Veien til misforståelser er brolagt med gode intensjoner osv. osv.

 

Denne uken ble det avdekket at Bjerke videregående skole har hatt en praksis der etnisk norske elever plasseres i klasser sammen, og elever med minoritetsbagrunn plasseres i egne klasser. Det blir ramaskrik av slikt. Apartheid! Segregering! Rasisme! Det var ikke til å unngå. Det gjorde ikke saken bedre at rektor forsvarte praksisen ved å hevde at det handlet om beholde de etnisk norske elevene på skolen. Og den beste måten å gjøre det på, var etter hennes skjønn, å skjerme dem fra den  flerkulturelle verden. Joda. Jeg ser at dette er prinsipielt galt, hver sosialdemokratiske og rettferdighetsdyrkende muskelfiber i hjertet mitt dirrer av irritasjon.

Men jeg forstår rektoren. Virkelig. Og jeg tviler sterkt på at dette er en praksis som er begrenset til en videregående skole i Groruddalen.

For å ta det siste først: I min videregående skole, det herrens år 2008,  fant det sted en omorganisering av klassene og elevene på andre trinn. Min skole var i utgangspunktet «hvit», det var omtrent 20 elever med minoritetsbakgrunn på trinnet, fordelt på 5 klasser. Etter omorganiseringen oppstod det plutselig en situasjon der det i noen klasser var én eller to med innvandrerbakgrunn, i noen klasser ingen, og i min over ti stykker. Det gikk rykte om at dette var særs u-tilfeldig, at rektoratet hadde plassert veldig mange i én og samme klasse som et lite prøveprosjekt. Ble det bedre miljø av det? Trivdes elevene bedre?

Vi trivdes. Det ble godt miljø i klassen.  For det første følte man seg som «flerkulturell» mindre malplassert  på skolen, og denne tryggheten gjorde at man kunne være seg selv. I andre klasser, i klasser jeg tidligere har vært i, ble det fort til at «den ene mørke» var representant for «alle mørke». Slikt blir man i lengden lei. Jeg vet om flere elever, i andre klasser, som sluttet fordi det var et alldeles homogent miljø i klassen.

Kanskje var min i hovedsak «hvite» skole et unntakstilfelle? Det er klart majoriteten av elevene kom fra områder i Oslo med lite etnisk mangfold, og deres skjermede oppvekst – med bøttelass av fordommer – gjorde integrering generelt ganske vanskelig.

Jeg har en etnisk norsk kompis som gikk på en videregående skole, i beste østkant, med tung overvekt av elever med minoritetsbakgrunn. Noe av det første jeg spurte ham da vi ble kjent var hvordan det gikk å gå på denne skolen. Jeg ble ikke overrasket da han svarte at han stort sett hang med en gruppe etniske nordmenn. Jeg er ikke overrasket fordi jeg kjenner mange ikke-etnisk norske gutter. Unge er i en finne-seg-sjæl-fase i den videregående skolen. Mange unge med minoritetsbakgrunn, særlig gutter som stadig skiller seg ut, forsøker å skape en identitet basert på egen etnisk bakgrunn. Når fokuset legges på ens «innvandrerhet» i en vennegjeng, er det vanskelig å delta dersom man mangler innvandrerbakgrunn. For i de fleste ungdomsmiljøer gjelder det samme: Det handler om å passe inn. Det handler om å ta de kulturelle referansene og det handler om å delta i samme aktiviteter. Det kan bli en utfordring om disse referansene ikke er felles.

God politikk og idealisme tilside: – Det viktigste er at elever trives på den skolen de planlegger å ta t-banen, bussen eller sykkelen til i de tre årene den videregående skolen er en essensiell del av livet. Gjør man ikke det, vil elevene flytte – og sånn sett har rektoren rett.

Hva er løsningen: Jeg vet ikke.

I min klasse hadde cirka en tredjedel minoritetsbakgrunn. Det fungerte bra, kanskje er det en idé? Å aktivt gå inn for få til en god balanse mellom unge med majoritetsbakgrunn og minoritetsbakgrunn?

Handler det om noe å mer grunnleggende, å få på plass en norsk identitet som alle kan kjenne seg igjen i, og hvordan får vi isåfall til det?

Jeg hakke peil.

Men jeg må innrømme at jeg ikke fant fram pisken da jeg leste Dagsavisens oppslag.

En underholdende taper

Igår deltok jeg i lanseringen av en artig kampanje jeg helhjertet støtter, nemlig «Nyt Afrika». Kampanjen handler, i korte trekk, om å sette fokus på afrikanske landbruksprodukter. Jeg fikk muligheten til å holde et innlegg, jeg var dødsnervøs og jeg gjorde den største synden i talehold-ologi: Jeg så nesten ikke opp på publikum. Det hjalp ikke på min nervøsitet og generell følelse av malplassering (-dette kan jeg ikke noe om!) at jeg skulle holde innlegget mitt etter at Guro Sibeko hadde vært på scenen. Guro Sibeko, dere. Man går ikke på scenen etter Guro Sibeko. For man kan ikke toppe henne, man kan umulig bli en fjerdel så bra som henne. Uansett, denne mindreverdighetssytingen til side, innlegget mitt ble vitterlig applauderte. Etter arrangementet mente noen snasne folk fra SAIH at jeg burde publisere det et sted.  Joda, men bloggen er jo underernært fant jeg ut, hvorfor ikke publisere innlegget jeg holdt her? For deg som har vært med på bloggreisen min er tankene og fortellingene her ikke helt ukjente:

Som representant for en ganske belastet afrikansk innvandrergruppe i Norge, somaliere altså, har jeg fått den ikke enkle oppgaven å snakke om hvilke bilder vi – folk flest – har om kontinentet, hvorfor de ikke er endret og hva bildene betyr for utviklingen av Afrika. Det er tre store problemstillinger. Jeg er ingen statsviter, samfunnsøkonom eller sosiolog. Jeg er egentlig en legestudent som har rømt fra lesesalen. Men det mange tenker er at jeg har et unikt innenfraperspektiv. Jeg tror jeg har et innenfraperspektiv.

Og derfor begynner jeg innlegget mitt innenfra, med en personlig beretning. Jeg er en afrikaner som aldri har vært i Afrika. Joda, jeg er født Afrika. Min mor lar meg ikke glemme de timene hun tilbragte på fødselsavdelingen i Banadir sykehus, i Mogadishu. Hun lar meg ihvertfall ikke glemme de mange søvneløse nettene jeg forårsaket i vårt varme, romslige hjem i bydelen Hodan. Hun lar meg ikke glemme at hele husholdningen byttet på å synge for meg.

Mamma lar meg ikke glemme, selv om jeg er en afrikaner som ikke husket det Afrika jeg bodde i iløpet av mitt første leveår på jorden. For tilfeldighetene, skjebnen eller historien, ville det til at jeg,  som en 9-måneder gammel baby, skulle oppleve borgerkrig. Tilfeldighetene, for deg som tror på dem, skjebnen for meg som er religiøs eller historien, som vi alle kan enes om, ville det til at jeg som to-åring skulle bli norsk. Men én ting var i veska til mamma da hun krysset grenseovergangen mellom Russland og Norge, i tillegg til våtservietter, falsk identifikasjon, pulvermelk og tøybleie – mamma tok med seg Afrika.

Mamma lar meg ikke glemme, for i de 21 årene jeg har bodd med henne har hun fødd meg Afrika med teskje og med tresleiv. Afrika! Hun begynte med Somalia, for at femåringen som så vidøyd på henne mens hun pakket samosa ikke skulle bli overveldet. Hun begynte med sin hverdag. Om huset i Mogadishu, om å jobbe i et kraftselskap, om å tørre det store: Nemlig slutte på jobben for å grunnlegge et importfirma med bestevenninnene.

Om å lykkes og om å fryde seg over å se navnet sitt på svære containere i brygga i Mogadishu. Hun fortalte om sitt og pappas mislykkede forsøk på å ha dyr i hagen i Mogadishu. Geitene invaderte kjøkkenet, strutsene stakk stadig av og pappa tilbrakte fritiden sin på å jage dem hjem igjen.  Tilslutt fant pappa ut at det lureste var å ha dyr på avstand, så de kjøpte like greit en liten kyllingfarm et stykke utenfor Mogadishu, i et sted som heter Afgoye. I familien vår trumfer kjærligheten til stekt kylling, kjærligheten til dyrs velferd. Dessverre. 

Etterhvert fokuserte hun på å fortelle om Somalia i fugleperspektiv – ovenfra, de store trekkene – hun snakket om de etniske gruppene i Somalia, klansystemet, kongerikene, imperialismen, frigjøringen, utviklingen av skriftspråket, maktfordelingen, den somalisk kommunismen, og til det mindre alvorlige men like fullt nødvendige – poesien, kunsten, musikken – musikken, dere, jeg er den eneste somalieren vokst opp i Norge som har et lidenskaplig forhold til somalisk musikk mellom 1950 og 1987, alt etter er sprøyt.

Mamma plantet frø i meg, nysgjerrige frø, som gjerne ville vokse. Og jeg søkte kunnskap der alle søker kunnskap: Den norske skolen. Det var ikke et heldig valg. Det så ut til at den norske skolen hadde som hensikt å motarbeide alt mamma hadde fortalt meg om Afrika.  Afrika var et kapittel i historieboken – i noen bøker ble Asia og Afrika omtalt i et og samme kapittel – det var liksom det andre. I tillegg til alle de viktige begivenhetene i Europa.

I historieboken var det malerier med svarte, lettkledde, uttrykkelig primitive afrikanere i møte med velkledde hvite menn. Det ble skrevet om det å kutte opp Afrika i biter, kappløpet om Afrika kaller man det. For Afrika er liksom en pokal, også er Belgia og Frankrike, Storbritannia, Italia og Portugal atleter i verdensklassen som kjemper om denne pokalen. Det var aldri kampen om Afrika.  Sjeldent ble motstand nevnt i afrikansk kontekst, sjeldent ble Afrika før kolonialismen diskutert. Det skjedde ikke så mye der nede, og ting begynt først å skje da den hvite mannen dro ned og tok med seg den bestselgende selvhjelpsboken: «How to build civiliaztions for dummies».

Nå må jeg ikke være så snever: Afrika ble vitterlig omtalt i samfunnsfagboken også. I kapittelet om u-hjelp, u-land og uunngåelig bistand. Afrikaneren er på flukt, rekker ut hendene for å få hjelp eller bærer på en gevær. Afrikaneren møter vi ikke bare i skolefagene, men også når det er reklameforbud på tv – i pinsen og i romjulen – og da er afrikaneren gjerne en jente som vil at du – nettopp DU – skal bli fadder for henne. Afrikaneren har mange av oss møtt i utallige t-banestasjoner, i bod der det selges boller og kaffe til inntekt for en god sak. Særlig denne høsten har det vært mange boller på meg. 

 Vi ser Afrika når det er opptøyer eller konflikter, i Sudan eller Kenya. Mange blir kjent med Afrika gjennom Hollywood. Rwanda er det landet han derre fyren fra Crash spilte den afrikanske versjonen av Schindlers liste. Og Uganda er landet der han skikkelig heite briten i The Last King of Scotland, var det James McAvoy han het? hadde det seg med Idi Amins kone.

Disse bildene er ikke gale. Dette eksisterer og har eksistert. De er like representative som meg. Problemet med bildene er at de er ensidige. Og kanskje er det et problem med meg også, risikerer jeg å ignorere problemområdene om jeg snakker romantisk om Afrika? Det handler om å være bevisst mangfoldet. Ensidige bilder speiler ikke bredden i kontinentet Afrika.  Vi lar problemområder definere et kontinent. Vi sier ikke at Europa er et mislykket økonomisk prosjekt fordi Hellas halter og vi sier ikke at Europa er nedlagte bilfabrikker, og ser til Sverige. Afrika er et kontinent. Hvor ofte må en si det før det blir akseptert?

Ikke ofte nok. Gode, fantastiske venner av meg sier stadig: Du, jeg skal reise til Afrika. Jeg sukker tungt, noen ganger blir man litt lei av det å måtte understreke at Afrika, sør for Sahara, ikke er et land. Alt der nede er ikke helt det samme.

Det er nærliggende å stille et spørsmål som begynner med hvorfor? Hvorfor fremstilles Afrika som et mislykket land. Og ikke et kontinent med stor variasjon.

Kunnskap dere, vi er alle lei av å høre at kunnskap er nøkkelen, men den er virkelig det. Da jeg vokste opp var kunnskapen om Afrika begrenset til kolonialisme og uhjelp, dette endrer seg nå. I mine nevøers bøker ser jeg at Afrika fremstilles mer variert enn det gjorde på 90-tallet. Men det er én ting å omtale et tema, et annet å prioritere det. Jeg opplever ikke at Afrikakunnskap er prioritert kunnskap. Afrika er sør for oss i det eurosentriske kartet, der nede med resten av røkla. Afrikakunnskap er ikke prioritert i akademia heller, Afrikainstituttet ved universitetet i Oslo ble jo lagt ned for ikke så veldig lenge siden. Vi snakker om at vi bærer på negative og gamle bilder av Afrika, men bildene av Afrika vil aldri endres sålenge vi mangler kunnskap om kontinentet.

 Grunnsynet i bildet av Afrika bygger på arven etter de første misjonærne, arven etter de europeiske imperialistene og ikke minst – arven – etter slaveriet.  Den svarte mannen er dum. Han vet ikke bedre. Han vet ikke sitt beste. Den svarte afrikaneren er ikke bare dum, han er også eksotisk. Dette grunnsynet – jeg sier ikke at brorparten av Norge går og tror at afrikanere er dumme – lever videre ubevisst. Det er kanskje det vi må ta tak i. Vi må slutte å se på afrikaneren som underholdningen: Den dansende afrikaneren som hopper rundt for den europeiske delegasjonen. Vi må slutte å se på afrikaneren som et slag mot vår kollektive samvittighet: Å synes synd på afrikaneren skaper ikke fremgang. Vi må begynne å ta afrikaneren seriøst. Vi må prioritere afrikakunnskap, snakke om pre- og postkolonistisk litteratur, diskutere agrikultur og infrastruktur med kvegeiere i Botswana, vi må få afrikanske produkter – med afrikanske merkelapper – på markedet.

For hver gang jeg som ung afrikaner blir framstilit som en underholdende taper, blir det vanskeligere å motbevise det. Tilslutt gidder man ikke. Man gidder ikke å motbevise. Man gidder ikke å bruke ord med mer enn tre stavelser hvis man alltid får samme reaksjon: Shit, du kan ord med flere enn tre stavelser?! Bildene virker fordummende, hånden som stadig mottar ser ingen grunn til å arbeide lenger og den nye generasjonen afrikanere – mange som aldri har vært i Afrika – risikerer å føle distanse og kanskje utvikle et hatforhold til dette kontinentet som alltid er i deep shit. Det er farlig. Det er veldig farlig. Jeg er den jeg er fordi jeg lærte å elske min bakgrunn. Nå er oppgaven å få alle andre til å elske den.

Takk.

Fortalte jeg at jeg presterte å introdusere meg fem ganger for Frank Rossavik? Måtte liksom holde ham i hånden i to-tre minutter og gjenta navnet mitt ørten ganger, selv om jeg er ganske sikker på at han fikk det med seg fra første øyeblikk. Ja, jeg har dette med å drite meg ut i sosiale tilstelninger. Det er derfor jeg gjemmer meg bak en blogg, for å si det sånn

Kritthvite kids er konforme

Bilde

Vårt Land kan fortelle meg, gjennom en gjengivelse publisert i NRK, at det er få av min type å finne i ungdomspolitikken. Min type er den typen som enten er født i Norge, eller brakt til Norge i ung alder, av foreldre med utenlandsk bakgrunn. For å uttrykke det kort og greit: Ungdomspolitikken er kritthvit. Dette er egentlig en ugrei påstand. Jeg blir såret på vegne av alle unge etniske nordmenn som ikke er hvite, men lys beige, blekrosa og matt, lys laksefarvede. Ordet kritthvit gir øyeblikkelig assosiasjoner til det kjedelige, konforme og uoriginale. Den kritthvite er ikke verdensvant og erfaren, den kritthvite har liksom ikke nye perspektiver å tilføye til i debatten. Den kritthvite blir fargerik ved å ikle seg fargerike drakter, og gjerne flette håret eller anlegge dreads. Jeg derimot, i kraft av å være brun i huden, er ikke bare verdensvant, jeg er også fargerik og jeg er en viktig stemme i debatten. Jeg representerer tross alt en minoritetsgruppe, nei, to, nei, tre minoritetsgrupper. Herremingodehatt. Mange av mine venner, særlig de i ungdomspolitikken, reagerte sterkt.

Tragisk!

Tenk at Fremskrittspartiets ungdomsgren har en innvandrerkis i styret,mens Sosialistisk ungdom er blendahvitt!

Vi må gjøre noe med dette, få mer farge i politikken!

Jeg greide ikke hisse meg opp. Jeg kjenner mange unge engasjerte nordmenn, både brune og mindre brune. De er dyktige mennesker. Ildsjeler. De kommer til å nå langt i livet. Men det er ikke hudfargen deres som kommer til føre dem langt, det er ideene, initiativet, pågangsmotet og innsatsviljen. Denne er uavhengig av mengden melanin i huden.

Jeg har alltid innbilt meg at en representant representerer en interessegruppe. Med engang man etterlyser unge minoritetskids i styrene, antyder man at de tilhører interessegruppen «somalier» eller «pakistaner»,  en gruppe som ikke er representert i et styre det sitter studenter, unge yrkesaktive, urbane nordmenn eller nordmenn fra distriktene. Men det er der jeg er fundamentalt uenig. Jeg opplever ikke at unge med minoritetsbakgrunn identifiserer seg, primært, som minoritet. Politisk hører jeg hjemme i gruppen «ung studine med framtid i Helse-Norge», og har minimalt til felles med middelaldrede somaliske kvinner med revmatisme. Han blonde fyren som spiser lunsj på Fredrikke og holde de samme sosialdemokratiske idealene høyt, samtidig som han kanskje – for å komme med en liten innrømmelse – lener seg noe mot sentrum, politisk, representerer meg mye mer enn somalieren i SV. Som sikkert er en superdyktig mor på 45 år.

Min generasjon har nådd et punkt der farge begynner å bli irrelevant, kan noen opplyse journalistene i Vårt Land?

Most intellects do not believe in god but they fear us just the same.

I was born under water with 3 dollars and 6 dimes.

Yeah you might laugh ’cause you did not do your math.