Svarte bøker

Jeg har en liten svart bok. Den pirkete typen vil påpeke at denne svarte boken ikke er svart, og ikke har noe sammenheng med andre svarte bøker som florerer i forskjellige bordeller. Den pirkete typen har rett, men siden jeg er den som er mer tilbøyelig for absurde sammenligninger, liker jeg å kalle min grønne bok, svart.

Min grønne bok, er min nokså nøyaktige loggføring av antall kalorier jeg får i meg per dag. Jeg er ikke en moteslave, en helsefanatiker eller en skapanorektiker. Jeg er bare på grensen til å bli feit. Er man et par kilometer fra den grensen, er det god tid til å snu. Og det er det jeg gjør. Ved å kontrollere maten min. Jeg kunne snudd, ved regelmessig trening. Men jeg er kronisk-anti-trening og innser at kontrollert inntak av mat passer bedre for meg.

Vann kan jeg ikke drikke. Jeg fortalte det til fetter Moe, i Somalia, om det dårlige drikkevannet her. Han foreslo at vi skulle reise ned til dem og få litt vann.

«Hardt vann er det, men mer kobber gjør deg bare sterk»

All that wont kill you or impregnate you, will only make you stronger.

Så sant, så sant.

Jens har ryddet i skapet ser jeg, men det var litt av et sjokk at Karita gikk av til fordel for Manuela. Jeg synes det er litt tamt å hyre innvandrere for å spice opp departementene. På tabloid skrøt Stoltenberg over APs innsats for å gi «vanlige» arbeidere plass ved kongens bord og deres kamp for at kvinner skulle få ledende posisjoner, nå var det visst innvandrerenes tur. Jeg skulle ønske at han snakket mer om Manuelas kvalifikasjoner, tidligere arbeid og det ved henne som gjør henne best kvalifisert til jobben. Bortsett fra de mange pigmentene i huden hennes, så klart. Heller ble det ikke noe sjokk at hun skal arbeide med likestilling og diskriminering. Det er alltid det innvandrere i den offentlige sektoren driver med, de jobber med innvandring, integrering, likestilling og diskriminering. Skulle ønske jeg så en innvandrer i miljøverndepartementet eller justisdepartementet.

Eid var gøy. Ramadan var like bra. Skolen er litt stressende. Broderen er på reise, og jeg har begynt å savne ham. C’est la vie.

Fant god, gammeldags, somalisk kommunistpropaganda på youtube. Hva finner man ikke der. Det er en sang om hvordan Kina og Somalia er søsken. Gruppa heter Waaberi, og var (er) viden kjent som Somalias nasjonal musikk/teater/danse-gruppe. Dhageysi wacan (nyt filmen):

Mamma, vår egen nordmann

Jeg skulle ønske mamma blogget, dermed ville ikke de fleste bloggpostene mine handlet om henne, men så er det en vinn-vinn situasjon. Jeg får noe å blogge om, hun trenger ikke å blogge (-mamma mener uansett at internett ikke er å stole på).  Her om dagen hjalp mamma til i butikken til en venninne, da to journalister besøkte dem. Den ene dansk, den andre norsk. De begynte å spørre henne ut om livet på Grønland (-vi bor (dessverre) ikke på Grønland) og ryktene om at gata butikken ligger langs, er Oslos fattigste.

«Kan du tenke deg hva jeg svarte?»

«Jeg tør ikke gjette»

«Jeg sa: I Norge har vi ikke store klasseforskjeller. I Norge vil de aller fleste, uansett økonomisk status, bli tilbudt et sted å sove og noe å spise. Se på denne gaten, hvor mange butikker ser du og hvor mange kafeer? Norge er et godt land, i motsetning til Danmark, der man ikke behandlerer asylsøkere særlig godt. Ja, ikke tro at ryktene ikke har nådd oss. Det er Danmark som er et…»

«Mamma, det sa du ikke!»

«Jo…nei, men jeg sa alt inntil det med Danmark. Og vet du hva, jeg tror sannelig ikke at hun norske journalisten noen gang hadde møtt en somalier som skrøt over Norge.»

«Neivel»

«Hun sto der med vidåpen munn og oppspilte øyne, midt i et hav av glitrende tøy og svarte mennesker»

«Stakkar»

«Vet du hva? – Jeg tror Norge trenger færre  innvandrere som klager, og flere som takker»

NRK oppfordrer til dovenhet

Frokost TV går først 0625, deretter kommer reprisen 0955. Først for morgenfugler, så for syvsovere.

Hva legger man ikke merke til når man har høstferie?

Syv ting Somalieren liker ved seg selv

Så blir jeg med i taggebølgen og følger opp på Vibekes utfordring. Dette blir ikke lett, men jeg skal gjøre mitt beste.

1) Jeg liker ulikelige ting. For eksempel regn, uvær, motorbråk fra gaten og dølle mennesker.

2) Jeg er faktisk grei, og jeg har et snilt utseende. Det er mange som er veldige gode, men ikke gir noe særlig ‘snilt’ førsteinntrykk, det er uheldig. Du vet hva du begir deg på når du blir kjent med meg, for å si det slik.

3)  Jeg er fornøyd med akkurat den jeg er. Det vil si, jeg er fornøyd med å være en prinsippsterk, vinglepetter (det ga mening i tankene mine, jeg håper dere også forstår det).

4) Jeg er kverulerende der det passer, men greier å holde kjeft der jeg må. Det gleder meg å si at jeg sjeldent, hva er det dere nordmenn sier? -ah, at jeg sjeldent tråkker i salaten.

5) Jeg skammer meg ikke for å ta feil.

6) Jeg lager verdens (jeg kan være høy på pæra) beste (men jeg bør kanskje ta det ett hakk ned) somaliske te (svart te med moderat sukker og krydderblanding av nellik, kardemomme og kanel).

7) Jeg er liker at jeg er påvirket av mange mennesker, mange steder og mange bøker, men samtidig greier å være meg selv.

Denne taggen sender jeg videre til Heidi, Olava, Lenemor og Othilie. Kos dere, og bli glad!

Om å gifte seg

Overhørte mamma snakke i telefonen:

«Datteren min? Ekteskap?»

«Jeg har ikke lyst til å se henne sitte fast med barnevogn og ufullendt utdanning, akkurat nå.»

«Gifte henne bort til en mann som kan forsørge henne? – Nei, vi vil jo ikke det. Vi vil jo egentlig ha en mann som kan giftes bort til henne, slik at hun kan forsørge ham.»

«Galt nei. Min datter skal ikke giftes bort. Hun skal gifte seg. Og absolutt ikke nå!»

Mamma kan være kul noen ganger. Noen ganger.