Stream of consciousness: Asylpolitikk, bunnløshet og tårer

Denne filmen har jeg laget fordi jeg er redd, begynner Margreth Olin i sin siste dokumentarfilm. Ikke fordi jeg er redd for den andre, ikke fordi jeg er redd for den fremmede, men fordi jeg er redd for det som skjer når vi lenger ikke er istand til å se enkeltmennesket.

Jeg kan ikke huske sist jeg gråt foran et lerret med levende bilder. Da dyktige, engasjerte, Espen André Breivik inviterte meg til førpremieren av «De andre», forberedte jeg meg på å se sterke bilder. Jeg var forberedt på å bli trist, sint og provosert, men jeg var ikke forberedt på å gråte. Det var jeg virkelig ikke. Jeg gråt fordi Olin på et formidabelt vis har greid å formidle håpløsheten, forvirringen, usikkerheten, ensomheten og sinnet til unge mennesker som, etter egen – og kanskje allmenn – oppfatning, blir dårlig behandlet fordi de ikke er norske. Det var vondt å høre historiene til guttene Olin har møtt, samtidig satt jeg og så på med ærefrykt. De stod oppreist. Ikke hele tiden, selvsagt ikke hele tiden, men de stod oppreist. Jeg vet ikke om jeg hadde stått oppreist om jeg hadde opplevd en brøkdel av det guttene i filmen har opplevd. Dette er likevel ingen filmomtale. Eller, jo, her er anmeldelsen: Se den. To ord: Se den.

Jeg gråt også fordi filmen ikke bare appellerte til min empati. Den traff hjem. Bokstavlig talt. Vi har en familievenn som har søkt asyl og som har fått avslag. Vår familievenn er psykisk syk. For tiden veksler hun mellom det å bo sammen med meg og mor, og det å bo hos bror i hans småbarnsfylte hjem. Hennes tilstand går opp og ned. I en god periode var hun oppe, nå er hun langt nede. Jeg er ikke overrasket over det. Jeg vet selv hvordan jeg er når jeg føler at jeg mister kontroll, men forsøker jeg å finne veien igjen har jeg alltid et kompass å navigere etter. Jeg har fast bopel. Jeg har fast inntekt. Jeg har et sterkt nettverk, bestående av familie og venner, som jeg ikke risikerer å miste i nær fremtid. Jeg har studiene mine. Vår familievenn mangler det. Attpåtil har hun et skjørt psyke. Den ene forsterker følelsen av den andre. Jeg beundrer henne de dagene hun smiler, og jeg forstår henne de dagene hun, med blanke og tomme øyne, ser rett forbi meg.

Jeg har hatt hennes situasjon litt på avstand. Jeg skammer meg over det. Sist jeg var alene med mor fikk jeg velfortjent kjeft. «Hvorfor skriver du ikke noe, til advokaten hennes eller til UDi,» forlanget mor – «hva er dine ord og din penn verdt hvis du ikke engang kan hjelpe et menneske?» Hun plasserte en tykk mappe på fanget mitt og ba meg skrive noe om situasjonen og saken, noe som hun kunne videreformidle til advokaten, noe som kunne være til hjelp. Jeg la mappen på skrivebordet mitt og har ikke skrevet noe som helst. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Skal jeg skrive om de dagene hun nekter å ta medisinene sine fordi hun fornekter sin sykdom, skal jeg fortelle om hvorfor hun fornekter sin sykdom? Skal jeg fortelle om barna hun mistet, om depresjonen, om stemmene hun hører i hodet sitt, og om det å samtidig tilhøre en kultur som har null forståelse for psykisk helse? Skal jeg fortelle om svigerfamilien som fratok henne barna som overlevde, ektemannen som kalte henne «gal» og gjorde henne så liten, så liten. Skal jeg fortelle historiene hun ikke deler med den hvite intervjueren vis-à-vis henne i det kjølige kontoret? Skal jeg fortelle om tragediene hun deler med meg, på somali, når vi er ute og handler, når vi sitter og spiser sammen, og helt uoppfordret når jeg sitter og leser i avisen? Hun har dette med å spørre, helt ute av det blå: Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt. Vet du?

Jeg vet ikke om jeg greier å formulere bunnløsheten i vår familievenn. I kveld, på Sentrum Scene, greide Margreth Olin det. Jeg håper du ser den. Virkelig.

Vi har ingen asylmottak i Norge. Vi har oppbevaringsmottak. Lokaler som – i økende grad – driftes av private selskap. Lokaler som legges ned når de blir for dyre å leie eller drifte. I august ble Oslos siste ordinære mottak lagt ned. For dyrt. Brenneriveien asylmottak var tynget av usikkerhet, det var en ubehagelig følelse, samtidig var det surrealt – for meg – å bare kunne gå ut døren og slik ha lagt uforutsigbarheten bak meg. Menneskene jeg møtte levde med uforutsigbarheten og usikkerheten hver eneste dag – og antakeligvis ennå. Det finnes sikkert mottak som er bra, men det fremstår for meg besynderlig at det ikke er et krav å ha fagpersoner ansatt ved et mottak. Det er besynderlig at det første asylsøkere møter, når de kommer til landet, er uniformert personell som skal sjekke om de snakker sant og noen som skal se om de bærer på tuberkulosebasiller eller ei. Er det ikke mer naturlig å bli møtt av mennesker som kan håndtere traumer? Det er absurd at få blir tilbydd terapi og at det er opptil kommunene, som huser mottakene, hvilke helsetilbud asylsøkere får. Det er absurd at norske fastleger har lite kunnskap om behandling av nyankomne, og enda mindre erfaring med det å referere videre til psykiatre. Det er hinsides at asylsøkere, med svært ulike behov og helsetilstand, stues sammen i et og samme mottak. Det er idiotisk at enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år ikke kommer innunder barnevernet, og ikke får omsorgspersoner, slik de etter FNs barnekonvensjon har rett til. Det er forjævlig at unge asylsøkere – som ikke har fått mulighet til å bearbeide traumene sine – trolig returneres til opprinnelsesland, når de henfaller til kriminalitet. Det er idiotisk at man ikke har rett på utdanning eller arbeid, så fremt man ikke har permanent oppholdstillatelse. Joda, «permanent oppholdstillatelse» synes å være en rimelig betingelse teoretisk, men i praksis lever mennesker i limbo med midlertidig oppholdstillatelse, noen vikler seg inn i klageganger som tar evigheter og mennesker bor her – tiltaksløse – i flere år. De kan jobbe svart, eller gruble seg ihjel. Mottaksapparatet i Norge er dårlig. Slik skal vi ikke behandle mennesker som allerede har krysset våre grenser. Jeg håper ikke Olins film fremprovoserer en debatt om strengere/mildere norsk asylpolitikk. En slik debatt kommer til å følge arketypiske mønstre, den kommer til å splitte politisk og den kommer til å bli en valgkampsak. En slik debatt kommer til å gå på tvers av de ordene Olin introduserte filmen sin med: Vi må ikke behandle menneskene som midler, men som mål i seg selv.

Jeg føler meg så heldig, så heldig, så veldig heldig. Samtidig vet jeg at hadde mor, nyttårsdagen 1991, kjørt sin vanlige rute hjem fra banken, hadde hun i likhet med titalls mennesker blitt stoppet og skutt. Men hun ville ha fisk til middag, og derfor tok hun en omvei for å rekke fiskemarkedet, og derfor kom hun hjem. Jeg vet at hadde far ikke vært rask med pengeoverføringene, hadde vi ikke fått plass i de første båtene som dro til Lamu fra Kismayo, hadde vi i likhet med veldig mange andre, som måtte nøye seg med langt mindre båter, druknet i det indiske hav. Det er så mange ting som kunne gått galt, det året vi var på flukt, men som ikke gjorde det. Det virker tilfeldig, ikke sant? Men jeg tror på Gud, ikke på tilfeldigheter. Jeg tror heller ikke på fri innvandring. Vi kan ikke ta imot flere asylsøkere enn det vi kan håndtere som et samfunn. Gjør vi det er jeg veldig redd for at flere immigranter, kanskje de svakeste, faller på utkanten av samfunnet. Jeg er redd for konsekvensene av sviktende integrering, jeg er redd for fremveksten av sosiale og økonomiske underklasser, og jeg er redd for ghettofisering. Sammenlignet med andre europeiske land står det relativt bra til med den norske innvandrerbefolkningen. Vi har utfordringer, så klart, men generelt går det bra. Kanskje vil færre restriksjoner snu på det?

Men man må ikke være for fri innvandring for å støtte en human asylpolitikk, og – søren heller – det spiller ingen rolle om du er blå eller rød: Mottaksapparatet er piss. Den må endres. Hvordan gjør vi det?

Advertisements