Engang var jeg på fest med Norges fremtidige politikere. Aspirerende unge mennesker med kloke hoder og engasjerte, partipolitiske, hjerter. Jeg var en skikkelig festbrems den dagen, hadde ikke så mye å si (vi var nettopp blitt kjent og hadde ikke noe særlig til felles, dessuten ble det litt for mange samtaler om temaer vel utenfor min og de fleste edru menneskers ekspertise) og etterhvert ble min stillhet så klein – for oss alle – at jeg takket for meg, maten og selskapet før jeg ruslet hjemover i skumringen.
Et av sannhetene disse aspirerende, politisk aktive, unge menneskene delte i selskapets tillitsvekkende rus var at politikere med innvandrerbakgrunn – flest – er fullstendig håpløse. De nevnte navn som ikke skal nevnes her, mennesker de hadde møtt i egne partier eller folk som har sittet i komiteer med dem, og konkluderte med at – med noen hederlige og gode unntak – så er disse politikerne valgt, utelukkende, på grunn av sin innvandrerstatus. Uavhengig av engasjement, erfaring og politisk kunnskap. Jeg kom med noen halvhjertede protester, halvhjertet fordi jeg i utgangspunktet hadde samme mistanke, men fikk en oppfordring om å prøve selv: Melde meg inn i et parti og se hvor raskt jeg stiger i rankene. På bekostning av etniske nordmenn, med lengre og bredere politisk erfaring enn min.
Joda.
Jeg var enig.
Jeg har alltid moret meg over hvor lett det er, særlig som en ung frøken med innvandrerbakgrunn og (tjohei!) hijab, å få både spalteplass og TV-kamera rettet mot seg. Ikke sjeldent uavhengig av kvalitet på arbeid. Dette gjelder jo forsåvidt meg også. Jeg er absolutt klar over at mange rusler innom bloggen fordi jeg er en hijabbærende frøken med et brunt ansikt og en PC med internett-tilgang. Men det er ikke noe jeg er såret over eller et faktum jeg finner kritikkverdig. Tvert imot. På mange måter har jeg lagt opp til det selv: Ikke bare ved valg av et ytterst kategoriserende pseudonym, men ikke minst, i forhold til det jeg velger å diskutere og det innenfraperspektivet jeg ofte bruker. Jeg er en brun, hijabbærende, frøken bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Men jeg vet også at det jeg skriver varierer i kvalitet, noen ganger er det direkte dårlig, og da håper jeg at folk – lesere – stiller samme forventninger og krav til meg som til ei lys blogger fra Porsgrunn.
Familien min er, for å komme med en liten avsløring, sterkt imot at jeg blogger. Det vil si; de verdsetter det jeg skriver, de oppmuntrer til diskusjon og ettertanke, men det at jeg deler mine tanker med dere er ikke noe de synes er fornuftig. Nettopp fordi de er redde for at jeg ikke blir verdsatt for den jeg er. Redd for at jeg reduseres til en representant for en gruppe. For at jeg rett og slett står i fare for å bli misbrukt av mennesker som har en egen agenda mitt unge naive hodet ikke kan forstå. Likefullt har jeg blogget i fire år, går mot fem, og både jeg og min familien har lært mye av bloggen. Jeg har lært at det å være anonym er veldig vanskelig, og de har forstått at min stahet er et uttrykk for personlig styrke. Det er jeg glad for.
Dessuten er jeg dronningen av digresjon, hvis du vil lese litt mer om personlig tvil kan du klikke her, tilbake til den røde tråden:
Det er ikke alltid redaktører og samfunnsaktører stiller krav til hijabbærere, når disse inviteres til å skrive nyhetskommentarer eller delta i debatter. Tvert om, det virker som om det å ha på seg et klede på hodet og ha «Ahmed» som etternavn er nok kunnskap og kyndighet til å uttale seg og, ikke minst, skrive. Når hijabdebatten blusser opp, med jevne mellomrom, blir jeg ofte litt flau over noen hijabister som skal «forsvare» hijaben i riksdekkende aviser. Men det handler ikke bare om hijabister, jeg forundres også over hvordan noen samfunnsaktører med minoritetsbakgrunn får boltreplass til å kritisere og analysere integrering og minoritetsgrupper, uten at det stilles krav om faglig kunnskap eller logisk argumentasjon. Hadde mye av det som sies blitt akseptert som god kritikk om «somalier» var byttet ut med «alenemor» og «pakistaner» med «nordlending»?
Det er få totninger som godtar at deres koner bruker prevensjon.
Se oss! Bekymringsmelding fra en ung totning i Raufoss
Uansett, hvordan henger dette sammen med minoritetspolitikere og min aften som festbrems?
Nei, det går på det samme. Det går på at en politiker av pakistansk avstamning kan si hva enn som trengs for å få pakistanere til å stemme på det partiet han stiller for. Uavhengig om det denne politikeren sier er fornuftig eller til gavn for dette miljøet han representerer. Det er sjeldent jeg tenker fabelaktig! når jeg hører å minoritetspolitikere som bruker minoritetskortet for alt det er verdt. Jeg tenker: Dette nå igjen?
Jeg konkluderer med at jeg foretrekker en dyktig politiker fra Stord, som kan fremme forslag på Stortinget til glede for oss alle, fremfor en såkalt minoritetspolitiker fra østkanten. Mange presenterer seg selv som representanter for sine respektive miljøer, men hvem er det de egentlig representerer og hva har de utrettet for sine miljøer?
Ja takk til handlingsorienterte og dyktige politikere, uansett farge og etnisk bakgrunn. Nei takk til minoritetpolitisk veggpynt.
Inspirert av othilie som skriver i kommentarfeltet til dette innlegget:
Det kan jo også være greit å huske at de somalierne som stiller til valg stiller for et norsk politisk parti og de har kommet dit gjennom en nominasjonsprosess i et parti som i de fleste tilfeller eller kanskje alle domineres av etniske norske. Og kanskje må vi anta at de som er nominert også må ha vist noen ferdigheter for å bli nominert i sitt nye hjemland.
Tanker? Brenner du inne med kritikk av det jeg skriver her? Fyr løs i kommentarfeltet under.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 