Reise hjem?

Lesere av bloggen har fått med seg at jeg, i tide og utide, betegner meg selv som en somalier. Selv om store deler av meg er norsk som bare det –  deler som (nesten) slavisk følger med på vinter-OL,  sniktitter på MGP og synes at det er en riktig stor skam og sitte inne når det er sol ute. Andre deler er veldig somaliske, og når noen spør meg om jeg har planer om å reise til Somalia svarer jeg ubetenksomt ja. Spør de videre om jeg har planer om å reise til Somalia, og være der, spør jeg:

«Lurer du på om jeg vil reise hjem?»

I somalisk kultur sier man at et menneske hører til der navlestrengen er begravd. Nå er ikke det helt riktig. Noen ganger finner man lykken andre steder enn der man er født eller oppvokst. Likevel er det en sterk forbindelse mellom individet og dets fødested, og på samme måte som mine studiekamerater drar til sine respektive byer (noen mindre enn andre) har jeg alltid hatt et håp om å reise til min navlestreng og oppleve hvordan det er å puste der jeg først lærte å puste.

Det er likevel ikke forklaringen på hvorfor jeg vil bo der. Bo i et land med haltende politisk styre, katastrofalt dårlig infrastruktur og blant mennesker som antakeligvis ikke har all verdens aktelse for meg (somaliere oppvokst i Vesten og som reiser tilbake blir møtt med skepsis og misunnelse, noe jeg forstår veldig  godt).

Jeg har en venninne viss tipp-tipp-oldefar (usikker på antall tipp’er som skal være med) satt i riksforsamlingen på Eidsvoll, ei annen er i slekt med Einar Gerhardsen og en kompis tullet med at dersom han fulgte slektstreet sitt langt nok tilbake ville han være i slekt med Harald Hårfagre (hvor kredibelt det er, er jeg usikker på; fyren kan ha hatt promille da han sa det). Poenget er at mange av vennene mine har historie, røtter, i  Norge. Hvis jeg bor lenge nok i dette land, og får flere etterkommere, vil de få røtter og kanskje vil mine tipp-tipp-tipp-oldebarn henvise til deres tipp-tipp-tipp-oldemor som var  fastlege i en eller annen distrikt. Mine røtter derimot ligger i Harar, der min mors side av familien opprinnelig kommer fra (og før nesevise somaliere påpeker at det gjør meg til en etioper, vil jeg understreke at Somalia som en nasjon ikke eksisterte før 1960) og Boosaaso (egentlig litt utenfor, men min farfars by har ikke en egen wiki-side). Det er røttene mine som gjør meg til den jeg er, og det er røttene mine jeg må lære å kjenne og lære å videreføre til senere generasjoner.

Ja, en dag vil jeg reise hjem. En dag vil jeg åpne en klinikk og gjøre mitt ytterste for å hjelpe lokalbefolkningen. En dag vil jeg inn i somalisk politikk (selv om min mor synes at det er åndelig selvmord – makt korrumperer, om dere ikke visste det) og jobbe for et landsomfattende helseprogram. En dag vil jeg ta med meg den viten jeg har fra Norge til mitt hjemland og bedre forholdene der.

(En dag vil jeg styre verden med en jernhånd)

Det er lov å drømme?

8 thoughts on “Reise hjem?

  1. ja – drømme skal man. og man skal ikke være redd for å gjøre «det umulige» mulig – for ingenting er umulig.
    jeg heier på deg.

  2. somaliere er forsiktige med å gifte seg med andre folkeslag. de er en egen rase. jeg har ingen tvil at vi skal ha en lysere fremtid. to ting vi må kvitte oss med ganske fort: teokratisme og paternalisme.

  3. InshaAllah.

    Apropos dine politiske ambisjoner. Jeg er lett med på en Kacaanka no 2. :p

  4. Det er ikke bare lov å drømme. Børli kaller drømmer et tre med røtter i himmelen. Jeg tror han har rett. Dine innerste drømmer og din lyst er Guds ønsker for ditt liv sier man i den spirituelle tradisjonen jeg finner meg mest til rette i.

    Det er forresten sant det med Harald Hårfagre. Alle i Norge med foreferdre som ikke alle kom inn til landet etter det stammer nok fra ham – vi var ganske få her etter svartedauen, så etter eller annet sted ute er vi mer eller mindre i slekt alle i hop.

    Det er så fint å høre deg fortelle hjemmefra. Jeg har ofte opplevd at det er mer eller mindre tabu å spørre folk som har foreldrene sine fra andre stedet enn Norge, eller som selv har invandret til Norge om hvor de kommer fra. Mange utrykker høylydt at det er feil å spørre om det. At det er en måte å fortelle at man ikke er norsk på når man spør. Du tok det jo også opp i en post fra du var i Jordan (?) og jeg skrev vel litt om det i kommentarfeltet da og.

    Men det er kanskje fordi jeg selv ikke ser noen forskjell på om folk har røttene her eller der eller flere steder i forhold til hvordan jeg oppfatter andre mennesker at jeg ikke helt skjønner problemstillingen. Vi er verdensborgere alle i hop, men røttene våre er viktige. Ikke bare for oss selv, men i vår felles fortelling. På samme måte som man i dag ikke trekker på et øyebryn når når folk flytter innad i Norge (det er bare noen få tiår siden – på 60-tallet at nordlenninger var mislikt i Oslo, og ble sett på med skepsis og selv opplevde seg uønsket. Ti år før det gjaldt det samme hedmarkinger og opplendinger.) tenker jeg det samme om hele verden. Vi hører alle til. Vie r alle en del av. Så reiser jeg til Gol og leter opp brua der med mitt etternavn, kjenner hjertet hoppe ekstra i kroppen i det jeg kjører forbi der moren min er født, oppsøker den skogen jeg vandret i da jeg var barn, flytter «hjem» til dit jeg ble født fordi der kjenner jeg meg hjemme og det gjør godt, men alt dette er en berikelse, uansett hvor jeg bor.

    Jeg håper flere og flere invandrere kan ha det på samme måten, og med glede fortelle mer, mye mer om sine røtter når folk spør «og du, hvor kommer du fra»?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s