Et selvmordsprosjekt. Alternativt: Å skyte seg selv i foten. Eller: Se oss! En bekymringsmelding fra en totning i Raufoss

Engang var jeg på fest med Norges fremtidige politikere. Aspirerende unge mennesker med kloke hoder og engasjerte, partipolitiske, hjerter. Jeg var en skikkelig festbrems den dagen, hadde ikke så mye å si (vi var nettopp blitt kjent og hadde ikke noe særlig til felles, dessuten ble det litt for mange samtaler om temaer vel utenfor min og de fleste edru menneskers ekspertise) og etterhvert ble min stillhet så klein – for oss alle – at jeg takket for meg, maten og selskapet før jeg ruslet hjemover i skumringen.

Et av sannhetene disse aspirerende, politisk aktive, unge menneskene delte i selskapets tillitsvekkende rus var at politikere med innvandrerbakgrunn – flest – er fullstendig håpløse. De nevnte navn som ikke skal nevnes her, mennesker de hadde møtt i egne partier eller folk som har sittet i komiteer med dem, og konkluderte med at – med noen hederlige og gode unntak – så er disse politikerne valgt, utelukkende, på grunn av sin innvandrerstatus. Uavhengig av engasjement, erfaring og politisk kunnskap. Jeg kom med noen halvhjertede protester, halvhjertet fordi jeg i utgangspunktet hadde samme mistanke, men fikk en oppfordring om å prøve selv: Melde meg inn i et parti og se hvor raskt jeg stiger i rankene. På bekostning av etniske nordmenn, med lengre og bredere politisk erfaring enn min.

Joda.

Jeg var enig.

Jeg har alltid moret meg over hvor lett det er, særlig som en ung frøken med innvandrerbakgrunn og (tjohei!) hijab, å få både spalteplass og TV-kamera rettet mot seg. Ikke sjeldent uavhengig av kvalitet på arbeid. Dette gjelder jo forsåvidt meg også. Jeg er absolutt klar over at mange rusler innom bloggen fordi jeg er en hijabbærende frøken med et brunt ansikt og en PC med internett-tilgang. Men det er ikke noe jeg er såret over eller et faktum jeg finner kritikkverdig. Tvert imot. På mange måter har jeg lagt opp til det selv: Ikke bare ved valg av et ytterst kategoriserende pseudonym, men ikke minst, i forhold til det jeg velger å diskutere og det innenfraperspektivet jeg ofte bruker. Jeg er en brun, hijabbærende, frøken bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Men jeg vet også at det jeg skriver varierer i kvalitet, noen ganger er det direkte dårlig, og da håper jeg at folk – lesere – stiller samme forventninger og krav til meg som til ei lys blogger fra Porsgrunn.

Familien min er, for å komme med en liten avsløring, sterkt imot at jeg blogger. Det vil si; de verdsetter det jeg skriver, de oppmuntrer til diskusjon og ettertanke, men det at jeg deler mine tanker med dere er ikke noe de synes er fornuftig. Nettopp fordi de er redde for at jeg ikke blir verdsatt for den jeg er. Redd for at jeg reduseres til en representant for en gruppe. For at jeg rett og slett står i fare for å bli misbrukt av mennesker som har en egen agenda mitt unge naive hodet ikke kan forstå. Likefullt har jeg blogget i fire år, går mot fem, og både jeg og min familien har lært mye av bloggen. Jeg har lært at det å være anonym er veldig vanskelig, og de har forstått at min stahet er et uttrykk for personlig styrke. Det er jeg glad for.

Dessuten er jeg dronningen av digresjon, hvis du vil lese litt mer om personlig tvil kan du klikke her, tilbake til den røde tråden:

Det er ikke alltid redaktører og samfunnsaktører stiller krav til hijabbærere, når disse inviteres til å skrive nyhetskommentarer eller delta i debatter. Tvert om, det virker som om det å ha på seg et klede på hodet og ha «Ahmed» som etternavn er nok kunnskap og kyndighet til å uttale seg og, ikke minst, skrive. Når hijabdebatten blusser opp, med jevne mellomrom, blir jeg ofte litt flau over noen hijabister som skal «forsvare» hijaben i riksdekkende aviser. Men det handler ikke bare om hijabister, jeg forundres også over hvordan noen samfunnsaktører med minoritetsbakgrunn får boltreplass til å kritisere og analysere integrering og minoritetsgrupper, uten at det stilles krav om faglig kunnskap eller logisk argumentasjon. Hadde mye av det som sies blitt akseptert som god kritikk om «somalier» var byttet ut med «alenemor» og «pakistaner» med «nordlending»?

Det er få totninger som godtar at deres koner bruker prevensjon.

Se oss! Bekymringsmelding fra en ung totning i Raufoss

Uansett, hvordan henger dette sammen med minoritetspolitikere og min aften som festbrems?

Nei, det går på det samme. Det går på at en politiker av pakistansk avstamning kan si hva enn som trengs for å få pakistanere til å stemme på det partiet han stiller for. Uavhengig om det denne politikeren sier er fornuftig eller til gavn for dette miljøet han representerer. Det er sjeldent jeg tenker fabelaktig! når jeg hører å minoritetspolitikere som bruker minoritetskortet for alt det er verdt. Jeg tenker: Dette nå igjen?

Jeg konkluderer med at jeg foretrekker en dyktig politiker fra Stord, som kan fremme forslag på Stortinget til glede for oss alle, fremfor en såkalt minoritetspolitiker fra østkanten. Mange presenterer seg selv som representanter for sine respektive miljøer, men hvem er det de egentlig representerer og hva har de utrettet for sine miljøer?

Ja takk til handlingsorienterte og dyktige politikere, uansett farge og etnisk bakgrunn. Nei takk til minoritetpolitisk veggpynt.

Inspirert av othilie som skriver i kommentarfeltet til dette innlegget:

Det kan jo også være greit å huske at de somalierne som stiller til valg stiller for et norsk politisk parti og de har kommet dit gjennom en nominasjonsprosess i et parti som i de fleste tilfeller eller kanskje alle domineres av etniske norske. Og kanskje må vi anta at de som er nominert også må ha vist noen ferdigheter for å bli nominert i sitt nye hjemland.

Tanker? Brenner du inne med kritikk av det jeg skriver her? Fyr løs i kommentarfeltet under.

En kort og rotete innføring i somalisk klankultur

 

Det er en fin diskusjon om somaliske klaner og somalisk politikk generelt i kommentarfeltet på forrige innlegg.

Somaliere deles i to: i etniske somaliere og ikke-etniske somaliere. Deretter kommer ytterligere inndelinger. De etniske somalierne består av fem store klaner og en paraply som omfatter ulike grupper som ikke tilhører noen klan. De fem store klanene i Somalia er Dir, Darood, Hawiye, Isaaq og Rahanweeyn. Alle klanene, utenom Rahanweeyn, har historisk vært nomader eller reer guuraa. Rahanweeyn har tradisjonelt bosatt seg langt sør i Somalia og dermed stått utenfor steppesomaliernes nomadekultur eller, vil noen si, høykultur. Denne isolasjonen har bidratt til at Rahanweyn har utviklet en egen kultur og et eget språk, af maay. Noen kaller af-maay en dialekt av populær somalisk, maxaa tiri. Nå er jeg ingen lingvist,men af-maay viker drastisk fra populær somalisk. En kyndig taler av maxaa tiri vil ikke kunne forstå noe særlig av af-maay.  Å derfor betegne af-maay som en dialekt blir feil.

For somalisk talende er dette en morsom video om krysningspunktene mellom af-maay og maxaa tiri.

Rahanweyn har vært diskriminert mot. Det kan sammenlignes med forholdet mellom nordlendinger og – eh – ikke-nordlendinger (søringer?). Somaliere anser Rahanweyn som med-somaliere, men da de har et eget (noe uforståelig) språk og ikke deler samme kulturelle referanser som nomadene, har de falt et trinn ned i hierarkiet. Under dem igjen finner vi smågrupper, småklaner. Madhibaan er et eksempel på en slik gruppe som alltid har blitt stigmatisert av somaliere flest. En beslektet gruppe er Yibir. De er ikke særlig stigmatiserte, de er bare fryktet. Dette er en av de mest fascinerende gruppene i Somalia. De er sjamaner og magikere. De dukker opp etter en fødsel og krever penger fra de nybakte foreldrene. Hvis de får pengene sender de en velsignelse over barnet, hvis ikke forbanner de hele familien. Jeg vet ikke om jeg skal le eller irriteres over at mamma og mormor betalte penger til Yibir både etter min og brors fødsel. Noen somaliere, og noen Yibir, hevder at Yibir stammer fra en hebraisk stamme. Hvorvidt det er hold i den påstanden vet ingen. Men bare ryktet har ført til, de siste årene, en noe antisemittisk holdning til Yibir.

Ikke alle småklaner stigmatiseres, noen småklaner er hevet over nomadene. Ashraf er en slik klan. De hevdes å være direkte etterkommere av profeten Muhammad (hvordan det har gått til er jeg usikker på).

På bunnen av det somaliske hierarkiet finner vi ikke-etniske somaliere: Bantu, barawaani, reer xamar (les: hamar) og wabajuni. Noen vil plassere både madhibaan og yibir i denne gruppen. Men dette er et definisjonsspørsmål.

Som somaliere flest tilhører jeg en av de fire store nomadeklanene,  Mormor forsøkte å forklare det mytologiske opphavet til disse klanene. Jeg mener at sannhetsgehalten i den muntlig overleverte historien er suspekt, men noe stemmer nok.

Irir Samaale er alle nomaders far. Jeg innbiller meg at han var en storkar med mange kameler og mange barn. Han er stamfaren til både Hawiye og Dir. Daarood oppsto da Ismail Jabarti, en yemeneser, fant ut at han skulle parre seg med en datter av Dir. Isaaq-klanens opphav er noe mer disputert. Noen påstår at de er en underklan av Dir, selv hevder de å være etterkommerne av en Sheikh Isaaq som også fant seg en datter av Dir.

Både Darood og Isaaq hevder å ha en direkte avstamning fra profeten Muhammad. De ivrigste forfekterne av dette synet vil tegne opp et slektstre like lang som Oslofjorden.

Det er mer sannsynlig at arabiske handelsmenn, som frekventerte den somaliske kysten helt siden oppfinnelsen av skipet, alltid har giftet seg med folk på Afrikas horn. Det samme gjelder somaliske sjømenn som bosatte seg langs hele Afrikakysten og blandet seg med befolkningen i den arabiske pen. Idag finnes det store somaliske grupper både i Yemen og i Mozambik. Men myten om Darood som ble forlatt av brødrene sine på den somaliske kysten, klatret opp i et tre, ble forelsket i en somalisk jente som han siden giftet seg med er helt klart forlokkende.

Jeg er Darood. Darood (Ismail Jabarti) fikk fire sønner: Sade Darood, Yusuf Darood, Tanade Darood og Kablalah Darood. Både mamma og pappa tilhører den siste gruppen. Det sier egentlig ingenting, da fire store og tre små klaner utgår fra Kablalah Darood. Men det er alt jeg egentlig ønsker å avsløre om min klan. Jeg diskuterte klaner med en kompis forleden, han spurte forsiktig hvilken klan jeg tilhører. Da jeg ba han gjette gjettet han riktig på første forsøk. Forundret spurte jeg hvordan han greidde det, da min dialekt er ganske nøytral. Han sa at min klan viste seg på nesetippen min. Den var foraktfullt vendt oppover. Jeg lo.

Men det er noe i det at klaner har stereotypiske  trekk, og det synes jeg er moro. Det ligner på hvordan vi  karakteriserer folk fra ulike områder i Norge. Noen ganger kan jeg fint gjette hvor en person er fra, basert på hvordan vedkommende snakker og oppfører seg.  Klanen kan også være en trygghet. De siste tjue årene har klanen garantert overlevelsen til mange somaliere i Somalia. Klanen beskytter der en svekket regjering ikke kan beskytte. Og dersom du likevel skulle bli skadet eller drept, er klanen den som søker rettferdighet. Enten ved å kreve liv mot liv, men langt mer vanlig: Ved å søke magg. Erstatning.

I diasporaen er klanen også en trygghet. Ofte hører jeg mamma og venner oppsøke en ensom kvinne som ligger på sykehus. Ofte gjelder dette asylsøkere som ikke har familie i Norge. De trenger å ha noen der og da trår klanen til. Det trenger ikke å være samme underklan engang. For en stund siden var det en somalisk kvinne som fikk kreft, hun hadde ikke  familie i Norge, men naboene hennes etterlyste kvinnens klan. Bare fordi mamma og kvinnen delte samme storklan trådde mange til.

Jeg har spurt meg selv og andre om hvorfor dette er viktig, hvorfor klanen være en forutsetning for å hjelpe. Men det er den ikke. Det hender også at en somalier fra en bygd i sør-Somalia, som mamma ikke har noen tilknytning til, blir syk og trenger hjelp. Da får vedkommende hjelp, nettopp fordi vedkommende er somalier. Men klanen er et internasjonalt nettverk. Sett at jeg blir syk i Indonesia og trenger penger til en operasjon, da vil klanen i Indonesia kontakte klanmedlemmer over hele verden og be om økonomisk bistand. Det er dessverre slik at vi mennesker har det lettere for å hjelpe de som er nær oss enn de som vi kanskje ikke har et forhold til.

Noen somaliere er fullstendig imot all klan. Selv om man kanskje kan få inntrykk av at jeg er av dem, i siste innlegg, stemmer ikke det. Jeg ser godt i klankulturen, men så lenge denne ikke misbrukes. Noen somaliere diskriminerer på bakgrunn av klan. Min sønn skal ikke gifte seg med en kvinne av Darood, eller min datter skal ikke gis bort til en Hawiye. Noen familier aksepterer at barna gifter seg med bunnslammet i en klan (kriminelle, rusmisbrukere, voldelige) enn at de gifter seg med en god person utenfor klanen.

Men, jeg har diskutert dette med en pakistansk venninne, iforhold til indisk og pakistansk kastesystem så er ingenting, i Somalia, hogget i sten. Det er faktisk slik at det å rangere folk etter klan, ihvertfall åpenlyst, er en stor tabu. Og jeg vet om flere tilfeller der foreldre har motsatt seg datteren eller sønnens forlovelse til en utenfor klanen, hvor store deler av det somaliske miljøet har stelt seg på barnas side. Mange innser at klan og klandiskriminering er mye av grunnen til at vårt land går ad undas. Jeg bare håper at klan som et politisk  virkemiddel også går ut av trenden.

I min familie spiller det ingen rolle hvem jeg ender opp med, sålenge vedkommende er god. Men det er noen klaner min mor helst ser at jeg unngår. Ikke fordi hun har noe imot dem, men fordi de – vanligvis – har mye imot mors klan. Hun vil ikke at jeg skal bli såret av dem. Men, for å være helt ærlig, jeg er mye sterkere enn det mor tror jeg er.

Klanfarvet valgflesk til det somaliske folk. Alternativt: Somaliere + Demokrati = Fail

Flere somaliere stiller til valg denne høsten. De er alle røde, eller som de sier selv på somali: De er fra partiene som liker innvandrere. Fnis. Jeg har brukt den siste tiden på å forklare alle somaliere jeg møter at det er tull å vurdere partier etter grad av innvandrervennlighet. Utdanning, samferdsel, barnehager, kulturtilbud, skatter og avgifter gjelder oss alle. Men det er klart innvandrervennlighet har mye å si. Fremskrittspartiet er ikke populært blant somaliere, av relativt innlysende årsaker. Høyre er heller ikke et parti som appellerer til somaliere. Jeg tror høyrefolk skremmer vekk innvandrere. Jeg tror egentlig høyrefolk skremmer vekk alle med en bruttoinntekt under 300 000 kroner. Dette var en digresjon.

Som sagt, flere somaliere stiller til valg denne høsten og jeg har endelig forstått hvorfor demokrati aldri har lyktes og aldri vil lykkes blant somaliere, verken i diasporaen eller i Somalia. Hemmelig valg? Pssht. Uavhengige kandidater? Pssht. Burde vi ikke stemme på den best egnede? Pssht.

Kjære leser, i Somalia har vi klaner. Og selvsagt skal du stemme på kandidaten fra din klan. At han er udugelig har ingenting å si. Blod foran dugelighet. Jeg har møtt alle kandidatene som stiller til valg her i Oslo, sittet i publikum og ventet forgjeves på fornuft, samtlige har sagt – i sine respektive klanmiljøer:

Somaliere fremstilles negativt i mediene (nikk fra salen), dette er feil (humring), dette må stoppes og dette skal jeg arbeide mot (hør!hør!). Og dere må huske at jeg er datteren/sønnen deres, en av dere, og enhver familie må fremme sine lysende stjerner (stående applaus).

OK. Frøken, du er ikke i familie med meg. Likevel, om så broren min stilte til valg (noe han truer med støtt og stadig) hadde jeg, om jeg trodde han var udugelig, ikke stemt på ham. Dessuten, mediene? Du skal stemmes inn i bystyret, ikke desken til VG.

Den eneste kvinnen som jeg, personlig, synes er en dugandes kandidat satt i telefonen med mamma i over to timer og klagde. Jeg kunne knapt tro mine ører, både mens jeg smuglyttet til samtalen og da jeg senere fikk alle detaljene servert over teen. Tydeligvis hadde folk, ikke de andre kandidatene men deres støttenettverk, brukt klankortet mot henne. De hadde stått gatelangs og oppmuntret folk til å stemme mot klanen hennes. De hadde prøvd å grave frem gammelt klan-nag. Jeg har hørt, men dette kan jeg ikke verifisere, at folk har busset klanmedlemmer til valgurnene eller stått ved valglokalene og «minnet» folk på å stemme «riktig». This shit is happening right here. 

Og hun var fortvilet. Klanismen sto hun maktesløst mot.

Jeg har brukt mye tid på å forsone meg med det somaliske klansystemet. Da jeg var yngre synes jeg at det var helt forferdelig. Jeg gikk i 8.klasse da noen somaliske jenter fortalte meg at de ikke ville henge med meg fordi jeg var av klan A og de var av klan B. Jeg skjønte ikke hva klan var og dro gråtende hjem. Mamma har skjermet meg fra klanhysteriet, det var ikke før mormor kom på besøk og forskrekket ropte «vet du ikke hvem du er!» at jeg lærte om min klan og mors klan og fars klan, og det somaliske klansystemet.

Det somaliske klansystemet er basert på forfedre og formødre. En klan er, rett og slett, en gruppe mennesker med samme stamfar – eller mor. Og jo flere unger disse forfedrene har greidd å produsere, desto større er klanen. Siden klanene etterhvert har blitt passe store, 1/3 av Somalia tilhører min klan, har det kommet til en rekke subklaner, sub-sub-klaner og sub-sub-sub-klaner. Hvilket betyr: A fikk ungen B som fikk ungene C og D  – og det stopper aldri.

Det somaliske klansystemet er som en sveitsisk kniv, det kan være veldig nyttig, men også veldig unødvendig og destruktiv. Klan kan brukes som en identitetsmarkør, på godt og vondt. Men klan, hva en persons tipptipptipptipptippoldefar het, har intet å si i politikken. Somalia er ødelagt dels fordi maktmennesker har brukt klan som et politisk virkemiddel og at denne somaliske klanismen skal forgifte lokaldemokratiet i Norge er kvalmende. Mamma sier stadig: Tenk om Arbeiderpartiet/SV visste hva som foregikk i deres navn. Vel, nå vet dere det: Klanfarvet valgflesk.

 

Moskeer rundt på 30 dager

30 mosques

Jeg har smilt, nikket med og helt glemt min rumlende magesekk. Jeg har sittet og fulgt med på Bassam Tariq og Aman Alis  biltur rundt i USA, det Herrens år 1432 (2011). Prosjektet er ganske enkel: To amerikanske muslimer reiser rundt i USA og besøker moskeer og muslimske miljøer på små og store steder. Når? Ramadans 30 dager.  Men konsekvensene er megagigantiske (for å bruke min nevøs favorittord). Prosjektet handler om å utvide bildet muslimer og ikke-muslimer har om den muslimske identiteten. Det handler om muslimer som krangler om fastedagens lengde i Alaska, det handler om å være både muslim og kristen, det handler om venner som sørger over en kompis som sitter fanget i sin forvirring. Det handler om å være en hipster-imam i California, søte pusekatter i moskeer i Hawaii, om å være en straffedømt motorsyklist gift med en rektor fra en islamsk skole i Singapore og om å være muslimske indianere. Den muslimske identiteten handler om annerledeshet, om å være blind, albino og en verdenskjent rapper. 

Spiren til prosjektet begynte i 2009 da Bassam Tariq og Aman Ali bestemte seg for å besøke 30 moskeer i sin hjemby New York City. Ta en titt i arkivet deres fra 2009 og lær om 30 av New Yorks 100 moskeer. Det er dessverre noe rart med bildene i artiklene, og det ødelegger noe av leseropplevelsen.

Prosjektet ble utvidet det påfølgende året,2010, da guttene med bensinpenger i lommen og håp om medmuslimers nestekjærlighet, la ut på tur og besøkte 30 moskeer i 30 forskjellige stater.

Fra venstre til høyre: The Mosque of Islamic Brotherhood (Harlem, NY), The Ground Zero Mosque (Manhattan, NY), Muslim Community of Augusta (Maine), Muslim Community of Portland (Maine)

On the other hand, Faisal faces the struggle that many immigrant parents face – trying to get their children to appreciate the culture they come from. His kids have been in the country for less than three years and already they’re forgetting how to speak Arabic. While he wants his kids to assimilate in American society and do well here, he worries they may forget about their homeland.

Fra venstre: The Islamic Society of Boston (Massachusetts), United Muslim Masjid (Pennsylvania), Bawas Fellowship (Pennsylvania), Masjid Muhammad (Washington D.C)

Apparently it’s not an uncommon sight in Philadelphia to see female parking meter attendants that cover up their faces in full niqab.

Fra venstre: Masjid Ash-Shaheed (Charlotte, North Carolina), The Mohammed Schools (Atlanta, Georgia), The Islamic Center of North Florida (Jacksonville, Florida), Unpleasantness in Alabama (Mobile Alabama)

After dinner, I then meet Shauib (pronounced Shoe-aib), He’s in charge of the mosque’s security and talks about the how someone tried to throw a firebomb at the mosque in May. It was all over the news if you didn’t hear about it. He then shows me what the damage looked like in a photo he took with his camera phone while standing at the top of the minaret.

Fra venstre: A Muslim Family in New Orleans (New Orleans, Louisiana), Synott Mosque (Houston, Texas), The Islamic Society of Greater Oklahoma (Oklahoma City, Oklahoma), Islamic Society of Wichita (Wichita, Kansas)

This is your hometown mosque, that mosque where you learned about Islam, ran into your first Muslim crush, where you volunteered at the Sunday school and picked a fight or two when you didn’t have to.  It’s that mosque where when you come back after such a long time, you still know you will be breaking your fast with a plate of biryani and yogurt. This is Synott.

The Colorado Muslim Society (Denver, Colorado)

Sheikh Abu Omar counted on both of his hands how many times he came close to dying. The 80-year-old man has escaped drowning, political assassinations and even a fatal health diagnosis in the 1970s that remind him how blessed he feels when he wakes up every day.

Fra venstre: Masjid Dar ul-Salam (Abiqui, New Mexico), The Indo-Chinese Refugee Center (California), The Jamia Masjid (Las Vegas, Nevada), The very first mosque built in the USA (Ross, North Dakota)

Amanullah smiles with an almost cotton-like beard as he talks about the spiritually grueling lifestyle he lives, so that he can make a better life for his kids. He’s an active person at the mosque and I can only imagine the type of criticism he gets from his fellow Muslims for working in casinos.

Fra venstre: Dar al-Hijra (Minneapolis, Minnesota), Islamic Daw’a Center (Milwaukee, Wisconsin), The Muslim Community in Cedar Rapids (Cedar Rapids, Iowa), Bait ul-Ilm or the Shia Community of Chicago (Chicago, Illinois)

As I take photos of the people playing dominoes, I hear a man screaming from two tables away in my direction. He gets up from his seat, points and yells at me. Suddenly, two men grab him and hold him back. The guys playing foozball at the adjacent table come around and start probing me. A group of men surround me.

Fra venstre: Muslims in Memphis (Memphis, Tennessee), Islamic Center in Downtown Colombus (Colombus, Ohio), Celebrating Eid in Detroit (Detroit, Michigan)

Chip Ordman is a reform Jew and his wife Eunice is a Christian. The couple attend mosques in Memphis 2-3 times a month for Friday prayers, potluck dinners and other events.

Det er 14 dager igjen av ramadan, husk å titte innom 30mosques for tankevekkende oppdateringer.

Muhammad

Jeg har lagt min elsk på BBCs miniserie om profeten Muhammad fvmh. Ikke nødvendigvis fordi det er en hyllest til profeten, jeg synes at serien har en profesjonell distanse til Islams grunnlegger. Selv om både produsent og journalist er muslimer. Det jeg synes denne serien virkelig greier er å ta tak i, på en konstruktiv og objektiv måte, problematiske sider ved profetens liv og lære. Nå er det ingen dybdeanalyse serien tilbyr, dette er en introduksjon som gjør sitt for å være lettfattelig og tilgjengelig for selv de med minimale kunnskaper om islam. Et annet fortrinn ved denne serien er bruken av variere kilder. Rageh Omaar intervjuer ikke bare de «konservative» muslimene eller de «progressive» muslimene, han interjvuer også islamkritikere og islamforskere fra hele den vestlige verden (+ Israel).  Verdt å se på denne introduksjonen om mannen som har endret livet mitt.

Lenke til Youtube-spilleliste: The Life of Muhammad

Serien består av  tre episoder, på Youtube er hver er episode delt i 4 deler.

«May you act on prophetic tradition.»

Det er ikke ofte jeg blir avstandsforelsket i en fyr mange år eldre enn meg, fra et helt annet kontinent og med en helt annen bakgrunn enn min. Men første gangen jeg hørte Baraka Blue ble jeg forelsket. Hektet. Sendte musikken hans rundt til vennene mine. Hyllet han. Kjøpte diktsamlingen hans. Fikk diktsamlingen hans i gave like etter at jeg kjøpte den. Likte siden hans på facebook, la han som en venn på facebook (jeg vet, jeg er en sertifisert forfølger) og fikk en kommentar på veggen min fra han. Ekstase!

Han er kjempehyggelig. Heter Ahmad. Eller han heter Ahmad nå, jeg vet ikke hva han het før han konverterte. Han er endel av det muslimske miljøet i og rundt San Francisco, og som californiere flest er muslimske californiere de chilleste og mest laid-back muslimer du noen gang vil møte. Det er den type islam jeg elsker. Han er rundt kretsen i Zaytuna og Ta’leef, to herlige prosjekter om hvordan islam og det 21.århundrets muslim kan forenes. Ta’leef skal jeg komme tilbake til senere, men Ta’leef er et institutt, med tilknyttet moské, der muslimer  – enten hele ryggen er tattovert eller ansiktet er dekket med slør – er velkomne. Der kunst, musikk og poesi er en del av den muslimske kulturen. Der man kan diskutere islam som politikk med folk som mener at islam ikke kan være politikk, og motsatt, i en trygg atmosfære. Sukk.

Jeg og venninna mi diskuterer stadig hvordan vi kan gjenskape en slik mentalitet i Norge. En chill men tradisjonell islam. Med all respekt og kjærlighet å melde til unge muslimer idag, og til Fahad Qureshi spesielt, det er en polarisert islam dere dyrker. Når du samler 5000 mennesker under «sannhetens» fane, hvilken sannhet snakker du om da? Din sannhet. Islam er et hav, det er synd noen muslimer begrenser vår tro til en bekk. Av denne bekken, denne norsk-muslimske bekken, kan veldig få drikke av. Det er så langt unna the prophetic tradition. 

Men uansett, dette skulle ikke handle om muslimer i Norge. Det skulle handle om at jeg ville gifte meg med Baraka Blue og denne bønnen han ber for sitt ufødte barn. Fantastisk:

«Oh Somalia, only if your beautiful wasn’t so black. The world has grown accustom to watching you die » – Jeg gråter.

black faces
white tongues
the smell of sea water
taunts with sarcasm
drink me

oh somalia
im sorry i couldnt be there for you
but while you were trying to to get your daughter
to drink her urine
a singer died
while your children
were falling from the tree of life
scattered bushels of rotten fruit
some whiter children were shot

oh somalia
only if your beautiful wasnt so black
only if you were
gaza or
libya or
bahrain or
egypt or
norway or
england or
japan or
america
or the moon
i would mention you in a poem

only if you had
oil or
poppy or
timber or
rubber or
white people
i would mention you in my prayers

oh somalia
only if your beautiful wasnt so black
the world has grown accustom to watching you die
since i was a child
somalia – synonymous with suffering
african meant adversity
an african struggling was like
a fish swimming
a dog barking
somalia meant starvation

nevermind the magic in your poetry
or the glowing saints rising from your lands like a thousand moons

nevermind the beauty of your beaches
or the utter perfection in the hips of your women

oh somalia
only if you didnt wear the resemblance of eve
like an ornate funeral shroud
we wouldnt see you as our sin
and avert our gazes
in shame
turn our faces
to blame
only if your lack of the worldy
didnt remind us
of our lack of the other-worldly
perhaps then we would mention you

oh somalia
only if your beautiful wasnt so black

Ramadanutfordringen III: De svakes religion

«The Garden and the Fire had an argument. The Fire said, ‘I contain the arrogant and the proud,’ and the Garden said, ‘I contain the weak and the poor.’ So Allah decided between them, ‘You, the Garden, are My mercy. I show mercy through you to whomever I wish. You, the Fire, are My punishment. I punish by you whomever I wish. Both of you will be filled by Me.’ «

Muslim

De rettvises hager [32:254]

De svake og fattige fremheves i islam. Dette er ikke særeget for islam, jeg opplever kristendommen også som en religion der den svake er den sterkeste i troen. At den svake og fattige skulle ha en betydning var likevel en fjern tanke i et nomadisk samfunn der velstand, stamtavle og styrke var de eneste faktorene et menneske ble målt etter. Men det var altså det profeten Muhammad prekte i sin tid. Og av sine landsmenn ble han latterliggjort fordi han drasset med seg et tog av mennesker i filler. Ikke ulikt Jesus.

Noen av de første muslimene som mistet livene sine for sin tro var slaver og de uten tilhørlighet til store klaner. Også kom forfølgelsen av de fattige. Da de rike araberne konverterte til islam var det lite å gjøre, og da noen av de største krigerne i dette nomadiske samfunnet bekjente sin islamske tro (Hamza bin Abdul-Muttalib, Omar bin Khattab og Khalid bin Walid), markerte dette et vendepunkt i islams historie.

Men islam sluttet aldri å være de svake og fattiges religion. De rike muslimene, de sterke muslimene, de berømte muslimene, ble bedt om å ikke skille seg ut fra sine trosfeller. De ble instruert til å bruke sin rikdom på å frigi slaver og jevne ut forskjeller i samfunnet. Profeten som, i kraft av å være en vellykket handelsmann samme med sin første hustru og ikraft av å være en profet, kunne levd i sus og dus, døde som en enkel mann. I sine siste dager måtte Aisha, profetens kone, løpe til naboen for å låne parafinolje.

Man gir og gir og gir i islam, men selv den fattige kan være flerfoldige ganger rikere enn millionæren. Jeg er redd for penger igrunn, selv om det høres idiotisk ut. Jeg er redd for at jeg misbruker dem. At de fører meg på villspor, at jeg blir så betatt av 1000-tallet på den nytrykkede seddelen at jeg glemmer det ansvaret jeg har for mine medmennesker. Rikdom, føler jeg, er en belastning. Jeg er tilfreds om jeg har nok til å overleve. Men det er kanskje sufien i meg som taler.

Dagens utfordring: Tror du at rikdom er en belastning, og er den rike alltid «arrogant and proud»?