Hvor gikk/går det galt?

Jeg hadde nylig en intens diskusjon med en god venn og hans kone om identitet. Min venn er småbarnsfar og deler min somaliske bakgrunn. Han er betraktelig eldre enn meg og har kortere botid, men jobber, betaler skatt og prioriterer ungenes skoleforestillinger og sportsmesterskap over alt. Vår diskusjon utgikk fra Frps foreslåtte Integreringsetat, men sporet fort av og dreide seg etterhvert om identitet. Han nektet å identifisere seg som noe annet enn somalisk, og hevdet hardnakket at barna hans aldri ville bli ansett som norske av nordmenn, og at jeg – på mitt sedvanlige vis – lever i en drømmeverden.

Det ble intenst da jeg insisterte på at jeg ikke lever i en drømmeverden. Jeg lever i et moderne samfunn som vokser og modner for hver dag, og som trosser voksesmertene for å greie å romme meg, og ham, og en verden som akselerer. Jeg greide ikke å overbevise ham. Han hadde alle fordommene en voksen, afrikansk mann møter i vårt samfunn som sitt empiriske grunnlag. Han kritiserte min tålmodighet med uvitenhet, han mente at min overbærenhet var en form for svakhet og at jeg, en oppegående svart kvinne, ikke burde akseptere mennesker som – før de tok seg tid til å kjenne meg – tvilte på mine evner og kunnskaper. Kun fordi jeg er annerledespigmentert. Mitt prosjekt var ordentlig sympatisk, ble jeg fortalt, men hvorfor er det nødvendig og skal jeg forvente at andre er like overbærende?

Han har selvsagt rett. Jeg ikke, men jeg vil. Fordi mange av mine venner ikke hadde vært mine venner om jeg aldri var overbærende med hijabspørsmålene og blir du solbrun-spørsmålene. Fordi alternativet, å akseptere at mine pigmenter skal være noe som ekskluderer meg og ikke noe som inkluderer meg i et større kollektiv, gjør tilværelsen mange ganger jævligere. Jeg kan heller ikke vente at alle er like overbærende, men jeg kan jo håpe? Eller, jeg vet ikke.

Han er ikke den eneste. Han er en av mange jeg kjenner, unge og gamle, som er dypt overbevist om at deres annerledeshet virker ekskluderende. Øvrigheten gjør lite for å avkrefte det, kanskje er mine bekjente dårlige på å søke avkreftelse, men hvorfor skal man dedikere seg til å hele tiden vise at man som annerledespigmentert og annerledestroende er ålreit? Det enkle er å søke likesinnede, likesinnede gir økt trivsel og velvære. Vil vi ikke alle det?

Enhver diskusjon med bekjente som er uenig med mitt livsprosjekt, som for eksempel har vanvittig liten tro på konstruksjonen norsk-somalier, lister opp alt det omverdenen problematiserer ved dem. Damer som bruker heldekkende sjal forteller meg at ingen møter dem som medkvinner, men snarere som ofre eller som en gylden anledning til å diskutere religion. Menn forteller meg at det å forsøke og be, diskré, i pausen på jobb øyeblikkelig demoniserer dem og gjør at de oppleves som mørkemenn. Unge forteller meg at hver gang de konfronteres med hvilke samlivstradisjoner de sokner til og om de må gifte seg med et søskenbarn, mister litt av tilknytningen til Norge.

Robert Putnam skriver om tillit i samfunnet og hvilke konsekvenser redusert tillit får. Det finnes dem som mener at etniske nordmenns mistillit til innvandrerbefolkningen skaper fremmedfrykt. Men hvis majoriteten føler fremmedfrykt, hva føler minoriteten? Samfunnsvitere måler holdningene majoriteten har til minoriteten, men hvem forsker på minoritetens opplevelser av majoriteten?

Etter 22nde juli stod det store «vi» sentralt, vi var det samlede og fargerrike Norge, men herregud, det var da annerledespigmenterte som gikk rundt og var oppriktig bekymret for sin sikkerhet. Især de timene alle trodde muslimer stod bak terroren? Hva sier det om tilliten i samfunnet, har ikke min somaliske kompis rett i at jeg godt kan føle meg norsk, men at jeg aldri fullt ut blir opplevd som norsk?

De fleste av, formodentlig alle, mine etnisk norske venner oppfatter meg som norsk. Det finnes dem som rett ut provoseres over annerledesheten jeg stadig problematiserer, og dem som føler for å slå meg hver gang jeg hevder at innvandrerheten min gir meg privilegier. De mener at det selvfølgelig er hjernecellene og ikke hudcellene som gir meg fordeler, og jeg elsker dem for det. Etter diskusjonen med min kyniske, somaliske venn chattet jeg med en kompis jeg sjeldent, om aldri, prater flerkultur med. Jeg forklarte dilemmaet og han svarte at jeg var mer norsk enn sunt var.

Jeg forsøker å forklare mine venner, dem som er overbeviste om at annerledesheten skyver dem ut av varmen, at alle dem jeg kjenner, alle dem jeg kaller venner, er levende bevis mot akkurat det. Svaret er alltid at jeg, i motsetning til dem, er mer fordøyelig. At desto likere man er, desto mer man abonnerer på det vedtatte – eller synes å abonnere på det vedtatte, jo mer velkommen er man. Og jeg kan ikke overbevise mine utenlandske venner om det motsatte, for jeg kan egentlig ikke overbevise meg selv om at det ikke stemmer.

Tilbake til en hendelse mange misliker å bruke i debatt:

Etter 22ndre juli rappet Karpe Diem om påfugler, unge med minoritetsbakgrunn ble løftet frem og vi pratet multikultur – på godt og vondt. Brobyggere, blir vi kalt. Vi som står mellom to kulturer, men jeg er ikke overbevist om at vi faktisk bygger broer. Ingen kan bygge en bro alene, men å ro alene er mulig. Kanskje er vi i stedet roere, som ror mellom to øyer, og når vi når majoritetsøya kan vi, ved tale og væremåte, forsikre majoriteten om at de små figurene de ser gjennom kikkerten, når de skuer mot minoritetsøya, hverken er eksotiske eller farlige. Men hvem ror den andre veien? Hvem forsikrer dem som ikke kan ro, eldre, ressurssvake eller/og resignerte  at de er ønsket?

Jeg føler at jeg har blogget om dette før.

Advertisements