Ingen grunn til å følge denne bloggen hvis du venter deg sammenhengende resonnementer om mennesket, samfunnet og det overmenneskelige

Jeg har sluttet å skrive. Det innså jeg for to timer siden. Det vil si, jeg skriver en fast spalte i Klassekampen og jeg har hatt et par tekster på trykk i Dagbladet sålangt i år. Jeg har takket ja til oppdrag fra både Manifest og Minerva, og akkurat nå jobber jeg med en tekst om moskéer for nyopprettede Minareten – samtidig som jeg forbereder samtalen jeg skal lede på Litteraturhuset på lørdag om kjønn og etnisitet i Skandinavia.

Men altså, jeg har sluttet å skrive spontant. Jeg har sluttet å fange tankene mine og forvandle dem øyeblikkelig til skrift. Istedet setter jeg opp disposisjoner og gjør research. Jeg kvier meg for å sette ordene sammen til lange resonnementer i frykt for å virke eksepsjonelt uoriginal. Jeg har en lei tendens til å skrive eksepsjonelt uoriginalt. Så stryker jeg og stryker og stryker igjen innledninger, avslutninger, andrepoenger, førstepoenger, tredjepoenger. Jeg skrev om niqab i Dagbladet og en arg kritiker skrev at jeg skrev svulstig svada. Han traff faktisk en liten nerve. Noen ganger skriver jeg pretensiøst. Jeg pretenderer å være en masterstudent ved et humanistisk fakultet. Jeg er jo ikke det. Langtifra. Jeg har ikke engang lest gresk.

Uansett, konklusjonen jeg vil at du og mitt fremtidige jeg skal dedusere fra det forrige avsnittet er at skrivingen har blitt et omstendelig arbeid i mitt liv. Men skriving skal være et omstendelig arbeid, det står det i cirka alle artikler jeg har lest om skriving. Senest denne uken kunne Arne Berggren avsløre at de fleste forfattere hater å skrive. Så sannelig. Skriving er litt som å pille på en sårskorpe: Fælt, men unødvendig nødvendig.

Siden skrivingen har blitt et omstendelig arbeid bruker jeg lang tid per tekst og jeg prokrastinerer til det evinnelige. Men så går jeg rundt da og savner det jeg hater å gjøre. Jeg får meg likevel ikke til å skrive for hvem skriver fjas når oppdrag og prosjekter står på vent?

Men jeg har forstått at den beste behandlingen for aversjon mot scriptura er ganske enkelt å skrive. Jeg må skrive for når jeg ikke hater å skrive så liker jeg faktisk å skrive og når jeg skriver gledelig blir jeg motivert til å fullføre skriveprosjekter som jeg i utgangspunktet ikke så lyst på. Jeg var forresten akkurat her for halvannet år siden, husker du det? 

Jeg har begynt å lese Virginia Woolf og har funnet ut at det kanskje har noe for seg å adoptere hennes syn på journalføring:

I got out this diary and read, as one always does read one’s own writing, with a kind of guilty intensity. I confess that the rough and random style of it, often so ungrammatical, and crying for a word altered, afflicted me somewhat (…) But what is more to the point is my belief that the habit of writing thus for my own eye only is good practice. It loosens the ligaments. Never mind the misses and the stumbles (…) What sort of diary should I like mine to be? Something loose knit and yet not slovenly, so elastic that it will embrace anything, solemn, slight or beautiful that comes into my mind. I should like it to resemble some deep old desk, or capacious hold-all, in which one flings a mass of odds and ends without looking them through. I should like to come back, after a year or two, and find that the collection had sorted itself and refined itself and coalesced, as such deposits so mysteriously do, into a mould, transparent enough to reflect the light of our life, and yet steady, tranquil compounds with the aloofness of a work of art.

Var ikke det nydelig skrevet?

Siden jeg er så heldig at jeg har fått tilgang til plattformer der mine lange diskusjoner om ulike temaer blir publisert, er det kanskje på tide å revertere denne siden til en web log i woolfiansk tradisjon. Forskjellen mellom meg og Woolf – forutenom at hun var betydelige klokere, mer belest og mer artikulert enn meg – er samtiden. Jeg tilhører en generasjon som søker bekreftelse, anerkjennelse og heiarop om hvor feiltastisk jeg er på sosiale medier. Jeg tilhører en generasjon som er avhengig av å iscenesette seg og ta plass på hvert sitt digitale podium. Og derfor vil jeg aldri greie å føre en hemmelig dagbok. Jeg ånder for et publikum. Derfor blir min dagbok en offentlig blogg.

(Den egentlige grunnen til at jeg ikke stenger denne bloggen ,og heller driver en lukket og personlig journal,  er fordi jeg verdsetter interaksjon og alle kloke, velfunderte kommentarer som utfordrer meg og diskuterer mot mitt standpunkt. Det må dere aldri slutte med.)

Så spørs det da, om aktiviteten på denne bloggen vil øke etter denne rebrandingen?