Islam is the only fucking religion that acts like the mafia

Dette innlegget holdt jeg på Segerstedtsseminaret, oktober 2014. 

Kontekst

«Islam is the only fucking religion that acts like the mafia», sa den amerikanske programlederen Bill Maher tidligere denne måneden. Han forsvarte påstanden sin med følgende: «that –», islam, altså «– will fucking kill you if you say the wrong thing, draw the wrong picture or write the wrong book.»

De andre paneldeltagerne var splittet. Ved sin side hadde Maher Sam Harris. En amerikansk religionskritiker, filosof og – i likhet med Maher – prominent medlem av det noen kaller den ny-ateistiske bevegelsen. «Islam is  the motherlode of bad ideas», tilføyde Harris

Denne episoden var en fortsettelse av en monolog Maher holdt uken før da han erklærte at intoleranse og ekstremisme ikke bare angår et par råtne epler i den muslimske verden, men er et definerende trekk hos majoriteten av verdens muslimer.

I samme tale tok Bill Maher forfatteren Ayaan Hirsi Ali i forsvar. En forfatter som i biografien Infidel skriver at angrepet på USA, 11.september 2001, var ett som enhver from muslim enten støtter eller moralsk legitimerer. 11.september var ikke bare islam, men kjernen i islam, forklarer hun i boken som, av Washington Post, ble kalt «a unique book by a unique writer» og av New York Times «brave, inspiring and beautifully written.»

Det er USA.

Dette er Norge:

I forrige uke stod det i avisen Dag og Tid en kronikk forfattet av historikeren Halvor Tjønn. I kronikken diskuterte han hvorfor det egentlig er slik at de fleste væpnede konflikter i verden er i eller omkring det han kaller «islamske» land.

Mens Jesus ble drept av sine fiender, drepte Muhammad sine fiender. Islam handler ikke om fred. «Islam handler om å slå ned Allahs fiende med sverdet, heter det i propagandamaterialet fra Al-Qaida», skriver Tjønn.

Fire bilder illustrerer kronikken. Den ene viser unge irakiske menn som er tatt til fange av ISIL-soldater i Tikrit. De tre andre viser bilder av Muhammad, Buddha og Jesus.

Under Buddha står det at: Buddha ga avkall på all verdslig makt og viet seg til åndelige sysler.

Under bildet av Jesus skriver Tjønn: Jesus fall offer for sine fiender.

Bildeteksten som følger Muhammad lyder: Muhammed var kriger. Her dreper han Ubayd bin Khalaf i en skildring fra 1400-tallet.

Et kontroversielt begrep

Jeg er invitert hit for å diskutere islamofobi, islam og integrering. Men i motsetning til islam og integrering, er begrepet islamofobi et en del islamkritikere vil til livs.

I 2009, i Klassekampen, sa forfatteren og frilansjournalisten Aslak Nore, i et tilsvar til samfunnsøkonom og nå riksdagsmedlem Ali Esbati, følgende:

«For ti år siden hadde ingen hørt om islamofobi, selv om undertrykkingen av folk fra muslimske land var langt verre da. Dette viser hva agendaen egentlig handler om: Å skape en kultur der all kritikk – av ekteskapsmønstre, ytringsfrihet, kvinneundertrykking og så videre – blir kalt islamofobi.»

Jeg vet ikke om Nore fortsatt mener dette og min intensjon er ikke å implisitt argumentere mot ham fra talerstolen her. Jeg bruker dette sitatet fordi han her presist formulerer en vanlig kritikk mot begrepet «islamofobi».

Én som blant annet den britiske forfatteren Kenan Malik har fremmet flere ganger:

Diskriminering mot muslimer er langt mindre prevalent enn det vi faktisk får inntrykk av fra media og muslimske talspersoner, skriver Malik. Islamofobi er et begrep som slenges rundt ikke bare for å kneble kritikk, men også for å skape en beleiringsmentalitet – a siege mentality – blant vanlige muslimer.

Denne beleiringsmentaliteten gjør muslimer tilbøyelige til å brygge sinne og bitterhet. Slik skaper muslimer innesluttede og isolerte felleskap som – i ytterst konsekvens – gjør dem utsatt for religiøs ekstremisme.

Det er altså ikke islamofobien, i følge Kenan Malik, men vrangforestillingen om islamofobien som er det store problemet.

Jeg er enig og jeg er uenig, både med Aslak Nore anno 2009  og med Kenan Malik.

Uenigheten først:

Å ha en fobi dreier seg om å ha en frykt som ikke er proporsjonal med faren fryktgjenstanden eller fryktsituasjonen faktisk utgjør. Det er ikke at vi frykter, men den manglende proporsjonaliteten som gjør frykten irrasjonell. Aktivister, politikere og partier som tilsynelatende er oppriktig engstelige for muslimers snarlige overtagelse av Europa – det være Bruce Bawer, Fjordman, Stopp islamiseringen av Norge, British National Party og Avpixlat– er konspiratoriske, frykter utenfor proporsjoner og er utvilsomt, i mine øyne, islamofobe.

Men hvis jeg drar grensen ved BNP, Avpixlat og SIAN, hvorfor introduserte jeg mitt innlegg med Tjønn, Ali, Maher og Harris da?

Definisjoner

The Runnymede Trust, en stiftelse etablert i 1968 for å gi råd til den britiske regjeringen i spørsmål om raserelasjoner, publiserte «Islamophobia: A Challenge For Us All» (1997). I denne rapporten beskrev forfatterne åtte karakteristika om islam som sammen utgjør det de definerte som islamofobi. De første seks er som følger:

  1. Fremstillingen av islam som statisk og monolittisk.
  2. Fremstillingen av islam som noe separat og annet, en religion som ikke deler verdiene til andre kulturer.
  3. En religion som er irrasjonell primitiv og underlegen den vestlige kulturen.
  4. En religion som er aggressiv, voldelig og implisert i The Clash of Civilizations.
  5. En ideologi som brukes for å fremme politiske og militære interesser.
  6. En religion som er intolerant for vestlig kritikk.

Karakteristika 2 til 6 kan fremmes som fullstendig legitim islamkritikk, men det er den første karakteristikken, idéen om islam som noe statisk og monolittisk som gjør kritikken uangripelig.

Hvis jeg som muslim forsøker å imøtegå en slik påstand, avkrefter jeg jo samtidig påstanden. Min og andre som er uenige med denne fremstillingen av islam viser jo at islam er heterogen og dynamisk?

Jeg har blitt kalt islamofascist, løgner og hjernevasket av mennesker som mener at islam nettopp er statisk og monolittisk. Det finnes dem som ikke kaller meg islamofascist, løgner eller hjernevasket, men er rause nok til å fortelle meg at jeg rett og slett ikke har forstått islam. Islam er statisk og monolittisk og hvis den formidles og formuleres annerledes, er det nødvendigvis formidleren det er noe galt med.

Da må jeg spørre dere:

Hva kaller man en kritikk som ikke er åpen for tilsvar og ikke inviterer til åpen diskusjon. Hva kaller man en kritiker som ikke aksepterer at en mot-kritiker kan være en rasjonell og selvstendig aktør. Hva kaller man en kritiker som ikke beskjeftiger seg med spørsmål om muslimsk praksis på en meningsfull måte, men som utelukkende diskuterer islam som den vestlige sivilisasjonens endelikt?

Jeg kaller en slik kritiker en islamofob, selv om hun beveger seg i skjæringspunktet mellom kritikk og fobi. Men hvorfor er det viktig å sette navn på fenomener, hvorfor er det viktig med begreper?

Fordi både det intellektuelle og det populære hatet bidrar til å skape et polarisert kontinent. Vi må sette ord på fenomenene som målbærer vår tid.

Muslimfiendtlighet i det moderne Europa

France 2013: Les nouvelles fractures, på norsk Frankrike 2013: Nye sprekker,  var en undersøkelse gjort av det globale franske research-konsernet Ipsos i samarbeid med det politiske forskningsinstituttet CEVIPOF, ved Sciences Po.

Rapporten er generelt et nedslående portrett av det  franske folkets syn på staten, de politiske partiene og politikerne. Relevant for mitt innlegg er det at 70% av respondentene, jeg vet dessverre ikke hvor stort utvalget var, mener det er for mange utlendinger i Frankrike. 62% av respondentene følte seg fremmed i sitt eget land, og  74% svarte at islam er en intolerant religion som er inkompatibel med det franske.

Oktober samme år publiserte Matthew Goodwin, professor ved Universitetet i Notthingham og forsker ved Chatham House, en undersøkelse med i underkant av 2000 deltagere. Blant spørsmålene og funnene var:

Hvor sannsynlig tror du at:

1)    En «clash of civilizations» mellom britiske hinduer og etniske briter er? 13 prosent.

2)    En «clash of civilizations» mellom britiske muslimer og etniske briter? 50 prosent.

Mener du at:

1)    Muslimer flest er gode borgere: 62 prosent.

2)    Muslimer bidrar positivt til samfunnet: 41 prosent.

3)    Ytringsfriheten er truet av muslimer i media: 44 prosent.

4)    Britiskfødte muslimer deler generelt verdiene til majoritetsbefolkningen: 36 prosent.

I Tyskland undersøkte Friedrich Ebert-stiftelsen tyske holdninger til islam. Undersøkelsen er gjengitt i Der Spiegel, men jeg vet heller ikke her hvor stort utvalget var. Likevel fant undersøkelsen at 56 prosent av de tyske respondentene mente at islam er en arkaisk religion som ikke er kompatibel med moderniteten.

Det norske integreringsbarometeret for 2012, utarbeidet av Integrering-og mangfoldsdirektoratet  hadde 60 000 deltagere: 41 prosent oppga at de er skeptiske til muslimer og 41 prosent at de er skeptiske til moskébygging i sitt nærmiljø.

Så langt er utvalgene, i undersøkelsene som forsøker å avkle den ikke-muslimske majoritetsbefolkningen sitt syn på den muslimske minoriteten, stort sett små.

Kenan Malik har nok rett i at muslimske aktivister og talspersoner tidvis hauser islamofobi  opp, og at hendelser ubegrunnet og uberettiget får merkelappen «islamofobisk». En slik raus og ukritisk begrepsbruk vil både skape en beileiringsmentalitet og, for eksempel, sementere en idé om at det er religionen som holder noen muslimer utenfor arbeidsmarkedet. Ikke språkkyndighet, mangelfull faglig kompetanse, dårlig sosiale nettverk eller personlig egnethet – for den saks skyld.

Jeg er likevel uenig med Kenan Malik i påstanden om at det er vrangforestillingen om islamofobi, i motsetning til den reelle og voksende antipatien mot islam og muslimer i Europa, som er en stor del av problemet. Antipatien er der og den må tas seriøst.

Hva gjør disse tallene fra Europa med europeiske muslimer?

Giftige ord 

I 2011 publiserte stiftelsen Open Society Foundations rapporten «Muslims in Europe. Her ble 1000 muslimer og et tilsvarende antall ikke-muslimer intervjuet fra 11 byer i EU. På spørsmål om hvorvidt respondenten opplevde seg selv som en franskmann, tysker, brite, danske og så videre, svarte 77 prosent av ikke-muslimene positivt, mens 49 prosent av muslimene svarte likedan.

På spørsmål om hvorvidt andre oppfattet respondenten som  en franskmann, tysker, brite, danske og så videre, svarte 74 prosent av ikke-muslimene positivt, mens svarprosenten blant muslimene var 24 prosent.

24 prosent av de intervjuede muslimene mente at omverdenen, den ikke-muslimske majoriteten, oppfattet den som en del av sitt nasjonale felleskap. 24 prosent!

Det bekrefter mine egne erfaringer fra ulike norsk-muslimske miljøer, både gjennom  mitt engasjement i muslimsk studentsamfunn, somalisk studentforening, i møte med muslimer i studiesirkler på moskéer, men også gjennom bloggingen og deltagelsen min på nettforaer og på sosiale medier.

Det er påfallende mange som vil rope høyt at de er like norske som Askeladden, kanskje for å terge innvandringskritiske politikere, kanskje for å overbevise seg selv i øyeblikket, men med engang man er rundt sine «egne» utlendinger , og praten går løst i trygge omgivelser, er det påfallende mange som sier:

«Øyh, Warsan, vi blir jo aldri akseptert som norske så lenge vi ønsker å identifisere oss som praktiserende muslimer. Så, hvorfor gidde?»

Ultimatumet de hører, som også går som et ekko i de europeiske holdningsundersøkelsene jeg nevnte, er assimilate or get your ass out of here.

Den fremmede som krasjer med det dominerende, nasjonale selvbildet opplever seg selv – og beviselig blir opplevd av andre – som et problem.

Så hvordan forholder man seg til en slik, opplevd kollisjon?

Blant europeiske muslimer er du mulig å identifisere to hovedmekanismer – resignasjon og opprør.

Store deler av den norsk-muslimske foreldregenerasjonen resignerer. De lever og virker i Norge, men blir aldri emosjonelt investerte i samfunnet. Hjertet er forlatt i opprinnelseslandet og deres mestringsstrategi, i hvert fall den de etterstreber,  er å være private og lovlydige inntil de kan  bygge et hyggelig og lunt hjem i hjemlandet der de kan leve ut pensjonstilværelsen i fred. Dette er satt på spissen, så klart.

Den andre strategien er motstand: Dette er andre-og tredjegenerasjonens strategi. De som hverken hører til her eller der, men forsøker å forsone og samkjøre alle aspekter ved ens personlighet.

Det er grovt sett to måter å gjøre dette på:

Ved å akseptere samfunnets rammer og spillereglene som gjelder innenfor disse rammene. Å samtidig erkjenne at både rammene og spillereglene finnes for å muliggjøre en fredelig sameksistens. Eller ved å operere utenfor rammene og gi blanke i spillereglene.

Det er altfor mange som opererer utenfor. Unge europeiske muslimer har forlatt Belgia, Danmark, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Norge, Nederland, Østerrike, Irland, Sverige, Australia og USA for å kjempe i Syria.

I følge The Economist, som bruker tall fra Eurostat, IMF og The International Centre for the Study of Radicalisation and Political Violence, er det anslått at over 2300 i hovedsak unge menn, men påfallende mange unge kvinner, har reist til Midtøsten for å delta i kamphandlinger eller bli hustruer til drapsmenn.

Var det ikke for skjeggene og ansiktsslørene hadde jeg også kalt de militante jihadistene islamofober.

For dem er også islam statisk og monolittisk, en religion som på  ingen måte har universelle kjerneverdier, men i stedet skiller seg skarpt fra andre verdisystemer. Islam formidles av dem som en aggressiv og voldelige religion, og som en part i en sivillisasjonskrig. Religionen brukes for å fremme politiske og militære interesser.

Jihad-Swag

«Stop sittin’ on the corner… chasing that squilla [drugs]… chasing that honey wiv the little batty [arse]…where are you when our women are getting raped in the jails by these dirty kuffars [infidels]? Where are you when we start taking heads off?,» erklærer en jihadist i en Youtube-film som er gjengitt av det konservative britiske tidsskriftet The Spectator. Sivilisasjonskrigen handler ikke om fromhet, den handler om forsvar.

Yusuf Sarwar og Mohammed Ahmed, to menn fra Birmingham som sa seg skyldig i terrorplanlegging hadde bestilt kopier av «Islam for Dummies» and «The Koran for Dummies» fra Amazon.

En annen av ISILs europeiske krigere, Abdel-Majed Abdel Bary, la ut et bilde av seg selv på Twitter. Der holder han et avkuttet hodet og bildeteksten lyder: Chilling with my homie or what’s left of him.

En tredje, Madhi Hassan, en 19-åring fra Portsmouth, la også ut et bilde av seg selv på nettet. I bildet stod han med en krukke sjokoladepålegg i hånden og med forsikringer om at briter vil få det komfortabelt i Syria.

De virker ikke særlige glupe, disse unge europeisk muslimene som har internalisert islamsynet til de verste islamofobene. Det virker som om de lever i en annen dimensjon fjern fra vår virkelighet, i en dimensjon der krigen i Syria ikke handler om frihet fra mangeårig tyranni, men en der krigen er levendegjøring av voldspill à la «Call of Duty».

Det virker som om disse krigerne har vaksinert seg mot empati, men også mot  en grunnleggende og allmennmenneskelige refleks mot drap og lemlestelse.

Jeg har allerede antydet og sier det tydelig nå:

Det opplevde assimileringskravet kombinert med en gryende europeisk idé om islams, implisitt også konservativt praktiserende muslimers, inkompatibilitet med Europa, pløyer og harver jorden for ivrige terror-headhuntere. Ressurssvake unge muslimer, med rulleblad, læringsvansker eller/og fra dysfunksjonelle hjem, er særlig utsatte.

Men strukturelle, sosioøkonomiske utfordring og opplevd stigmatisering er ikke hele forklaringen.

Holdninger som legitimeres

En av de største holdningsundersøkelsene gjort i muslimske land, og som jeg på ingen måte kan ignorere, heter «The World’s Muslims: Religion, Politics and Society». Den ble publisert i april 2013, og 40 000 mennesker fra 80 ulike land i Sørøst-Europa, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, Sør-Asia, Nord-Afrika, Midtøsten samt Afrika sør for Sahara.

Her er noen av funnene:

En overveldende majoritet av de spurte mener at shariaen er Guds lov. I for seg er dette ikke oppsiktsvekkende. Shariaen er ikke ekvivalent med fysisk avstraffelser, shariaen er essensielt Koranen og hadithlitteraturens moralfilosofi kodifisert. Problemet er snarere den at en knapp majoritet mener at shariaen bare kan tolkes på  én måte. Og hvilken måte er det?

Majoriteten ønsker shariaens sivile lovgivning, men betydelige majoriteter i Afghanistan, Pakistan, Palestina, Kyrygistan og Egypt vil også ha pisking og steining, avkutting av lemmer og dødsstraff for henholdsvis utenomekteskapelig sex, tyveri og apostasi.

En overveldende majoritet mener at man må tro på Gud for å være et moralsk menneske, at sex utenfor ekteskap er umoralsk og at homosekualitet er umoralsk. Da hjelper det i grunnen ikke at majoriteten av respondentene støtter religionsfrihet og ikke ønsker at ikke-muslimer skulle omfattes av shariaen.

En god innvending mot denne globale Pew-undersøkelsen er at holdningene til vesteuropeiske muslimer, for eksempel, ikke er undersøkt.

Det er ikke et  1:1-forhold mellom det pakistanere i Pakistan og pakistanskfødte i Norge mener. Men det ville også vært naivt, på grensen til uredelig, og ikke erkjenne at majoritetstolkninger av islam, slik de forkynnes av predikanter, imamer og skriftlærde flest, i Europa og utenfor, er tolkninger som har dannet fundamentet for blant annet ISILs religiøse forståelse.

«ISIL er uislamsk» er mange europeiske muslimer tilbøyelig til å rope. Det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, ISIL bryter med gjengs islamforståelse når det kommer til voldsbruk. Den overveldende majoriteten av muslimsk lek og lærd, både tradisjonalist og reformist,  vil kunne begrunne godt at drap og andre overgrep mot sivile i krig er direkte i konflikt med generell islamsk etikk. Det samme gjelder tvangskonvertering. Det er vanskelig å finne holdepunkter for det i de vanligste teologiske tradisjonene.

Men det gjelder ikke sexslaveri. Profeten Muhammad tillot det å beholde hedenske kvinner som krigsbytte. Dette er en problemstilling den muslimske verden knapt tør røre med en jernstang.

ISIL er heller ikke u-islamsk i sitt kvinnesyn. Det finnes rådende islamtolkninger, med opphav i den arabiske halvøya og som siden har blitt eksportert verden rundt, som plasserer kvinnen i en posisjon som er økonomisk, politisk og intellektuelt underlegen mannen.

En ganske ukontroversiell konservativ fatwa er at en kvinne ikke kan reise uten en mannlig verge. I 2014. I så måte er ISIL-jentene revolusjonære og radikale – i ordets rette forstand.

Jeg har vært i religiøse forsamlinger i Norge der talere, i spørsmålsrunden, har bedt kvinnene «skrive sine spørsmål ned på en papirbit og sende til talerstolen», mens mennene ganske enkelt har rukket opp hånden og reist seg opp for å diskutere.

Jeg har blitt fortalt, av menn med seriøse miner, at en kvinnes plass er i hjemmet. Enten sprikende med beina eller med nesa i en gryte. Ikke med de ordene, men essensen er det samme.

Inntil midten av 2000-tallet var en av de største kampsakene i moskeene bedre lokaler for kvinner. Lenge insisterte noen imamer på hvor velsignet hun var, kvinnen som ba i tryggheten av sitt hjem.

Og hva med svovelpredikantenes  vulgære banalisering av vold? Enhver som har vært i en moské har støtt på en eller annen mann som med letthet legger ut om de uendelige straffene i helvete som vil ramme den moralsk forfalne. Hun som går med høye hæler og har på seg et litt kort og stramt skjørt? Han som glemmer en bønn eller to?

Intensjonen er kanskje, paradoksalt nok, å så frykt for å garantere fromhet. Men tonen er kvalmende selvgod.

Praktiserende og konservativ muslim

Når jeg likevel insisterer på at det ikke bare er islam som er skyld i verdens faenskap, så er det fordi jeg fortsatt ikke har blitt et medlem av ISIL og at jeg tross alt fortsatt identifiserer meg selv som en praktiserende og konservativ muslim. Og – at jeg er regelen snarere enn unntaket.

Ja, jeg har antakeligvis møtt de samme predikantene som har formet de militante jihadistene, jeg har også vært i nettets mørke, mørke kroker. Men jeg har ikke blitt overbevist. Min sosioøkonomiske bakgrunn og min familie har heldigvis ikke gitt meg det grunnstrøket som skal til for at hat og bitterhet mot Vesten får feste.

Men jeg kommer fra et religiøst og konservativt hjem der Spice Girls var dekadent og usømmelig, mens Bob Marley var helt. Ikke fordi han var en mann, så klart, men fordi det var viktig at jeg forstod og fikk en sterk svart identitet.

Konservatismen og tradisjonalismen jeg har vokst opp med er en som har lært meg at jeg står i historien og i en lang, kontinuerlig linje fra profeten, via middelalderens filosofer, til kolonitidens muslimske tenkere. Religionens tilstedeværelse i min oppvekst ga meg en interesse for islam som gjorde at jeg leste og leste til jeg ikke lot meg lure av nisser som vil ha meg til å holde kjeft i forsamlinger.

Islam er, og det er dessverre nødvendig å si dette, ikke en monolittisk og statisk religion. Den har siden profetens død vært dynamisk og allsidig. Det har ikke alltid vært og er fortsatt ikke enkelt eller en ufarlig sak å være fritenkeren, men det er ikke vår profet  – vi muslimer – må beskytte. Det er religionens romslighet. Ikke mot islamofober eller anti-muslimister, men mot trosfeller som vil kneble dissidens, kvele den åpne debatten og sette sin moral på anbud til konkurranse for høystbydende saudisk, pakistansk eller egyptiske lærd.

Jeg har så langt hevdet at islamofobi er et presist begrep som beskriver et fenomen opplevd av muslimer og målbart hos ikke-muslimer, men også at det finnes utvetydige og tvetydige  islamofober. Jeg har forsøkt å  vise at forestillingen om islam som et homogent, arkaisk og intolerant verdisystem som er i konflikt eller er uforenelig med det vesteuropeiske, er en idé som ulmer under overflaten i stuerene europeiske hjem. Og at muslimer i møtet med denne forestillingen opplever å bli stilt overfor et ultimatum, å velge og bli inkludert, men samtidig forsake det de forstår som sin religiøse identitet. Eller å bevare sin religiøse identiteten ved holde seg utenfor felleskapet. I ytterste konsekvens kan dette føre til radikalisering, men radikalisering handler også om sosioøkonomisk faktorer og religiøse tolkninger.

Ytringsfriheten som en sovepute

Aller sist må jeg antakeligvis forsøke si noe om ytringsfrihet, jeg er tross alt invitert av Per Edgar Kokkvold som – for å sitere Dag Solstad – med sitt åndelige sverd er ytringsfrihetens beskytter i Norge. Jeg er nok mer enig med Kokkvold enn med Solstad. Ytringsfriheten er en nødvendig betingelse for tankefrihet, for har vi tankefrihet hvis tanken begrenses til hjernebarken og ikke for slippe gjennom stemmebåndet, uten konsekvenser?

Jeg har tidligere skrevet at religiøse burde være religionsfriheten sågar krenkerettens argeste forsvarere. Hva var Muhammad om ikke en rabulist som krenket sine samtidige med radikale idéer om likeverd mellom svart og hvit, fattig og rik? Og som jeg allerede har implisert, det er nettopp ytringsfrihetens dårlige status i muslimske miljøer som gjør det vanskelig å føre en åpen og ærlig diskusjon om islam også internt. Ytringsfriheten er også en kampsak for meg og en forutsetning for islams overlevelse.

Samtidig:

Selv om en ytring ikke har en strafferamme betyr det ikke at ytringen er  god, legitim eller ufarlig. Jeg har allerede – og vær sannelige uenige – nevnt hvilke konsekvenser islamofobien har for mange i Vest-Europa. Vi vinner ikke over pseudoliberale hvis frihet ikke gjelder muslimsk praksis dersom påstander som:  «Of course you can have an opinion about Islam without having read Qur’an. You don’t have to read Mein Kampf to have an opinion about nazism.» (hilsen Richard Dawkins) eller «Tendensen til en desperat og formålsløs vold er derfor nedlagt i islams nåværende form» (hilsen Jørgen Sandemose). Bare blir med møtt med: Heia, ytringsfrihet! Punktum.

Et slikt svar er blind for den politiske konteksten ytringen ytres under. Det kan ikke stå et punktum der. Og det kan ikke være slik at vi som taler mot slike uttalelser samtidig  må diskutere ytringsfrihet. Jeg må innrømme at jeg ikke kan huske sist gang sløve og direkte stygge ytringer om islam ikke ble møtt med noe annet enn en debatt om ytringsfrihet. Men mulig jeg ikke har vært årvåken nok. Jeg er likevel våken nok til å se at ord er virkningsfulle.

Advertisements