En ekstraordinær familiebakgrunn

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn. Ettersom jeg glemmer min historie, hender det, ikke sjeldent, at mine venner gjør det samme. Vi sitter sammen, unge, lovende og hippe, og prater politikk, poesi og penger. Det er sånn det naturligvis må være. Det hadde vært uutholdelig om mine venner oppfattet meg som noe annet enn Warsan.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor forventer de av meg det de forventer av andre i våre omgangskretser.  «Nå må du se og få deg ditt eget sted, Warsan», sier kompisen som er på sitt fjerde kollektiv i Oslo. «For faen i helvete, hvorfor må du ringe hjem og fortelle at du blir sen, er ikke du nesten et kvart hundre år», utbryter venninna som flyttet fra bygda som sekstenåring.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor hender det at jeg nikker enig når vennene mener jeg er snill, raus og selvoppofrende som stadig er tilstede for familiens skyld.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor blir jeg stum når venner diskuterer akkurat hvor arkaisk, patriarkalsk og intolerant en somalisk familie er hvis den avviser en etnisk norsk, «konvertert» svigersønn.

«Denne kulturen deres, Warsan, er ikke mye å skryte av. Ingen jeg kjenner hadde noen gang lagt seg opp i hvem jeg legger meg oppå», sier vennene og jeg kjenner, men har vanskelig for å formulere, at deres tolkning av de faktiske forhold er urettferdig.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme, men i motsetning til dem skal det bare urettferdige tolkninger til før jeg husker. Før jeg husker alle gangene familien var i ferd med å gå i oppløsning. I det indiske havet, i en liten fiskebåt, på flukt. Papirløse og ubeskyttede i Nairobis mørkeste og mest voldelige strøk. Alene i Moskva omringet av et samfunn i fritt fall. Eller som en ensom mottager av dødsbudskap, fra fjerne og nære slektninger, i Telemark, langt unna alt som engang var kjent.

Jeg står på skuldre som engang bar meg over grenser. Skuldre som tilhører mennesker som vasket mine klær i fontener og som to ti år siden snublet i nordnorsk vintermørke, etter et mildt ansikt, for å be om vern og varme.

Jeg kan ikke hengi meg til den skandinaviske individualismen. Min samvittighet tillater ikke det. Jeg krangler med skuldrene som utgjør mitt gulv – om retning, om livsvalg og om moral. Men jeg kan ikke trampe på dem. Tramper jeg, mister jeg grunnlaget mitt. Vi går i oppløsning.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, men jeg ringer hjem, jeg møter familien med ydmykhet, jeg ofrer min komfort for deres skyld, jeg betaler tilbake det ubetalelige.  Og dét har ingenting med somalisk kultur å gjøre.