«Men vita skal me/og vone visst/at ånd må vinne/på troll til sist./»

Ja lat oss stride,

og lat oss tru,

og byggje med tankar

ei bivre-bru

til den heilage, høge framtid!

 

 

Me lìver midt i

ei villmanns-tid

med blinkande knivar

og nevestrid;

og livet er som ein bloddraum.

 

 

Men vìta skal me

og vone visst,

at ånd må vinne

på troll til sist,

og vìt på den varge villskap.

 

 

So lat oss tru

og stride som menn!

For trui er,

som det skrìvi stend,

den magt som vinner på verdi.

Strid for fred – Arne Garborg

Kvæde (1908)

Advertisements

Frimurere og tempelriddere

Dette var interessant bakgrunnsstoff om et aspekt ved vårt samfunn jeg vet kolossalt lite om:

På alle tenkjelege vis har han misforstått og forrådt ideala til organisasjonane han hevder å emulere og representere, anten det no er Tempelriddarane eller frimurarane. I sitt manifest skildrar han seg sjølv, og dei som skal følgje han, som riddarar, dommar, jury og bøddel, og eit innviingsritual som han har skrive om frå innviingsritualet til Frimurarordenens første grad. Dette er eit innviingsritual han sjølv har deltatt på, og den eden han sverga der, har han forrådt med sine gjerninger.

Fra Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn

22.7.2011

Jeg har skummet gjennom de 1500 sidene umennesket har etterlatt seg. Dette manifestet som han ønsker å proklamere fra rettsalen. Jeg har lest ordene som liksom skal rasjonalisere kaldblodigheten. Jeg føler kvalme, og skyldfølelse. Jeg deler noe av skylden for terrorhandlingene vi har blitt usatt for. Jeg har ikke skyld i at en mann hjerteløst skjøt mot unge mennesker. Det er ikke min skyld at denne mannen plasserte bomber foran statsministerens kontor. Men noe av skylden for at han ble den han ble er min.

Det er meg han hater, og fordi han hater meg angriper han alle som ser på meg som en medborger og en venn. Alle som vil la meg leve ut min tro, alle som tar meg i forsvar, alle som gir meg ly. Hvorfor hater han meg? Som muslim er det delvis min skyld at vi har fått et miljø, i Norge, som gir næring til vrangforestillinger om europeiske muslimer. Vi, muslimer, taler dem ikke imot. Vi angriper ikke løgn med fakta, vi motbeviser dem ikke, vi lar påstander stå uimotsagte. Men selv de mest irrasjonelle og absurde «sannheter» kan få katastrofale konsekvenser. Det har vi nå sett. Derfor er det på tide å utfordre idiotene. Vi må slutte å ufarliggjøre dem.

Det er også min skyld at disse vrangforestillingene eksisterer, det er min skyld at mennesker i Norge har en reell frykt for mine med-muslimer. For mange av mine med-muslimer opptrer galt. De er kriminelle og de er voldelige. Det er min skyld hvis et norsk-pakistansk gjengmedlem banker opp en etnisk nordmann. For jeg vedder halve garderoben min på at norsk-pakistaneren avstår fra svin – selv om han drikker alkohol – og begynner sine trusler med wolla. Walahi; ved Allah. Selv om vi muslimer rister på hodet og nekter å anse slike typer som muslimer – er de muslimer i øynene til fyren som ligger på asfalten med brukket nese. Muslimer må ikke bare ta avstand fra kriminalitet, men de må også – i samarbeid med politiet – forsøke å redusere ekstremisme og kriminalitet i sine miljøer. Jeg har latt noen muslimer male Islam i rødt – i blodets farge – men Islam, og ja dette høres håpløst corny ut i mine ører også, er grønt. Grønt for livet.

Det er min skyld at mange ikke-muslimer ikke ser en kvinne med religiøs tildekning når de ser en kvinne med heldekkende hijab, men heller ser en undertrykket hattifnatt. Du kan google hattifnatt hvis du har gått glipp av verdens beste barnebok. Har vi noengang vist at vi ikke er undertrykkede? Jeg mener, vi har jo vært på teven og krevd vår rett til å gå kledd som vi vil. Vi har også høytydelig invitert til te, men har vi deltatt på dugnader ikledd våre burkaer? Engasjert oss i nærmiljøet? Forsøkt å ikke få andre mennesker til å ikke føle seg fremmed i sin egen by?

Bombene på fredag smalt under fredagsbønnen. Muslimer følte først frykt, redde for at de var under angrep. Ut på dagen var veldig mange redde for represalier. Og da umennesket ble tatt, var de redde og nedslåtte – for de er tross alt nordmenn de også. Det tror jeg vi – vi som vender hodet mot Mekka fem ganger om dagen – snart må begynne å vise.

Mine muslimske superhelter: Usama Canon

(…) when people get to a place where they feel so spiritual and religious, that somehow their religious experience makes them immune from having to deal with the poor little reality that you are dealing with on the ground:

I’m sorry you want to commit suicide, I’m sorry you’re kicked out of your house, I’m sorry your parents disowned you. But I’m just making alot of dhikr right now. So I’ll make dua* for you while I’m making dhikr**.

That’s a reality. Spiritual bypassing. Look, to be honest, alot of times you talk about cultural sensitivity. But what you’re really asking is why don’t American muslims have space where they can be safe as American muslims?

Usama Canon 

*dua: en form for bønn, supplication på engelsk.

**dhikr: ihugkommelse, religiøs individuell eller kollektiv messing.

Omskjæring og orgasmer

Klassisk scene fra en av verdens beste filmer – When Harry met Sally. 

Jeg hadde vist henne et par linjer, i Morgenbladet, om omskjæring og orgasmer.  Jeg var mer overrasket enn den svenske og den italienske forskeren – kombinert, som hadde avdekket at somaliske kvinner faktisk oppnådde orgasme, selv med kjønnsleppene sydd sammen. Hun var ikke overrasket. Hun humret.

«Hvorfor tror du somaliske kvinner får et dusin unger? Et rikt seksualliv kombinert med dårlig kunnskap om prevensjonsmidler.»

Jeg orket ikke å le. Det er de øyeblikkene jeg både hater og elsker, når det du har holdt for sant viser seg å være falskt. Bussen fortsatte mot byen,  og jeg så rundt meg. Den blonde småbarnsmoren ved siden av kunne umulig vite at vi satt og diskuterte somaliske kvinners orgasmer.

Jeg tok meg sammen, så kvinnen foran meg med nye øyne og spurte:

«Hva er det man egentlig gjør?»

«Sex? Ærlig talt. Forklarte jeg ikke det da du var fem år gammel?»

Joda. Den brutale virkeligheten jeg ble utsatt for, og mor som illusterte «sex» med universelle håndbevegelser, var som limt til netthinnen. Hun forsto hva jeg mente av mitt oppgitte blikk.

«Omskjæring? Du, det kommer helt an på sted og person. Noen kvinner skjærer opp og skamferer, andre lager rene snitt og syr pent sammen. I teorien skal ikke klitoris skjæres vekk, men huden som omringer den. Deretter sys deler av de ytre kjønnsleppene sammen. Det verste er den første penetrasjonen, og fødselen. Herregud, fødselen er verst.»

Jeg grøsset. Tanken på at min tilkomst var mer enn unødvendig smertefull for mor var ikke en god tanke.

«Men at omskårede kvinner har god sex overrasker ikke meg. Alle nabojentene som snek seg ut om kvelden spilte ikke akkurat sjakk med de eldre guttene. Det skal jeg love deg.»

«Men er ikke poenget med omskjæring å være «intakt»?»

«Joda. Og man kan gjøre mye forskjellig og likevel være intakt. I bunn og grunn er hele prosjektet om å bevare en families ære gjennom døtrenes vaginaer et håpløst prosjekt. Jeg har aldri syntes at prosedyren i seg selv er det kvalmeste, det er et overgrep, særlig mot barn som ikke vet bedre. Og overgrepet, må du huske, ble ikke utført av foreldrene, men av lokalmiljøet. Din morfar var imot det, din morfar ville ikke høre et kvekk fra meg om at «alle vennene mine var omskårede». Han sa nei. Så jeg ble omskåret da han var på forretningsreise. Og mormoren din gråt den kvelden, fortalte meg om alt det forferdelige som ventet meg, ba meg løpe når tantene kom for å hente meg. Men dum som jeg var gjorde jeg ikke det. Jeg hadde bestemt meg for å være modig, akkurat som venninnene mine.»

«Men du synes ikke det verste var prosedyren?»

«Nei, det verste er at du forbredes for en mann. Du forsegles, slik at en mann skal få gleden av å åpne deg. Kveg. Det er det du er.»

Av en eller annen grunn har mor og jeg de mest intime samtalene våre på offentlige transportmidler. Takk Allah for det somaliske språket. Jeg liker ikke å snakke om omskjæring, det er liksom forventet av en somalisk jente å snakke om omskjæring. Og for meg, og de ekstremt mange somalierne jeg kjenner, er ikke omskjæring et presserende problem. Arbeidsløshet, mangel på motivasjon, rotløshet, forskjellsbehandling og rasisme – innad i miljøet, er det.

Men noen ganger hører man sånt.

Og man får bare lyst til å hyle. Og så bøye seg over doskålen og spy.