Le Petit Prince

Ce qui embellit le désert, dit le petit prince, c’est qu’il cache un puits quelque part

Det som gjør ørkenen så vakker, sier den lille prinsen,

er at det ligger gjemt en brønn et eller annet sted i den

Advertisements

Onkogener og tumorsuppressorer

 

 

1979 fant britiske Sir David Lane et protein som han kalte p53. Det viste seg snart at dette proteinet hadde en viktig rolle i kreftutvikling. (…) [Onkogenene] er gener som stimulerer cellevekst og er svært viktige for kreftutvikling. Da Lane fant p53, antok man at proteinet hadde en slik funksjon. Men mot slutten av 80-tallet ble man for alvor oppmerksom på onkogenenes motstykke, tumor-suppressorene. Disse bremser vekst. (…)Onkogenene er gasspedalen, tumor-suppressorene er bremsen.

(…) Når en celle er frisk, har ikke p53 noen funksjon. Proteinet produseres inni cellen og brytes ned igjen i løpet av 20 minutter. Først når en celle blir utsatt for stress, blir p53 aktiv.

Det at cellen blir utsatt for stress betyr vanligvis at den blir skadet. Stressfaktoren kan for eksempel være UV-stråling fra sola. Denne strålingen skader DNA og stresser cellen. Skader i DNA fører til slutt til at cellen omdannes til en kreftcelle.

For å hindre dette har man mekanismer som skal oppdage og reparere skader. Eventuelt må de potensielle kreftcellene fjernes før en svulst får anledning til å utvikle seg. Det er her p53 spiller en viktig rolle.

Fullstendig artikkel finnes her

Den beste samlingen gamle, somaliske, patriotiske slagere på nett

I dag er det 50 år siden det somaliske flagget først ble heist i nord-Somalia etter at Storbritannia frasa sitt protektorat. Offisielt er 1.juli vår nasjonaldag, dagen hele Somalia ble fritt og forent, men idag er dagen. I dag er dagen det somaliske folk først kunne erklære seg frie. Selvstendige. Somaliske.

Baksiden av medaljen er at, omtrent, halvparten av disse 5o årene har gått til krig.

Reise hjem?

Lesere av bloggen har fått med seg at jeg, i tide og utide, betegner meg selv som en somalier. Selv om store deler av meg er norsk som bare det –  deler som (nesten) slavisk følger med på vinter-OL,  sniktitter på MGP og synes at det er en riktig stor skam og sitte inne når det er sol ute. Andre deler er veldig somaliske, og når noen spør meg om jeg har planer om å reise til Somalia svarer jeg ubetenksomt ja. Spør de videre om jeg har planer om å reise til Somalia, og være der, spør jeg:

«Lurer du på om jeg vil reise hjem?»

I somalisk kultur sier man at et menneske hører til der navlestrengen er begravd. Nå er ikke det helt riktig. Noen ganger finner man lykken andre steder enn der man er født eller oppvokst. Likevel er det en sterk forbindelse mellom individet og dets fødested, og på samme måte som mine studiekamerater drar til sine respektive byer (noen mindre enn andre) har jeg alltid hatt et håp om å reise til min navlestreng og oppleve hvordan det er å puste der jeg først lærte å puste.

Det er likevel ikke forklaringen på hvorfor jeg vil bo der. Bo i et land med haltende politisk styre, katastrofalt dårlig infrastruktur og blant mennesker som antakeligvis ikke har all verdens aktelse for meg (somaliere oppvokst i Vesten og som reiser tilbake blir møtt med skepsis og misunnelse, noe jeg forstår veldig  godt).

Jeg har en venninne viss tipp-tipp-oldefar (usikker på antall tipp’er som skal være med) satt i riksforsamlingen på Eidsvoll, ei annen er i slekt med Einar Gerhardsen og en kompis tullet med at dersom han fulgte slektstreet sitt langt nok tilbake ville han være i slekt med Harald Hårfagre (hvor kredibelt det er, er jeg usikker på; fyren kan ha hatt promille da han sa det). Poenget er at mange av vennene mine har historie, røtter, i  Norge. Hvis jeg bor lenge nok i dette land, og får flere etterkommere, vil de få røtter og kanskje vil mine tipp-tipp-tipp-oldebarn henvise til deres tipp-tipp-tipp-oldemor som var  fastlege i en eller annen distrikt. Mine røtter derimot ligger i Harar, der min mors side av familien opprinnelig kommer fra (og før nesevise somaliere påpeker at det gjør meg til en etioper, vil jeg understreke at Somalia som en nasjon ikke eksisterte før 1960) og Boosaaso (egentlig litt utenfor, men min farfars by har ikke en egen wiki-side). Det er røttene mine som gjør meg til den jeg er, og det er røttene mine jeg må lære å kjenne og lære å videreføre til senere generasjoner.

Ja, en dag vil jeg reise hjem. En dag vil jeg åpne en klinikk og gjøre mitt ytterste for å hjelpe lokalbefolkningen. En dag vil jeg inn i somalisk politikk (selv om min mor synes at det er åndelig selvmord – makt korrumperer, om dere ikke visste det) og jobbe for et landsomfattende helseprogram. En dag vil jeg ta med meg den viten jeg har fra Norge til mitt hjemland og bedre forholdene der.

(En dag vil jeg styre verden med en jernhånd)

Det er lov å drømme?

Døsig

Merker jeg må komme meg ut akkurat nå. Jeg har vært superproduktiv idag (nesten) og likevel føler jeg meg skikkelig døsig. Hvis jeg ikke går ut blir jeg aldri helt fresh, noen andre som føler det slik?

«et quand tu crieras dans le noir/mon nom n’oublie pas»

Celui-là

En te serrant des mes bras,
Je crois ton regrad parfois,
Cette bille bleue ouverte sur moi
En dit plus long que ta voix :

«Il sera là pour toujours,
Ne m’abandonnera jamais,
Se battra jusqu’au sang pour
Me garder, me proteger…»

Mais je ne suis pas celui là
Et quand tu crieras dans le noir
Mon nom n’oublie pas,
Qu’avant moi
Seule tu brillas pour y voir

Je t’en pris lâche ton étreinte
Il n’y a pas de place pour deux
Dans ce coeur l’idylle est feinte
Et sourde a tous tes voeux pieux :

«Il me portera jusqu’à ce que sonne le glave de l’éternité,
Il n’aura d’yeux pour personne
D’autre il me l’a juré
Les doigts croisés…»

Car je ne suis pas celui là
Et quand tu crieras dans le noir
Mon nom n’oublie pas,
Qu’avec moi,
Seule tu prias pour y croire.

Ma chérie y’a eu maldonne,
Mais n’ayons aucun regret
Si cette chanson est mon automne
Ce fut bien toi mon été

Car je ne suis pas celui là
Et quand tu crieras dans le noir
Mon nom n’oublie pas,
Qu’après moi seule tu brillas pour y voir
Maintenant pars

Tiggere og tilfeldigheter

Det er en tilfeldighet at jeg ikke står der med trekkspillet, er av romani-folket og har mistet mine beste år til fattigdom og en telt av presenning i Nordmarka. Det er en tilfeldighet at jeg istedet er en relativt lykkelig student ved Blindern som tar bilder av det hun kunne ha vært. Det er mer enn en kameralinse mellom oss, selv om vi står i samme gatekryss. Han med ryggen til Glasmagasinet og jeg på vei Youngstorget.

Jeg må innrømme at jeg har et ambivalent forhold til tiggere. Noen ganger irriterer de meg grenseløst. Særlig når jeg er sliten og utmattet og en rund dame, pakket i mange lag av bomull, rusler inn i banen med en kopp og står der flere minutter og rister med koppen under nesa di. Eller når en mann kommer inn med lapper, lapper med hele krøniker om hvordan søsteren er lam fra halsen og ned, og huset har brent ned og ungene selger dop. Pluss for rekvisitter, tenker jeg da.

Det er så lett å glemme at det skal en del til før et menneske fornedrer seg slik. Hvis de er villige til å leve i ekskrementer her i Norge har jeg vanskeligheter med å forestille meg hvordan livet er i Romania. Det er så lett å glemme at, tross alt, er det bare tilfeldigheter som gjør han til han, og meg til meg.

Bølger

Bølger er svingninger som brer seg i rom og tid. Bølger er også energioverføringer i bølgebevegelser. Det merket jeg godt da jeg ble truffet av informasjonsbølger, gang på gang, under eksamensinnspurten. Det gjorde vondt. Jeg tror det også gjorde vondt da bølgene traff den lille båten flyktningene hadde samlet seg i. Den lille båten som skulle frakte dem fra forfallet. Jeg merket ikke bølgene, fortalte mamma. Det var så mye annet å observere. Den sped gutten i morens fang, som antakeligvis ikke ville vare turen fra Kismayo til Lamu. Hun la også merke til oppkasten som fulgte bølgebevegelsene, som skvulpet side til side under hele turen. Hun la merke til at broren min ikke var der han skulle være.  Hun merket at hjertefrekvensen økte og at utskillelsen av adrenalinet gjorde henne varmere, rødere og mer svett enn hun skulle ønske. Hun merket frykt der hun satt, med mennesker som ryggestøtte. Hun merket lettelse, om ikke sinne, da hennes sønn, kjepphøy, kom ned til lugaren, stolt og litt grønn over å ha stått på dekket og sett på havet. Hun merket lettelse over at den tunge bylten på fanget hennes, meg, ikke var den lille gutten til naboflyktningen.

Jeg får ikke alltid negative assosiasjoner til bølger. Bølger er overveldende. Bølger er forutsigbare, men uungåelige. Noen ganger er det godt å miste kontrollen. Jeg har det med å se på bølgene når jeg tar 93-fergen fra brygga. Det er noe suggerende over det å se bølgene gå med, mot eller på tvers av vinden. Det er noe suggerende over det å se på tsunamier eller flodbølger treffe land, i katastrofeserier på Discovery Channel. Kanskje jeg er morbid, kanskje jeg burde være forferdet og sympatisk ovenfor menneskene som befinner seg på land, men den første følelsen er alltid fascinasjon.

Det finnes mennesker som jakter på bølger, de har gjerne litt rufsete utseende og er mange jenters (gutters) drøm. Surfere. Jeg liker ikke surfing, jeg liker egentlig ikke ekstremsport (med det hederlige unntaket fallskjermhopping som de fleste har på sin fysiske, eller imaginære, liste over ting som bør bli gjort før rigor mortis inntreffer). Jeg vet ikke om surfing, objektivt, er å regne som ekstremsport, men for min del er det nettopp dét. Kanskje det er fordi jeg er et krigsbarn som aldri har opplevd, men hørt mye om, krig. Når livet i seg selv er farlig nok, har man lite behov for å oppsøke farer.

Adrenalinkick? Prøv å løpe fra en beruset 13-åring med en kalasjnikov.

Var jeg slem?

Jeg var nok det. Jeg synes det er fint med mennesker som utfordrer bølgene. Mennesker som utfordrer det forutsigbare. Mennesker som gjør det beste ut av det uunngåelige. Jo da, de er litt kjekke disse surferne. Men dersom man vil forsøke å gjøre det beste ut av det uunngåelige, kan man forsåvidt også forske på bølgekraft i et kjedelig kontor på MatNat. Det er ihvertfall litt mindre ekstremt.

«it hurts like brand new shoes»

Bloggen er iferd med å bli en spotify-liste. Sånn kan det gå når man egentlig skal lese.

Pearls

There is a woman in Somalia
Scraping for pearls by the roadside
There is a force stronger than nature
Keeps her will alive

That is how she lives her life
She is dying to survive
I don’t know what she’s made of
But I would like to be that brain

She cries to the heavens above
There’s a stone in my heart
She lives a life she didn’t choose
And it hurts like brand new shoes
Yes, it hurts like brand new shoes
And it hurts like brand new shoes

There is a woman in Rwanda
The sun shows her no mercy
The same sky we lay under
It burns her to the bone

Long is afternoon shadows
It’s gonna take her to get home
Each gray carefully wrapped up
Pearls for her little girl

Hallelujah, Hallelujah

She cries to the heavens above
There’s a stone in my heart
She lives a life she didn’t choose
And it hurts like brand new shoes
Yes, it hurts like brand new shoes
And it hurts like brand new shoes

There was a woman in Somalia
There was a woman in Rwanda
There was a woman in Tibet
There is a woman in a Congo
And she hurts like brand new shoes