Momma I’m a millionaire, but I feel like bum

                           

Har du hatt sånne dager?

Dager du på alle tenkelige måter er tilfredsstilt. Dager solen skinner etter en lang rekke, selv lengre en Sovjets brødkøer, med regnværsdager. Det er snakk om dager dusjen funker fett, melka ikke er sur, brødet faktisk er nybakt og folk synes at du er verdens beste venn, datter, søster, nabo og vilt fremmede. Med andre ord, dager det store kosmos smiler bredt deg. Så sukkersøt at du blir kvalm. Så kvalm at du blir miserabel. Jeg har blitt de menneskene som blir ulykkelig av lykke. Emo, er ikke det navnet?  Jeg hører på Trouble, lurer på om Amel Larrrieux ville vært glad om hun visste at hun får meg i bedre humør?

I dag bestemte jeg meg for å stoppe med min slabberdaskhet. Jeg marsjerte ut fem om morgenen for å jogge, min kondis ligger på bunnivå, lavere en Nigers bruttosnasjonalprodukt. Etter et kvarters halvhjertet tramping kom jeg tilbake andpusten, kom meg i seng og snorket til halv to. Og slik fikk jeg atter en gang dårlig samvittighet for min latskap.

Homer J. Simpson er en slabberdask. Nei, Homer J. Simpson er slabberdaskenes konge. Og denne, nokså sjarmerende og karakteriserende, latskapen setter ikke bare ham, men også hele byen i fare,  i The Simpsons Movie.   85 minutter med Simpson på lerretet var absolutt moro, og jeg likte filmen veldig godt. Det var noe av det samme, og dessverre var hele fokuset på familien og alle de andre karakterene ble nesten ignorert, men det var kanskje det eneste jeg trekker filmen på. Uhyrelig morsomt, samfunnkritisk og  aktuell – as always.

spider pig

spider pig

does whatever a spider pig does

can he swing

no he can’t

he’s a pig

look out

he is spider pig!

Absolutt sommeren hitlåt.

Hary Potter var også sommerens store begivenhet, tror jeg. Ikke filmen vel og merke, den siste boken i serien. Jeg har kanskje ikke nevnt det, men jeg kjøpte den og leste den samme dag som den ble utgitt. Skuffet. Den var bra, men den nådde ikke til de forventningene jeg hadde. Dessuten ble den litt rotete på slutten, men ideen med ‘the deathly hallows’ var genial. Den eneste måten å redde Harry på. Kan J.K Rowling det, kan også jeg det (selv om Rowling er mye eldre enn meg og har studert språk). Jeg har bestemt meg for å skrive en fantasy-historie. Inspirert av Harry, men svært annerledes. Jeg for se om det blir noe bra ut av det….

              

Advertisements

Billettmerket: Muslimsk fundamentalist.

Pastaen blir alltid overkokt eller underkokt, unntaket er når den for en ekkel pappsmak, hva kommer det av? Jeg har vokst opp på pasta, lasagne og pizza. Ikke fordi mamma har en spesiell forkjærlighet  for det italienske, nei, helt til jeg begynte på skolen og fikk et større perspektiv på saker og ting, trodde jeg at pasta var like ursomalisk som te og samosa. De italienske koloniherrenes arv. Ikke teen vel og merke, av en eller annen grunn etterlot ikke britene seg et døyt. Teen har vi fra araberne, som igjen fikk det fra inderne. Chai sier indere, shaah sier vi. Te er en fantastisk drikk. Jeg elsker teen høyere enn jeg elsker kaffen, men de er begge barna mine.

På CNN reklamerer de for en reportasje om Bin Laden og jihadistene. Skal sant sies er jeg lei alle disse ‘dyptgående’ avsløringene om Europas terroristceller og «the enemy within». Men siden reportasjen er laget av Christiane Amanpour, venter jeg med spenning på den. Amanpour er, om jeg for si det selv, CNNs beste korrespondent. Mamma misliker henne. Det henger sammen med at Amanpour dekket borgerkrigen i Somalia.

«Hun så på, men gjorde ingenting!» Utbryter mamma hver gang.

Det nytter ikke å fortelle mamma at en journalists oppgave ikke er å drive humanitært arbeid, de skal bare observere  og informere omverdenen om alt som skjer. Dessuten synes jeg at mamma er dobbeltmoralsk når det kommer til stykket, hun var aldeles ikke trist da Black Hawk falt og amerikanerne måtte trekke seg ut av Somalia.

Jeg er dessuten en islamsk fundamentalist. Vent med å melde meg til PST, la meg forklare denne plutselige innrømmelsen. Fundamentalisme er det å mene at man må tolke de religiøse tekstene bokstavlig og at religionen skal være grunnlaget for et samfunns politiske og sosiale institusjoner. Leser man Koranen og de øvrige skriftene, innser man at fundamentalisme er riktig praksis av islam. Det er mangelen på å lese islam bokstavlig som har ført til det visse folk kaller ‘ekstremisme’.

Jeg leste en formidabel artikkel av en amerikansk, muslimsk lærd [Imam Zaid Shakir – Islam: Religion or Ideology? ] som handlet om hvorvidt vi skulle se på islam som en religion, altså, at koranen først og fremst handler om troen og tilbedelsen av Allah og alt det andre kommer som følge av dette. Jeg har kommet i utallige diskusjoner om akkurat denne problemstillingen, og selv før jeg fant denne artikkelen, mente jeg at det åndelige ved islam har blitt forlatt og vi muslimer henger oss mer og mer på det neste punktet – de store ‘bragdene’ som skal understreke vår hengivenhet til Allah og vårt brorskap til trosfeller.

«and do jihad with your wealth and yourselves in the way of Allah»

Vi glemmer at det er purifiseringen av våre hjerter, søken etter perfeksjon i troen og ønske om å få et overveldende kjærlighet til Gud som skal og bør være målene til enhver muslim. Versene som omhandler tilbedelsen av Allah er det mange mer av  sammenlignet med de som omhandler jihad eller ‘hellig krig’. Selv blant jihad-versene dominerer versene om den indre jihad. Den personlige streven mot det indre onde; materialismen, sjalusien, verdsligheten osv.

Abu Sa’id al-Khudri said, «A man said, ‘Messenger of Allah, who is the best of people?’ The Messenger of Allah, may Allah bless him and grant him peace, said, ‘A believer who does jihad in the way of Allah with his self and his wealth.’ They said, ‘Then who?’ He said, ‘A man who withdraws into a mountain ravine and worships his Allah and spares people from his evil.'»

Ikke alle har en hule tilgjengelig, og ikke alle kan ta en Doppler, men folk flest skjønner profetens poeng. Nåja, mine motdebattanter hevder ofte at det å gjemme seg i en hule og be til Gud er et eksempel på min sufisme på avveier.

«Du kan bli en asket for alt jeg bryr meg», sa mamma engang -«så lenge du er tilbake til middag.»

En indre selvrenskelse fører til et rent ni’yah (intensjon/hensikt) som er fundamentet for enhver islamsk handling; fra bønn til ekteskap, og selv jihad. Intensjonen skal alltid være å utføre noe for Allah eller fi’llah. Ikke for å oppnå heder og ære, ikke for profitt, ikke for syns skyld, men for Guds skyld. Jeg ser ikke hvordan noen kan gjøre det uten en indre jihad. Vi må tilbake til selve troen (aqeedah) og tawhid.

Og det har visstnok mange såkalte jihadister glemt. De er ikke fundamentalister, de har glemt store blokker av det som utgjør islam. De har ignorert essensielle deler av islams historie og vår beskyttelse og vennskap av/med andre trossamfunn. Jeg har hørt såkalte imaamer fordømme hedninger, de samme som unngår å preke om menneskerettigheter som også omtales i koranen. Jeg er en fundamentalist, for jeg omfavner hele islam, ikke bare  brokker.

P.S:

Genialt navn!

Free Image Hosting at www.ImageShack.us

Hva er verre enn rasisme?

Onkel spurte meg om jeg hadde møtt rasisme på skolen i form av at lærere gir meg dårlige karakterer pågrunn av min bakgrunn eller at de favoriserer andre elever fordi jeg er svart og muslim. Noe slikt har aldri hendt meg. Han fortalte at i Canada så er det en del ‘silent discrimination’ der folk i ikke er ‘synlige rasister’ men ennå diskrimerer deg på grunn av din bakgrunn. Selvsagt finnes det hverdagsrasisme i Norge, vi lever ikke i en utopi.

Men det finnes verre ting enn rasisme og disse har jeg opplevd. Noen ganger foretrekker jeg rasister fremfor mennesker som bevisst eller ubevisst prøver å bruke meg som et bevis på at de er åpne for fremmedkultur. For eksempel, på ungdomskolen var det en hendelse som var med på å gjøre meg til den kyniske somalieren jeg er idag.

Det var før 17. mai og alle måtte ta del i en konkurrase der oppgaven var å skrive et 17.mai dikt. Vinnerdiktet skulle fremføres foran hele skolen. Nåja, samtidig som jeg skravlet med venninnen min, skriblet jeg ned noe vås som jeg leverte inn. Dagen etter kalte en av lærerne meg inn og meddelte at jeg hadde funnet.

Til å begynne med virket det som en dårlig [og sen] aprilspøk. Diktet var seriøst ikke noe bra. Jeg hadde brukt patetiske nødrim (à la hei på deg, her er jeg). Jeg var sikker på at det fantes et bedre dikt. Men læreren var sta og midt i vår samtale kom selve grunnen til at jeg vant frem. Siden jeg, i en av strofene, hadde tatt med at ‘alle nordmenn, svarte og hvite, veiver med flagget’ ville det tatt seg ut om nettopp jeg leste opp diktet, for jeg gikk også med sånn (hun tegnet et sjal med hendene) rundt hodet. Det blir så fint!  utbrøt hun tilslutt og slå hendene sammen. Jeg takket nei. Jeg hadde ikke tenkt å bli dagens multikulturelle innslag.

 Jeg er ikke sikker på om hun sa alt det med vilje, men slike ting har også skjedd senere. Lærere og andre autoriteter som synes at jeg burde stå foran en forsamling og snakke/danse/synge/sjekke mic’en fordi jeg går med sjal rundt hodet og visstnok er ‘flerkulturell’.

Det å ikke bli sett på som en selvstendig og unik person, men heller en representant for alle innvandrergruppene i Norge er verre en rasisme. For det førstnevnte tar fra deg identiteten din.

På barneskolen hadde jeg en lærer som satte ord i munnen på meg. Hun prøvde alltid å få meg til å si at jeg hadde det vondt hjemme. Noe jeg selvsagt ikke hadde. Hun inviterte meg hjem engang, for å snakke litt sammen.

Ofte synes jeg at ‘voksne’ er mer opptatt over det faktum at jeg er av en annen bakgrunn enn det ungdom er. Det vil si, vennene mine. De innser at jeg er en Somalier. At jeg på mange måter er og gjør ting annerledes enn dem, men samtidig ser de mine andre sider. Jeg blir ikke bare Somalieren, jeg blir [jeg skulle sette inn navnet mitt her, men jeg vil helst beholde anonymiteten min]

Man skal ikke skue hunden på hårene

«Herregud!» utbrøt en venninne fra Elverum og visste ikke helt om hun burde le eller se sjokkert ut.

«…du har ikke funnet på den selv?!»

Og det var det siste hun sa før hun fikk et latteranfall. Vel, det hele startet med at jeg ble utfordret til å fortelle en grov  vits. Jeg gravde frem en mamma, av alle mennesker, hadde fortalt meg. Ikke tro at hun gjorde det med vilje, det bare glapp ut av henne. Nåja, jeg skal ikke gjengi det jeg sa, men det innebærer en dydig og religiøs pike og en ung mann med en ødelagt kjortel.

Apropos det å ikke skue hunden på hårene, jeg fikk nettopp vite av kompis i London at nabojenta deres er gravid. Det er kanskje ikke noe sjokk, men ettersom hun både var ugift og gikk med burka…hun møtte sikkert en ung mann med en ødelagt kjortel, hun også…

Alle som kjenner meg vet nå at jeg mener ‘Live Earth’ var en forferdelig idé. For det første, utrolig mange mennesker reiste til og fra de forskjellige konsertbyene med transportmidler som brukte fossilt brensel.  Tenk på all den CO2 forurensning?

For det andre skal man lede ved eksempel. Utrolig mange av artistene som opptrede (jeg skal ikke kritisere, noen av dem hører jeg selv på) er selv øko-terrorister. Kjører rundt i gedigne biler, i god gammeldags amerikansk stil. Det hevdes at Al Gore, vår tids helt, ikke følger sine egne mantraer.

Jeg er redd  miljøsaken har blitt en popularitetskonkurranse.

Trollkvinnen Haleey

«Lille venn, kannibaler er noen avskylige mennesker. Du har antakeligvis hørt historien om kannibalen Dhegdheer?»

Jeg nikker.

«Moren din er tross alt min egen datter, selvsagt har du hørt om Dhegdheer», humrer mormor før hun surrer sitt oransje og gule sjal rundt hodet. Hun gestikulerer at hun vil ha vannet som står på bordet. Jeg fyker opp og gir det forsiktig til henne. Hun tar et par slurk.

«Haleey tror jeg du ikke har hørt om, vel, moren din har heller ikke hørt om Haleey og siden jeg er kilden til din mor…»

Hun tar enda et slurk.

«Vårt folk var lenge nomader, du lille venn, har dette rastløsheten i blodet. I en liten fast rasteplass bodde nomader for en periode. De hadde satt opp aqal’ene sine og bodde der til rastløsheten slo til enda en gang og de fikk en trang til å forflytte seg. Blant dem var det en gammel mann, han var blind og følte at enda en tur ville ta knekken på han. Med hjelp fra sine slektninger, arrangerte han det slik at han kunne bo der alene inntil de neste nomadene kom forbi.»

Mormor gjesper og legger merke til at TV’en står på. National Geographic.  To løvinner slåss mot hverandre. Hun legger ut om den gangen hun var en ung kvinne, lett og eventyrlysten. Den gang hennes naive nysgjerrighet førte henne til en flokk med løver. [Men det er en annen historie]

«Mormor, kan du ikke fortsette historien om Haleey?»

«Det er sant, vi snakket om henne. Nå skal du høre, den gamle mannen levde godt en stund, på egenhånd. En dag hørte han lyder utenfor sin aqal.»

«Hvem der?» ropte den gamle mannen.

«Haleey er mitt navn,» svarte en kvinnestemme utenfor. Stemmen var søt og vakker og minnet om fuglenes kvitring. Den gamle mannen lot seg ikke lure.

«Hva er ditt ærend?» ropte han tilbake.

Det ble stille en stund, før kvitringen svarte tilbake like glad.

«Jeg kommer for å spise deg.» Stemmen var nå nærmere enn før.

Den gamle mannen strakte seg diskre etter dolken som lå gjemt under matten. Haleey hadde ikke lagt merke til bevegelsen, men det neste hun gjorde var å hoppe på den gamle mannen. Hun satte seg på skrevs over den gamle mannens runde mage og bøyde seg fremover for å bite over pulsåren i nakken. For kannibaler er mye sterkere enn vanlige mennesker.

«Vent!» Ropte den gamle mannen. Haleey stoppet halvveis mot nakken og stirret den gamle mannen inn i de blinde øynene.

«Vakre Haleey, jeg er en gammel og blind mann og det har vært lenge siden….lenge siden jeg tok på en kvinne. Nå står jeg ved dødens rand, vil du la meg få gleden av kvinnekroppens varme og mykhet en siste gang

Haleey lo og svarte at han kunne få ta så mye han ville. For selv om Haleey var glad i menneskekjøtt, var hun ikke gjerrig.

Den gamle mannen festet grepet om dolken sin.

«Er dette låret ditt?» spurte han forsiktig.

«Ja

«Er dette magen din?»

«Ja.»

«Er dette brystet ditt?»

«Ja,» lo hun.

Han førte hånden oppover og kjente etter hamringen fra hjertet.

«Og dette er hjertet ditt» hvisket han.

Men før hun fikk svart, sendte han dolken gjennom hjertet hennes og slik endte Haleeys lange og blodige liv.

——

«Jaha – Men mormor, hva er moralen i eventyret?»

«Eventyret?»