Det å sitte inneklemt mellom to, mer eller mindre, svette mennesker får en til å tenke. Tenke på fødsel, død og alt i mellom. Noen ganger ender jeg med å stirre på medpassasjerenes baggasje. Steen og Strøm poser, skjønt de ser mer ut som gaveesker. Nøytrale, tynne hvite eller grønne poser fylt til randen med grønnsaker, frukt og eksotiske kryddere. Hadde jeg ennå møtt en passasjer med noe virkelig eksepsjonellt, skilpadder eller, hvem vet, sølvkuler.
T-banen er en arena for folket. Et samlepunkt. Et midpunkt. Representanter fra alle grupper er å finne sittende eller stående i denne ranglekassen. Fantastisk egentlig. Nesten hver morgen møter jeg en gother. Han kommer på før meg. Musikklinja tror jeg han går på, for han bærer alltid på et instrument. Instrumentet ligger trygt inn i en veske, ligner på en tuba, men det rimer ikke. En gother som spiller på tuba? Kanskje det, hvem vet. Jeg har ofte lurt på dette med gothere, denne livstilen som hyller det mørke og melankolske. De ser så triste ut.
Jeg hørte engang, eller leste jeg? Vel, forfatteren eller fortelleren mente at folk som smiler mye skjuler en indre fortvilelse. Konstant smilende mennesker er egentlig like deprimerte og pessimistiske som resten av befolkningen, om ikke mer. Det er bare humbug. Jeg mener at det å smile er en måte å takle verden på. Noen skriver utdypende analyser om verdens tilstand, andre bokser, noen kverulerer og et fåtall velger å komme seg igjennom dagen ved å smile. Det er noe befriende ved å kunne smile, la smilet være en barriere, la smilet stoppe alt det kjedelige som skjer i løpet av dagen.
Jeg liker de røde vognene. Om bare veggene kunne prate. De ville antakeligvis fortalt entusiatisk om alle menneskene som noengang har lent seg på dem. Jeg liker også de hvite vognene. De er nye. Blanke lerret. Unge hoder kan lene seg mot dem, så kan de grå veggene fortelle sin historie om 50 år. Om hvordan hårgeleen til den unge Montebello-gutten festet seg til den, eller hvordan den slitne husmoren dyttet sine tunge poser mot veggen. Kanskje prater veggene om meg, en ung jente som leste Hurston med ett øye, mens hun med det andre iakktok sine medpassasjerer.
Her om dagen nevnte H.E at hun ikke greier å sitte på trikken eller bussen uten å lese en bok. Jeg sitter alltid med en bok, men jeg greier sjeldent å konsentrere meg. Jeg ender, som sagt, med å se fascinert på de andre eller blir jeg oppslukt av mine egne tanker. Fredag morgen tenkte jeg på Adaptation (ironisk nok var den også nattkinoen i kveld på NRK). Jeg elsket den filmen, men Nicolas Cage forbauser meg hele tiden. Noen ganger kan han spille så utrolig bra, slik han gjør i Adaptation og The Weather Man, mens han andre ganger bare skuffer han (National Treasure).
Point is, what’s so wonderful is that every one of these flowers has a specific relationship with the insect that pollinates it. There’s a certain orchid that looks exactly like a certain insect so the insect is drawn to this flower, its double, its soul mate, and wants nothing more than to make love to it. And after the insect flies off, spots another soul-mate flower and makes love to it, thus pollinating it. And neither the flower nor the insect will ever understand the significance of their lovemaking. I mean, how could they know that because of their little dance the world lives? But it does. By simply doing what they’re designed to do, something large and magnificent happens. In this sense they show us how to live – how the only barometer you have is your heart. How, when you spot your flower, you can’t let anything get in your way.
– Adaptation
Charlie Kaufman er et geni.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 