Et selvmordsprosjekt. Alternativt: Å skyte seg selv i foten. Eller: Se oss! En bekymringsmelding fra en totning i Raufoss

Engang var jeg på fest med Norges fremtidige politikere. Aspirerende unge mennesker med kloke hoder og engasjerte, partipolitiske, hjerter. Jeg var en skikkelig festbrems den dagen, hadde ikke så mye å si (vi var nettopp blitt kjent og hadde ikke noe særlig til felles, dessuten ble det litt for mange samtaler om temaer vel utenfor min og de fleste edru menneskers ekspertise) og etterhvert ble min stillhet så klein – for oss alle – at jeg takket for meg, maten og selskapet før jeg ruslet hjemover i skumringen.

Et av sannhetene disse aspirerende, politisk aktive, unge menneskene delte i selskapets tillitsvekkende rus var at politikere med innvandrerbakgrunn – flest – er fullstendig håpløse. De nevnte navn som ikke skal nevnes her, mennesker de hadde møtt i egne partier eller folk som har sittet i komiteer med dem, og konkluderte med at – med noen hederlige og gode unntak – så er disse politikerne valgt, utelukkende, på grunn av sin innvandrerstatus. Uavhengig av engasjement, erfaring og politisk kunnskap. Jeg kom med noen halvhjertede protester, halvhjertet fordi jeg i utgangspunktet hadde samme mistanke, men fikk en oppfordring om å prøve selv: Melde meg inn i et parti og se hvor raskt jeg stiger i rankene. På bekostning av etniske nordmenn, med lengre og bredere politisk erfaring enn min.

Joda.

Jeg var enig.

Jeg har alltid moret meg over hvor lett det er, særlig som en ung frøken med innvandrerbakgrunn og (tjohei!) hijab, å få både spalteplass og TV-kamera rettet mot seg. Ikke sjeldent uavhengig av kvalitet på arbeid. Dette gjelder jo forsåvidt meg også. Jeg er absolutt klar over at mange rusler innom bloggen fordi jeg er en hijabbærende frøken med et brunt ansikt og en PC med internett-tilgang. Men det er ikke noe jeg er såret over eller et faktum jeg finner kritikkverdig. Tvert imot. På mange måter har jeg lagt opp til det selv: Ikke bare ved valg av et ytterst kategoriserende pseudonym, men ikke minst, i forhold til det jeg velger å diskutere og det innenfraperspektivet jeg ofte bruker. Jeg er en brun, hijabbærende, frøken bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Men jeg vet også at det jeg skriver varierer i kvalitet, noen ganger er det direkte dårlig, og da håper jeg at folk – lesere – stiller samme forventninger og krav til meg som til ei lys blogger fra Porsgrunn.

Familien min er, for å komme med en liten avsløring, sterkt imot at jeg blogger. Det vil si; de verdsetter det jeg skriver, de oppmuntrer til diskusjon og ettertanke, men det at jeg deler mine tanker med dere er ikke noe de synes er fornuftig. Nettopp fordi de er redde for at jeg ikke blir verdsatt for den jeg er. Redd for at jeg reduseres til en representant for en gruppe. For at jeg rett og slett står i fare for å bli misbrukt av mennesker som har en egen agenda mitt unge naive hodet ikke kan forstå. Likefullt har jeg blogget i fire år, går mot fem, og både jeg og min familien har lært mye av bloggen. Jeg har lært at det å være anonym er veldig vanskelig, og de har forstått at min stahet er et uttrykk for personlig styrke. Det er jeg glad for.

Dessuten er jeg dronningen av digresjon, hvis du vil lese litt mer om personlig tvil kan du klikke her, tilbake til den røde tråden:

Det er ikke alltid redaktører og samfunnsaktører stiller krav til hijabbærere, når disse inviteres til å skrive nyhetskommentarer eller delta i debatter. Tvert om, det virker som om det å ha på seg et klede på hodet og ha «Ahmed» som etternavn er nok kunnskap og kyndighet til å uttale seg og, ikke minst, skrive. Når hijabdebatten blusser opp, med jevne mellomrom, blir jeg ofte litt flau over noen hijabister som skal «forsvare» hijaben i riksdekkende aviser. Men det handler ikke bare om hijabister, jeg forundres også over hvordan noen samfunnsaktører med minoritetsbakgrunn får boltreplass til å kritisere og analysere integrering og minoritetsgrupper, uten at det stilles krav om faglig kunnskap eller logisk argumentasjon. Hadde mye av det som sies blitt akseptert som god kritikk om «somalier» var byttet ut med «alenemor» og «pakistaner» med «nordlending»?

Det er få totninger som godtar at deres koner bruker prevensjon.

Se oss! Bekymringsmelding fra en ung totning i Raufoss

Uansett, hvordan henger dette sammen med minoritetspolitikere og min aften som festbrems?

Nei, det går på det samme. Det går på at en politiker av pakistansk avstamning kan si hva enn som trengs for å få pakistanere til å stemme på det partiet han stiller for. Uavhengig om det denne politikeren sier er fornuftig eller til gavn for dette miljøet han representerer. Det er sjeldent jeg tenker fabelaktig! når jeg hører å minoritetspolitikere som bruker minoritetskortet for alt det er verdt. Jeg tenker: Dette nå igjen?

Jeg konkluderer med at jeg foretrekker en dyktig politiker fra Stord, som kan fremme forslag på Stortinget til glede for oss alle, fremfor en såkalt minoritetspolitiker fra østkanten. Mange presenterer seg selv som representanter for sine respektive miljøer, men hvem er det de egentlig representerer og hva har de utrettet for sine miljøer?

Ja takk til handlingsorienterte og dyktige politikere, uansett farge og etnisk bakgrunn. Nei takk til minoritetpolitisk veggpynt.

Inspirert av othilie som skriver i kommentarfeltet til dette innlegget:

Det kan jo også være greit å huske at de somalierne som stiller til valg stiller for et norsk politisk parti og de har kommet dit gjennom en nominasjonsprosess i et parti som i de fleste tilfeller eller kanskje alle domineres av etniske norske. Og kanskje må vi anta at de som er nominert også må ha vist noen ferdigheter for å bli nominert i sitt nye hjemland.

Tanker? Brenner du inne med kritikk av det jeg skriver her? Fyr løs i kommentarfeltet under.

15 thoughts on “Et selvmordsprosjekt. Alternativt: Å skyte seg selv i foten. Eller: Se oss! En bekymringsmelding fra en totning i Raufoss

  1. Strøtanker. Bloggen din er god. Jeg har fulgt den mer eller mindre fra dag en, og det er ikke fordi du har hijab.

    Politikere kommer i alle fasonger. Ja, man blir kanskje kvotert inn som minoritetsbefolkning. Som man har blitt gjort det som kvinne. Men resultatet ser ikke ut til at de minoritetspolitikkerne vi har er dårligere enn de norske. Jevnt over. Sett utenfra. For med hånden på hjertet, det er da vitterlig mange dårlige politikere og går utansett. I bunnlaget mitt kan jeg bare komme på en med minoritetsbakgrunn. Og mange uten.

    Samme med de som får spalteplass. Det er mye rart uansett. Om det er rarere fra folk med hijab vet jeg ikke, det er ikke mitt intrykk. Men om så skulle være, det er faktisk helt greit i en brytningstid.

  2. Mange gode tanker her. Dette handler om gruppetenkning kontra å se enkeltmennesket. Jeg får en tanke helt på siden av dine eksempler (og på siden av min legning, uten at den betyr noe). Homsene har hatt mange runder med press på stortingsrepresentanter for å stå frem som homotalsmenn. Og de som har gått i den fella er stort sett ute av politikken igjen, mens politikere som tilfeldigvis er homofile, men som har fokus på sitt partis saker og jobber for dem, får et langt liv i politikken. En gruppe kan løfte deg frem og inn i politikken, men om du ikke frigjør deg fra gruppens press og kjemper for ditt partis saker, er du fort ferdig.

    Jeg har gått i fella selv også, fordi jeg har trodd at fordi sosialismen og kommunismen ikke har noe livssynspreferanser, og i større eller mindre grad støtter opp om ateismen, så vil støtte til venstresiden i norsk politikk være en støtte til å redusere kirkens makt. Etter hvert ser jeg at AP er det partiet som kjemper sterkest for å beholde statskirken.

    Du bruker hijab. For meg er det et signal om kulturell tilhørighet. I en unorsk kultur. Jeg er absolutt usikker på om en kvinne som bruker hijab ønsker å være del av det store norske samfunnet jeg er del av. Fordi jeg opplever hijaben som absolutt unorsk.

  3. Stigmatisering kommer av at man ikke kjenner den gruppen man stigmatiserer. Ved å blogge slik du gjør, blir vi mer kjent med synspunkter og meningsforskjeller internt i det muslimske og somaliske miljøet. Da blir det lettere å se nyansene og unngå stigmatisering. Dette tar tid og vi er helt avhengige av enkeltpersoner som deg til å opplyse de som ikke vet. Du skriver leseverdig og bra. Selv om du selv ikke alltid er fornøyd med det du har skrevet, treffer det alltid noen som leser dette med helt andre øyne.
    Når det gjelder kvotering:
    Jeg har selv sittet i politiske nominasjonskomiteer, og det må tas så mange hensyn når man nominerer, at det er ikke til å unngå at det velges inn folk som ikke er de beste og flinkeste. Hudfarge er bare ett av mange hensyn man ønsker å ta. Da er det motiverende når disse slår uventet til og gjør en forskjell. De som kommer inn og bare ønsker å promotere seg selv, blir vanligvis fort luket ut igjen.
    Bare pass på at ikke du selv stigmatiserer politikere. Det er like stor forskjell på politikere som andre grupper:)

  4. Takk igjen for tankene du deler, og bidrar til at skapes i meg! 🙂

    For meg blir din blogg et gløtt inn bak «gruppene somaliere, muslimer, hijabbærere….», – et møte med deg som individ gjennom dine tanker og deling av erfaringer. Det er vel det motsatte av det som gjør din familie skeptisk, at du skal bli redusert til representant for en gruppe?

    Jeg har ellers lurt på hvorfor det ser ut til at de fleste som responderer (positivt, heldigvis!) på din blogg har «norske navn». Er det et tegn på likegyldighet blant somaliere (osv), at «de» ikke setter pris på at personer fra gruppen står fram som enkeltindivider, eller hva? Reduserer jeg nå hver enkelt av «dem» til representanter for en gruppe?

  5. Vet ikke om det er kvalitetsstempel å være blond blogger fra Porsgrunn, akkurat.

    Jeg ser på hva du skriver og det er det som gjør at jeg leser bloggen din, hudfargen din ser jeg uansett ikke. For alt jeg vet kunne du vært blond og blek. På samme måte forholder jeg meg til politikere: Har de et budskap jeg oppfatter og som appellerer til meg?

  6. Beate, kanskje er jeg for kritisk til «mine egne»? Også lurer jeg på om det egentlig er ålreit å komme med svada i, vel, brytningstid? Er det ikke når debatten er hetest at man må ha fornuftige stemmer som kan oppklare misforståelser og rekke ut en hånd? Er det nok å være mørk i huden for å kunne oppklare misforståelser?

    Nei, jeg var kanskje litt slem nå. Ser det i etterkant.

    Harald, det er det jeg også tenker. Dersom man lar sin etniske tilhørlighet eller seksuelle legning definere ens rolle i politikken er man liksom ikke en politiker for folket. Vi snakker stadig om å hviske ut skillene mellom «oss» (majoritet) og «dem» (minoritet), men bidrar ikke det å sende «egne» representanter til minoritetsmiljøene til dette skillet? Det å fronte «egne» innvandrersaker eller stadig påpeke sin minoritetsstatus?

    Misforstå meg rett: Jeg mener ikke at ulike innvandrergrupper ikke har unike behov. Jeg tenker som så at norskopplæring er en problemstilling som appellerer mer til hjemmeværende pakistanske mødre og mindre til universitetsstudenter. Men jeg forstår ikke helt hvorfor man ikke makter å sette disse sær-innvandrerske problemstillingene inn i den helhetlige politikken. Det å se på norskopplæring som utdanningspolitikk og ikke innvandringspolitikk?

    Det er mye ved meg som er unorskt, det skal jeg love deg, hijaben er ikke det eneste. Men hijaben er det mest synlige, kanskje? Jeg håper du endrer syn etterhvert, og at vi alle får et romsligere syn på hva «norsk» vil tilsi.

    Anton, sant. Det skal absolutt sies at det finnes politikere med minoritetsbakgrunn jeg nærmest forguder *kremt*Tajik*kremt*. Men en av grunnene til at, jeg f.eks, digger henne er at hun ikke bare er fantastisk dyktig, hun har aldri fremstilt seg selv (såvidt jeg vet) som noe representant for noe annet en Arbeiderpartiet – og det synes jeg er veldig viktig. Og det er sannelig et problem om uflinke mennesker nomineres? Synes ikke du det?

    Men det er klart jeg vet ufattelig lite om hvordan slike ting ordnes i partiene.

    Ivar, takk!
    Det er også det jeg tenker. Men likefullt er familien imot dette, og det er også en av grunnene til at jeg forholder meg relativt anonym. Jeg kan ikke skrive om ting nær min person hvis jeg skriver med fullt navn.

    Haha, når det gjelder somaliere så må jeg meddele om at jeg har inntrykk av at veldig mange følger bloggen eller titter innom, men sjeldent kommenterer. Det morsomste var når mine somaliske venner først fant bloggen og deretter koblet bloggen til meg. Det ble endel av telefonsamtaler av det!

    Engang fortalte brorsan meg, ikke særlig glad forsåvidt – haha, at en fyr han kjenner hadde spurt litt forsiktig om han hadde en søster. Broren min hadde bekreftet det, og vennen hadde da spurt om denne søsteren blogget eller ei. Det er moro. Men for norsk-somaliere er blogosfæren relativ ny og det er en medvirkende faktor til at de ikke er så aktive.

    Men noen aktive er det her, Cigaal er jo et eksempel på det (herlig kar som selv burde blogge). Forøvrig har en kompis av meg startet en samling somaliske blogger – i hovedsak engelskspråklige – mye interessant å finne der. Det er bare å ta en titt: http://www.somalibloglist.blogspot.com

    Lammelåret, det er sant. Jeg er kanskje litt redd for at jeg skal være bra fordi jeg er mørk, og ikke være bra fordi jeg er bra. Lav selvtilitt kanskje? Nei. Men jeg har ofte opplevd – i virkeligheten – at jeg er interessant fordi jeg er mørk. Det synes jeg er slitsomt. For det er mer ved meg en pigmentene mine, hvis du skjønner.

    En somalisk-amerikansk venninne sa engang at dette er en usikkerhet alle minoritetsbarn lider av. Altså, spørsmålet om vi faktisk blir sett? Hvis du skjønner. Jeg tror det er noe sannhet i det.

  7. Jeg skjønner hva du mener og det er lett å begrunne det vi ser og hvordan vi blir møtt i en faktor, som da er den som skiller oss fra «de andre». For deg er det utseendet, for andre er det rullestolen (synes de bare synd på meg?), folk med en kronisk sykdom kan lure på om det er alt andre ser og oppleve at den en er forsvinner og trykkes ned av diagnosedefinisjonen. Jeg tror det er vanlig.

    Og ja, det kan være et problem. Særlig når det ytre, det spesielle, brukes som argument f.eks «vi er inkluderende». Jeg tror det skaper usikkerhet og noen ganger mindreverdighetsfølelse for den det gjelder (er jeg dyktig eller er jeg et argument? Er grunnen til at jeg blir hørt min fornuft og intelligens eller ville jeg blitt ignorert dersom jeg ikke så annerledes ut?).

    Vi er alle mer enn det et bilde kan avsløre.

  8. I et foredrag ble vi utfordret i forhold til hva vi legger i begrepet «fordommer». Egentlig er dette er nøytralt begrep, og det ble det for meg igjen etter det foredraget. Fordommer er våre forhåndsdommer om hva vi kan forvente ut fra ytre signaler. Fordommer utløser følelser. Og de hjelper oss å sortere.

    Ytre signaler hjelper meg til å vite om jeg ser en gutt, jente, mann, kvinne, nordmann, kristen, muslim, ikke-troende, somalier, afrikaner, asiat osv. Noen ganger er flere gruppesorteringer sammenfallende. Og noen ganger bommer man. Sitter man på bussen i London og hører stemmer på norsk bak seg, regner man med å finne etniske nordmenn bak seg. Om det da er hijabkledte somaliere man så ser, vil nok overraskelsen bli synlig.

    Vi velger også ofte bevisst å gi signaler som utløser sortering fra andre. Noen bærer klær eller symboler som gir klare signaler om religiøs tilhørighet. Gjerne også lesbart nedover i detalj for gruppetilhørighet.

    Noen ganger er klærne egnet til å fjerne mennesket bak, så man bare ser gruppesignalet. Niqab opplever jeg som et sånt signal. Full MC-bekledning med lukket hjelm også. Andre ganger er gruppesignalet mer skjult. Frimurer-ringen kjennes vel bare igjen av de som har sett den før.

    Det viktige er å være bevisst på hva man legger i sine fordommer. For mine fordommer hjelper meg til å forhåndssortere. Men mitt intellekt må kobles inn for å kvalitetsvurdere sorteringen. Og det er her man snubler. For man omtaler bare de tolkningene man ikke liker, som fordommer, i stedet for å si at de er negative fordommer. Og se at fordommer også kan være positive.

    Når jeg ser en hijab, vet jeg at bæreren vil jeg skal se en kvinnelig muslim. Men om dette er positivt eller negativt, er avhengig av hva jeg mener om kvinnelig muslimer som velger å vise sin kulturelle og religiøse tolkning av seg ved å bære hijab.

    Hvis jeg skulle rote meg ned til Afrika og hører en lokalt kledt person snakke norsk, vet jeg at her er en person som kan gi meg en mye bedre opplevelse av det stedet jeg er. For jeg tror at vi som snakker samme språk vil hjelpe hverandre hvis vi får mulighet til det.

    Det hele koker ned til at fordommer er bra for en rask sortering forhold til hva en person står for. Men når man skal bli kjent med vedkommende, eller om man skal vurdere verdiene vedkommende står for, må man skaffe seg kunnskap på personnivå. Det er et godt utgangspunkt for å bli kjent med et nytt menneske. Og man vil stadig få bekreftet at detaljene ikke ligger i fordommene.

  9. En ting som er veldig fint med denne bloggen, er at kommentarene også er veldig interessante – ikke bare massevis av antiislamister/antireligiøse f eks som på Olav Elgvins blogg.

    Jeg synes nå også jeg legger merke til en god del politikere som sier nokså dumme og lite gjennomtenkte ting – uansett bakgrunn. Aller verst er det naturligvis når de tydeligvis har tenkt seg godt om, men bare ikke sjekket ordentlig hvordan livet er for dem det gjelder eller diskutert litt med noen som er uenige med dem slik at de kan finne ut av motforestililngene før de står der og skal svare for det de har bestemt.

    Jeg tenker at selv om kanskje nominasjonsprosessen blir litt sånn «en mørk, en lys, en kvinne, en mann, en som har opplevd NAV, en som har høy utdannelse og har sklidd rett inn i en offentlig stilling…» oops, det er visst ikke så mange politikere som har opplevd NAV fra feil side eller startet en grønnsaksbutikk –
    vel, Poenget er: Selv om nominasjonkomitéen prøver å få til én av hver og dermed kanskje også drar med seg noen som ikke er fullt ut opplært, for å si det sånn, ville vi vel kanskje ellers fått en god del av «unge ambisiøse menn med høy utdannelse og offentlig stilling».

    Jeg tror også at ulik bakgrunn har en verdi i seg, fordi diskusjonene blir litt sannere fordi noen har andre erfaringer. Jeg synes jeg møter mange av både poteter og selv innvandrere som har bodd her en tid som kjenner så lite til andre grupper at de tror alt mulig rart. Bare det at de norske politikerne blir kjent med en med annen bakgrunn tror jeg er en verdi i seg selv. Normaliserer det litt, kanskje? Lager et individ av det mørke ansiktet?

  10. Jeg er ganske ny her inne på bloggen din, men leser den fast og liker den veldig godt.
    Fikk tips fra en venninne og har blitt stadig mer hektet, en del på grunn av at man «inne hos deg» faktisk kan kose seg med å lese kommentarene også, for å få enda flere perspektiver og tanker. Det syns jeg er fint.

    Så fortsett skrivingen:)

  11. Fortsett å skrive! Det gir mening for meg, på mange nivå. Du gir meg innsikt i i hverdagen til ei minoritetsgruppe. Du reflekterer rundt tema som er vesentlige i ethvert samfunn, og som utfordrer meg som samfunnsborger. Hverdagsrefleksjonene dine gleder meg fordi jeg ser likheter mer enn forskjeller. Du gir meg tru på framtida.

  12. – og de siste dagenes diskusjoner mellom Ola Borten Moe og miljøbevegelsen viser at også ambisiøse unge menn med de rette kontakter (er det morfaren som var statstminister?) kan si veldig dumme ting. Spørsmålet er da om det er en slags kvotering det at disse får så så mye lettere tilgang til maktens korridorer og blir kanskje litt lettere tilgitt når de sier noe dumt?
    Noe å tenke på er kanskje hva som skjedde med tre ministre i Sverige som ikke hadde betalt TV-lisens. (Beklager litt dårlige linker – blogger er jo ikke like troverdige som aviser)
    Tross at også den mannlige unnasluntreren hadde flere svin på skogen, ble han sittende:
    http://www.alba.nu/motvallsbloggen/?p=285
    http://raketen.blogspot.com/2006/10/hur-blir-det-med-tobias-billstrm.html

  13. privat til somalieren, rediger bort dette:
    Uff jeg ser du har begynt med forhåndsredigering. Håper trollene ikke kommer til å bli værende på bloggen din. Ikke gidd å gå inn i masse kverulerende diskusjoner, er min oppfordring! Bare ignorer dem. Som fetteren min sa til meg i en annen diskusjon: «jeg kan fortsette helt til jul, jeg!» Med de samme argumentene igjen og igjen og igjen og igjen…. best jeg bare snakker om været med min fetter

  14. Tilbaketråkk: Blog award – tar utfordringen! | fjellcoachen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s