Scribo, scribis, scribit, scribimus,scribitis et scribunt

Jeg liker å blogge. Jeg liker at jeg ikke trenger å ta stilling til ortografi og grammatikk, at jeg ikke trenger å konsentrere meg om koherens og relevans. Jeg liker de manglende forventningene til meg, det jeg skriver skal ikke publiseres noen sted, det skal ikke fremmes som mitt verk. Nei, tekstproduksjonen skal bare sveve der ute, og kanskje noen finner mening i den, kanskje noen liker den, kanskje den flyter ubemerket forbi og kanskje den faktisk påvirker. Uansett spiller det ingen rolle. Bloggskriving er forløsning. Etter forløsningen kan teksten væresågod og leve sitt eget liv. I kommentarfeltet, i delingen, i diskusjonene etter – jeg gir teksten fra meg. Men tekster som skal publiseres, jeg vet ikke, jeg har et annet forhold til dem. Et mer anstrengt forhold. Jeg forsøker forgjeves å leve opp til en standard som oppdragsgiver ikke har satt, jeg arbeider med selvpålagte, strenge krav. Urimelig krav. Og jeg blir frustrert fordi jeg ikke får den første setningen til å klaffe. Ikke får den riktige alliterasjonen. Ikke får den snedige vinkelen. Ikke får ordene til å marsjere i takt. Ikke får disposisjonen til å stemme. Ikke får idéene på papiret. Istedet for å skrive stirrer jeg enten ute i lufta, eller på en hvit skjerm med en blinkende vertikal strek.

Jeg har prokrastinert med twitter det siste året. Litt fordi jeg har påtatt meg skriveoppdrag som jeg har slitt med å få på papiret. Litt fordi 140 tegn er mindre avskrekkende enn avsnittsbygging. Men en gang leste jeg at den beste måten å vinne over skrivesperren på er ved å skrive. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men forfatteren mente at det å skrive utenfor det du intenderte å skrive om, ville gjøre det lettere å skrive det som faktisk var intensjonen å skrive. Intensjonen min er å skrive et essay. Planen min var å levere den forrige uke. Jeg har alt som skal inn i essayet klart for meg i hodet. Men jeg ser ikke broen fra hjernen min til tastaturet. Derfor skriver jeg noe helt irrelevant. Om min pussige skriveprosess. Kanskje er skrivingen en muskel som må varmes opp før arbeid. Slik som idrettsutøveren varmer opp med øvelser som ikke akkurat er å løpe 200 meter? Eller, slik som mezzo-sopranoen som varmer opp strupen med intetsigende lydsammensetninger?

Kanskje må man bare skrive for å kunne skrive?

Banaliteten min kjenner ingen grenser når klokken er ti på tre – om morgenen.

I morgen, senere i dag, ferdigstiller jeg notatene mine om Aristoteles og Platon. Og jobber videre med Hobbes. Senere i dag ferdigstiller jeg essayet en skikkelig kul dame mente at jeg passet til å skrive. Senere gjør jeg arabisk. Senere ser jeg om jeg har tid til å lese litt metode. Dessuten må jeg rydde. Men først skal jeg sove i tre timer. Så skal jeg ha på meg en fin hijab. Deretter drikke god kaffe. Jeg har en lei tendens til å tenke for mye på hva jeg må gjøre, for så å ikke rekke og gjøre alt jeg tenkte jeg måtte  gjøre. Fang tjueto, så absolutt.