Passiv heiagjenger

Jeg angret på at jeg ikke hadde gått inn den andre døren. Jeg angret på at jeg hadde satt meg ned på benken nærmest døren. Det hadde krevd så lite å sette seg ved siden av han, to eller tre steg, og han hadde ikke sittet der alene. For det var det han gjorde, en ung mann satt helt alene, i en ellers overmettet t-banevogn.

En ung mann kom inn samtidig som meg. BI-student. Det var så opplagt at han var en BI-student. Han vurderte de tre ledige setene, i kompartementet mannen satt i, men valgte heller å sette seg lengre fremme. En dame kom inn på det neste stoppet, hun satte seg heller ikke ved siden av ham, eller vis-à-vis ham. Hun satte seg på den eneste ledige plassen, i kompartementet til venstre for mannen. Nært, men fjernt nok.

Han virket tilsynelatende uanfektet, mannen altså. Han så opp og på meg, de eneste sorte menneskene i vognen, da jeg begynte å grave i sekken etter dagboken og en penn. Dette måtte jeg notere. Jeg skrev: Kjære afrikanske mann, du med den tåpelige luen, den fine jakken og den perfekt strøkne skjorten – jeg heier på deg.

En stresset, men velduftende dame, kom inn døren bak meg, fra Grønland. Hastet langs midtgangen og slo seg ned foran den unge mannen. Jeg likte henne for det, nei, jeg digget henne. Vognen så på henne, det vil si, alle i vognen iakttok henne. Hun var i sin egen verden.

Jeg så på den ensomme afrikanske mannen, som underholdt seg selv med Dagbladet. Han holdt avisen skrått, og bladde nærmest lydløst til neste side – det siste var ganske utrolig. Jeg greier ikke å bla (tilnærmet) lydløst når jeg leser avisen. Mannen gikk av på Jernbanetorget. Men før det stod han opp, strakk han armene høyt over hodet, dro armene bak hodet og deretter forover, mens han skuttet ryggen. Folk så rart på han. Mannen så plutselig på meg, og jeg greidde såvidt å skjule smilet mitt.

Det er noe helnorsk ved det å late som om man ikke ser på andre. Men han visste at jeg hadde sittet og sett på ham de siste ti stasjonene. Han gikk av, og min forsinkede tanke var at gymlæreren,  i videregående, alltid minnet oss på å tøye ut etter en særs krevende treningsøkt.

Advertisements

4 thoughts on “Passiv heiagjenger

  1. this is a program most parents and guardians ought to listen to:

    http://www.bbc.co.uk/programmes/b00xw5lb

    growing up most of the dangers we were warned about or encountered were tangible, physical stuff. we knew which neighborhoods or streets that were predator territories. the corners, the drug-dealers, pimps and the street crime. i grew up in urban, mega-cities and knew most of the tricks in the street. even now had i to witness predator behavior in the street, i would easily recognize it.

    street culture from urban america and jamaica was also transmitted to us through music, movies and books. listening to this BBC program many of the street phrases are yardie talk (jamaican gangsters) and obviously since this was recorded in bristol it had to have yardie influence. while ours was a physical reality, the reality for young people now is the virtual, electronically networked and the issue is how to navigate the present dangers safely. good and bad cultures are easily transmitted through the internet and social-networks.

    ps
    somalieren, i wish i had a regret button for some of my off-guarded comments 😦

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s