For å dekke energibehovet vårt, må vi bygge et kjernkraftverk hver dag i 40 år. Problemets omfang er så ekstraordinært, at vi må tenke på nye løsninger, sier professor Michael Düren ved DESERTEC.
Her er hele talen:
Måned: april 2012
Fotballag og feminisme
Da jeg var yngre ønsket jeg meg fjorten unger. Et ganske vilkårlig antall unger. Eller, et fotballag med tre innbyttere. I tilfelle noe skulle gå galt under en kamp. Men det skulle det ikke altså. Da jeg var yngre var jeg fast bestemt på å finne meg en make med bedre gener enn mine. Ikke misforstå. Jeg er generelt fornøyd med genene mine, rent bortsett fra det at jeg ikke kan kontrollere føttene, hendene og øynene mine samtidig. Hvilket gjør meg til en bedriten fotballspiller. Så, min fremtidige make måtte være av prima kvalitet. Min make skulle inneha dominante idrettsgener som, forhåpentligvis, ville overkjøre mine recessive usportslige gener. Slik ville vi produsere fjorten unger som både briljerte på banen òg kunne sin Douglas Adams. Perfekt balanse.
Det er ikke lett å innrømme at man ønsker seg fjorten barn . Mine etnisk norske venner ble først sjokkerte da jeg delte dette med dem over en bursdagsmiddag. Ikke min bursdagsmiddag, vel og merke. Men vantroen jeg møtte var ikke kulturelt betinget. Mine venninner med minoritetsbakgrunn, både somaliske og ikke-somaliske, forstod – etter den opprinnelige latterkulen – at jeg mente alvor. Men de forstod likevel ingenting. Innvendingene?
Det er ikke mulig å ha et, økonomisk, komfortabelt liv med fjorten unger. Dessuten sløser du vekk utdanningen din hvis du stadig tar ut permisjon fra jobb for å føde. For å ikke glemme at du kommer til å ødelegge kroppen din, inn og ut. Skaff deg strekkmerke-tattoveringer hvis det er strekkmerker du vil ha. Og du kaller deg en feminist?
Jeg skjønte aldri det. At mitt ønske om å føde et fotballag, inkludert innbyttere, skulle diskvalifisere meg som feminist. Det er en løgn. Klart jeg skjønte det. Mange har en forestilling om at feminisme handler om kvinnelig selvrealisering, og intellektuell og seksuell frigjøring. Det er ikke en forestilling jeg kategorisk tar avstand fra. Jeg er en stor forkjemper for sysselsetting av kvinner. Jeg er en motstander av gamle, sjåvinistiske samfunnsstrukturer – både i den kulturen jeg ble født inn i og den jeg har vokst opp med. Jeg tror på like rettigheter og like muligheter, uavhengig av kjønn, etnisitet og legning. Men altså, jeg ville ha fjorten unger likevel. Og jeg mente at det ikke gjorde meg til en mindre feminist. Det mente mange av mine venninner. Den snevre definisjonen av feminisme jeg møtte da jeg var yngre – altså, ikke så mye yngre, for noen år siden – gjorde at jeg lenge ikke ville betegne meg selv som en feminist. Mange av mine feministvenner mente at mitt fotballag var reaksjonært, de mente at min seksuelle avholdenhet var det motsatte av frigjøring, de mente at hijaben min var selve symbolet på anti-feminisme. Og jeg bare: Whaaaaat?
Jeg sluttet å være feminist. Jeg leste min Wollstonecraft, de Beauvoir og Steinem, selv om jeg ikke alltid være enig i alt. Men feminist var jeg ikke. Feministene ville ikke la meg få mitt fotballag.
Selv mor rister på hodet når jeg nevner fotballaget mitt. Men det er hennes skyld at jeg hadde lyst på mange barn. Neida, det var ikke det at hun ønsket mange barnebarn, mer det at hun aldri fikk flere enn to unger. To unger med en betydelig aldersforskjell mellom. Jeg vokste opp som et enebarn, og det synes jeg var grufullt. Jeg misunnet alle mine somaliske venner som hadde søsken. Jeg hadde mor samt hennes venner og venninner. Der og da var det gørrkjedelig. I ettertid ser jeg at alle de voksne som var rundt meg har betydd mye for meg og min person. Men ihvertfall, gørrkjedelig. Det var sjeldent barnerop og skrik, krangler og konspirasjoner, hjemme hos oss. Det var nyheter og politikk. Kulturdiskusjoner og samtaler om menneskeliv, som hadde gått sammen eller gått tapt. Joda, når jeg nå er i tyveårene virker barnedommen min fantastisk. Da jeg var seks var den grufullt kjedelig.
Jeg lærte meg aldri det jeg burde ha lært meg. Jeg lærte aldri å krangle med jevnaldrende, jeg forstod aldri lekeplassens uskrevne regler, jeg hadde ingen som var moralsk forpliktet til å tale min sak når Henrik tok Barbien min, og jeg kunne ikke sloss. Hallo, jeg kunne ikke sloss!
Allerede som seksåring visste jeg at jeg skulle få masse barn. Mitt hjem skulle være fylt med liv, krangling, latter og mye brettspill. Fjorten unger fikser det lett!
Jeg skjønte, lenge før jeg igjen identifiserte meg som feminist, at jeg antakeligvis ikke kom til å få fjorten unger. Det er ganske smertelig å bære frem samt presse ut fjorten unger. Med alderen har jeg blitt noe hedonistisk. Man må søke behag, og unngå ubehag – by all means necessary. Men ennå ser jeg ingen motsetning mellom det å velge å dyrke morsrollen og det å være en feminist. Nå har poenget i dette innlegget vært ganske flytende, men kjernen er – i tillegg til at barsel er vondt – at mange feminister har et problem når de skyver vekk kvinner som – prinsipielt – mener det de mener. En av de smarteste kvinnene jeg kjenner sa idag noe ufattelig bra (noe parafrasert): If you have a vagina, and you want to be the boss of it, you are a feminist.
Man har ikke et valg.
Oh, Tenere, you are the treasure of my soul.
Les om:
Det er et tankekors at verdenssamfunnet støttet Sør-Sudan, men er – stort sett – stille om tuaregenes kamp. Sarkozy frykter «Al Qaida»-infiltrasjon i Mali. Ironisk nok er opprørslederen med islamistisk agenda, Iyad ag Ghali, imot uavhengighetserklæringen. Mer absurd enn som så: Ghali var endel av Malis diplomatiske korps til Saudi Arabia. Ansatt av president Amadou Toumani Touré. Verden vil bedras. Uansett, jeg er litt usikker på hva jeg mener om dette. Jeg kan lite om Vest-Afrika, men har lenge vært klar over tuaregenes urettferdige situasjon. I won’t go all post-colonial on you, men dette er arr etter kolonialiseringen, altså.
Hold your head as high as you can, high enough to see who you are little man.
Så. Søte. Barn.
Jeg ønsker meg sånne barn.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 