Kvart på elleve, Jernbanetorget, natt til lørdag.

«Had I known what I know today, I would stay home,» sa mannen som satt på den andre siden – «you know, I had a good job, I had dignity.»

Den småbrisne mannen som hadde innledet samtalen fniste dels, vil jeg tro, av mannens tunge, afrikanske aksent og dels av sin egen lykke. Beruset lykke. Den brisne mannen tilføyde: «And it is cold here, brrrrrr!»

Den afrikanske mannen smilte trist og dro på skuldrene. I det den småbrisne mannen slentret ut av trikken, støttet opp av kjæresten/kona/venninnen, sa den afrikanske mannen:

«But I have beautiful children here, I really do, they are very beautiful.»

 

Advertisements

Selvrealisering(?)

De vil strekke seg mot himme-len, vil det umulige. Sally Bauers svømme–tur viser seg ikke å være umulig, men Valerie Solanas er dronningen av det umu-lige. Hun drømmer om antivold, men forsøker til slutt å drepe et annet menneske. Hun avskyr menn, men selger kroppen sin hele sitt liv. Hun er mis-lykket, men har samtidig en stor ild, en drøm, en beskyttende kappe som likevel ikke beskytter så mye.

Sara Stridberg om kvinner som prøver og faller, hardt.

Passiv heiagjenger

Jeg angret på at jeg ikke hadde gått inn den andre døren. Jeg angret på at jeg hadde satt meg ned på benken nærmest døren. Det hadde krevd så lite å sette seg ved siden av han, to eller tre steg, og han hadde ikke sittet der alene. For det var det han gjorde, en ung mann satt helt alene, i en ellers overmettet t-banevogn.

En ung mann kom inn samtidig som meg. BI-student. Det var så opplagt at han var en BI-student. Han vurderte de tre ledige setene, i kompartementet mannen satt i, men valgte heller å sette seg lengre fremme. En dame kom inn på det neste stoppet, hun satte seg heller ikke ved siden av ham, eller vis-à-vis ham. Hun satte seg på den eneste ledige plassen, i kompartementet til venstre for mannen. Nært, men fjernt nok.

Han virket tilsynelatende uanfektet, mannen altså. Han så opp og på meg, de eneste sorte menneskene i vognen, da jeg begynte å grave i sekken etter dagboken og en penn. Dette måtte jeg notere. Jeg skrev: Kjære afrikanske mann, du med den tåpelige luen, den fine jakken og den perfekt strøkne skjorten – jeg heier på deg.

En stresset, men velduftende dame, kom inn døren bak meg, fra Grønland. Hastet langs midtgangen og slo seg ned foran den unge mannen. Jeg likte henne for det, nei, jeg digget henne. Vognen så på henne, det vil si, alle i vognen iakttok henne. Hun var i sin egen verden.

Jeg så på den ensomme afrikanske mannen, som underholdt seg selv med Dagbladet. Han holdt avisen skrått, og bladde nærmest lydløst til neste side – det siste var ganske utrolig. Jeg greier ikke å bla (tilnærmet) lydløst når jeg leser avisen. Mannen gikk av på Jernbanetorget. Men før det stod han opp, strakk han armene høyt over hodet, dro armene bak hodet og deretter forover, mens han skuttet ryggen. Folk så rart på han. Mannen så plutselig på meg, og jeg greidde såvidt å skjule smilet mitt.

Det er noe helnorsk ved det å late som om man ikke ser på andre. Men han visste at jeg hadde sittet og sett på ham de siste ti stasjonene. Han gikk av, og min forsinkede tanke var at gymlæreren,  i videregående, alltid minnet oss på å tøye ut etter en særs krevende treningsøkt.

Kultivertsofistikert, du liksom.

Jeg har aldri spist i en dyr restaurant. Noen vil si være uenige i denne påstanden («noen» er en person jeg lånte en livmor av i ni måneder). Noen vil vise til kvitteringen fra «Indian House», helt nederst i Karl Johan, ikke på den kongelige siden av Karl Johan, altså. Noen vil fortelle deg at 500 kr på en kveld burde kvalifisere til «dyrt», men til mitt forsvar; det var ikke så dyrt når to mennesker ble mer enn mette.

Nå skal ikke dette innlegget handle om min (u)forsvarlige pengebruk, men riktig dyre restauranter. Restauranter der et glass vann koster femti kroner, og forrettene likesågodt kunne være et par Levi’s jeans. Nei, jeg mener restauranter der servitøren kommer med en kvittering dyrere enn lønnslippen min. Jeg skjønner det ikke.

Hver gang jeg går forbi en slik restaurant, hver gang jeg ser på en restaurantguide, virker det som om disse restaurantene tilbyr mat vakkert dandert på et tallerken. Det vil si, det eneste de tilbyr er noen gram mat vakkert dandert på store tallerken. Jeg snakker om restauranter som serverer kunst, og ikke næring. Blir man virkelig mett av gourmetmat?

For all del, jeg skal ikke dømme en-, to- og trestjerners restauranter. De gir sikkert besøkende herlige smaksopplevelser, men jeg ser  for meg Somalieren etter et slikt besøk, hun stikker antakeligvis innom nærmest kebabsjappe og blir mett på 40 kroner.

Hvem kalte meg kultivert?

* Bilde er av en linsesuppe (med spinat og søtpotet) som jeg har planlagt å lage en stund nå, men jeg glemmer å sette av tid. Oppskriften, og bilde, er fra en amerikansk matblogg kalt Two Peas and their Pod, og oppskriften lyder:

1 ts olivenolje

1 løk, hakket

3 fedd hvitløk, finhakket (jeg pleier å rive hvitløken på et rivjern eller mose det i en mortel)

1 gulrot i terninger

2 små søtpoteter skåret i små kuber

3,5 dl grønne linser

ca. 4,5 dl kraft (det jeg pleier å gjøre er å kokke en buljong i den væskemengden som er angitt. Pleier vanligvis å bli bra!)

ca. 4,5 dl vann

2 boks grovhakket tomat

2 laurbærblad

1 ts tørket timian

1 ss hakket rosmarin

ca. 4 dl fersk, hakket spinat

Salt og pepper etter smak

I en stor gryte varmes olivenolje, så tilsettes løk og hvitløk. Disse stekes til løken blir mør og hvitløken litt brun i fargen (passe på at hvitløken ikke blir brent, brent hvitløk er ganske vondt). Så tilsettes gulrot, selleri, og søtpoteter. Grønnsakene kokes til de er myke, det tar mellom fem og syv minutter.

Linsene, kraften og vannet røres inn, tomatene og krydderne tilsettes, og tilslutt smaksetter man med salt og pepper. Gryten skal småkoke, over middels varme, i 35 til 40 minutter.

Helt tilslutt tilsettes spinaten og laurbærbladene fjernes.

Rekker til deg selv og syv sultne venner.

«Kirken har en kontinuitet fra antikken gjennom Romerriket til idag.»

Hvis jeg skulle velge en annen trosretningen istedetfor Islam, hvis jeg av en eller annen grunn fikk for meg å konvertere (spytter billedlig til høyre og venstre, ser opp og hvisker: måtte den dag aldri komme), hadde katolisismen vært det siste jeg hadde vurdert. Dét til tross for at katolisismen antakeligvis ligger nærmere Islam, enn de fleste kristne retninger.

Min oppfatning av den katolske kirken er at det er en statisk kirke, ikke minst, misliker jeg at kirken er Kirken. Med stor K.  At kirken ikke bare er et verktøy som skal hjelpe den troende til å finne Gud. Kirken er ikke bare en arena der de troende kan møtes og støtte hverandre, men også en makt.  Ikke minst, etter det jeg har inntrykk av, den eneste makten i katolisismen  som kan definere hva katolisismen er og står for. Dette inntrykket ble ikke avkreftet etter å ha lest portrettintervjuet av pater Arne Marco Kirsebom i pamfletten «det gode liv» utgitt av Frekk Forlag – fordommen ble heller ikke bekreftet.

Det første som slår meg etter å lest intervjuet er at pateren er gjennomgående kritisk til liberaliseringen av samfunnet. Liberalisering, i denne konteksten, vil si at det har blitt sosialt akseptabelt å skille seg, inngå samboerskap uten å være gift og – en skikkelig het potet for abrahamitter – aksept for homofil partnerskap. Det er lett å si seg enig med pateren når han sier:

Men de [forsvarerne av ekteskapet] representerer fremdeles menneskets urdrøm. Finnes det én 20-åring som ikke drømmer om følgende: Treffe den rette, ha et fantastisk samliv, få barn, se dem vokse opp og så trekke seg tilbake?

Klart det finnes mennesker som ikke passer inn i dette bildet (forbeholdt at den rette kan være av det samme kjønn) –  den rette kan være transkjønnet og det finnes par som ikke ønsker barn, det finnes mennesker som velger Gud (slik pateren har gjort) og det finnes mennesker som velger alenelivet. Men jeg tror ikke jeg er på villspor om jeg påstår at det er unntakene som ikke passer inn. Spør vi alle tyveåringer i kongeriket er det noe som sier meg at majoriteten ønsker seg det pateren tilbyr – i fremtiden, ihvertfall.

Men pateren ønsker seg tilbake til en tid der ekteskapet var forherliget, jeg vil ikke tilbake. Å sette ekteskapet på en pidestall betyr også at det å skille seg blir stigmatisert. Det er klart høy skilsmissestatistikk og samlivsbrudd ikke er noe å frydes over, men er alternativet å holde ut i dysfunksjonelle ekteskap og være ulykkelig – all den tid vi søker et godt liv? Pateren spør retorisk om nye ideer er bedre enn gamle løsninger, men han virker litt blind for begrensningene de gamle løsningene skapte, ufriheten – særlig for kvinnene.

Pateren er også av skolen som ønsker en aksept for at det er forskjeller mellom kjønnene, og at disse  forskjellene må feires og ikke feies bort. Men, igjen, savner jeg balansen i vurderingen hans. Han beskriver karrierekvinner som «kvinner som tramper inn i styrerom (…)». Tramper inn impliserer at de ikke hører  til der?

Jeg er enig i at vi skal være glad i det erketypisk maskuline, og det erketypisk feminine, men vi må slutte å sette kjønn i bås. Nå er ikke jeg en sosiolog som vil påstå at kjønn er en sosial kontruksjon, tvert imot, biologen i meg vil påstå det motsatte. Fra naturens side er mannen og kvinnen ganske forskjellige, kvinner skal få være kvinner og menn skal få muligheten til å være menn. Men, fra naturens side, eksisterer det også nyanser. Det er ikke gitt at man er en kvinne på én bestemt måte, det er ikke gitt at alle kvinner ønsker barn, det er ikke gitt at menn er fysisk sterkere enn kvinner  – et fantastisk eksempel er jo de sorte enkene. En edderkoppart der hunnen er fysisk større og har farligere gift enn hannen, og en tendens til å spise opp sin parringspartner under parringen.

Selv om mye er viet til familie og kjønn, i portrettintervjuet, må jeg innrømme at det som tiltalte meg aller mest var paterens refleksjon over livet. Jeg er fryktelig enig i at mennesket anno 2011 er redd for alderdom. For en stund siden var jeg på et kurs med Nora Eggen der hun forklarte at araberne på profetens tid forhøyet ungdommen, for ungdommen er livet og alderdom minner en på at livet ebber ut. Det å bli gammel ble sett ned på. Islam kom med et budskap som sto i kontrast med dette synet, i islamsk lære blir alderdommen forhøyet og muslimer bes hedre sine eldre. Vi er, tilsynelatende, tilbake til Arabia før profetens tid. Det mener pateren også. Vi bruker tid og ressurser på å se unge ut, men som pateren sier:

Det åndelige kan være i vekst, selv om man eldes kroppslig.

Pateren ga meg ikke gode grunner til å plassere katolisismen høyere opp på listen av religioner og trosretninger som appellerer. Men for å være helt rettferdig, et intervju med en gjennomsnittlig muslimsk lærd om kjønn hadde kanskje provosert like mye (forøvrig er det et intervju med en muslimsk lærd i pamfletten, som jeg skal prøve å komme tilbake til). Som jeg nevnte innledningsvis, det som skremmer meg mest med katolisismen er at jeg, som en svart, ung kvinne, ikke vil være istand til å påvirke min egen tro og vise at det finnes rom for endring i skriftene. Makten ligger i Vatikanet. Det er smått med kvinnelige kardinaler, og ikke minst, Vatikanet ligger i Europa.

«De gjør alt, uten å ta hensyn til hva…hva folk vil si?»

«Hvite damer eier ikke bluferdighet»

«Fysj, sånn som de oppfører seg, så du hvordan hun kveilet seg rundt mannen. En anaconda!»

«Nei, jeg har hørt at europeiske kvinner ligger øverst i senga. Ja, tro det eller ei. Det så jeg dessuten på teven også. At deg går an! Eier ikke skam!»

«Ja, så du hvordan hun gikk, hvite kvinner kan gå naken på gata om du vil – de gjør alt, uten å ta hensyn til hva folk vil si?»

Eldre somaliske damer er fantastiske. På veldig mange måter. De er gode og runde, herlige å klemme på. De lager god mat, de lukter av sterk arabisk parfyme og de gir gode råd på alt fra hvordan man skal behandle menstruasjonskramper til hvilke aksjer man burde kjøpe. Det er veldig mye bra med somaliske kvinner, i alle aldre, men vi har en felles karakteristikk. De aller fleste av oss er dømmende. Vi dømmer i hytt og pine, vi dømmer lavt og høyt, vi dømmer nordmenn og somaliere, vi dømmer politikk og kultur, vi dømmer, dømmer, dømmer, dømmer. Selv om alle vet at den eneste Dommeren er Gud, og at vi, som selv er syndige, ikke skal tale vondt om andre. Vi vet at vi først skal feie for vår dør, vi vet at de feil vi ser hos våre brødre og søstre er feil vi har selv – men ikke vil innse, skavanker vi fornekter hos oss selv.

Men det gir vi blanke i.

Det er gøy å dømme andre. Det tar trykket og presset vekk fra en selv.

«Ja, så du hva hun hadde på seg?  – Bukse!»

«Jeg badet med henne forrige uke, og vet du hva, hun har fire ringer i navelen!»

«Så du det? Han er sammen med en neger. En stygg en fra Nigeria. Er ikke vi gode nok liksom?»

«Jeg har hørt at de holder på å skille seg fra hverandre, ja, det kommer jo ikke som et sjokk, har du smakt maten hennes?»

Da jeg var liten pleide jeg alltid å bli kvalm og storøyd når jeg kom over et bestemt vers i Koranen. Uansett hvor ofte jeg leste det. Dette verset forteller at baksnakking er ekvivalent med, i Allahs øyne,  å spise sin brors lik. Drøyt? Kvalmende? Noen som gjør det uten å være sosiopater/psykopater? Nei, så hvorfor baksnakker man da?

Jeg har lyst til å utvide begrepet «bror» til å omfatte alle mennesker. Etter abrahamittisk tradisjon kommer vi jo alle fra samme ur-livmor. Det er ikke greit å baksnakke med-somaliere og med-muslimer, men det er heller ikke ålreit å baksnakke med-nordmenn som verken er muslimer eller somaliere. Det er ikke greit å samtale om en med-passasjer i t-banen og, på somali, diskutere hvordan hun ser ut. Det er i hvertfall ikke greit å kritisere andre mennesker på bakgrunn av dine egne verdier og idealer; hun tror ikke på hijab, altså er hun ikke et umoralsk vesen når hun går uten hijab. Han tror ikke på alkohol-forbud, og vi kan mislike alkohol sterkt, men det gjør ikke ham til et dårlig menneske når han drikker. Døm mennesker etter deres idealer.

Nå leser du dette baklengs. Er det greit at fru Brun snakker med fru Gran om den afrikanske naboen, tre etasjer ned, som herregud-hvor-dum-og-usivillisert-kan-man-være ikke skjønner at man må lufte når man lager sterk mat?