Adopsjon

 Jeg synes at det er topp at folk adopterer. Jeg beundrer og respekterer mennesker som er villige til å ta inn et fremmede barn, og oppfostre det til sitt eget. Det krever store mengder tålmodighet, styrke og uendelig empati og kjærlighet. Islam er også positiv til adopsjon, og profetens adoptivsønn ble en sentral figur i islams historie. På sett og vis kan man beskrive profetens oppvekst som en serie opphold med forskjellige fosterforeldre, ettersom han var foreldreløs. Samtidig er det viktig, også i islam, at barnet ikke mister sin identitet. For eksempel kan ikke barna, fra et islamsk perspektiv, ta adoptivforeldrenes etternavn, men må beholde sitt eget.

Selv om det kanskje ikke er det viktigste momentet i islam, så er det prinsippet bak som er viktig. Et barn skal ikke leve i den villedelsen at han/hun er en person han/hun ikke er. Jeg bør kanskje understreke at jeg ikke er adoptert, og har ikke all den erfaringen, men basert på mine observasjoner har jeg greid å danne meg en oppfatning rundt dette med adopsjon. Spesielt adopsjon av barn fra utlandet. Jeg mener at barn adoptert fra utlandet, og innlandet, har rett til å vite hvor de kommer fra. Dersom adoptivforeldrene er åpne rundt adopsjonen, til tross for at det antakeligvis er et vanskelig tema å snakke om, vil det ikke komme som et sjokk for den adopterte. Jeg, le nå ikke altfor mye, fulgte med på tv-serien Ping Pong på NRK. Jeg synes at det var en interessant serie, og med svært gode ping pong prestasjoner. Hovedpersonen i serien, Katja, er en kinesisk-født norsk jente som, i anledning ping pong turnering, reiser til Kina. Samtidig utnytter hun tiden til å lete etter barnehjemmet hun ble adoptert fra. Det ble en fin slutt på serien, selv om hun ikke fant ut noe om sine biologiske foreldre.

Om jeg i fremtiden adopterer et barn, gitt at jeg får tillatelse til det av myndighetene, vil jeg at barnet skal ha kjennskap til sitt kulturelle opphav. En nordmann som er adoptert fra, for eksempel Afrika, vil føle seg utenlandsk, i det lange løp. Til tross for at han har blitt oppfostret av kjernenorske nordmenn med brunost i ryggsekken og ski på bena. Han vil føle seg annerledes, for vi lever i en syk verden der mengden av melanin i huden din bestemmer hvordan mennesker oppfatter deg. Jeg er en afrikansk jente, og når jeg drar hjem og ikke forstår hvorfor folk er som de er mot meg, vet jeg at familien min vil forstå det. De skjønner smerten, forvirringen og ønsket om å bli akseptert. Det tror jeg norske foreldre, uansett hvor sterkt de ønsker det, med barn adoptert fra utlandet, vil forstå. Og jeg tror også at barna forstår foreldrenes uvitenhet om deres situasjon. Jeg anbefaler på det sterkeste Barack Obamas selvbiografi, ikke bare for å forstå mannens politiske visjoner, men også for å få et innblikk i hvordan det er å være en mann av afrikansk opphav med en kaukasisk-amerikansk oppvekst. Det er ikke lett. Og det håper jeg at Angelina Jolie og Mia Gundersen forstår. Dersom de forstår det, og er rede til å støtte sine barn i deres søken etter å finne seg selv og sine røtter, vil barna få tidenes oppvekst.

Advertisements

Tilbake til steinalderen

Jeg har vært (og er ennå) i steinalderen. Med andre ord, mangel på internett tilgang hjemme, heck, mangel på data hjemme. Så jeg har sittet med fjærpenn og papyruspargamenter og skriblet mine tanker ned. Og det ser ikke ut til at vi får en ny data i nærmeste fremtid, derfor beklager jeg mangelen på oppdateringer her.

Vi snakkes, eller leses!