Sol.
Vannmelon.
Lat.
Oppblåst.
Bok.
Musikk.
Idétørke.
Måned: juni 2009
Free at last, thank God Almighty, we are free at last!
Jeg hører på Bon Iver, og er nedynket i nostalgi.
13 års skolegang ble endt i går kveld med en stiv hilsen fra rektor og en klem fra norsklektoren min. Jeg skylder henne utrolig mye, i grunn har jeg alltid hatt flaks med norsklærerene mine, med noen få unntak. Jeg sa ha det til vennene mine, selv om vi kommer til å møtes blir det likevel ikke helt det samme. Særlig når folk reiser til folkehøyskoler, førstegangstjenester, studier i utlandet og de beste blant oss finner seg selv ved å backpacke rundt i verden. Det blir ikke det samme, men vi skal prøve å holde sammen. Håper jeg.
Fremover er det emner, grader og studieliv det er snakk om. Jeg gleder meg og jeg gruer meg, frihet er muligens overvurdert. Vi mennesker er dømt til frihet, men for skoleelever er det snakk om en frihet begrenset av klasserommets fire vegger.
Nå?
Nå kommer jeg til å gå fortapt i campus. På mange måter.Fortapelse er muligens undervurdert. Det er morsomt å gå seg vill, det er morsomt å finne frem og det er morsomt å møte like fortapte mennesker på veien til opplysning.
Ah, jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg.
Koranskoler
Jeg tror koranskoler for mye, ufortjent, pes. Noen anklages for å skape mini-terrorister, og i andre foregår det systematisk tukting av elevene. Jeg prøver på ingen måte å bagatellisere ekstremistiske mennesker som oppfordrer til vold eller bruker vold mot barn. Det skal være nulltoleranse for slikt. Men jeg har gått på koranskole i store deler av livet mitt, og mine erfaringer er i aller høyeste grad positive.
Jeg var seks år gammel da jeg begynte på en koranskole i Oslo i regi av den somaliske moskeen. Vi satte på gulvet, med beina i lotusstilling, og våre flunkende nye skrivebøker på benkene foran oss. Min aller første koranlærer, støynivået i klassen gjorde at de ble byttet ut ofte, var en lav mørk mann med snøhvit kjortel og et rødt palestinaskjerf rundt halsen. En typisk somalisk-mini-mullah. Han var en lite pedagogisk lærer, med svært gode intensjoner. Det meste av tiden tilbragte han med ryggen mot oss og godt igang med å fylle hele tavlen med sin snirklete skrift. Dette skapte, naturligvis, mye uro i klassen. I stedet for å lære om de arabiske bokstavenes aksenter diskuterte vi hvilken Ninja Turtle var den kuleste. De gangene vår gode lærer faktisk ble oppmerksom på vår sideundervisning ristet han på hodet og gikk til kafeteriaen ved siden av klasserommet for å hente søt te. Mamma ble så frustrert at hun klaget til ledelsen og jeg ble nødt til å bytte klasse.
Min neste lærer var ikke så distre, jeg tror jeg gikk i klassen hans i over fire år og han var en streng, men rettferdig mentor. Jeg lærte mye, ikke bare bygget han et godt fundament sammen med meg, han inspirerte meg til å søke kunnskap. Ikke bare om Islam, men også om alle andre felt det er verdt å få kjennskap til. Jeg tror at det er viktig at man har slike mennesker rundt seg når man er så ung, mennesker som tror på deg og vil støtte deg hele veien. Jeg og han har et godt forhold den dag i dag.
Koranskolen var også mer enn bare en islamsk utdanning, det var et sted der man møtte mange unge som gikk igjennom det samme som en selv. I moskeen trengte man ikke å forklare hijaben eller morens underlige aksent. Man kunne dele erfaringer om somalisk mat, snakke et fellesspråk og stille gi hverandre støtte i en tøff hverdag. Jeg ble kjent med mange gode folk, dessverre har mange av oss mistet kontakten (dette var før facebook sin tidsalder), men det er også mange jeg er gode venner med selv nå.
Jeg ble sikker på meg selv, lærte verdsette at jeg har en somalisk og muslimsk arv, jeg lærte å kombinere min norskhet og min somalisme, men det viktigste jeg lærte var at man med god og korrekt kunnskap om Islam unngår misoppfatninger, og får et mer balansert syn, på Islam og det øvrige samfunnet.
Jeg tror at noen muslimsk ungdommer har bare godt av litt undervisning i moskeen, så hyler de ikke haraam og påbudt med engang noe ikke helt passer inn i deres snevre verdensbilde. For eksempel en ung smarting som mente at den eneste grunnen til å gifte seg med flere damer var for å ha kinky sex.
Ærlig talt?
Røkelse
«Trekk dypt inn,» sa hun.
«La duften rense deg,» sa hun. Hun spøker om at onde demoner ble skremt av den gode lukten og lot en være i fred.
Jeg pustet inn blandingen av myrra, sandeltre og hvalens ekskrementer. Jeg pustet inn, tømte hodet for alle tanker, fikk tårer i øynene og tvang hosten tilbake. Røyken la seg som et tungt teppe over stuen. I bakhodet dundret en fornuftig stemme om røykforgiftning og brannrisiko, men jeg skjøv stemmen langt tilbake. I stedet lukket jeg øynene og lot hjertet fylles av varme følelser og uopplevde minner. Jeg så dypt inn i folkesjelen, og der så jeg tragedien.
Hun fortalte meg om en barndomsvenninne som fikk arbeid som tjenestepike hos en italiensk kjøpmann. Mannens hus var et samlingspunkt, en liten privat losje, for italienerne i byen. Hun fortalte meg om hvordan piken, en uke ut i arbeidslivet, ble tvunget til å ta av seg klærne, og stille seg på knær og hender. En stilling hun måtte holde i flere timer. De brukte henne som tebord, krakk, askebeger og, ikke helt uforventet, voldtok de henne alle sammen.
Hun sier alltid at italienerne voldtok, på bestialsk vis, en hel nasjon. Somaliere bærer enda på sårene.
Hun fortalte meg at vi flyktet gjennom en liten landsby da krigen brøt ut. I den lille landsbyen møtte vi et eldre par som satt utenfor en ødelagt moske. Både mannen og kvinnen virket desillusjonerte. Den gamle mannen så, med blanke øyne, rett frem og forble stum. Kvinnen vekslet mellom å bable og rive seg i håret. Ut i fra bablingen deduserte familien hva som hadde skjedd i byen. Kvinnen fortalte at hele bygden samlet seg i moskeen da de ble fortalt om gerilijaens fremarsj. De trodde soldatene ville la dem være i fred i moskeen.
De tok feil. Geriljaen angrep moskeen og drepte menn, kvinner og barn.
Blant de siste som var igjen var imamen, hans hustru og deres fem døtre. Fem døtre; tre under 10 år og to under 20 år. De fem døtrene ble voldtatt brutalt, flere ganger. De tre yngste døde av blodmangel. Soldatene dyppet hendene i blod som rant ned fra barnas underliv og tagget på moskeveggene – SEIEREN ER VÅR.
De lot de siste menneskene gå, slik at disse kunne spre ryktet om geriljaens storhet. Dermed satt imamen og hans hustru utenfor moskeen, med bildet av de skrikende døtrene limt til netthinnen.
Hun forteller meg om familier der kvinnen lider. Ubrukelige menn som bruker familiens penger på narkotiske stoffer, gambling eller lite gjennomtenkte investeringer. Eller, familier som er adskilt der kvinnen må komme seg opp og frem i et fjernt land for å hjelpe mannen, faren eller broren sin. Om kvinner som lider fordi menn, på grunn av en idiotisk tolkning av islam, velger å gifte seg med flere koner.
Det er derfor somaliske kvinner tenner røkelse, det er derfor røkelse er gjort om til en kunst. For å jage demoner vekk slik at menneskeheten kan overleve tragedien.
Somaliske helter: Fatuma Omar Ismail
En inspirerende artikkel om en ung jente, oppvokst i en flyktningleir i Kenya, som nå går på den prestisjefylte videregående skolen Kenya High. En somalisk heltinne uten tvil.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 