Måned: september 2010
«Kjære naboer, slutt å være så kjipe.»
En kvinne hadde ringt ham og bedt om hjelp. En venninne av familien. En fjern slektning. Hun hadde akkurat fått barn og en kommunal leilighet like ved Bygdøy. Han hjalp henne med å flytte de få møblene og eiendelene hun hadde. Hun var ny i landet. Vel, nesten ny i landet. Hun hadde tross alt bodd på mottak mange måneder før Oslo bestemte seg for å bosette henne.
Dagen etter innflytningen gikk han på besøk. Han fant henne redd og rådløs. Naboene hadde klagd på henne. Det var det hun forstod av mannen som hadde banket på tidlig på morgenen, mannen fra borettslaget. Naboene hadde sagt at hun var bråkete. Hun var bråkete. En lavmælt kvinne med et nyfødt barn, som ikke eide TV, radio eller datamaskin. Hun som hadde flyttet inn dagen før og hadde bare fått besøk av ham og to venninner som kom med mat.
Han så inntrengende på henne og spurte om venninnene hadde bråket, for somaliske kvinner kan være høylydte?
Nei, hadde hun sagt. Nei, de var ikke lenge hos henne. De kom med mat, klemte og kysset, tittet på den nyfødte og hastet videre. Hun var helt alene, helt alene, og nå ville ikke de nye naboene hennes ha henne der,
Hva med barnet da, var han urolig kvelden før?
Det hadde hun også nektet for.
«Men,» sa han til meg – «selv hvis barnet var urolig må man da vise litt forståelse og kanskje se på dette som et engangstilfelle, før man sender en klage til borettslaget?»
Jeg nikket enig, der jeg satt på den andre siden av frokostbordet. Jeg hadde fikset te for oss og vi snakket om biler, da han fortalte meg dette.
«Kan vi ikke gjøre noe?»
«Hvis det vedvarer må vi nesten det, men hun ville egentlig ikke lage noe styr rundt det. Jeg snakket med en i borettslaget, en mann vi hadde møtt innflytningsdagen. Han hadde hørt om klagen og sa selv at det var absurd. Men hva skal man gjøre, hvem vil folk tro på?»
Jeg kom på denne historien da jeg en stund senere leste om bussing av innvandrerbarn. Man lurer på hvorfor vi får «enklaver av muslimer», men ligger skylden egentlig hos muslimene? Er det innvandrerne/muslimene som søker seg sammen, eller er det at de søker hverandre en konsekvens av at de ikke får plass andre steder?
Nei, hva vet jeg, jeg er ei som burde gå og lese bjokjemi.
I do not love you except because I love you
I do not love you except because I love you;
I go from loving to not loving you,
From waiting to not waiting for you
My heart moves from cold to fire.
I love you only because it’s you the one I love;
I hate you deeply, and hating you
Bend to you, and the measure of my changing love for you
Is that I do not see you but love you blindly.
Raya Oh Yeah!
Jeg forstår kanskje ikke ordene, men jeg kjenner absolutt igjen stemningen!
Onsdag
Septemberværet er uforutsigbart. Igår trasket jeg hjem i regnet og idag våknet jeg med feber. Slik kan det gå. Jeg har mye å lese på – jeg blogger istedet. Slik kan det gå. Man kan også klikke seg gjennom en nesten nyoppdaget blogg om skjønnhet i sofistikerte kutt og møysommelige søm – dead fleurette. Ja, slik kan det gå. Jeg skal lese. Med Beiruts March of the Zapotec/And Real People Holland i bakgrunnen. Jeg skal marsjere inn i DNA helikser og utforske nukleotidsyntesen. Jeg lover meg selv det. Jeg gjør det. Og under marsjen skal jeg drikke te og slå blyanten i takt med rytmer som minner en om Esmeralda og et uutholdelig bekymringsløst liv. Litt bekymring er bra, det er vel det som driver oss?
Mørbanka
Sitter hjemme. Jeg var oppe tidsnok til å rekke forelesning, men fysj og fysj, jeg merket jeg trengte en rolig morgen. Adjektiv som beskriver meg best akkurat nå er mørbanka. Det vil si at resultatet etter en herlig id-feiring, som begynte på onsdag med forbredelser og endte igår med Mela, vennebesøk og skype med utlandet, er gnagsår, stive muskler, sår hals og en veldig ømfintlig tunge (lite lurt å bite hardt i tungen, ja!). Men den aller beste konsekvensen er selvsagt en mye, mye gladere meg som har kost seg maksimalt! Kan nesten ikke vente til neste id-feiring!
For dere som lurer;
Id betyr egentlig fest (arabisk), men det vi egentlig feiret var id al-Fitr, festen for ramadans slutt. I tillegg til id al-Fitr har vi også id al-Adha, offerets fest, hvor vi feirer Ibrahims (Abraham) villighet til å ofre sin sønn for Guds skyld.
For veldig mange er id høytid der kjente og kjære får en mulighet til å sitte sammen, spise god mat, underholde hverandre og, for et øyeblikk, skyve bort hverdagens bekymringer.
Jeg håper dere også hadde en super id-feiring!
Tilsidesatt
Jeg kommer til å angre dette innlegget imorgen. Jeg kommer til å angre fælt. Kanskje blir jeg nødt til å slette det, slik jeg slettet et lignende innlegget. Kanskje jeg ikke vil mene det samme imorgen, kanskje jeg vil være mer balansert imorgen. Men akkurat nå gråter jeg fordi jeg er sint. Jeg gråter når jeg blir sint. Virkelig sint. Når noe opprører meg så mye at jeg skjelver, at stemmen min brister og ordene hoper seg opp i halsen og venter på sin tur. Først hever jeg stemmen, så blir jeg rød og snubler i ordene. Også begynner jeg å gråte. En våt smørje av ord og følelser.
Det er derfor jeg ikke liker å bli sint, jeg mener virkelig opprørt, for da gråter jeg. Og jeg liker ikke å gråte. For når jeg gråter får jeg vondt i hodet. En hodepine som ikke går vekk på lenge. Slik blir dagen min ødelagt. Jeg kan forsikre dere om at dagen min er ødelagt.
Jeg er sint fordi jeg opplever urettferdighet på kroppen. Kanskje Hege Storhaug , Karita Bekkemellem eller generelt folk som alltid skal rapportere om hvor vondt innvandrerjenter har det håper at jeg er sint fordi min mor eller menn i min familie skader meg. Fysisk eller psykisk. Det er ikke derfor. Så, for folk som håper at dette innlegget vil bekrefte alt det de har ment om innvandrerjenter og innvandrermenn, jeg sier det nå, jeg sier det tydelig: Slutt å lese. Klikk på krysset øverst til høyre. Forlat siden.
Jeg er sint fordi jeg ser hvor urettferdig den makten det norske samfunnet har gitt innvandrerkvinner er. Det er noe fundamentalt galt med vårt samfunn når vi belønner kvinner som forårsaker smerte hos andre. Kvinner som kan nekte en far sine barn, kvinner som kan diktere andres liv og kvinner som kan oppføre slik de selv ønsker – uten at det får noen konsekvenser. Hvorfor? Fordi de har all verdens sympati. Fordi de er kvinner, fordi de er mørke i huden, fordi de engang brukte hijab og har kastet bort dette kvinneundertrykkende plagget, fordi uansett hva de sier stemmer – så lenge det er i akkord med det majoritetssamfunnet har bestemt seg for må være sannheten.
Så hvis en far har satt av en dag med sykling i høstsolen med sine barn, hvis en far skal ut å reise og vil tilbringe sin helg før utreise med sine barn, kan denne innvandrerkvinnen nekte ham det. På tvers av kontrakten om samværsrett de begge signerte. Og hvis faren ikke ønsker konfrontasjon, kan denne innvandrerkvinnen besøke sine norske venner i helgene, med barna på slep. Hun kan sukke over hvor fæle innvandrermenn er, siden de ikke bryr seg om sine barn.
«Ja,» kan hun si til foreldrene på skolen når hun henter ungene – «jeg er en ressurssterk alenemor. Jeg oppfostrer ungene selv, og far er ikke med i bildet». Og majoritetssamfunnet kan enes om hvor flinke innvandrerkvinner er og hvor giddalause og fraværende innvandrermenn er. For far er satt til side. Far får ikke delta. Far er svart og muslim. Far er glad i barna sine, men det norske samfunnet er mer glad i den oppløste familien der mor hadde glidd rett inn i en eller annen propaganda plakat.
«Se på meg! Jeg er alene! Jeg er sterk! Når får jeg aleneforsørgerstønaden?»
Så sjeldent folk ser bak plakaten.
Jeg vokste opp i et hjem med en forelder. Min mor var en kvinne som oppfostret meg alene, far var ikke tilstede, det vil si, min far bor i et annet kontinent. Tro ikke for et øyeblikk at jeg prøver å undergrave alenemødre. Det finnes så mange fine kvinner som alene oppfostrer sine barn til ressurssterke kvinner og menn. Jeg er så stolt over min mor og det hun har fått til, men jeg skulle ønske jeg hadde en pappa. En jeg kunne lage farsdagsgaver til i kunst og håndverken og som kunne lære meg å sykle på en tohjuling.
Det er derfor det gjør så ekstra vondt, å se at det finnes barn som har fedre som gjerne gjør det og enda mer, men som ikke får lov. Som ikke får lov av kvinner som har egen agenda, kvinner som bærer nag, kvinner som blir støttet opp av et system. Et jævlig urettferdig system.
En Tybring-Gjeddisk samtale
Surrealt er ordet. Absurd kan fint brukes. Skjebnens ironi er beskrivende. Sinnsykt morsomt, ja, det var faktisk det. Skjønt jeg ikke lo. Hva som skjedde?
Jeg leser baksiden av ukens Universitas . T-banen triller forbi Blindern. Det er tidlig på dagen. Dobbeltforelesning er nettopp over. Det er tomt, men ikke så tomt som jeg forventet. Jeg er på vei hjem. Lesesalen er for kald. Jeg kan ikke lese om glykolysen med kalde føtter. Bokstavlig talt. Mann kommer inn. Mann setter seg ned ved siden av meg. Med kjøreretningen. Mann lukter vondt. Alkohol og urin. Uslåelige kombinasjon. Mann ser på meg:
«Leser du i Klassekampen?»
Jeg prøver å puste gjennom munnen og ikke nesen. Det er ikke lurt. Mennesket skal egentlig puste gjennom nesen. I nesen er det flimmerhår som stopper små partikler og fæle bakterier fra å invadere systemet vårt. Puster du gjennom munnen mister kroppen din denne mekaniske beskyttelsen. Jeg tar sjansen. Jeg puster gjennom munnen. Jeg smiler.
«Nei»
«Leser du Klassekampen?» spør han igjen, høyere. Jeg forstår forvirringen. Universitas’ papiravis ligner mistenkelig på Klassekampen. Tenk at Øyvind Bosnes Engen skrev at norske studenter idag er mer sutrete og, jeg vil anta, mindre engasjerte enn 60-tallets studenter selv om vi tydeligvis leser en avis som, mistenkelig, ligner på en ræddis-avis.
«Nei, jeg leser i Universitas. Studentavisen,» smiler jeg og puster gjennom munnen. Jeg kan kjenne slimhinnene i luftveiene mine jobbe på spreng for å kompensere for det arbeidet nesehulen ikke får gjort.
«Er du student du da?» spør han inntrengende. Han sitter skjevt. Bena vendt mot neste sittegruppe, ryggen halvveis vendt mot meg og blikket rettet mot setet foran meg.
Jeg svarer ikke. Jeg smiler.
«Hva studerer du?»
Han vil ikke gi seg.
«Helse.»
Det er standardkommentaren min når fremmede spør meg. «Helse» er et nøytralt begrep. Det kan være alt. Det kan være økonomi, biologi og sosiologi. Helse er et enkelt begrep, allment. Jeg slipper sus i rommet, jeg slipper kommentarer om hvor flink jeg må være siden jeg går på medisin, jeg slipper beundring, jeg slipper vantro. Jeg er kanskje for kynisk av meg. Jeg er for kynisk. Det er ikke naturlig.
«Ja, da kan du reise til Somalia og hjelpe ditt folk?»
Jeg lurer på om «somalier» står skrevet på pannen min. Hvordan kunne han vite at jeg har somalisk bakgrunn. Javel da, så er jeg brun i huden og bruker hijab. Ja, kanskje jeg ser ut som det erketypisk bildet av en somalier. Likevel. Jeg kunne vært en ghaneser, eller en sudaneser?
«Ja, nettopp,» ler jeg forsiktig.
«Ja, men du kan gjøre hva du vil. Det er muslimer som ikke kan gjøre hva de vil,»
«Sier du det?» Nå må jeg innrømme at nysgjerrigheten min titter frem fra likgyldighetens slør.
«Ja, jeg liker ikke muslimer. Du er vel ikke muslim du?»
Jeg blir satt ut. Virkelig. Jeg har nå ment i år og dager at hijab stadfester ens tilhørlighet til Islam. Tydeligvis ikke.
«Joo, faktisk, jeg er en muslim,» smiler jeg igjen.
Det ryker i mannen. Plutselig setter han seg opp. Han setter vodkaflasken, han har lekt med de siste minuttene, tilbake i lommen.
«Nei, da kan vi ikke snakke sammen. Du får gå tilbake til Irak og lese avisen din der. Med Saddam!»
Nå vil lesere av denne bloggen ha fått med seg at jeg ikke er irakisk. Forhåpentligvis vil de også ha fått med seg at Saddam Hussein er død. Veldig død. Så død at jeg umulig kan dra tilbake å lese avisen min med ham. Vi kan jo også begynne å spekulere i hvordan dette ville gått, hadde Saddam levd. Hadde jeg lest Universitas i Saddams palass, hadde han lest den med meg, hadde jeg oversatt artikkelene eller hadde han nøydd seg med å lese de små engelske nyhetsklippene tiltenkt internasjonale studenter?
Mannen begynner å mumle utydelig. Jeg fortsetter å lese baksiden. Innimellom hører jeg noe om Klassekampen og muslimer, og Saddam. Dette fortsetter helt til sittegruppen ved siden av oss blir ledig og han flytter seg. En kvinne kommer inn, ser på begge sittegruppene og velger en som ligger lengre unna og bare har en ledig plass. Jeg smiler. Strekker på beina og fortsetter å lese. Jeg når stoppestedet mitt og går av. Jeg har lest ferdig baksiden nå. Det tok litt tid. Baksiden ser sånn ut:
Måtehold
Jeg våknet opp med et kvekk idag. Med engang jeg så lyset som snek seg gjennom de støvete persiennene over sengen min (steder man glemmer å vaske altså) begynte jeg å hyle. Med god grunn.
«Mamma! Hvorfor vekket du meg ikke til suhoor (måltidet som inntas før soloppgang)?!»
«Hvorfor vekket ikke du meg?»
«Men men, du så at jeg la meg rett etter solnedgang. Regnet med at du ville vekke meg??»
Mamma tidde, tenkte litt og smilte før hun sa:
To nabokvinner opplevde en forferdelig tørke. Den ene så ut som en kvist og den andre en elefant. Elefanten likte ikke Kvisten og ropte høyt fra huset sitt: Bare kom tørke, bare kom! Så får hver spise av baggasjen sin!
«Spis baggasjen din, ikke vær redd for tørken.»
Det tok litt tid før jeg skjønte hva hun sa, det var tross alt syv på morgenen, og enda lenger tid tok det å følge blikket hennes til den lille (store middels ser-ut-som-en-badeball) bulen på kroppen min, en bul som går under navnet mage. Ja, ok, jeg kan ta hint. Men i år har kostholdet mitt, og heimens (ettersom jeg lager mat), under ramadan vært eksepsjonell. Det har gått i varme og sunne gryter, sukkerfrie og hjemmelagde smoothier, magert kjøtt og salater. Vi har knapt frityrstekt mat i år. Noe som er tradisjon for mange somaliere. Problemet er mangel på fysisk aktivitet. Ingen jogging, ingen sykling, ingen svømming og ihvertfall ikke styrketrening. Jeg kan trygt forsikre alle om at jeg skal legge meg i hardkjør etter ramadan.
Håper jeg.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 