En ekstraordinær familiebakgrunn

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn. Ettersom jeg glemmer min historie, hender det, ikke sjeldent, at mine venner gjør det samme. Vi sitter sammen, unge, lovende og hippe, og prater politikk, poesi og penger. Det er sånn det naturligvis må være. Det hadde vært uutholdelig om mine venner oppfattet meg som noe annet enn Warsan.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor forventer de av meg det de forventer av andre i våre omgangskretser.  «Nå må du se og få deg ditt eget sted, Warsan», sier kompisen som er på sitt fjerde kollektiv i Oslo. «For faen i helvete, hvorfor må du ringe hjem og fortelle at du blir sen, er ikke du nesten et kvart hundre år», utbryter venninna som flyttet fra bygda som sekstenåring.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor hender det at jeg nikker enig når vennene mener jeg er snill, raus og selvoppofrende som stadig er tilstede for familiens skyld.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor blir jeg stum når venner diskuterer akkurat hvor arkaisk, patriarkalsk og intolerant en somalisk familie er hvis den avviser en etnisk norsk, «konvertert» svigersønn.

«Denne kulturen deres, Warsan, er ikke mye å skryte av. Ingen jeg kjenner hadde noen gang lagt seg opp i hvem jeg legger meg oppå», sier vennene og jeg kjenner, men har vanskelig for å formulere, at deres tolkning av de faktiske forhold er urettferdig.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme, men i motsetning til dem skal det bare urettferdige tolkninger til før jeg husker. Før jeg husker alle gangene familien var i ferd med å gå i oppløsning. I det indiske havet, i en liten fiskebåt, på flukt. Papirløse og ubeskyttede i Nairobis mørkeste og mest voldelige strøk. Alene i Moskva omringet av et samfunn i fritt fall. Eller som en ensom mottager av dødsbudskap, fra fjerne og nære slektninger, i Telemark, langt unna alt som engang var kjent.

Jeg står på skuldre som engang bar meg over grenser. Skuldre som tilhører mennesker som vasket mine klær i fontener og som to ti år siden snublet i nordnorsk vintermørke, etter et mildt ansikt, for å be om vern og varme.

Jeg kan ikke hengi meg til den skandinaviske individualismen. Min samvittighet tillater ikke det. Jeg krangler med skuldrene som utgjør mitt gulv – om retning, om livsvalg og om moral. Men jeg kan ikke trampe på dem. Tramper jeg, mister jeg grunnlaget mitt. Vi går i oppløsning.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, men jeg ringer hjem, jeg møter familien med ydmykhet, jeg ofrer min komfort for deres skyld, jeg betaler tilbake det ubetalelige.  Og dét har ingenting med somalisk kultur å gjøre.

10 kommentarer om “En ekstraordinær familiebakgrunn

  1. Tilbaketråkk: Kurs i barneoppdragelse for innvandrere | Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

  2. Litt treig med å kommentere, men her kommer:
    Først om noe du skreiv i avisa for en god stund siden: Det er interessant at du identifiserer deg med lysebrune muslimer framfor mørke kristne 🙂 For tjue år siden tror jeg nok du ville identifisert deg med de som har en lignende hudfarge som deg, framfor religionen. Eller du ville kanskje vært forvirret og ikke visst hvem du skulle velge? Eventuelt at det bare var fordi du har som mandat å skrive om religion 🙂

    Så til herværende innlegg:
    Jeg tror dine etnisk norske venner overdriver sin egen frihet. For det første er foreldrene deres nok rimelig sikre på at uansett hvem barna gifter seg med vil de ha nok mat og beskyttelse. Følelsen av utrygghet fra en usikker oppvekst går ikke over med det samme, så selv om dine slektninger også i teorien vet at du vil være trygg, er det ikke sikkert at de vil føle det sånn. Da blir det viktigere å velge en bra mann med god familie.
    For det andre kan jeg likevel tenke meg at de norske foreldrene vil ha ganske mye å si til barna om de velger seg en drukkenbolt. Og det er ganske vanlig å gifte seg med en som er fra lignende klassebakgrunn, stemmer lignende parti osv. Overklassen i Norge arrangerer ball på Grand for barna sine for at de skal bli kjent med hverandre og gifte seg innen «stammen».

    Selvsagt ville de norske foreldrene ha vært strengere om de også hadde gjennomgått en farlig flukt der familien var alt man hadde.

  3. Tilbaketråkk: Kurs i barneoppdragelse for innvandrere | Støtt dr Lipkins forskning! http://www.microbediscovery.org/

  4. Skulle sagt kloke ting her om samanhengen mellom familieband og kultur, om måten familiekulturen speglar eller bryt storkulturen – men det kan vente. Bla heller opp og les innlegget oppatt – dette er rein skrivekunst i bloggform. Takk, Warsan! 🙂

Legg igjen en kommentar