En Tybring-Gjeddisk samtale

Surrealt er ordet. Absurd kan fint brukes. Skjebnens ironi er beskrivende. Sinnsykt morsomt, ja, det var faktisk det. Skjønt jeg ikke lo. Hva som skjedde?

Jeg leser baksiden av ukens Universitas . T-banen triller forbi Blindern. Det er tidlig på dagen. Dobbeltforelesning er nettopp over. Det er tomt, men ikke så tomt som jeg forventet. Jeg er på vei hjem. Lesesalen er for kald. Jeg kan ikke lese om glykolysen med kalde føtter. Bokstavlig talt. Mann kommer inn. Mann setter seg ned ved siden av  meg. Med kjøreretningen. Mann lukter vondt. Alkohol og urin. Uslåelige kombinasjon. Mann ser på meg:

«Leser du i Klassekampen?»

Jeg prøver å puste gjennom munnen og ikke nesen. Det er ikke lurt. Mennesket skal egentlig puste gjennom nesen. I nesen er det flimmerhår som stopper små partikler og fæle bakterier fra å invadere systemet vårt. Puster du gjennom munnen mister kroppen din denne mekaniske beskyttelsen. Jeg tar sjansen. Jeg puster gjennom munnen. Jeg smiler.

«Nei»

«Leser du Klassekampen?» spør han igjen, høyere. Jeg forstår forvirringen. Universitas’ papiravis ligner mistenkelig på Klassekampen. Tenk at Øyvind Bosnes Engen skrev at norske studenter idag er mer sutrete og, jeg vil anta, mindre engasjerte enn 60-tallets studenter selv om vi tydeligvis leser en avis som, mistenkelig, ligner på en ræddis-avis.

«Nei, jeg leser i Universitas. Studentavisen,» smiler jeg og puster gjennom munnen. Jeg kan kjenne slimhinnene i luftveiene mine jobbe på spreng for å kompensere for det arbeidet nesehulen ikke får gjort.

«Er du student du da?» spør han inntrengende. Han sitter skjevt. Bena vendt mot neste sittegruppe, ryggen halvveis vendt mot meg og blikket rettet mot setet foran meg.

Jeg svarer ikke. Jeg smiler.

«Hva studerer du?»

Han vil ikke gi seg.

«Helse.»

Det er standardkommentaren min når fremmede spør meg. «Helse» er et nøytralt begrep. Det kan være alt. Det kan være økonomi, biologi og sosiologi. Helse er et enkelt begrep, allment. Jeg slipper sus i rommet, jeg slipper kommentarer om hvor flink jeg må være siden jeg går på medisin, jeg slipper beundring, jeg slipper vantro. Jeg er kanskje for kynisk av meg. Jeg er for kynisk. Det er ikke naturlig.

«Ja, da kan du reise til Somalia og hjelpe ditt folk?»

Jeg lurer på om «somalier» står skrevet på pannen min. Hvordan kunne han vite at jeg har somalisk bakgrunn. Javel da, så er jeg brun i huden og bruker hijab. Ja, kanskje jeg ser ut som det erketypisk bildet av en somalier. Likevel. Jeg kunne vært en ghaneser, eller en sudaneser?

«Ja, nettopp,» ler jeg forsiktig.

«Ja, men du kan gjøre hva du vil. Det er muslimer som ikke kan gjøre hva de vil,»

«Sier du det?» Nå må jeg innrømme at nysgjerrigheten min titter frem fra likgyldighetens slør.

«Ja, jeg liker ikke muslimer. Du er vel ikke muslim du?»

Jeg blir satt ut. Virkelig. Jeg har nå ment i år og dager at hijab stadfester ens tilhørlighet til Islam. Tydeligvis ikke.

«Joo, faktisk, jeg er en muslim,» smiler jeg igjen.

Det ryker i mannen. Plutselig setter han seg opp. Han setter vodkaflasken, han har lekt med de siste minuttene, tilbake i lommen.

«Nei, da kan vi ikke snakke sammen. Du får gå tilbake til Irak og lese avisen din der. Med Saddam!»

Nå vil lesere av denne bloggen ha fått med seg at jeg ikke er irakisk. Forhåpentligvis vil de også ha fått med seg at Saddam Hussein er død. Veldig død. Så død at jeg umulig kan dra tilbake å lese avisen min med ham. Vi kan jo også begynne å spekulere i hvordan dette ville gått, hadde Saddam levd. Hadde jeg lest Universitas i Saddams palass, hadde han lest den med meg, hadde jeg oversatt artikkelene eller hadde han nøydd seg med å lese de små engelske nyhetsklippene tiltenkt internasjonale studenter?

Mannen begynner å mumle utydelig. Jeg fortsetter å lese baksiden. Innimellom hører jeg noe om Klassekampen og muslimer, og Saddam. Dette fortsetter helt til sittegruppen ved siden av oss  blir ledig og han flytter seg. En kvinne kommer inn, ser på begge sittegruppene og velger en som ligger lengre unna og bare har en ledig plass. Jeg smiler. Strekker på beina og fortsetter å lese. Jeg når stoppestedet mitt og går av. Jeg har lest ferdig baksiden nå. Det tok litt tid. Baksiden ser sånn ut:

Jeg er en voksen mann som ikke vil ta imot sånne uhøflige spørsmål. Du kan ikke bare komme her og stille sånne tullespørsmål, hvis du er for liten til å forstå problemstillingen, kan du ikke skrive noe sak på det heller.

Advertisements

9 thoughts on “En Tybring-Gjeddisk samtale

  1. Må innrømme at jeg nok ville brukt bustturen fra Dragvoll til Ila på å lese og ikke minst skjønne den baksideteksten. Tror det har noe med at jeg er blond, men er ikke helt sikker. Får bruke resten av dagen til å finne ut av det, innimellom neglelakking og hårstell 😉

  2. Folk. Jeg finner ikke ord. Men det som virkelig provoserer meg, er mennesker som Tybring-Gjedde. Jeg blir så sint, og så flau rett og slett, over å være norsk og i så måte velstående. Jeg kan ikke fatte og begripe hva som foregår inne i et slikt hode, om noe i det hele tatt. Og det intervjuet var jo bare.. ubeskrivelig.

    Jeg vet ikke hva jeg skal si eller skrive, jeg finner bare ikke ordene. Beklager mangelen på struktur og mening i denne kommentaren.

  3. Hihihi :p Jeg føler med deg. Også lurer jeg på om du tilfeldigvis var på Forskningsparken t-banestasjon ved 10:15-tiden? Jenten som var der liknet så fælt på deg, men turte ikke si hei i tilfelle det ikke var deg. Jeg tok nemlig feil av venninnen min og en annen jente forleden dag, så nå er jeg bundet til Salam-bladet et helt år. :/ Måtte prøve å dekke over. Jeg er visst ikke så god på ansikter som jeg trodde.

  4. Kamelryttersken: Jeg tror man må ha fulgt litt med på Universitas artikler og debatt om studielån og internasjonale studenter for å forstå denne 😉

    Eigenarta: Du er ikke den eneste! Men jeg syntes at intervjuet var hysterisk morsomt da!

    Emaan: Åå, hadde du på deg en lyseblå hijab? Du burde ha hilst!!!

  5. …med Saddam faktisk!! *ler en oppgitt latter* Det er jo tragikomisk…
    Så mange rare fordommer og merkelige opplevelser du må møte, jeg kan ikke forestille meg det en gang.

  6. Somalieren
    Trodde da virkelig at det ikke sto mer på den baksida? For hadde det gjort det hadde mitt blonde hode ikke klart å stave seg gjennom mer tekst på de tyve – femogtyve minuttene bussen brukerfra NTNU på Dragvoll og hjem til meg i Ila.

    Men fra spøk til et forsøk på være alvorlig, voksen pedagogikkstudent som skjønner alt, men som egentlig har misforstått det hele.
    Ut fra konteksten i bloggposten ser jeg surrealiteten/absurditeten du beskriver i begynnelsen. Hadde sikkert fått enda mer ut av innlegget hadde jeg hatt de samme referansene som du har, både fra de Universitasartiklene du nevner, og ut fra dine møter med en annen virkelighet enn den jeg kjenner fra landsbyen Trondheim.

  7. Oh :p Hm, det kan være, jeg hadde ihvertfall på en lyseblå jakke, men husker ikke helt hva jeg hadde på hodet da. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s