En kort og rotete innføring i somalisk klankultur

 

Det er en fin diskusjon om somaliske klaner og somalisk politikk generelt i kommentarfeltet på forrige innlegg.

Somaliere deles i to: i etniske somaliere og ikke-etniske somaliere. Deretter kommer ytterligere inndelinger. De etniske somalierne består av fem store klaner og en paraply som omfatter ulike grupper som ikke tilhører noen klan. De fem store klanene i Somalia er Dir, Darood, Hawiye, Isaaq og Rahanweeyn. Alle klanene, utenom Rahanweeyn, har historisk vært nomader eller reer guuraa. Rahanweeyn har tradisjonelt bosatt seg langt sør i Somalia og dermed stått utenfor steppesomaliernes nomadekultur eller, vil noen si, høykultur. Denne isolasjonen har bidratt til at Rahanweyn har utviklet en egen kultur og et eget språk, af maay. Noen kaller af-maay en dialekt av populær somalisk, maxaa tiri. Nå er jeg ingen lingvist,men af-maay viker drastisk fra populær somalisk. En kyndig taler av maxaa tiri vil ikke kunne forstå noe særlig av af-maay.  Å derfor betegne af-maay som en dialekt blir feil.

For somalisk talende er dette en morsom video om krysningspunktene mellom af-maay og maxaa tiri.

Rahanweyn har vært diskriminert mot. Det kan sammenlignes med forholdet mellom nordlendinger og – eh – ikke-nordlendinger (søringer?). Somaliere anser Rahanweyn som med-somaliere, men da de har et eget (noe uforståelig) språk og ikke deler samme kulturelle referanser som nomadene, har de falt et trinn ned i hierarkiet. Under dem igjen finner vi smågrupper, småklaner. Madhibaan er et eksempel på en slik gruppe som alltid har blitt stigmatisert av somaliere flest. En beslektet gruppe er Yibir. De er ikke særlig stigmatiserte, de er bare fryktet. Dette er en av de mest fascinerende gruppene i Somalia. De er sjamaner og magikere. De dukker opp etter en fødsel og krever penger fra de nybakte foreldrene. Hvis de får pengene sender de en velsignelse over barnet, hvis ikke forbanner de hele familien. Jeg vet ikke om jeg skal le eller irriteres over at mamma og mormor betalte penger til Yibir både etter min og brors fødsel. Noen somaliere, og noen Yibir, hevder at Yibir stammer fra en hebraisk stamme. Hvorvidt det er hold i den påstanden vet ingen. Men bare ryktet har ført til, de siste årene, en noe antisemittisk holdning til Yibir.

Ikke alle småklaner stigmatiseres, noen småklaner er hevet over nomadene. Ashraf er en slik klan. De hevdes å være direkte etterkommere av profeten Muhammad (hvordan det har gått til er jeg usikker på).

På bunnen av det somaliske hierarkiet finner vi ikke-etniske somaliere: Bantu, barawaani, reer xamar (les: hamar) og wabajuni. Noen vil plassere både madhibaan og yibir i denne gruppen. Men dette er et definisjonsspørsmål.

Som somaliere flest tilhører jeg en av de fire store nomadeklanene,  Mormor forsøkte å forklare det mytologiske opphavet til disse klanene. Jeg mener at sannhetsgehalten i den muntlig overleverte historien er suspekt, men noe stemmer nok.

Irir Samaale er alle nomaders far. Jeg innbiller meg at han var en storkar med mange kameler og mange barn. Han er stamfaren til både Hawiye og Dir. Daarood oppsto da Ismail Jabarti, en yemeneser, fant ut at han skulle parre seg med en datter av Dir. Isaaq-klanens opphav er noe mer disputert. Noen påstår at de er en underklan av Dir, selv hevder de å være etterkommerne av en Sheikh Isaaq som også fant seg en datter av Dir.

Både Darood og Isaaq hevder å ha en direkte avstamning fra profeten Muhammad. De ivrigste forfekterne av dette synet vil tegne opp et slektstre like lang som Oslofjorden.

Det er mer sannsynlig at arabiske handelsmenn, som frekventerte den somaliske kysten helt siden oppfinnelsen av skipet, alltid har giftet seg med folk på Afrikas horn. Det samme gjelder somaliske sjømenn som bosatte seg langs hele Afrikakysten og blandet seg med befolkningen i den arabiske pen. Idag finnes det store somaliske grupper både i Yemen og i Mozambik. Men myten om Darood som ble forlatt av brødrene sine på den somaliske kysten, klatret opp i et tre, ble forelsket i en somalisk jente som han siden giftet seg med er helt klart forlokkende.

Jeg er Darood. Darood (Ismail Jabarti) fikk fire sønner: Sade Darood, Yusuf Darood, Tanade Darood og Kablalah Darood. Både mamma og pappa tilhører den siste gruppen. Det sier egentlig ingenting, da fire store og tre små klaner utgår fra Kablalah Darood. Men det er alt jeg egentlig ønsker å avsløre om min klan. Jeg diskuterte klaner med en kompis forleden, han spurte forsiktig hvilken klan jeg tilhører. Da jeg ba han gjette gjettet han riktig på første forsøk. Forundret spurte jeg hvordan han greidde det, da min dialekt er ganske nøytral. Han sa at min klan viste seg på nesetippen min. Den var foraktfullt vendt oppover. Jeg lo.

Men det er noe i det at klaner har stereotypiske  trekk, og det synes jeg er moro. Det ligner på hvordan vi  karakteriserer folk fra ulike områder i Norge. Noen ganger kan jeg fint gjette hvor en person er fra, basert på hvordan vedkommende snakker og oppfører seg.  Klanen kan også være en trygghet. De siste tjue årene har klanen garantert overlevelsen til mange somaliere i Somalia. Klanen beskytter der en svekket regjering ikke kan beskytte. Og dersom du likevel skulle bli skadet eller drept, er klanen den som søker rettferdighet. Enten ved å kreve liv mot liv, men langt mer vanlig: Ved å søke magg. Erstatning.

I diasporaen er klanen også en trygghet. Ofte hører jeg mamma og venner oppsøke en ensom kvinne som ligger på sykehus. Ofte gjelder dette asylsøkere som ikke har familie i Norge. De trenger å ha noen der og da trår klanen til. Det trenger ikke å være samme underklan engang. For en stund siden var det en somalisk kvinne som fikk kreft, hun hadde ikke  familie i Norge, men naboene hennes etterlyste kvinnens klan. Bare fordi mamma og kvinnen delte samme storklan trådde mange til.

Jeg har spurt meg selv og andre om hvorfor dette er viktig, hvorfor klanen være en forutsetning for å hjelpe. Men det er den ikke. Det hender også at en somalier fra en bygd i sør-Somalia, som mamma ikke har noen tilknytning til, blir syk og trenger hjelp. Da får vedkommende hjelp, nettopp fordi vedkommende er somalier. Men klanen er et internasjonalt nettverk. Sett at jeg blir syk i Indonesia og trenger penger til en operasjon, da vil klanen i Indonesia kontakte klanmedlemmer over hele verden og be om økonomisk bistand. Det er dessverre slik at vi mennesker har det lettere for å hjelpe de som er nær oss enn de som vi kanskje ikke har et forhold til.

Noen somaliere er fullstendig imot all klan. Selv om man kanskje kan få inntrykk av at jeg er av dem, i siste innlegg, stemmer ikke det. Jeg ser godt i klankulturen, men så lenge denne ikke misbrukes. Noen somaliere diskriminerer på bakgrunn av klan. Min sønn skal ikke gifte seg med en kvinne av Darood, eller min datter skal ikke gis bort til en Hawiye. Noen familier aksepterer at barna gifter seg med bunnslammet i en klan (kriminelle, rusmisbrukere, voldelige) enn at de gifter seg med en god person utenfor klanen.

Men, jeg har diskutert dette med en pakistansk venninne, iforhold til indisk og pakistansk kastesystem så er ingenting, i Somalia, hogget i sten. Det er faktisk slik at det å rangere folk etter klan, ihvertfall åpenlyst, er en stor tabu. Og jeg vet om flere tilfeller der foreldre har motsatt seg datteren eller sønnens forlovelse til en utenfor klanen, hvor store deler av det somaliske miljøet har stelt seg på barnas side. Mange innser at klan og klandiskriminering er mye av grunnen til at vårt land går ad undas. Jeg bare håper at klan som et politisk  virkemiddel også går ut av trenden.

I min familie spiller det ingen rolle hvem jeg ender opp med, sålenge vedkommende er god. Men det er noen klaner min mor helst ser at jeg unngår. Ikke fordi hun har noe imot dem, men fordi de – vanligvis – har mye imot mors klan. Hun vil ikke at jeg skal bli såret av dem. Men, for å være helt ærlig, jeg er mye sterkere enn det mor tror jeg er.