En ekstraordinær familiebakgrunn

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn. Ettersom jeg glemmer min historie, hender det, ikke sjeldent, at mine venner gjør det samme. Vi sitter sammen, unge, lovende og hippe, og prater politikk, poesi og penger. Det er sånn det naturligvis må være. Det hadde vært uutholdelig om mine venner oppfattet meg som noe annet enn Warsan.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor forventer de av meg det de forventer av andre i våre omgangskretser.  «Nå må du se og få deg ditt eget sted, Warsan», sier kompisen som er på sitt fjerde kollektiv i Oslo. «For faen i helvete, hvorfor må du ringe hjem og fortelle at du blir sen, er ikke du nesten et kvart hundre år», utbryter venninna som flyttet fra bygda som sekstenåring.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor hender det at jeg nikker enig når vennene mener jeg er snill, raus og selvoppofrende som stadig er tilstede for familiens skyld.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme og derfor blir jeg stum når venner diskuterer akkurat hvor arkaisk, patriarkalsk og intolerant en somalisk familie er hvis den avviser en etnisk norsk, «konvertert» svigersønn.

«Denne kulturen deres, Warsan, er ikke mye å skryte av. Ingen jeg kjenner hadde noen gang lagt seg opp i hvem jeg legger meg oppå», sier vennene og jeg kjenner, men har vanskelig for å formulere, at deres tolkning av de faktiske forhold er urettferdig.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, mine venner gjør det samme, men i motsetning til dem skal det bare urettferdige tolkninger til før jeg husker. Før jeg husker alle gangene familien var i ferd med å gå i oppløsning. I det indiske havet, i en liten fiskebåt, på flukt. Papirløse og ubeskyttede i Nairobis mørkeste og mest voldelige strøk. Alene i Moskva omringet av et samfunn i fritt fall. Eller som en ensom mottager av dødsbudskap, fra fjerne og nære slektninger, i Telemark, langt unna alt som engang var kjent.

Jeg står på skuldre som engang bar meg over grenser. Skuldre som tilhører mennesker som vasket mine klær i fontener og som to ti år siden snublet i nordnorsk vintermørke, etter et mildt ansikt, for å be om vern og varme.

Jeg kan ikke hengi meg til den skandinaviske individualismen. Min samvittighet tillater ikke det. Jeg krangler med skuldrene som utgjør mitt gulv – om retning, om livsvalg og om moral. Men jeg kan ikke trampe på dem. Tramper jeg, mister jeg grunnlaget mitt. Vi går i oppløsning.

Jeg glemmer ofte at jeg har en ekstraordinær familiebakgrunn, men jeg ringer hjem, jeg møter familien med ydmykhet, jeg ofrer min komfort for deres skyld, jeg betaler tilbake det ubetalelige.  Og dét har ingenting med somalisk kultur å gjøre.

Que sera, sera, kheir insjallah.

Jeg sitter, drikker Lady Earl Grey og lytter til en spilleliste sendt til meg fra min uforlignelige venn, Martin. Ett år siden i kveld skrev jeg:

Jeg har funnet ut at jeg bare har et liv og må få maksimalt utbytte av dette ene livet. Gleder meg sånn til det nye året, for å ta fatt i alt det jeg må få gjort. Jeg skal prøve å huske og puste.

I 2013 gjorde jeg akkurat det. Jeg har studert mye rart, lest mye rart, snakket med rarefine mennesker, blitt kjent og bedre kjent med nye og gamle venner, jeg har fått muligheten til å stille opp med smågodt for å trøste venner med kjærlighetssorg, jeg har selv blitt trøstet, jeg har gitt og fått klemmer, jeg har tråkket i salaten, jeg har vært dramatisk på mitt sedvanlige vis, jeg har ledd, jeg har ledd veldig mye, jeg har vært høylytt med venner, jeg har blitt betatt, jeg har blitt mindre betatt, jeg har skrevet, jeg har fått helt utrolige muligheter og tilbud, jeg har tjent penger, jeg har reist, jeg har opplevd verden,  jeg har konfrontert ting jeg synes er kjipt, jeg har vært en venn, jeg har vært en tante, jeg har vært en søster, jeg har vært en datter, jeg har prøvd å fylle rollene mine godt, jeg har feilet, jeg har blitt tilgitt, jeg har følt meg dritfeit, jeg har følt meg dritheit, jeg har fått nye briller, jeg har fått bedre selvtillit, jeg har lært meg selv å kjenne, jeg har fått en anelse om hva slags menneske jeg helst vil være, jeg har blitt såret, jeg har blitt sint, jeg har prøvd å ikke virke sint, jeg har prøvd å ikke såre, jeg har begynt på jujutsu, jeg har blitt tøffere, jeg har blitt ærligere med meg selv, jeg har tvitret uforholdsmessig mye, jeg har stikket nesen frem, jeg har møtt motbør, jeg har blitt overveldet av positive tilbakemeldinger –

– og jeg har tenkt, hele veien, que sera, sera, kheir insjallah.

 

Scribo, scribis, scribit, scribimus,scribitis et scribunt

Jeg liker å blogge. Jeg liker at jeg ikke trenger å ta stilling til ortografi og grammatikk, at jeg ikke trenger å konsentrere meg om koherens og relevans. Jeg liker de manglende forventningene til meg, det jeg skriver skal ikke publiseres noen sted, det skal ikke fremmes som mitt verk. Nei, tekstproduksjonen skal bare sveve der ute, og kanskje noen finner mening i den, kanskje noen liker den, kanskje den flyter ubemerket forbi og kanskje den faktisk påvirker. Uansett spiller det ingen rolle. Bloggskriving er forløsning. Etter forløsningen kan teksten væresågod og leve sitt eget liv. I kommentarfeltet, i delingen, i diskusjonene etter – jeg gir teksten fra meg. Men tekster som skal publiseres, jeg vet ikke, jeg har et annet forhold til dem. Et mer anstrengt forhold. Jeg forsøker forgjeves å leve opp til en standard som oppdragsgiver ikke har satt, jeg arbeider med selvpålagte, strenge krav. Urimelig krav. Og jeg blir frustrert fordi jeg ikke får den første setningen til å klaffe. Ikke får den riktige alliterasjonen. Ikke får den snedige vinkelen. Ikke får ordene til å marsjere i takt. Ikke får disposisjonen til å stemme. Ikke får idéene på papiret. Istedet for å skrive stirrer jeg enten ute i lufta, eller på en hvit skjerm med en blinkende vertikal strek.

Jeg har prokrastinert med twitter det siste året. Litt fordi jeg har påtatt meg skriveoppdrag som jeg har slitt med å få på papiret. Litt fordi 140 tegn er mindre avskrekkende enn avsnittsbygging. Men en gang leste jeg at den beste måten å vinne over skrivesperren på er ved å skrive. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men forfatteren mente at det å skrive utenfor det du intenderte å skrive om, ville gjøre det lettere å skrive det som faktisk var intensjonen å skrive. Intensjonen min er å skrive et essay. Planen min var å levere den forrige uke. Jeg har alt som skal inn i essayet klart for meg i hodet. Men jeg ser ikke broen fra hjernen min til tastaturet. Derfor skriver jeg noe helt irrelevant. Om min pussige skriveprosess. Kanskje er skrivingen en muskel som må varmes opp før arbeid. Slik som idrettsutøveren varmer opp med øvelser som ikke akkurat er å løpe 200 meter? Eller, slik som mezzo-sopranoen som varmer opp strupen med intetsigende lydsammensetninger?

Kanskje må man bare skrive for å kunne skrive?

Banaliteten min kjenner ingen grenser når klokken er ti på tre – om morgenen.

I morgen, senere i dag, ferdigstiller jeg notatene mine om Aristoteles og Platon. Og jobber videre med Hobbes. Senere i dag ferdigstiller jeg essayet en skikkelig kul dame mente at jeg passet til å skrive. Senere gjør jeg arabisk. Senere ser jeg om jeg har tid til å lese litt metode. Dessuten må jeg rydde. Men først skal jeg sove i tre timer. Så skal jeg ha på meg en fin hijab. Deretter drikke god kaffe. Jeg har en lei tendens til å tenke for mye på hva jeg må gjøre, for så å ikke rekke og gjøre alt jeg tenkte jeg måtte  gjøre. Fang tjueto, så absolutt.

 

 

Øyeblikk som beriker livet I

«Du må elske damen din høyt, for jeg hadde aldri flyttet fra Kuba,» fortalte jeg min kubanske kollega i dag. Vi hadde mistet bussen og tok følge til Holmlia stasjon. Han hadde introdusert meg for Irakere, og jeg hadde vist ham Fela Kuti på Spotify. Kuti bergtok ham. Han danset på vei til bussholdeplassen, og jeg lo.

«Jeg elsker henne høyt,» sa han, med et tonefall som ikke avslørte at han hadde bodd her i tre år. «Men enda hender det at jeg stanser, ser meg rundt og tenker: What the hell, man, there is ice under your feet!»

Jeg gleder meg stort til det nye året. Vi sees! (Eller leses!)

2012 har vært et fantastisk år. Det har vært mange oppturer og nedturer, men jeg har lært vanvittig mye om meg selv – både på vei ned og på vei opp. Og jeg har møtt mange nydelige mennesker – i begge retninger. Det viktigste jeg har lært delte jeg med en kompis, på Stockfleths, søndag formiddag:

Jeg har funnet ut at jeg bare har et liv og må få maksimalt utbytte av dette ene livet. Gleder meg sånn til det nye året, for å ta fatt i alt det jeg må få gjort. Jeg skal prøve å huske og puste.

 

 

Irritasjonsmomenter i lesesalen

Illustrasjon fra Andrea Joseph

Etter utfordring fra unge hr. Nielsen. Skulle opprinnelig skrive om tabu, men da tenkte jeg bare på pølsebu og min dårlige humor, derfor handler dette om irritasjonsmomenter.

1. Knasking

Enhver som studerer, har studert eller har hallusinert, i ganjarusen, om å studere vet at knasking i en lesesal er fy. Studenter siterer Fukåå og Hobleboblebekk for illustrere hvor forferdelig knasking i en lesesal er. De mest oppgitte proklamerer et og annet sitat fra han fyren som mente at Gud døde, Nitsje, for å virkelig poengtere at det går nedunder med akademia når medstudenter ikke er istand til å respektere lesesalens svette etikette.

Samtidig er vi alle knaskere. Knasking er som sniking på tunnelbanen. Det er galt og når noen blir fersket hever vi oss hundre meter over dem og ser hovmodig ned, men vi er alle skyldige – på et eller annet tidspunkt. Vi knasker på gulerøtter, knekkebrød, tørr SiO-salat og premature pepperkaker. De beste blant oss knasker diskret. Biter først forsiktig ned, også varsomt igjennom, før de ruger på det som knaskes skal. Når maten har trukket til seg nok spytt, og blitt en myk og ugjenkjennelig masse, begynner vi å tygge så lydløst som overhodet mulig.

De beste blant oss, altså. Idiotene bryr seg ikke. Knask – knask – knask.

2. Vibrerende mobil 

 For deg som ikke er bevandret i den bærebare telefonens verden, en mobiltelefon har tre profiler: Lyd, vibrasjon og stille. Lyd er selvforklarende, når noen ringer deg eller sender en melding synger eller piper mobilen. Stille er også en deskriptiv funksjon, det betyr at mobilen din holder kjeft, og du får ørten anrop og et dusin meldinger, hvis du da ikke følger med. Er du en ganske kjedelig person (-meg, for eksempel) som bor hjemme (- ta meg for eksempel), kommer alle anropene og meldingene fra en og samme person: Moren din.

Vibrerende derimot er en fascinerende profil. Poenget med mobilvibrasjon er at du skal merke at mora di (i mitt tilfelle, altså) ringer eller sender melding, uten at alle andre merker det. Men her har mobilprodusentene glemt en viktig faktor.

Vibrasjonsfunksjonen er tiltenkt en mobil som er godt plassert i lommen. Når en slik mobil vibrerer, dirrer låret ditt og du tenker i et kvart sekund at han sinnsykt kjekke fyren endelig skal invitere deg ut på en dejt, før du må innrømme at det antakeligvis bare er moren din som ber deg kjøpe en halvliter melk. Vibrasjonsfunksjonen er ikke tiltenkt en mobil som, slik tilfelle er med mange studenter på lesesalen, plasseres på en skrivebenk av gammel eik (- eller bjørk, er ikke helt trygg på tresorter). For når en mobil, plassert på en skrivebenk av gammel eik (- eller bjørk) vibrerer, forplanter vibrasjonen seg gjennom hele benken og den lille lyden, som i utgangspunktet var ment skulle lyde kvalt i lommen, virker kolossal i den urstille lesesalen.

Sett den hersens mobilen på stille.

3. Hipsterkidz med Macbook

Fyren har på seg trange jeans og briller fra Den Store Depresjonen. Han har svensk hårfrisyre, og den vintage skinnvesken alle studenter går med. Fyren slår seg ned ved siden av deg, eller vis-à-vis deg, fyren har på seg en rutete tømmerhuggerskjorte som ikke hører hjemme på Universitetsbiblioteket, fyren lukter av Hugo Boss og regn, fyren tar av seg jakken, fyren setter seg ned. Fyren drar frem et PC-trekk med noe hardt inni, fyren åpner den, fyren løfter fram en sølvfarget bærebar datamaskin. Jeg ser det uunngåelig eplet. Eplet jeg ikke har råd til å kjøpe. Fyren bretter opp den bærebare datamaskinen med eplet. Eplet synger. Vi har skjønt det, du er hipster. Guess what? Jeg er retro. Resirkulert papir og Nille-blyant, biaatch.

4. Kjærestepar

Du ser dem overalt. De ser voksne ut på SV, vintage på HF, sporty på domus medica, som tatt ut av The Big Bang Theory på Matnat og på UV har jeg bare sett jenter. Tolererer dem stort sett, men på lesesalen irriterer de meg grenseløst. Nei, det er ikke OK at du masserer skuldrene hennes når hun blir stiv eller at du stryker henne på ryggen når hun sukker tungt. Og det er ihvertfall ikke greit at du henter kaffe til henne.

Jeg? Bitter? Bitter eksisterer ikke i mitt vokabular.

5. Studenter som tvitrer, i lesesalen, om det å studere.

Au.

Sånn sykt dypt og sykt personlig lizm, snufs, hikst, skål!

Over helgen var jeg på tur med gode folk. Virkelig. Det er sjeldent så mange fine og oppegående mennesker samles på en hytte for sosialt samvær og konstruktiv diskusjon. Jeg trivdes. Jeg gjorde virkelig det. Selv om jeg lider av mild sosial angst, generelt ikke vet hva jeg skal si til fremmede mennesker, er helt ute av istand til å komme inn i en samtale og delta glatt og lett med morsomme og friske innspill. Men det gikk helt greit.

Altså, det gikk ikke helt greit. Hadde en knekke-sammen-hva-i-huleste-gjør-jeg-her-nå-vil-jeg-hjem-episode natt til søndag. Hvorpå jeg, som ikke hadde særlig lyst til å vekke venner i Oslo, tok til twitter for en riktig fin sytetirade, som du kan se tilbake på ved å se på min tvitring fra 15.oktober.

Nå virker det som om jeg ga inntrykk av at det var alkoholen som fikk meg til å renne over, men det var ikke det. Jeg bryr meg generelt ikke om alkohol. En god muslimsk venninne mener at jeg har et overtolerant forhold til alkohol, og det kan godt stemme. Noen ganger er visse mennesker langt hyggeligere beruset, mer avslappet og bedre istand til å snakke fritt. Det er trist at det er sånn, det trist at noen har en kultur der de først kan være sosialt fri med en alkoholpromille i blodet. Uansett, har du fulgt med på bloggen vet du at jeg er istand til å prate om det meste, kjenner du meg i virkeligheten vet du at det er ytterst få grenser for hva jeg kan diskutere. Jeg kan seriøst diskutere alt. Forholdet mellom seksualmoral og bruk av egg i matlaging? Shoot.

Det er kanskje min somaliske bakgrunn, eller kanskje min familiebakgrunn, som gjør at jeg heller ikke er sjenert for å snakke om bestemte temaer. Noen venner reagerte da jeg for  en stund siden blogget om omskårede kvinners orgasmer – jeg bryr meg ikke om tabu. Er temaet og problemstillingen fascinerende, er jeg villig til å diskutere det saklig (- og tidvis usaklig). Men har du fulgt med på tvitringen min har du fått med deg en ting, det er et tema jeg ikke diskuterer fritt – og ihvertfall ikke i selskap med rus – nemlig hijaben min.

Det er det en veldig god grunn til: Jeg har et dypt og åndelig forhold til hijaben min, hvis jeg skal forklare hvorfor jeg bruker hijab kan jeg ikke gjøre det halvveis. Jeg må forklare det ordentlig. Jeg må prøve å få deg – som lytter til meg – til å se mitt religiøse utseende i sammenheng med min religiøse tro. Det tar tid. Jeg gjør det fint over en kopp kaffe eller te. Vi kan utveksle mail og jeg kan forsøke å forklare, og jeg kan møte deg til middag og vi kan diskutere. Min hijab diskuterer jeg ikke:

1. På en bråkete fest

2. I en debatt om muslimer

3. I en diskusjon der jeg er underlagt tidsbegrensning.

Jeg må være viss på at jeg ordlegger meg på den måten jeg vil for å forklare noe som er ekstremt viktig for meg. De to siste punktene faller på sin urimelighet. I en debatt om muslimers rett til A eller B, har det åndelig aspektet ikke en betydning (- i mine øyne). I en diskusjon, eller en setting, der jeg må begrense meg får jeg ikke tid til å utbrodere (eks: dersom spørsmålet stilles gjennom «tre på gata»).

Men jeg diskuterer heller aldri hijaben min på fest. Det er ikke riktig kontekst, og er du beruset er ikke du helt istand til å følge med på det jeg sier eller reflektere noe særlig over det. Lørdagkveld bikket det over for meg når jeg ble spurt om håret mitt er skittent og om det er derfor jeg dekker det til. Det vil si, det bikket over for meg når jeg – selv etter å uttalige ganger forsøkt å bytte tema – likevel ble konfrontert med spørsmålet om hvorvidt håret mitt er skittent. Dirty lizm. Da gadd jeg ikke å svare noe mer enn «nei». Jeg følte meg skikkelig utafor. Som om det eneste som kan diskuteres ved meg er hijaben min. Jeg følte jeg var i en scene i den store innvandrerromanen. Jeg hadde følt meg superdupernorsk hele turen, og plutselig var jeg den eksotiske innvandreren igjen. Med det skitne håret.

Det såret noe enormt at diskusjonen om hvorvidt håret mitt var skittent ble innledet av en kompis som jeg utallige ganger har diskutert dette om å føle seg utenfor med. Han visste godt at jeg ikke likte å diskutere meg selv på en usaklig måte, og greit, han var kanskje ikke helt på topp akkurat da, men det hjalp pent lite. Jeg følte meg ekstremt malplassert og fanget. Og da ble jeg nedtrykt. Jeg forventet liksom mer av han, han skulle redde meg fra slike situasjoner, ikke kaste meg hodet først inn i dem. Jeg kunne bare nikke stumt når diskusjonen om hijaben min rullet videre. Ristet lett på hodet ved spørsmål om hvorvidt det er «såååånnatte, sånn ek-hikst-stremt skoldende varmt lizzom, snufs?» og nikket når jeg ble spurt om hvorvidt «detta bare er for musskjlimer?» . Og tilslutt orket jeg ikke mer og gikk ut for å få meg luft.

Var jeg urettferdig? Sikkert. Tildelte jeg min kompis’ spørsmål en negativ intensjon han ikke hadde tiltenkt den? Absolutt. Men jeg var altså lei meg. Kan ikke folk slutte å snakke om hijab, og heller snakke om Bon’vik og pol’tikk?

Joda. Det kan de og det kunne de. Kompis nummer to kom ut, oppmuntret meg kolossalt og dro meg inn for å lage stemning. Og da jeg, da natta gikk mot morgen, på vei til senga, endelig fortalte kompis nummer én at det han begynte på var skikkelig teit, kunne han meddele at han skjønte det etterhvert og at han var skikkelig lei for det. Møter jeg ham iløpet av morgendagen skal jeg huske på å fortelle ham at jeg kan være ekstremt melodramatisk.

For det er jeg.

Melodramatisk, altså.

Men noen ganger blir man litt lei, og da kan man ikke noe for det.

Sånn serr lizm, i tilfelle noen av hyttevennene mine dulter innom bloggen, turen var dritbra.   Glad jeg ble godt kjent med dere.

Tunnelbanerasisten

Jeg er en t-banerasist. En selverklært tunnelbanerasist. Går jeg inn i en vogn og kan velge å sitte ved siden av en etnisk nordmann og en sånn nordmann man betegner som flerkulturell, velger jeg selvfølgelig den førstnevnte. Jeg foretrekker å sitte med hvite mennesker. Det har ikke noe med at jeg prøver å unngå alle disse grønnsaksposene innvandrerdamene kommer drassende med, selv om det nok er en medvirkende faktor, nei, jeg prøver å unngå tunnelbaneghettofisering. Dere har alle sett det. Når alle de brune sitter sammen i en gruppe og prater uforståelig sammen. Når de grønne og hvite grønnsaksposene, fylt med okra og couscous, inntar rommet mellom to sittegrupper og gjør at du på vei ut selvsagt snubler, mister telefonen og mens du krabber rødmende rundt og lover deg selv å kjøpe det dumme støtsikre plastrekket til mobilen, ikke rekker å gå av på riktig holdeplass.

Nei, hvite mennesker er mer samlet og, selv om det er gøy å sniktitte i de grønne eksotiske plastposene, vil jeg ikke bidra til å fremme bildet av østkanten som innvandrerabad. Så jeg setter meg pliktoppfyllende og utilitaristisk ved siden av snertne damer med Steen og Strøm-poser. Jeg vil ikke kalle dem poser engang. Små gaver til seg selv.

Problemet er at jeg alltid greier å fremstå høyst uintegrert i selskap med velkledde damer på 50. For mine somaliske venner bestemmer seg for å ringe i slike situasjoner. Om ikke hijab og brun hud var distanseskapende skal jeg love deg at det å skravle raskt og noe høyt på somalisk, vekselsvis på norsk, med utbrudd av «hvaaaa» og «Oh no, she didn’t» vil omvende den beste blant oss til Fremskrittspartiet.

Jeg er en mislykket rasist.

Neste gang tar jeg med meg Peer Gynt, mariusgenser og slår av mobilen.

Humbug, hambug, hamburg..er, mm, lunsj

Foto: 7-how-7

Jeg har få fornuftige tanker i hodet akkurat nå. Det som opptar meg mest er hvor langt jeg ligger etter, hvor uforberedt jeg er på morgendagens kollokvie og hvor fine de nye tusjene mine er. Verden er så mye bedre med fine tusjer.

I hodet synger Oum Kalthoum. Hun har sunget i hodet mitt den siste uken. Jeg har skrevet på et innlegg til en avis og jeg skal besøke Cappelen Damm på torsdag.  Denne måneden får jeg både navnet mitt og pseudonymet mitt på trykk. Hvem er hvem? Det får den oppegående leser selv finne ut av.

Antigen presenterende celler, dere, er hysterisk morsomme. Særlig når du har lest den samme siden fem ganger, og du den femte gangen forstår at hele poenget egentlig kan summeres opp i en setning. Antigen presenterende celler presenterer antigener for antigenreseptorer på B-og T-celler. Men hva er FDC, da? Æsj. Ugh. Ut. Jeg vil ut i sola.

Jeg overbeviser meg selv om at studentene rundt meg tuller. Hun som har rettet på skjerfet fem ganger. Han som har vært på do oftere enn det urinblæra er istand til å tømmes. Hun som intenst stirrer på dataskjermen.  Når ble VG så interessant da?

Slemt? Jøpp. Sa jeg at jeg vil ut? Det vil jeg. Kan jeg det? Nei. Jeg er dronningen av prokrastinering, og nå henger jeg etter. Hva må gjøres da? Lese til hjernen blør. Er livet teit? Ja. Kommer dette innlegget til å bli slettet når Somalieren slutter å være så hysterisk? Antakeligvis.

«shady as a lady in a mustache»

Jeg har en bart. Det er ikke noe jeg er stolt over, det er bare et ubestridelig faktum. Jeg har en bart. Det er like kaldt og brutalt som bomben over Hiroshima. Jenter skal ikke ha bart, skjønner du. Jenter med aspirasjoner om å se attraktive ut, skal ikke ha bart. Bart er stygt. Jeg likviderer min bart. Min kjære, myke bart skal vekk. My weapon of choice? Veet ansiktsvoks.

Jeg varmer voksstripene mellom mine klamme hender. Jeg klipper omhyggelig stripene til passe store størrelser, så drar jeg lagene fra hverandre. Man føler seg kriminell akkurat da. Jeg er en tyv som sitter og pusser brekkjernet. Deretter klistrer jeg de ekle, rosa stripene på overleppen og – drar.

Det. Gjør. Vondt.

Noen ganger glemmer jeg å fjerne, og barten vokser freidig langs overleppen. Synlig kun for meg og enhver som bestemmer seg for å nistirre på overleppen min, fra tre centimeters avstand, i mer enn tre sekunder. Det føles likevel som om hele verden er vitne til den obskøne hårveksten som danser provoserende i vinden. Det er som om mannen i kassen ser alle de 53 korte hårstråene som er der.

En etnisk norsk venninne ble gledelig overrasket da jeg sukket over min udugelige bart.

«Så bra at du nevner det -» sa hun «- for jeg har et par ustyrlige hårstrå som oppfører seg som israelske bosettere. Bygge, bygge, bygge, uten å skjenke en tanke til hvor de bygger.  Midt på kinnet mitt er ikke israelsk jord!»