Utakknemlighet

Jeg omorganiserte møblene i stua idag. Alt virker så uvant. Vondt i ryggen. Broderen hadde store forventninger da jeg nevnte at jeg skulle omorganisere møblene. Han myste og ristet skuffet på hodet da han så resultatene.

Mamma var som vanlig mer diskré. Virket glad ved første øyeblikk, men begynte med engang å påpeke manglene med de nye stillingene.

Hvorfor er folk så utakknemlige?

Jeg har innsett at det ikke er noe stas å være 17. Det minner sterkt om det å komme på andre plass. Du er der, men du er der ikke. Får ikke første premien, får ikke trøste premien.

Skal på bursdagen til M på tirsdag. Lurer på om jeg skal kondolere eller gratulere.

Advertisements

T-banevogn monologene

Det å sitte inneklemt mellom to, mer eller mindre, svette mennesker får en til å tenke. Tenke på fødsel, død og alt i mellom. Noen ganger ender jeg med å stirre på medpassasjerenes baggasje. Steen og Strøm poser, skjønt de ser mer ut som gaveesker. Nøytrale, tynne hvite eller grønne poser fylt til randen med grønnsaker, frukt og eksotiske kryddere. Hadde jeg ennå møtt en passasjer med noe virkelig eksepsjonellt, skilpadder eller, hvem vet, sølvkuler.

T-banen er en arena for folket. Et samlepunkt. Et midpunkt. Representanter fra alle grupper er å finne sittende eller stående i denne ranglekassen. Fantastisk egentlig. Nesten hver morgen møter jeg  en gother. Han kommer på før meg. Musikklinja tror jeg han går på, for han bærer alltid på et instrument. Instrumentet ligger trygt inn i en veske, ligner på en tuba, men det rimer ikke. En gother som spiller på tuba? Kanskje det, hvem vet. Jeg har ofte lurt på dette med gothere, denne livstilen som hyller det mørke og melankolske. De ser så triste ut.

Jeg hørte engang, eller leste jeg? Vel, forfatteren eller fortelleren mente at folk som smiler mye skjuler en indre fortvilelse. Konstant smilende mennesker er egentlig like deprimerte og pessimistiske som resten av befolkningen, om ikke mer. Det er bare humbug. Jeg mener at det å smile er en måte å takle verden på. Noen skriver utdypende analyser om verdens tilstand, andre bokser, noen kverulerer og et fåtall velger å komme seg igjennom dagen ved å smile. Det er noe befriende ved å kunne smile, la smilet være en barriere, la smilet stoppe alt det kjedelige som skjer i løpet av dagen.

Jeg liker de røde vognene. Om bare veggene kunne prate. De ville antakeligvis fortalt entusiatisk om alle menneskene som noengang har lent seg på dem. Jeg liker også de hvite vognene. De er nye. Blanke lerret. Unge hoder kan lene seg mot dem, så kan de grå veggene fortelle sin historie om 50 år. Om hvordan hårgeleen til den unge Montebello-gutten festet seg til den, eller hvordan den slitne husmoren dyttet sine tunge poser mot veggen. Kanskje prater veggene om meg, en ung jente som leste Hurston med ett øye, mens hun med det andre iakktok sine medpassasjerer.

Her om dagen nevnte H.E at hun ikke greier å sitte på trikken eller bussen uten å lese en bok. Jeg sitter alltid med en bok, men jeg greier sjeldent å konsentrere meg. Jeg ender, som sagt, med å se fascinert på de andre eller blir jeg oppslukt av mine egne tanker. Fredag morgen tenkte jeg på Adaptation (ironisk nok var den også nattkinoen i kveld på NRK). Jeg elsket den filmen, men Nicolas Cage forbauser meg hele tiden. Noen ganger kan han spille så utrolig bra, slik han gjør i Adaptation og The Weather Man, mens han andre ganger bare skuffer han (National Treasure).

 Point is, what’s so wonderful is that every one of these flowers has a specific relationship with the insect that pollinates it. There’s a certain orchid that looks exactly like a certain insect so the insect is drawn to this flower, its double, its soul mate, and wants nothing more than to make love to it. And after the insect flies off, spots another soul-mate flower and makes love to it, thus pollinating it. And neither the flower nor the insect will ever understand the significance of their lovemaking. I mean, how could they know that because of their little dance the world lives? But it does. By simply doing what they’re designed to do, something large and magnificent happens. In this sense they show us how to live – how the only barometer you have is your heart. How, when you spot your flower, you can’t let anything get in your way.

– Adaptation

Charlie Kaufman er et geni.

Sufisme

I Islam defineres Sufisme som vitenskapen om ‘ihsan’ (å oppnå perfeksjon i sin tilbedelse til Allah). Målet med sufisme er å rense hjerte og fokusere på kjærligheten til Allah. Flere ganger har sufisme feilaktig blitt refert til som ‘islamsk mystikk’, men ved å studere ‘ekte’ sufisme, innser man at det er lite mystisk ved denne vitenskapen.

Sufismen, i likhet med alle andre ideologier, har mange tolkninger. Ideen om at Sufisme er mystisk stammer antakeligvis fra noen av disse retningene innen sufismen, spesielt innen Mevlevi Ordnen (etablert av Jalaludin Ar-Rumis tilhengere i 1273) kjent for sine dansende dervisher. Jeg nevnte såvidt ‘ekte sufisme’ eller ‘autentisk sufisme’ er sufisme basert på Shari’aen.

Jeg anbefaler absolutt Nuh Kellers artikler og bøker om temaet.

Jeg elsker Rumi, Jalaludin ar-Rumi. En sufimester, en poet og en filosof. Siden 2007 er Rumi-året, har jeg bestemt meg for å legge ut poesi av Rumi.

Be with those who help your being.
Don’t sit with indifferent people, whose breath
comes cold out of their mouths.
Not these visible forms, your work is deeper.

A chunk of dirt thrown in the air breaks to pieces.
If you don’t try to fly,
and so break yourself apart,
you will be broken open by death,
when it’s too late for all you could become.

Leaves get yellow. The tree puts out fresh roots
and makes them green.
Why are you so content with a love that turns you yellow?

Dikt sammensurium

Jeg ble tagget av Eirin, og slik jeg forstår det, er meningen at man skal lage et dikt av sine gamle titler. Hmm, nåja, jeg er ikke noe særlig av en poet, men jeg får nå prøve.

Tanker og tenkere

Kuldebeskyttelse og ernæringslære for innvandrere

Sannheten om de tykke og de tynne

Kunsten å være paranoid

Burkababes love to boogie-boogie

Om Somalieren?

Call me Ishmael

Jeg elsker regn

«allow roonee roob keen

ku ray raynee roob keen»

Det er alt jeg kan av reglen mamma lærte meg da jeg var liten.

«Slik synger man,» sa hun – «når man vil ha regn».

Dermed sang jeg dag ut og dag inn, men regnet uteble. Like greit kanskje, jeg ville antakeligvis trodd at jeg styrte regnet og  var rene regnheksa. Men regn liker jeg, nei, regn elsker jeg. Selv om jeg blir syk av å stå ute i regnet, er det absolutt verdt det. Den utrolige lukten av regn, lukten av våt jord og våte blader. Friskt. Harmonisk. Det føles alltid som om regnet skyller vekk alt det vonde på jorden.

The history of the blacks

I dag fikk vi vite at vi skal jobbe med et mindre prosjekt i engelsken, et prosjekt om minneverdige afrikanere eller afro-amerikanere. Læreren foreslå at vi kunne liste opp de vi kom på, også skulle hun skrive dem på tavlen.

Overraskende nok, sjokkerende nok..jeg vet ikke om jeg burde le eller gråte, var de navnene som kom opp; Oprah, Eddie Murphy, Naomi Campbell og Tupac. Selvsagt de opplagte; Mandela, Parks og King.

Jeg tenkte på Malcolm X, Wole Soyinka, Chinua Abebe, Wanghari Maathai, Zora Hurston, Ralph Ellison, Jesse Jackson eller kanskje Langston Hughes til og med. Eller Kerry James Marshall og Spike Lee.

Hvem skal jeg skylde på, hvem kan jeg skylde på?

Det er ikke deres feil at de ikke vet noe den svarte arven. Men når de begynte å argumentere mot meg, forklare at Tyra Banks virkelig har forandret samfunnet……herregud….

Gratulerer med dagen

1.mai! Arbeidernes dag! Folkets dag!

Jeg gikk for første gang i toget, under SOS-rasismes parole selvsagt. Det tok sin tid før vi kom i bevegelse, men vi kom dog i bevegelse. Endte med å gå like foran Blitz, morsomt. Jeg tror jeg liker blitzere jeg, de virker svært joviale. Kul buss hadde de og. Senere ble jeg med resten av SOS-rasisme gjengen til Lille Saigon. Prøvde meg på akkar, gikk ikke så veldig bra.

Jeg og mamma hadde en grundig diskusjon i går kveld, hun likte ikke helt den aktivist linja jeg hadde lagt for meg. Hun mente at jeg burde meldt meg inn i noe mer, stillferdig, en frimerkerklubb. Herregud. Jeg tror ikke jeg får noe særlig tid til å være aktiv egentlig, men får vel prøve.

Mitt nye mål er å lære «Til ungdommen» og «Internasjonalen» utenatt til neste mai. Jeg kunne «til ungdommen» før. Hmm…