«Allah indeed he is Your all-encompassing secret that leads through You to You.»

Jeg er en med sufitendenser. Hvilket vil si; Jeg er ingen sufi, til det kreves år med studier og tilbedelse. Jeg har heller ingen murid, eller student av en sufi, det er en stor forpliktelse og krever at man legger om livet sitt. Jeg er ikke klar, rett og slett. Men jeg elsker sufismen. Med sufisme mener jeg ikke det (kanskje?) ikke-muslimer forbinder med islamsk spiritualitet. Virvlende dervisjer som går på baren og drikker seg fulle, etter at de har holdt oppvisning for turister. Tassawwuf (sufisme) er en av de eldste disiplinene i Islam, og der lovskolene vier seg til å utforske, og forklare, sharia’en, handler sufisme om åndelig vekst.

Sufisme handler om å elske Allah, og la seg selv bli elsket av Allah, og gjennom denne guddommelig kjærligheten heve seg over verden og alt stygt vi forbinder med den; misunnelse, grådighet, uvitenhet, fråtsing, arroganse og hovmod.

Abd as-Salam ibn Mashish al-Alam var en marrokansk sufimester, som levde i det tolvte århundret. Han var den spirituelle veilederen til mannen som senere grunnla en av de største sufiretningene (tariqa) innenfor Islam, Shadiliyya. Den fineste arven etter han er hyllesten til profeten Muhammad (fvmh). Den er fryktelig lang å lese (noe kortere å høre på), men den er veldig vakker.

O Allah shower Your blessings upon him from whom burst open the secrets,

from whom stream forth the lights,

and in whom rise up the realities,

and upon whom descended the sciences of Adam,

by which all creatures are made powerless,

and blessings upon him before whom all understanding is diminished.

 

None of us totally comprehend him, whether in the past or the future.

 

The gardens of the spiritual kingdom blossom ornately with the resplendence of his beauty,

and the reservoirs of the World of Dominion overflow with the outpouring of his light.

 

There is nothing that is not connected to him,

because if there were no intercessor, everything to be interceded for would vanish, as it is said.

 

So bless him with a prayer that is worthy of You, from You, as befits his stature.

 

Allah indeed he is Your all-encompassing secret that leads through You to You.

 

And he is Your Supreme Veil raised before You, between Your Hands.

 

O Allah include me among his descendants and confirm me through his account.

 

And let me know him with a deep knowledge that keeps me safe from the wells of ignorance,

so that I might drink to fullness from the wells of excellence.

 

Carry me on his path to Your Presence,

encompassed by Your Victory,

and strike through me at the false so that I may destroy it.

 

Plunge me into the seas of Oneness.

 

And pull me out of the morass of metaphorical Unity.

 

And drown me in the Essence of the Ocean of Unicity.

 

Until I neither see, nor hear, nor find, nor sense, except through It.

 

O Allah make the Supreme Veil the life of my spirit.

And his soul the secret of my reality;

And his reality the conflux of my worlds;

Through the realization of the First Truth.

 

O First!

O Last!

O Manifest!

O Most Hidden! Hear my call as You heard the call of your servant Zachary.

 

And grant me victory through You, for You.

And support me through You, for You.

And join me to You.

And come between myself and anything other than You—

Allah !

Allah !

Allah !

 

Oslo City, 12.feb

«Er han homofil?»

«Nei.»

«Er han?»

«Nei.»

«Han må være homofil!»

«Nei, herlighet, kan vi væresåsnill å bare handle ferdig?»

«Jada»

Et øyeblikk senere:

«Er han homofil?»

«Han står og kysser kjæresten sin!»

«Er det en jente?»

«Tante!

Blått blod

Det norske kongehuset er folkelig. Det er noe jeg aldri har satt pris på. Hva skal vi med en kongefamilie, hvis de kjører t-banen som alle oss andre og danser tango med transvestitter? Nei, kongefamilien skal være noble. De skal fremstå noble. Hva som gjøres bak slottets fire vegger har jeg ingenting med, men blant folk skal en kongefamilie sitere fra Odysseen, dandere språket med latinske termer, drikke port etter middagen og lese filosofi ved et skikkelig, gammelt europeisk universitet.

Medlemmer av en kongefamilie skal ikke kommunisere med engler, la seg avbilde iført trøtte klær eller vanke med folk som Per Heimly.

Men jeg er glad i dem. Jeg er virkelig glad i dem. Det er en del av det å være norsk, å være glad i en hypofolkelig kongefamilie.

Forutinntatte flerkulturelle nordmenn

I dag leste jeg Arbeiderpartiets integreringspolitiske dokument. Dét etter å ha lest Shazia Sarwars kommentar i Dagsavisens debattportal, sett Debatten på NRK og diskutert med ulike mennesker. Siden jeg er en såkalt flerkulturell nordmann, med over middels interesse for integreringspolitikk, har jeg lyst til å kommentere dette.

Jeg er absolutt enig med majoriteten av forslagene i dokumentet. Jeg må finskjemme dokumentet for å finne språklige nyanser jeg kan si meg uenig i (joda, jeg er uenig noen steder), men det helhetlige inntrykket mitt er at dette er bra. Det som er skrevet er bra. Ja, det mangler mye; det mangler krav til norske arbeidsplasser, det mangler krav til boligmarkedet, det mangler krav til holdninger i det byråkratiske Norge, det mangler løsninger på flere asylpolitiske problemer deriblant ureturnerbare asylsøkere, men – og dette er et  stort men – det utvalget har kommet til er skikkelig bra.

Og så langt har jeg ikke hørt en ikke-etnisk nordmann, i den norske offentligheten, innrømme dette. I stedet diskuterer man hvorvidt forslagene er diskriminerende, assimilerende, urettferdige, brudd mot menneskerettighetene, stemmefiskende, popularistiske og repeterte klisjéer.

Debatten omkring utvalget og bestemte forslag har ført til at man ikke ser på alle de andre forslagene som virkelig  gavner. Vi må behandles som en annerledes gruppe, vi i betydning innvandrere, fordi vi er en annerledes gruppe. En gruppe med annerledes problemer og utfordringer. Veldig særegent for innvandrergrupper er at problemene ofte er knyttet sammen. At vi har  problemer er ikke et problem, men jo raskere vi innser at problemene våre må takles på en annen måte og at vi har behov for spesifikke løsninger, vel, dess raskere tilpasser vi oss og forstår det norske samfunnet.

Kjære Arbeiderparti, det spiller ingen  rolle om det dere sier har blitt sagt før. Det som spiller noe rolle er at dette er en god start. Så får vi håpe at dette bærer frukter. Men som ei såkalt flerkulturell, som har arbeidet med barn fra familier som har bodd i Norge i mindre enn ti år, sier jeg bare: bedre sent enn aldri!

Løver i Mudug

«Jeg var sint,» sa hun.

Hun sippet på teen jeg hadde satt foran henne. Rikelig med sukker, pulvermelk, kardemomme, kanel, ingefær og et snev av nellik. Hun godkjente teen med et lite nikk.

«Jeg var sint og gravid,» fortsatte hun – «og sinte gravide somaliske kvinner er verst.»

Hun så på meg. Den ettermiddagen var jeg sikker på at hun ikke så seg selv i meg. Nå er jeg usikker. Eller, hun er så mye bedre enn meg. Mormor, altså. Hun er tøffere i kjeften enn meg. Hun er mer prinsippfast enn meg. Hun har opplevd så mye mer enn meg. Jeg vet ikke. Kanskje er det en bit av henne i meg likevel.

«Jeg kan ikke engang huske hva vi hadde kranglet om,» fortsatte hun.

«Jeg husker at jeg var høygravid, at jeg hadde løpt inn på rommet vårt, hentet en liten sekk og trampet ut.»

Mormor så på tven. Det var sommer. Vi satt inne og gjemte oss for solen.

«Jeg gikk.» sukket hun, lei av den nakne damen som reklamerte for dr. Greves sensitive dusjsåpe.

«Jeg gikk i flere timer, satte meg ned når jeg ble sliten, ba om vann fra mennesker jeg møtte og tenkte.»

Hun hadde fått vondt i ryggen og ba om en pute. Det tok litt tid før jeg fikk med meg at hun hadde byttet tema. P-U-T-E, Somalieren. P-U-T-E, nayaa.

«Også?»

«Også møtte jeg en løve, og jeg husket at han hadde sagt at løver måtte man ikke frykte eller løpe fra. Løver måtte man gå forsiktig forbi, og stirrer kongen på deg, stirrer du tilbake.»

«Du overlevde?»

«Jeg sitter her, foran deg, 50 år senere. Vi kan trygt si at jeg overlevde. Jeg fortsatte  og da solen bestemte seg for å gå ned, var jeg hos tanten min og i seng.»

«Bestefar da?»

«Han kom morgen etter, og visste ikke om han skulle gråte eller le.»

Jeg elsker mormoren min.

Nordmenn har ikke enerett på fordommer

For en stund siden skrev jeg om foreldre med utenlandsk bakgrunn som følte seg utenfor i skolesammenheng. Signaturen ‘Pling’ skrev nylig dette i en kommentar:

Jeg er såkalt etnisk norsk potet og bor et sted med massevis av innvandrere. Datteren min er én av svært få norske på skolen. Her er noe jeg opplever hver eneste gang jeg er på foreldremøte, skolefester (som jeg har arrangert, alle sammen), åpen skole for å se på elevarbeider osv:
For det første må jeg alltid innlede alle samtaler. Først etter omtrent fem år begynte noen av innvandrerne å hilse på meg, men jeg må fortsatt begynne å snakke hvis jeg vil ikke vil stå alene.
For det andre opplever jeg hver eneste gang jeg er på skolen at en eller annen jeg snakker med snur ryggen til meg og begynner å snakke på et annet språk enn norsk mens jeg snakker med dem.
Og jeg hører ganske mye om rasisme.

Endel av de norske lærerne mener at kun hvite mennesker er istand til å være rasistiske. De har tydeligvis aldri hørt afrikanere mennesker snakke om folk av slavefamilie eller pakistanere snakke om lavkaster.

Det som skjer med meg tror jeg nok ikke er rasisme direkte, men hvertfall en helt utrolig dårlig oppførsel og dessuten illusterer det godt kjente bibelske uttrykket: Vi ser splinten i vår nestes øye, men ikke bjelken i vårt eget.

På neste foreldremøte skal jeg si fra om det. Lurer på hva de sier da? Tror ikke de har tenkt over det.

Virkelig til ettertanke. Det gjør meg vondt å lese dette, Pling, og jeg håper inderlig du sier ifra.