er livet og alderdom minner en på at livet ebber ut. Det å bli gammel ble sett ned på. Islam kom med et budskap som sto i kontrast med dette synet, i islamsk lære blir alderdommen forhøyet og muslimer bes hedre sine eldre. Vi er, tilsynelatende, tilbake til Arabia før profetens tid. Det mener pateren også. Vi bruker tid og ressurser på å se unge ut, men som pateren sier:
Det åndelige kan være i vekst, selv om man eldes kroppslig.
Pateren ga meg ikke gode grunner til å plassere katolisismen høyere opp på listen av religioner og trosretninger som appellerer. Men for å være helt rettferdig, et intervju med en gjennomsnittlig muslimsk lærd om kjønn hadde kanskje provosert like mye (forøvrig er det et intervju med en muslimsk lærd i pamfletten, som jeg skal prøve å komme tilbake til). Som jeg nevnte innledningsvis, det som skremmer meg mest med katolisismen er at jeg, som en svart, ung kvinne, ikke vil være istand til å påvirke min egen tro og vise at det finnes rom for endring i skriftene. Makten ligger i Vatikanet. Det er smått med kvinnelige kardinaler, og ikke minst, Vatikanet ligger i Europa.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 