TAIYE SELASI
PAKKE OG DRA
Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Det er lenge siden sist jeg leste en roman som har fått meg til å slutte å registrere mine omgivelser. Det er lenge siden sist jeg kjente på den suggererende opplevelsen lesere – du vet, de som oppgir lesing som en hobby og andektig lytter til Bok i P2 – har som et minste felles multiplum. Det er i hovedsak to grunner til det:
Etter at jeg ble student har jeg først og fremst lest av plikt og ikke for fornøyelsens skyld. Og den pliktiges skyld har skylt over meg hver gang jeg har dristet meg til å forsake pensumlitteratur for skjønnlitteratur. En rastløs leser rekker ikke å tre inn i det suggererende stadiet, etter tredve minutter har hun hentet forelesningsnotatene sine.
Jeg har også blitt infisert av viruset vi alle klager over. Viruset som holder oss pålogget, distraherer oss fra det langtekkelige og langsomme, og innstiller i oss et overveldende behov for øyeblikkelig tilbakemelding. Sosiale medier, altså. Greit å presisere det i fall poenget forsvant i ordrikheten.
Disse to grunnene har gitt meg en bokhylle som stadig fylles med uåpnede titler. En av dem var en roman som tilfalt meg da jeg først begynte å jobbe som sommervikar i Dagbladet for snart tre år siden. «Pakke og dra» fant veien til reisevesken min på vei til Roma tidligere i år, men det var ikke før jeg hadde returnert til Oslo, til hverdagen og til det forutsigbare at jeg fikk roen til å lese. Og jeg leste.
Taiye Selasi, damen som introduserte verden for begrepet afropolitt, skildrer her en far som svikter og en familie som deretter går i oppløsning. Den briljante kirurgen Sai, født i en nigeriansk jordhytte og forlatt av en far som ble fornedret foran sin kone, gifter seg med den vakre, foreldreløse og nigerianske Fola. I to tiår klatrer han den sosiale stigen med kona som støtte. Han spiser kanapéer, går i pressede kakibukser, sender ungene til privatskoler og mingler med det liberale, men tradisjonsrike anglosaksiske langs den amerikanske østkysten.
Alt faller sammen når han mister jobben og uten familiens viten bruker hver slant i kontoen på en advokat, for å kjempe en fånyttes kamp mot urettmessig oppsigelse. Når han endelig erkjenner tapet, forsvinner han og lar sin like briljante eldstesønn, sine vakre tvillinger, sin usikre minstejente og sin stolte kone hanske med konkurs og oppbruddets skjæringskrefter.
«Det er ikke bare det at familien hennes er fattigere i sammenligning som får Sadie til å klamre seg sånn til familien Negroponte som hun gjør. Det er det at de er vektløse, familien Sai, spredt i fem retninger, en familie uten tyngdekraft, fullstendig ubundet. Uten noe så tungt som penger under, som trekker dem alle ned til den samme flekken på jorden, en vertikal akse, og uten røtter som sprer seg ut under dem, uten besteforeldre i live, ingen historie, en horisontal – har de svevd opp, blitt spredt, drevet utover, eller innover, og nesten ikke lagt merke til det når noen har havnet utenfor feltet.»
Hvert familiemedlem havner nettopp utenfor feltet. Tvillingene bærer på en stygg hemmelighet. Yngstejenta er høyt elsket av moren, men alltid utilstrekkelig i forhold til sine søsken og brekker seg derfor over doskålen. Og eldstesønnen, Oleu, en like dyktig kirurg som sin far, er patologisk redd for genet som gjør afrikanske menn til upålitelige ektemenn og fedre.
Men dette handler ikke om afrikanere, dette er en historie om immigranter, om mennesker som mangler det horisontale og tyngdepunktet som trekker familier sammen. Og om ensomheten som oppstår når belgfrukten knekker av ytre traume og indre konflikt, når frøene uvillig detter ut av ryggsømmen.
«Vi gjorde det vi kunne. Det var det vi kunne. Å dra.»
Var det det?
«Vi var emigranter. Emigranter drar.»
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 
Så nydelig du skriver om denne boken. Veldig fint å lese. Takk!
Ja, hadde de kun vært upålitelige fedre så hadde vi ikke hatt noen problemer. Men desverre er de fullstendig sinnsyke. Kanskje det er fordi de vokste opp i et toalett, kanskje det er gener, kanskje mora deres ikke ga de nok klemmer, kanskje de bare er sinnsyke. Jeg har desverre møtt mange afrikanere i Oslo og de har alle noen ting felles; de eneste de gjør er å kjøpe, bruke og selge dop. Og selvfølgelig voldta og rane. Jeg har aldri møtt en afrikaner i Oslo som ikke var et kriminelt svin. Og de verste av de verste er somaliere. De er livsfarlige, jeg har sett ville hyener som har mer logikk og oppfører seg bedre. Jeg har lært èn ting etter å ha møtt mange afrikanere; aldri stol på en afrikaner. Aldri. Uansett hva de sier eller gjør, aldri stol på de. Gjør du det, kommer du til å angre bittert. De er ikke i stand til å oppføre seg som siviliserte mennesker. Fordi de ikke er siviliserte mennesker. Snakk om kulturkollisjon, vi importerer tusenvis av steinaldermennesker som kun forstår vold og elendighet til verdens mest moderne og fredelige samfunn. Hvis jeg aldri møter en afrikaner igjen så er det altfor tidlig, jeg har fått mer enn nok.
En ting jeg lurer på, står det noen regler i koranen som forbyr muslimer å vaske seg? Gud hjelpe meg som de stinker! Alle muslimer jeg har møtt i Oslo så langt, har luktet som en søppelfylling. Det er svette og møkk og jeg vet ikke hva. Jeg klarer ikke lenger å oppholde meg i samme rom som dem, det er for kvalmt.
Jeg vil minne alle om at mohammed var en pedofil tyv og en voldtektsmann. Muslimer tilber en pedofil tyv. Når de krever respekt for seg og sin religion, så krever de at jeg skal respektere pedofile tyver og voldtektsmenn. Problemet med det er at jeg er gammledags. Jeg respekterer ikke møkk, jeg graver det ned. Jeg kommer aldri til å respektere muslimer, jeg har mindre respekt for dem enn møkka som sitter fast under skoene mine. Foran min dør står det et skilt; «Ingen muslimer tillatt». Og gud hjelpe den muslimen som prøver å kødde med meg, det blir det siste han gjør. Når en pedofil tyv krever respekt av meg, så knuser jeg ansiktet hans. Jeg synes det er det absolutt minste jeg kan gjøre. Forbannede svin.
Forskjellen er enkel; norske menn spør hva kan jeg gjøre for landet mitt? Afrikanske menn spør hva kan landet gjøre for meg? Vi har totalt forskjellige mentaliteter. Nordmenn yter sin plikt og krever sin rett. Afrikanere krever. Jeg har opplevd kravmentaliteten deres på nært hold og for en nordmann er det uforståelig. Det er umulig å forstå hva de tenker. Men hvis de vil lage problemer for seg selv, så får de gjøre det. Kom kravmentalitet og treng deg på, her skal du motstand finne.