Ceci n’est pas un (texte de) hijab.

the treachery of images

Dette er ikke et innlegg om hijab. Jeg har bestemt meg for å ikke hoppe i noen norsk debatt om hijab. Av to grunner. Den enkle først:

1. Jeg har ikke tid.

Det er mye jeg må skrive og gjøre, og enda mer jeg har lyst til å skrive og gjøre, før jeg setter meg ned for å skrive om hijab. Altså, hijab er ikke totalt uinteressant, men det er andre ting som er høyere prioritert akkurat nå. Dernest:

2. Jeg vil ikke bli defensiv, personlig og emosjonell når jeg diskuterer.

Foreløpig baserer de fleste norske hijab-debatter seg på at noen kommer med sterke, tildels drøye påstander om hijab. Deretter blir – stort sett – folk med muslimsk bakgrunn kastet inn i en boksering, og må forsvare sitt syn. Gjerne med utgangspunkt i seg selv: Det er min rett, min hijab eller min kamp. Min positive erfaring er allmenngyldig, eller min negative erfaring er en manifestasjon av hijabens natur.

Også er det de som bruker en retorikk som effektivt skaper et motsetningsforhold som ikke behøver å være der. Plutselig må jeg velge en side blant sider som er konstruert av debattklimaet, er jeg en mørkemann eller en rasjonell aktør? Er jeg en vestliggjort sviker eller en pietisk muslim?

Nei, jeg er ikke komfortabel med den debattmalen norsk debatt, og kanskje generell vestlig debatt, styres etter, i diskusjon om hijab. Men hijab er interessant. Hva er hensikten med tildekning i islam? Kan man forsvare tildekning uten å lese Koranen patriarkalsk? Hva gjør det med hijabens religiøse fundament, når unge muslimer kaller det et «frigjøringsprosjekt»? Har man, i det hele tatt, glemt tildekningens religiøse dimensjon, i fokuset på rettigheter?

Det er mye jeg kunne tenke meg å diskutere, men jeg får avsmak hver gang noen snakker ned til meg og mine valg – enten de kaller seg sekulære eller religiøst konservative. Enten de kaller mine valg sosialtdegraderende og meg hjernevasket, eller konstanterer at jeg er en dårlig muslim. Kanskje er problemet de arenaer man velger å diskutere på? Kan man diskutere hijabens religiøse dimensjoner gjennom en kronikk i Dagbladet? Å ta slike diskusjoner i tradisjonelle, ofte populære, debattarenaer fordrer et språk og et format som både er lettfattelig, når bredt og har en skarp slagside. Man kan vanskelig gå inn i en lengre diskurs om fiqh, ihsan og islamsk historie, på 3000 tegn. Kanskje er problemet at man bruker begreper som, i grunn, ingen definerer? Ta frihet, for eksempel. Hva betyr det?

Jeg innrømmer at jeg aldri er absolutt fri. Jeg har valgt å leve i symbiose med andre mennesker, og må dermed rette meg etter sosiale spilleregler som gjør at dette samspillet fungerer.  Gir det mening å snakke om ufrihet med tildekket hår contra frihet med utildekket hår? Hva er det man isåfall er fri fra? Patriarkalsk praksis? Men at tildekning er et uttrykk for patriarkisme er ikke nødvendigvis en sannhet. Jeg er for all del ingen kulturrelativist, men nakenhetens kulturhistorie fortoner seg annerledes der mine foreldre kommer fra enn i europeisk historie.

Ceci n’est pas un texte de hijab, jeg skal skrive om hijab i løpet av sommeren. Det har jeg bestemt meg for å gjøre. Et stykke om forholdet mellom fysisk tildekning og religiøsitet. Den skal hverken forsvare eller angripe. All honnør, virkelig, til alle de som diskuterer hijab i norsk offentlighet, men jeg synes det er en trist affære, til tross for oppegående debattanter. Det må være mulig å diskutere hijab uten å gå i en skyttergravskrig. Foreløpig er dette derfor ikke en tekst om hijab.

En sjokkerende nyhet: Sokker og kvinner kan ikke behandles likt

Begge bestefedrene mine var polygamister. Tenk Bill Paxton fra Big Love – bare mer muslimske, mer afrikanske og mer aksepterte av sin samtid. Jeg har i teorien hatt fem bestemødre, men har bare forholdt meg til to. Det syntes mer praktisk. Jeg vet ikke om det skyldes forskjeller i farfar og morfars personligheter, eller andre faktorer jeg for øyeblikket er blind for, men deres respektive forhold fortonet seg svært ulikt. En kan si at farfar var en langt mer vellykket polygamist enn morfar. Farfar slet ikke med søsterkoner som kranglet og han ble ikke stilt overfor et fryktelig valg. Farfar slapp unna mye drama, men min farfar var en rolig og svært sindig mann. Dessuten var han sjeldent hjemme, og mye i skipet sitt. Det er kanskje noe i dét også. Polygamister er best når de holder seg unna hustruene sine.

Jeg har vokst opp med konsekvensene av mine kjære polygamisters handlinger. Jeg har stått på sidelinjen og fulgt med på forholdet mellom barna til min morfar. Det har vært interessant. De er glad i hverandre og uavhengig av hvem de kaller sin mor, regner jeg dem alle som mine onkler og tanter. Men det er så mye som ulmer under overflaten, til tider passiv aggresivitet mot hverandre og mot en mann som valgte en familie over en annen. En aggresjon som noen ganger smitter over på den tredje generasjonen, på meg og mine fettere og kusiner. Jeg var ti år gammel da min tretten år gamle fetter foraktfullt fortalte meg at morfar elsket ham høyere enn han elsket meg. Vi var på slektsamling og det var første gangen jeg på alvor forstod hva polygami egentlig betyr: Det betyr å skape sår som ikke heler på mange generasjoner.

Derfor blir jeg overveldet av den kortsiktigheten som utvises av muslimer som romantiserer eller støtter polygami. Ja, islam åpner for polygami, men det betyr ikke at du må gifte deg med en haug kvinner. Det finnes knapt noen normal familie i verden, hvorfor forsterke den naturlige dysfunksjonaliteten ved å introdusere én eller to koner til? 3-for-1 tilbud er hensiktsmessige ved kjøp av sokker, men mindre klokt ved inngåelse av ekteskap. Man skal være grundig apatisk hvis man tror at man ikke lar seg følelsesmessig påvirke av vissheten om at ens mann har sex med en annen kvinne. Og man er grundig hyklersk hvis man ikke ønsker for sin datter den samlivsformen man selv lever i. Jeg lurer på hvor mange fedre som ønsker det for sin datter? Polygami?

Problemet med polygami er illusjonen om at man kan leve i et polyamorøst forhold. Jeg tror ikke at et menneske kan elske flere kvinner, eller flere menn, like høyt. Det er den som elskes utilstrekkelig som taper, og ikke bare hun, men også hennes barn og hennes barnbarn. Hvorfor ikke la henne finne en mann som kan elske henne like høyt som hun fortjener å bli elsket?

Uavhengig av samlivsform, enten det er monogamt eller polygamt, blir jeg overrasket over alle menneskene som finner seg i å leve i ulykkelig middelmådighet. Mennesket lever ikke i all uendelighet, kanskje er det lurt å bruke sine leveår på å søke lykke?

Og polygami? Fysøren, det er det aller verste som – til tross for alle de forbehold og begrensninger Koranen setter for mannen som søker å gifte seg med flere kvinner – er tillatt i min tro. En tankevekker, i så måte, at selv profeten Muhammad (fvmh) slet med sine koner. Og han var, etter muslimsk tradisjon, det mest rettferdige mennesket på jorden. Hva sier det om dagens muslimske menn som gifter seg med yngre kvinner?