Bortsett fra at «Suburban girl» foregår i et snobbent, forlagsmiljø i NYC, er det minimalt som gjør filmen til en av verdens hundre beste ei tusen beste. Kanskje en verdens ti tusen beste filmer, i følge en kritiker i godt humør. Det eneste som fikk meg til å forundre var kjærlighetsforholdet mellom hovedpersonene, en eldre mann og en yngre kvinne. Uhørt selvfølgelig, hele miljøet er imot forholdet og det ender selvfølgelig tragisk. Melodramatisk. Sørgelig. Samtidig var det ikke tvil, i løpet av den halvannen timen filmen varte, at begge parter gikk villige inn i forholdet. Det var ikke tvil om at Brett Eisenbergh (Sarah Michelle Geller) forelsket seg i Archie Knox (Alec Baldwin) og visa-versa.
Hva er det som skiller en arabisk mann som er gift med en yngre kvinne og Hugh Hefner?
Hadde jeg, som en burkababe, falt for en eldre mann og blitt sammen med vedkommende, hadde folk syntes at denne eldre mannen antakeligvis hadde meg i sine hule hånd. En gyselig primitiv mann som har hjernvasket en stakkarslig, undertrykket pige fra Afriken. Jeg bruker begrepet folk veldig vidt her, men er det ikke en underliggende fordom hos oss alle, egentlig?
Jeg skal være den første til å innrømme at jeg lider av den fordommen, samtidig som jeg irriteres grenseløst over at folk (igjen; in its widest form) antar at min eldre bror er min ektemann. For søren, vi ligner jo?!
Dette innlegget har bevist at jeg er dobbeltmoralks. Jeg mener, dobbeltmoralsk.
bak rosa burkaer og gule mullahskjegg 