Somalisk politikk: For deg som søker hodepine.

Hvilken signifikant hendelse vil finne sted i Somalia, august 2012, sa du?

Det er ytterst få som er istand til å svare på det, da mener jeg både etniske nordmenn og nordmenn med somalisk bakgrunn. I august er det valg av nytt parlament i Somalia, den sittende føderale overgangsregjeringen – The Transitional Federal Government, eller TFG på folkemunne – erstattes av enda en ny regjering. Siden fredsforhandlingene i Djibouti i 2000, initiert av det sivile somaliske samfunnet, har Somalia vært i en overgangsfase. Under denne overgangsfasen har somaliere opplevd konflikt mellom krigsherrer, konflikt mellom Somaliland og Puntland, intern konflikt i de selvstyrte områdene, oppvekst av piratvirksomhet og to paramilitære islamistiske bevegelser. Hvorav lederen for den første, altså United Islamic Courts, utviklet seg til å bli en romantisk heltefigur i mange somaliske miljøer. Særlig fordi han viste stort mot og stor motstand mot utenlandske fredsbevarende styrker, invitert til Somalia av oberst Abdullahi Yusuf – president i perioden 2004-2009. Da president Yusuf trådde ned fra stillingen sin, trimmet vår nasjonale helt mullahskjegget og inntok Villa Somalia. Vårt presidentpalass.

Han kastet ikke de utenlandske styrkene ut.

Under hans styre har ikke bare antall seter i nasjonalforsamlingen blitt fordoblet, men ytterligere utenlandske styrker er nå plassert på somalisk jord. Hovedsaklig for å beskytte den sittende presidenten fra den islamistiske bevegelsen al-Shabab, en utbrytergruppe fra den opprinnelige bevegelsen UIC, hvis fanesak – hold deg fast  – er å drive ut de utenlandske styrkene. Ringer det bjeller?

Det er ikke lett å holde styr på alle overgangene i somalisk politikk, eller interessene som står på spill og det er ihvertfall ikke lett å besvare problemets kjerne: Hvorfor er somaliere ut av istand til å enes om en stabil maktstruktur?

Det er like mange svar på problemstillingen som det er dype, gutturale stemmer i en somalisk café.  Mye handler om den politiske kulturen som eksisterte på Afrikas horn for de europeiske stormaktene bestemte seg for å gjøre Afrika til sin lekeplass. Somalia var bebodd av nomader, langs kysten kom det etterhvert byer som vokste seg store. De ble kongeriker, som i Zeila, og i Maakhir ved Warsangeli-sultanatet. Noen kongeriker ble store, de dannet dynastier som Ajuuraan-sultanatet. Men selv innenfor disse kongedømmene var stammeallianser essensielle. Når makten ble sentrert om en  bykjerne, var man nøye på å nå ut til stammeledere og gi dem en viss autonomi innenfor sin stamme.

Etter at Frankrike, Italia og Storbritannia avsluttet sin okkupasjon av Somalia, etterlot de en forestilling om at en stat skulle formes etter europeisk modell. Men staten i Somalia ble en svak skygge av det europeiske. Valg, representativt demokrati og partikultur var ukjente fenomener. Jeg vil ikke påstå at Somalia, i pre-kolonitiden, var udemokratisk. Innad i kongedømmene eksisterte det lokale råd, man har alltid hatt en kultur for å møtes og forhandle. Men ens representant var ens klansmann, ikke en mann som stilte seg til høyre eller venstre langs et politisk spekter.

Man prøvde å skape en politisk kultur der ideologi og politisk program, fremfor blodslinje, skulle gjelde, men to presidentperioder etter frigjøringen i 1960, ble Somalia en kommunistisk republikk. No more party with political parties! Det var ett parti som skulle gjelde. Det var ett prinsipp folket skulle styres etter. Xisbiga Hantiwadaaga! Kommunistpartiet!

Rett skal være rett. Siad Barre, vår marxist-leninistiske diktator, gjorde mye godt. Folk flest fikk noe å spise, ble sendt på skole og nøt av et godt helsetilbud. Men, altså, han hadde absolutt makt og opposisjonen ble forfulgt og drept. Særlig hardt gikk det utover Somali National Movement i tidligere Britisk Somaliland. Allerede i 1988 begynte Barre å teppebombe somalilanderne.

Med andre ord, etter frigjøringen i 1960, hadde vi én vellykket president som satt i syv år, Adan Osman Daar. Etterfølgeren ble drept to år inn i tjenesten (alltid gøy å finne personlige koblinger mellom en selv og offentlige historiske figurer. Shermarke var mormors fetter. Mamma, onkel og mormor var tilstede da han ble skutt), den tredje presidenten varte i én uke før han ble avsatt ved et kommunistisk kupp. Man har altså ikke fått mulighet til å utvikle en bærekraftig politisk kultur i Somalia. Etter nesten 20 år med kommunisme, ble Somalia kastet inn i en borgerkrig som har vart i over 20 år. Av ruinene har det vist seg å være umulig å bygge en stabil sentral stat. Hvorfor?

Presidenten i Puntland, en autonom region Somalia, åpnet konferansen som skulle skissere utviklingen av en ny somalisk grunnlov, med en tale der han sa:

 Somalia has suffered a prolonged conflict in part because of decades of misrule that resulted in weak governance institutions, leading to complete collapse and fragmentation of the Somali nationstate in 1991. We have since been trying to bring together the Somali people and recover from war.

Delegates at this Conference have the noble opportunity to lead the Somali people towards a political system that is fair, dynamic and built on a strong foundation that incorporates our Islamic values, our Somali culture, and our local traditions. This political system begins with a Federal Constitution.

The type of federalism we would like to see for Somalia is a system where power and resource is divided between the states and the federal level. Gone are the days when power and resource was unfairly concentrated in a single city-state. Expectedly, when Somalia’s central government collapsed in 1991, the nation-state collapsed with the fall of Mogadishu – a city-state under successive administrations since independence. This historic disaster should never be repeated and the Somali federation should provide space for political stability and economic development at the local and state levels, to ensure sustainable stability even if the center is threatened or falls. This is how government is managed – at the local level where people play the most important role and can solve and manage their own affairs

Presidenten i Puntland bodde, før presidentskapet, i Australia. Han har bakgrunn i økonomi,  statsvitenskap og historie. Farole representerer de nye somaliske lederne, de velutdannede, og har på mange måter erstattet krigsherrene som satt rundt forhandlingsbordene for ti år siden. Til uken kommer den somaliske statsministeren på besøk til Norge, han har doktorgrad i økonomi fra George Mason University. Dét er ikke et dårlig utgangspunkt. Så man har håp for den somaliske fremtiden.

Det somaliske lederskapet, sentrale og lokale ledere, møter det internasjonale samfunnet imorgen for å diskutere Somalias fremtid. Det blir spennende. Somalia er i en veldig spennende fase akkurat nå. I april ferdigstilles utkastet for en ny føderal grunnlov, i juni møtes somaliske ledere og det internasjonale samfunnet igjen i Istanbul, og i uugust velger vi – for første gang siden krigen – ikke en overgangsregjering, men en regjering. Kanskje da, når vi har gått tilbake til våre local traditions, føderalisme, lokalstyring, greier vi å skape en bærekraftig politisk kultur?

Advertisements

«my addresses are sentences etched in dreams, beating hearts joined by a smiling hope»

Dette er en vakker sang, og Hamza  El Din – må Allah velsigne ham for alt det han har tilført verden – er en av de fineste dikterne Afrika har produsert.

 

I’m a bird with a white heart,

and a thousand tongues.

 

I fly over creation singing,

for peace, for love, for humanity.

 

Everywhere,

I am a bird with a white heart,

and a thousand tongues.

I fly over creation singing,

for peace, for love, for humanity.

 

Everywhere,

I fly happily.

Anywhere.

 

My addresses,

my addresses are sentences etched in dreams.

Beating hearts, joined by a smiling hope.

 

For people who wish well for other people at all times,

I sing, I smile, I cry.

My tears wash away the sadness.

 

Anywhere,

wash away the sadness.

 

Our footsteps,

our footsteps are ships of desire,

that lead us around.

 

They go East one day,

they go West one day,

the lead us to habor.

 

And when the waves fight us,

and throw us around.

The echo of my voice,

in the middle of the night,

becomes a harbor and a safe place.

 

Anywhere,

a safe place.

 

Our world,

our world the day,

we join hand in hand,

becomes a garden of roses,

that bloom on a Eid night;

 

and fills with hope,

and love,

and song.

 

I am the bird on the branches,

I sleep,

and dream,

and fly happily.

 

Etterdønninger

Hei.

Oi.

Det ble  massiv respons på siste innlegg. Forbauselsen og overraskelsen mange uttrykker er både trist og oppløftende. Det er trist fordi mange tydeligvis ikke er kjent med den type diskriminering folk med etnisk bakgrunn ofte opplever, men det er også oppløftende at så mange mennesker faktisk provoseres og er tydelige på at de ikke vil ha det sånn i Norge. Jeg har aldri trodd at nordmenn er rasister, eller at denne personen jeg har beskrevet på noesomhelst måte representerer Norge. Ingen nordmann skal føle skam eller skyld. Men det jeg håper vi alle føler er et ønske om endre og et ønske om en fremtid der sånt ikke skjer – og når det skjer: En fremtid der tilskuerne kan gjenkjenne slike situasjoner og være istand til å si imot.

For å oppnå dét kreves det arbeid fra oss alle.

«Ja,» sier hun – «jeg har bodd i Italia, i Tyskland, i Frankrike, i Egypt, men dette er altså Norge.»

Dette er et blogginnlegg om min mor og en lokal rasist. Og med lokal mener jeg én som arbeider i nabolaget. Noen vil reagere på min bruk av «rasist», mange vil mene at «rasist» begynner å bli et tomt begrep, et begrep det har gått inflasjon i, men jeg står urokkelig her: Vår lokale drittsekk er ikke bare en drittsekk, han er også en rasistisk drittsekk.

Jeg hadde ikke brydd meg om denne rasisten, om han ikke hadde bestemt seg for å gjøre min mor til bydelens bin Laden. Om han ikke hadde oppført seg som om min mor var et menneske man måtte passe seg for, et vesen hvis handlinger man måtte imøtegå før de ble utført, en kvinne hvis djevelske natur kommer til uttrykk gjennom den sjokoladefargede huden. Jeg kan ikke forstå at man kan ha noe imot min mor. Altså, jo, jeg kan forstå at man kan ha mye imot min mor – jeg irriteres stadig over at hun går sakte fordi hun er redd for å falle på isen – men at man har noe imot henne fordi hun er – brun?

Dét er besynderlig.

Vår lokale rasists hat ble først fremprovosert i vår lokale dagligvarehandel. En kjedebutikk lik alle andre kjedebutikker, som selger matvarer og andre husholdningsartikler. Min mor stod i køen og ventet på å betale for lettmelken, da damen bak kassen innbilte seg at en dame på 58-år (min mor altså) ville finne på å stjele en minisjokolade til 4,50 kroner stykket. Nettopp.

Kassadamen reiste seg brått, så på mamma og ba henne tømme lommene. Min mor spurte selvsagt hvorfor hun skulle tømme lommene, der hun stod i køen, med folk både foran og bak seg. Kassadamen fortalte at hun hadde en stor, og plausibel, mistanke om at min mor hadde stjålet en sjokolade. Mamma ble forståelig nok sint, men tenkte at hun likesågodt kunne tømme disse hersens lommene sine. Der fant hun en kvittering fra Nille, en nøkkelknipe, en pengepung, en gammel serviett og en blyantstump.

Da lommene var tømt, så hun på kassadamen. Alle i køen ventet kassadamens respons. Folk i de andre køene ventet på kassadamens respons. Kassadamen satte seg ned, trakk på skuldrene og begynte å registrere de neste varene på rullebånden.

Mamma så måpende på damen. Med sin gebrokne norsk – som av en eller annen grunn blir utrolig bra når hun er skikkelig sint – forlangte hun en unnskyldning. Man stopper ikke en 58 år gammel dame, urettmessig mistenkeliggjør henne og ber henne tømme lommene blant mange mennesker – uten å be om unnskyldning. Kassadamen så dumt på henne.

Og her – her – blir den lokale rasisten en del av vår families erindring. Han, i blå uniform, kommer inn i butikken. Stiller seg på fotenden av rullebåndet og lurer på hva som har skjedd. Før mor har roet seg ned, og begynt å forklare, forteller kassadamen enkelt at damen med lettmelken bråker. Vakten, det er altså den lokale rasisten, griper tak i mors overarm og begynner å dra henne vekk fra kassen. Han forklarer strengt, som til et lite barn, at mor må se og roe seg ned.

I mitt 22-årige liv har jeg lært at man aldri ber min mor roe seg ned. Da ber du om bråk. Han ba om bråk. Mor begynner å skjelle ham ut. Han har da ikke rett til å gripe tak i henne, han får slippe henne. Men neida, det gjør han ikke. Han drar henne til utgangen av senteret – kjedebutikken er lokalisert i et lite bydelssenter – før han, ved terskelen, formanende ser på henne forteller at: Dette er Norge.

Med trykk på dette.

Hun kommer hjem. Sint. Frustrert. Den sjokoladebrune huden har fått et rødlig kjær. Hun er varm. Hun ber meg hente de antihypertensive tablettene sine.

«Ja,» sier hun – «jeg har bodd i Italia, i Tyskland, i Frankrike, i Egypt, men dette er altså Norge.»

«Fyfaen,» sier jeg – «mamma, skal jeg gå å banke ham opp?»

Hun vil ikke det. Hun vil spise middag. Vi snakker om hendelsen. Hun får vondt i overarmen utover kvelden. Bror kommer på besøk, han raser. Jeg mener at vi burde sende en klage. Vi sender en klage. Til dagligvarebutikkens ledelse. Vi får svar. De ber om et møte. Men mamma orker ikke.

«Nei,» sier hun – «jeg har marsjert i tog mot apartheid og jeg har ført en kamp mot økonomisk urettferdighet. Jeg er oppmot seksti, jeg orker ikke å ta opp en kamp mot en gråhåret rasist.»

Vi la det bak oss. Vår lokale rasist fortsatte å skule mot mor, meg så han bare irritert på. Mor ristet det av seg. For en jævel, liksom. Inntil mor kom hjem for en uke siden og kunne fortelle at han jævelen hadde oppført seg jævlig igjen.

«Jeg så at en butikk i senteret hadde konkurssalg, så jeg grep fatt i noen varer og stilte meg i kø for å kjøpe. Han ser meg, kommer opp til meg, og stiller seg mellom meg og personen foran, før han sier: ‘senteret stenger nå, kom tilbake imorgen,» mamma smiler.

«Hæ? Og du sa-,»

«Jeg spurte hva som var galt, det var maks fire mennesker foran meg. Selv om senteret stenger kan han vel la meg betale for varene. Men neida. Jeg blir nødt til å legge tilbake varene, han har jo teknisk sett rett, og går innom en annen butikk i nærheten, som er nyåpnet, for å ta en rask titt. Damen bak kassen spør hva konflikten går ut på, og jeg forteller at mannen i uniformen oppfører seg som en tufs. Under samtalen snur vi oss for å se på mannen, ja, dette er helt latterlig, Somalieren, vi ser da  at han står ved køen til konkurssalget – og jammen har ikke køen blitt veldig mye lengre!»

«Kjenner jeg deg rett, gikk du ikke hjem rett etter det, mamma.»

«Nei, hvorfor skulle jeg det? Jeg går opp til køen, og spør den jævelen om senteret bare stenger for meg eller for alle. For akkurat nå virker det som om senteret bare er stengt for meg.»

«Og han svarer?»

«Jeg gadd ikke å vente på et svar fra ham. Jeg dro hjem.»

Det er folk som ikke har opplevd reell forskjellsbehandling, fordi deres hudfarge er annerledes eller fordi de har på seg rare klær, som roper rasisme når et band fra Vestfold plumper ut med «mokkamann». Andre mennesker må hanskes med lokale rasister.