«Mawla ya salli wa sallim daa’iman abadan, ‘alaa habibika khayr al-khalgi kulihim.»

Min Herre, alltid send din velsignelse over Muhammad, den beste og kjæreste av Ditt skaperverk.

Dette er et utdrag fra Qasida Burda, et episk dikt forfattet av Imam Hassan al-Busiri. Du kan lese mer om den her.

Ramadanutfordringen II: Å tynges av tro

«We did not send down the Qur’an to you to make you miserable.»

Koranen [20:1]

Dette er et viktig poeng. Muslimer, særlig unge muslimer som gjenoppdager sin tro, henger seg opp i detaljer. Man har lett for å henge seg opp i skjulte forbudte ingredienser i kjente matprodukter, hvorvidt skinnvesken er lagd av nøffnøffskinn, hvorvidt høyhælte sko er i tråd med islam og om skjegget skal være en nevelang eller være like lang som avstanden mellom tommel og lillefinger. Detaljene kan overvelde den beste blant oss, sette oss på kanten, kanskje tilogmed få oss til å hate islam?

Mine venner vet at jeg er en stor motstander av mekanisk islam. Jeg verdsetter åndeligheten ved min religion. Jeg er en stor tilhenger av det å omfavne islam som en helhet. Islam er et stort puslespill, og derfor er det ikke detaljene – hver lille bit  – som er viktig, men den innsikten det helhetlige bildet gir deg. Det er ikke detaljene som er målet. Detaljene kan føre deg til målet – jada, skjegg er endel av islam, muslimer skal unngå det som er haram – men detaljene kan også føre deg vekk fra målet. Dette overfokuset på detaljene, som om detaljene er islam, virker tyngende.

Når du opplever din tro som en tung last og ikke en sann glede. Når islam blir en slitsom plikt og ikke en drivkraft, så har man feilet. Jeg har feilet mange ganger. Men inshallah, hvis Allah vil, skal jeg slutte å feile.

Dagens utfordring: Greier du å oppleve islam som en drivkraft? Greier du å nyte bønnen og nyte fasten?

Allah og Djevelen

Tidligere: Allah

I islam lærer vi at det finnes minst to skapninger usynlige for mennesket: englene og åndene (djinn). I tillegg til Allah utgjør disse ‘alam al-ghaib (den usynlige verden). Vi lærer at englene mangler fri vilje. Kun ved en situasjon i Koranen setter englene spørsmålstegn ved Allahs dømmekraft, de lærde strides om hvorvidt tvilen deres var guddommelig inspirert eller et produkt av englenes eget intellekt.

Gruppen djinn er spesiell. Vi sameksisterer men ser dem ikke. Vi vet egentlig lite om djinn i islam – og nei, den blå ånden i Aladin representerer ikke djinn- men det vi vet er at de har fri vilje og at noen, men ikke alle, er muslimer jmf Koranen kapittel 72. Det var en djinn som forårsaket syndefallet. Koranen forteller om djinnen Iblis:

It is We Who created you and gave you shape; then We bade the angels prostrate to Adam, and they prostrate; not so Iblis; He refused to be of those who prostrate.What prevented thee from prostrating when I commanded thee?» He said: «I am better than he: Thou didst create me from fire, and him from clay.

Koranen [7: 11-12]

Etter denne ordvekslingen forbanner Allah Iblis, men Iblis inngår et kompromiss med Gud:

He said: Respite me until the day when they are raised up.

Allah said: Surely you are of the respited ones.

He said: As Thou hast caused me to remain disappointed I will certainly lie in wait for them (mankind) in Thy straight path. Then I will certainly come to them from before them and from behind them, and from their right-hand side and from their left-hand side; and Thou shalt not find most of them thankful.

Allah said: He said: Get out of this (state), despised, driven away; whoever of them will follow you, I will certainly fill hell with you all.

Koranen [7:14-18]

Ordnerden i meg forsøkte å finne en definisjon på «djevel», bokmålsordboken hevder at en djevel er en motstander av Gud. I arabisk er også djevelen (shaitan) beskrevet som en motstander. Altså er ikke djevelen én bestemt skapning, en djevel er enhver motstander av Gud. Iblis regnes såklart som en shaitan. Men, hva var det Iblis motsto?

For min del  virker det ikke som om djevelen motsto Gud. Djevelen hevet seg over en annen skapning. Han ville ikke bukke for det nye mennesket, ikke fordi djevelen var imot Gud, men fordi djevelen anså seg selv overlegen dette mennesket.  I Koranen kan man få inntrykk av at djevelen er å finnes blant djinn og mennesket jmf Koranen kapittel 114.  Jeg oppfatter overlegenheten som vår indre demon. Sånn sett er djevelen også endel av oss alle sammen, slik Iblis truer med i Koranen. Er ikke ondskap, som mange religiøse forbinder med djevelen, et produkt av vår overlegenhet. At vi anser oss selv mer verdifulle enn andre? En annen tanke: Virker ikke djevelen, fra et islamsk perspektiv, som den første rasisten?

Kanskje er ikke djevelen en motstander av Gud, men heller en motstander av mennesket? Uansett forsøker jeg, i ramadan, å bekjempe min indre demon.

Om frykt, muslimhets og en historie som gjentar seg

Under ramadan hadde jeg bestemt meg for å holde blogginnleggene islam- eller ramadanrelaterte. I en tid der det, for mange, er mer interessant å diskutere anonymitet i nettdebatter, høyreradikalisme/-ekstremisme, frie ytringer og multikulturalisme, er det viktig for meg å rette fokuset på min religiøse tro. Alle aspekter ved min religiøse tro. Men som følge av min lille twitteravhengighet kom jeg over et innlegg som etterspurte muslimenes stemme, i debatten etter terroraksjonene.  Og det stemmer jo? Hvor er muslimene i debatten? Er de alle sultne og mangler energien til å diskutere og problematisere?

Shabana Rehman var tidlig ute med Tapre, tapre Norge i Aftenposten. Jeg mener også at Kadra Yusuf hadde en kronikk ute i papirutgaven av VG. Men – og tråkker jeg på tær må jeg bare beklage – disse er ikke akkurat de som flagger sin muslimskhet i mediene. Det er jo ikke dem nordmenn flest forbinder med islam. Hvor er kommentarene fra Usman Rana, Bushra Isaaq og Mehtab Afsar? Hvor er de mange hijabjentene som argumenterer for hijab i mediene? Jeg er helt enig. De er jo ikke der. Men jeg skal heller ikke sitte på min høye hest og påstå at jeg er noe bedre. Jeg er jo ikke der jeg heller. Jeg skrev om noen umiddelbare reaksjoner her, men det er knapt å «delta» i noen debatt.

Den tidligere generalsekretæren av Islamsk Råd Norge, nå toppkandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo, skrev en god kommentar om konspirasjonsteorier for Dagbladet. Wasim Zahid, styremedlem i Minotenk og forsker ved Rikshospitalet, skrev en kommentar som kanskje er dekkende for det veldige mange muslimer følte etter aksjonen. Avisene flommer ikke over med kommentarer fra muslimer, men fire innlegg synes å være en god start.

Jeg er ingen god offentlig samfunnsdebattant, antakeligvis skyldes det at jeg er veldig usikker på mine tekster. Den eneste gangen jeg hadde en tekst publisert i en avis, med fullt navn, fikk jeg et betydelig antall venner til å se over den først, og være grenseløst flisespikkende. Nå jobber jeg med en lengre tekst, som også skal publiseres med fullt navn – og jeg får meg rett og slett ikke til å skrive den. Men jeg føler samtidig at jeg har noe å dele, noe som har blitt underkommunisert i mediene. Det gjelder ikke muslimenes reaksjon på selve terroraksjonene, men muslimenes reaksjon på det som tilsynelatende er årsaken til terroraksjonene. Den påståtte islamske overtagelsen av Europa og dannelsen av Eurabia.

Jeg taler ikke for alle muslimer, men jeg taler for familien min og disse påstandene om Eurabia er ikke noe vi ler bort. Denne overbevisningen om at muslimene tar over føler vi, hjemme, kan ha en alvorlig konsekvens. Mammas første reaksjon på terroraksjonen var avsky, dernest frykt. Ikke frykt for at terroren skulle skje igjen, men frykt for at jeg skulle bli skadet av mennesker som ville hevne seg på muslimer. Det var en skjelvende stemme som ringte meg på jobb og ba meg være forsiktig på vei hjem. Og da jeg kom hjem hadde mamma et uttrykk som jeg sist så som femåring, da noen nazister sendte schäfere etter henne og hun satt i kjøkkenet vårt i Porsgrunn og gråt, med en politikvinnes armer rundt seg.

For over ett år siden viste broren min meg et videoklipp som illustrerte fødselstallet hos muslimer og migrasjon fra muslimske land. Denne økningen av muslimer, forklarte videoen, ville tilslutt akkumulere i at muslimene overtok Europa og ga det navnet Eurabia. Det var også noen bilder av korsfarere der, tror jeg, jeg har ikke særlig lyst til å søke etter Youtube-videoen. Jeg lo. Det gjorde ikke han. Han kalte meg naiv. Hver gang siden, over middagsbordet eller under Dagsrevyen, har jeg vært den naive stemmen, og broren min med mamma vært de kyniske. Ved hver påstand om snikislamisering, ved hver nyhet om forbud mot religiøse (muslimske) symboler andre steder i Europa og hver gang et høyreradikalt parti fikk stor oppslutning, stod jeg i opposisjon mot min families – «dette kommer ikke til å gå bra.»

En gang så min bror på et program om interneringsleirene for japanske-amerikanere under annen verdenskrig. Vi hadde en blodig diskusjon den dagen. Det samme skjedde da vi så Children of Men.  Jeg likte ikke hans «sånn kommer det til å gå.»

Jeg forsto siden hvorfor mamma virkelig trodde på en fremtidig forfølgelse av muslimer. Hun hadde vært igjennom det før. Før krigen jobbet pappa i regjeringen, en stille og arbeidsom kar, og mamma og mammas nære familie var godt beskyttet i skyggen av pappas verv. Mammas klansmenn, mange av dem i opposisjon mot regjeringen, var ikke like heldige. De ble plukket opp om kveldene, stuet sammen i  fengsler og når de var mange nok – skutt samtidig.

Da krigen brøt ut, skjedde det samme igjen. Alle av bestemte klaner ble jaktet på, nå gjaldt det både mamma og pappas klan, og da spilte det ikke noe rolle om du var i posisjon eller opposisjon. Det spilte ikke noe rolle at Aidid hadde vært hjemme hos mamma og pappa, at han hadde sittet ved matbordet og vitset med foreldrene mine. Hans menn ville skyte foreldrene mine fordi deres forfedre bar et navn han ikke likte, og var de riktige uheldige ville antakeligvis mamma bli voldtatt foran pappa (det ble hun heldigvis aldri, både mamma og pappa slapp det verste). Jeg sier ikke at moren min på noen måte tror at det samme kommer til å skje i Norge, men hun er overbevist om at historien gjentar seg. Ikke nødvendigvis på samme måte, mennesker finner alltid kreative måter å filtrere mennesker på, men at historien kommer til å gjenta seg, rår det ikke tvil om for henne. Kanskje har hun rett? Det virker som om det er veldig mange som er redd for at historien kommer til å gjenta seg, all den tid den anti-muslimske bevegelsen sammenlignes med antisemittismen under annen verdenskrig.

Derfor er hun redd, virkelig redd. Og derfor er fyren som kom ut av samme livmor som meg like redd. Da han kom tilbake fra ferien sin var det ikke et «hva sa jeg»  jeg fikk , men en klem. Og selv om jeg ennå er irriterende naiv – evig i opposisjon i heimen – er det mest for å terge dem. Jeg er ganske redd jeg også. Jeg er ganske redd for hvordan Norge kommer til å se ut for barna mine.

Post scriptum: 

Så viser det seg at jeg altså ikke følger særlig godt med. Usman Rana har absolutt bidratt i debatten, både på engelsk om multikulturalisme, og på norsk om samhold. Ta en titt.

«Ahmad ya habibi salam ‘aleyk/salam aleyk ya Ahmad ya Muhammad.»

*Velsignelse være over deg, Ahmad, min kjære. Velsignelse være over deg Ahmad, å Muhammad.

Allah

Min islamske tro baserer seg på Allahs eksistens. Allah er et arabisk ord som løselig oversettes til Gud, men Allah er ikke bare Gud. Allah er Al-Lah, Guden. Guden som talte til Abraham, til Moses, til Jesus og til Muhammad – fred være over dem alle sammen. Guden som skapte himmelen, jorden, havene, plantene og dyrene – og lærte mennesket å utvikle redskap som skulle gjøre tilværelsen på jorden enklere. Allah er også Guden som ble introdusert for de polyteistiske araberne i den arabiske halvøyen på 500-tallet. Guden noen av dem avslo og andre omfavnet.

I Koranen beskriver Allah seg selv med 99 adjektiv. Disse adjektivene kaller vi Allahs 99 navn. Allah er den nåderike og barmhjertige, opprettholderen og avlasteren, den generøse og den mest kjærlige.

Vi bruker «Han» om Allah, dette er rent språklig. Gud i Islam ligner ikke på mennesket, derfor er Han verken han-eller hunkjønn. Allah skapte ikke mennesket i sitt bildet, og Han har ingen felles likhetstrekk med sitt skaperverk. Dette byr på problemer når Koranen likevel omtaler Allahs hånd og Allahs syn. Hvordan kan Allah se når Han ikke deler vårt menneskelige syn, og hvordan kan Allah ha en hånd som ikke er en hånd? De islamske teologene delte seg i to store fløyer: De som ville tolke Allahs ord bokstavlig – hvis Koranen omtaler en hånd har Allah vitterlig en hånd – og de som ville tolke ordene metaforiske – en hånd kan bety mye forskjellig. I en periode i islams historie var disputtene mellom fløyene så store og endeløse, at noen muslimer nektet å be sammen med en som tilla Allah menneskelige egenskaper, mens andre muslimer nektet å be sammen med de som ikke ville ta Allahs ord for gitt.

I dag har mange av de store teologiske diskusjonene måttet vike for temaer mer aktuelle for lekmannen. Diskusjonene dreier seg i større grad om hvordan en muslim skal praktisere sin tro, og mindre om Guds natur. Likevel er man enige om det meste. Det rår enighet om at Allah er én, enestående, uten foreldre og uten barn. Dette stadfestes i kapittel 112 i Koranen. Muslimer er også enige om Allahs myndighet, slik det står beskrevet i Tronens vers, vers 255 i andre kapittel i Koranen.

I tillegg utformet en hadithlærd, Tahawi, en rekke teser om den islamske teologien som alle fløyene innenfor sunni-islam (mer eller mindre) er enige om. Læresetningene, 105 av dem tilsammen, blir refert til som Aqida Tahawiyya:

We believe in al-Lawh (the Tablet) and al-Qalam (the Pen) and in everything written on it. Even if all created beings were to gather together to make something fail to exist, whose existence Allah had written on the Tablet, they would not be able to do so. And if all created beings were to gather together to make something exist which Allah had not written on it, they would not be able to do so. The Pen has dried having written down all that will be in existence until the Day of Judgement. Whatever a person has missed he would have never got it, and whatever one gets, he would have never missed it.

For meg er Allah as-samii’, den som lytter. Jeg kaller på Ham når jeg er trist, forvirret og sint. Jeg burde bli flinkere til å kalle på Ham når jeg er glad og tilfreds. Allah sier i Koranen kall på Meg og Jeg skal svare. Mange mennesker tror at dette svaret skal være opplagt, en guddommelig hånd som griper inn i livet ditt og retter alle feilene. Samtidig sier Allah at Han hjelper den som hjelper seg selv. For meg er derfor det å snakke til Allah en måte å klarne mitt sinn på, prate og gråte ut, bønnen er å avlaste hjertet. Og jeg får alltid svar når jeg ber til Allah. Svarene kan bruke litt (mye) tid, men de kommer tilslutt.

«But dude, lemme ask you for real, is you hungry?»

Ramadanutfordringen I: Det bedragerske skinnet

«Allah does not look at your bodies nor your forms but He looks at your hearts and your actions.»

Sahih Bukhari

De rettvises hager [1:7]

Mennesker liker dømme andre, selv om ingen har oppnevnt dem som dommere. Jeg er god på å dømme andre. Jeg er flink til å bestemme meg for hva jeg mener om en person før jeg har snakket med personen. Særlig hvis vedkommende passer rett inn i en stereotype.

På videregående gikk jeg i samme klasse som ei hvis største idoler var Playboyjentene. Det tok en dag eller to før jeg forstod at hun ikke var ironisk. Hun ville gjerne bli en Playboy Bunny. Det oversminkede ansiktet, facebook-bildene med strippedansinga og de minimale antrekkene (og da mener jeg minimalt) bidro ikke positivt til mitt helhetsinntrykk. Herregud, bimbo. En overfladisk bimbo. En overfladisk dum, pen jente. Pen var hun, og kanskje litt overfladisk også, men dum var hun slettes ikke. Hun var smart, blant de smarteste i klassen. Ambisiøs også, måtte jo han plan B dersom Hugh Hefner ikke ville ta henne inn. Også var hun god. En av de snilleste menneskene jeg har møtt.

Jeg har vokst opp i moskeen, det vil si, jeg tilbragte mye tid der som liten. Jeg lekte med de forskjellige imamene, ble jagd av et ubestemt antall moskeansatte (bønnesalen er ikke løpebane, nei, det har jeg forstått) og blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Både de dypt religiøse og de som stadig prøver å finne sin religiøsitet. Moskéen var et varmt sted å være, men det er en stund siden nå jeg har følt at moskeen er et sted som er åpen for alle. Jeg snakker ikke om alle moskéer, men om «min» moské.

Til tross for bloggtittelen bruker jeg ikke burka, jeg bruker ikke en heldekkende hijab- den type hijab har blitt veldig populær blant somaliske jenter rundt min alder. Jeg dømmer ingen, man kler seg slik man selv føler er riktig. Men jeg har følt, veldig ofte, at noen nye moskégjenger som har blitt aktive de siste årene mer enn gjerne uttrykker, non-verbalt eller verbalt, at deres heldekkende er rett og islamsk, og at all annen stil er uislamsk. Å gå inn i en moské og føle seg naken er ikke bra. Særlig når man er fullt påkledd. Hvis jeg, som mer eller mindre kler meg konservativt og i tråd med somalisk kleskodeks føler meg utstøtt og utsatt, hva med jenter som kler seg mindre konservativt enn meg. Hva med jenter som vanligvis ikke bruker hijab?

På et religiøst seminar tok jeg følge med en gruppe somaliske venninner. Da seminaret var over kom en liten jente til min hijabløse venninne og sa: Mamma sier at du går til helvete hvis du ikke bruker hijab.

Venninna mi ble fullstendig satt ut. Det ble vi alle sammen. Og moren hørte det datteren hadde sagt, men sa ingenting, verken til datteren sin eller venninna mi. Ikke bare var det feigt, men direkte uislamsk gjort. Også på en religiøs tilstelning da!

Skinnet kan bedra. Det er en du tror er god, etter utseende å dømme, som kler seg pietiske, siterer fra Koranen, tilbringer store deler av dagen i moskeen men likevel gjør så mange vondt. Også har du den som etter alt å dømme ikke virker riktig klok eller riktig sunn, men som likevel sprer så mye glede.

Dagens utfordring til deg er: Greier du å se bak skinnet til en person, greier du å ikke la førsteinntrykket styre deg?

Et lite post scriptum:

Folk må ikke misforstå meg. Jeg sier ikke at det er islamsk forsvarlig å kle seg promiskuøst, heller ikke at alle heldekkede jenter er noen mean girls, tvert imot, jeg har en del venninner som bruker heldekkende hijab og som er helt, helt, helt fantastiske.

«Marhab, marhab ya ramadan, ya marhaban bika ya ramadan»

Dette er en klassisk somalisk ramadansang. Denne ble spilt på samtlige radiokanaler i begynnelsen av ramadan og tittelen lyder: Velkommen, velkommen, ramadan, velsignet være ramadan.

 

En innledning til fastemåneden Ramadan

O you who believe! fasting is prescribed for you, as it was prescribed for those before you, so that you may learn self-restraint. Fast for a fixed number of days; but if any of you is ill, or on a journey, the prescribed number should be made up from days later. For those who can’t do it without hardship there is a ransom, the feeding of one that is indigent. But he that will give more, of his own free will,- it is better for him. And it is better for you that ye fast, if ye only knew.

Koranen 1:183-184

The month of Ramazan is that in which the Quran was revealed, a guidance to men and clear proofs of the guidance and the distinction; therefore whoever of you is present in the month, he shall fast therein, and whoever is sick or upon a journey, then (he shall fast) a (like) number of other days; Allah desires ease for you, and He does not desire for you difficulty, and (He desires) that you should complete the number and that you should exalt the greatness of Allah for His having guided you and that you may give thanks.

Koranen 1:185

Idag begynner ramadan. Versene over er det vi samlet refererer til som ramadanversene. Ramadan er den niende måneden i den islamske kalenderen, hijri-kalenderen. Under ramadan oppfordres muslimene til å faste – utføre sawm – som er islams fjerde grunnpillar, i tillegg til trosbekjennelsen, bønnen, den rituelle almissen og pilgrimsreisen. For å høre disse versene resitert på arabisk kan du klikke her.

Muslimene skal avstå fra mat, drikke, tobakk og sex fra soloppgang til solnedgang. De skal også avstå fra stygt språk, krangling, sløsing av tid, baksnakking og generelt alt det mennesket vanligvis prøver å avstå fra, men som oftest ikke greier å gi slipp på. Ramadan er en måned der man disiplinerer seg selv til godhet, en godhet man skal forsøke å holde på resten av året.

Ifjor bodde jeg i Damascus under ramadan. Vårt nabolag, og min skoles nabolag, var ekstremt fattig og det var vanlige å støte på tiggere. Jeg gjorde det til en vane under ramadan å ha med meg vekslepenger eller mat på vei til skolen, for så å dele dem ut. Det koster så lite, men utretter veldig mye. Denne tradisjonen skal jeg prøve å fortsette med i Oslo også, enten det er å kjøpe =Oslo, gi noen slanter eller kjøpe en baguett til en som sitter ute, eller støtte en av de mange bistandsorganisasjonene som opererer.

Men ramadan handler først og fremst om self-restraint, selvkontroll. Under hele ramadan forsøker jeg å styre kroppen min. Verken sult, tørste eller negative følelser skal få styre meg. Ramadan er tiden en muslim skal undertrykke sitt sinne, sin irritasjon og sin stolthet. Ramadan er ydmykhetens måned. En måned der vi skal lytte til hverandre, vende det andre kinnet til og tilgi hverandre. Tilgivelsen har en sentral plass under ramadan. Muslimer ber særlig mye om tilgivelse fra Allah og fra sine medmennesker. Tilgivelse for alt det vonde man har sagt og gjort mot andre og mot seg selv.

Det kan virke som om ramadan er en tid der alle muslimer oppfører eksemplariske, men dette er stort sett i teorien. Dessverre er det slik at mange muslimer hamstrer mat i ramadan, istedenfor å praktisere måtehold, og i køen på butikken irriterer de seg over hverandre og verden. Mange muslimer spiser seg ekstra mette etter solnedgang, blir så døsige at det eneste de orker å gjøre er å trykke på fjernsynskontrollen og se etter lett underholdning. Da har man virkelig sløst vekk en hel velsignet måned. Og en slik atferd har jeg også vært skyldig i. Hvem har ikke det? Dette er et spark i stumpen min også, jeg skal etterstrebe perfeksjon ramadan 1432 (2011). Skal du?

Du kan lese mer om fasten her:

Fasting (Sawm) carries a two-fold meaning – two seemingly opposing definitions combined into a single word. And sawm, as described in the Qur’an and the hadith, simultaneously fulfills both of these definitions. The primary meaning is to hold back, to refrain from, to abstain – the further meaning is to rise beyond, to move past former limits.