Om hvorfor jeg savner roykeloven

Fordi den fandens royken svir deg i oynene hvor enn du gaar her i Damaskus. Jeg sitter naa, noe ukomfortabel, i en internettcafe klokken 01:30 og blogger. Vel, hva gjor en ikke for journalistikken.

Eller augurkjournalistikken.

For aa ikke droye tiden, svi av pungen og paadra meg lungekreft skal jeg oppsummere punktvis:

1. Jeg ankom Damaskus nogenlunde trygg. Passkontrolloren var en morgentrott (klokken var 0400) type som fikk laettis av at jeg kun snakket brokket arabisk.

2. Jeg bor i et gammelt nabolag med helt skjonne men falleferdige bygninger.

3. Jeg har mott hele tre kakerlakker (glemte visst aa nevne min irrasjonelle frykt for kakerlakker.

4. Jeg liker syrere  naar de ikke royker eller florter.

5. Jeg savner mamma.

6. Jeg har laert meg noe arabisk.

7. Det er dritkult aa se jenter i hijab reklamere for varer.

8. Det er dritkult aa se jenter i hijab paa tv uten at de forsvarer hijaben men snakker om heelt andre ting. Trivielle og alvorlige.

9. Trafikken her er vill. Fullstendig vill.

10. Jeg savner Norge, men ifolge mamma er det  for tidlig aa begynne aa savne noe som helst.

11. Jeg maa finne frem til den norske  ambassaden for aa stemme. Jeg tror jeg vet hva jeg skal stemme naa.

12. Jeg onsker alle en knakandes god Ramadan!

Advertisements

Før jeg drar…

Ok, jeg har forstått det slik at det er lite lurt å ta med seg en helt ny bærbar PC til Syria. Ikke bare risikerer jeg å få den stjålet, men sannsynligheten for at den blir ødelagt (under reisen/i støvet/i solen/av barn) er mye større. Jeg lar den stå og bruker den når jeg kommer hjem igjen!

Men jeg skal nok benke meg foran en datamaskin, i en internettcafé, nå og da!

Vi leses!

P.S: Jeg reiser imorgen, wish me luck =)

Syria in my Heart

Jeg har, som mange kanskje har fått med seg, fått plass ved UiO og begynner i januar.

Hjemme har vi diskutert hva jeg skal bruke den resterende tiden på. Vi har alle vært enig i at det burde være noe fornuftig. Det sto mellom å jobbe frem til studiestart eller ta kurs ved folkehøgskolen i Oslo. For å være ærlig, de to alternative klang ikke godt i mine ører. Jeg trenger en skikkelig avveksling. Tilslutt kom jeg frem til at det jeg helst vil gjøre er å studere et språk i et annet land. Jeg har lyst til å gjøre det jeg alltid har hatt lyst til å gjøre; lære meg skikkelig arabisk. Det skal jeg få gjøre i Damaskus (Syria) fra september til desember.

Dere kan tenke dere at jeg er overlykkelig akkurat nå.

Jeg elsker Syria. Norge, Syria og Somalia er mine hjemland. Syria var det første landet vi bosatte oss i etter borgerkrigen. Min bror studerte der, min mormor bodde der og min onkel er gravlagt der. Jeg har så mange minner derfra at det å tenke på landet får meg til å smile og gråte samtidig. Syria er blant mine favorittland. Det er menneskene, maten, historien og generelt atmosfæren som gjør at jeg får sommerfugler i magen hver gang jeg lander på Damascus Intl. Airport.  Damaskus er hamidiyyah markedet, ummayad moskeen, nabolagene rukn al-din og masakin barze, menn i tarboosh, shawarma, kanafe og ikke minst, å vandre gatelangs etter kveldsbønn med fantastiske mennesker mens man sipper til en tamarinddrink og snakker til fremmede. Damaskus er å delta i bryllupsfeiringer arrangert på gatene, å høre Umm Kalthoum på kassett i vannpipe-kafeene (dog jeg aldri har nærmet meg shisha engang). Lukten av Damaskus er nybakt khubz, krydder og olivenolje. Og lyden? Ubeskrivelig!

Jeg gleder meg sykt. Jeg reiser på mandag (faktisk!) og skal herved rapportere direkte fra Damaskus. Mitt mål er å skrive minst et blogginnlegg hver dag. Jeg begynner på universitet Abu Nour (også kalt Kuftaro instituttet) i månedskiftet september – oktober. Håper jeg. Selv om går rykter om at Abu Nour kommer til å stenges (jeg kommer tilbake til det). Kontaktpersonen min forsikret meg iallefall om at de har plass til meg, så jeg får stole på den hyggelige mannen. Før september tenker jeg at jeg betaler en privatlærer (det høres dyrere ut enn det er) og jeg gjør meg kjent med byen.

I tillegg til gjester har jeg idet siste vært opptatt med universitetet og reisen. Jeg kommer mest sannsynlig til å være opptatt til jeg reiser også. Men, med en flunkende ny bærebar-pc i vesken tror jeg nok at dere hører fra meg i nærmeste fremtid.

Men da fra Midtøsten!

Det er min kropp!

Tante (somalieren): Du må drikke mye vann når du er ute og leker i varmen, ellers tørker du inn som en rosin!

Lille Ibo: Men tante nå må du høre!

Tante: Hva?

Lille Ibo: Det er min kropp, JEG (peker på brystet sitt) bestemmer hva jeg skal drikke!

Jeg har en nesevis nevø. Han er fem år gammel, når meg til hoften, litt sped og er utvilsomt familiens diktator.