Piknik? Yes please!

Jeg elsker pikniker.

Jeg elsker grilling.

Jeg elsker grillspyd.

Jeg elsker røyken som svir i øynene, og forener alle i hatet mot engangsgrillen.

Jeg elsker svaberg.

Jeg elsker det uforutsigbare været i Norge.

Jeg elsker at man alltid må ha med seg genser, vindjakke og en paraply.

Jeg elsker at solen titter frem når alt virker håpløst.

Jeg elsker at det begynner å blåse sterkt i det vi tenner på engangsgrillen.

Jeg elsker dipp.

Jeg elsker at alle marshmellowsene har gjort meg kvalm og svimmel.

Jeg elsker å posere på brygger.

Jeg elsker å sole meg.

Jeg elsker å høre på John Legend og Postgirobygget på høytalere, mens jeg soler meg.

Jeg elsker smash.

Jeg elsker kaldt vann.

Jeg elsker at mine venner ler av alle gangene jeg snubler med engangsgrillen i hendene (utent eller ferdigbrent, så klart!)

Jeg elsker at jeg kan le av mine venner når de dummer seg ut.

Jeg elsker vennene mine.

Jeg elsker at vi kan være så forskjellige; at vi er blondiner, brunetter, hijabier, sære, normale, kule, nerdete, rike, fattige (selv om alt er relativt), anglofile, bandmedlemmer, kampsportutøvere, kultivert-intellektuell-lizzom, fnisete-turnere og likevel ha det så sinnsykt kult.

Jeg elsker at jeg tilbragte halve dagen på et svaberg.

MEN:

Jeg elsker ikke at jeg måtte bytte buss tre ganger og ta en t-bane for å komme meg hjem fra Nordstrand.

Hvorfor skal  alt være så vanskelig?

Übersomalisme: Kroppsideal

Forleden brukte mamma  et morsomt somalisk ordtak, hun sa:

Nin seef ka qaaday waxaa ka daran nin soor ay ka qaaday.

Jeg tar forebehold om formuleringsfeil her, hun kan ha brukt andre ord som jeg ikke husker så somaliske lesere må unnskylde meg.

Løselig oversatt betyr det at en person som du mister i krig (ved sverdet, står det ordrett) er bedre enn en du mister til maten. Jeg tror det betyr at det er bedre å dø, forlate jorden og tilværelsen, enn å bli oppslukt av tilværelsens goder, særlig mat. Det er ekstremt, men somaliske ordtak er gjerne litt ekstreme.

Når hun sa det begynte jeg å tenke på mitt forhold til mat, og hvordan kulturer ser på kvinner og mat. Jeg kan trygt si at jeg ikke har noe anstrengt forhold til mat, jeg spiser det meste som er halaal og jeg (selv om jeg sier at jeg gjør det) følger ingen diett. Overraskende nok har jeg ganske gjennomsnittlig BMI, men jeg kan selvfølgelig trene litt mer. Jeg har aldri fått dårlig samvittighet for spising, joa, spiser jeg ugudelige mengder kommer den dårlige samvittigheten hånd i hånd med mageknipen.

I den somaliske kulturen har jenter en veldig avslappet forhold til mat, men her er det også en generasjonsskille, den unge generasjonen som har oppvokst i vesten har gjerne en mer vestlig holdning til mat, mens jenter som kanskje kom til Norge litt eldre har et typisk somalisk forhold til mat. Du skal ikke langt tilbake for å se den sistnevnte holdningen, min brors generasjon, mange av min  brors venninner er gode og runde, og det har de ingen problemer med. Det morsomme i vår kultur er jo nettopp det at idealkvinnen, tradisjonelt, har vært den yppige, myke og høye jenta.

Mormor fortalte meg en historie om hvordan menn vurderte en kvinnes mykhet. Tradisjonelt gikk somaliske jenter i en guntiino med et stort sjal rundt skuldrene, eventuelt rundt hodet. Guttene gikk til den potensielle jenta og spurte om retningen til et eller annet sted. Så, når hun pekte mot retningen de skulle, vurderte de hvor mye undersiden av overarmen hennes dirret. Desto mer den dirret jo mykere var hun og følgelig mer attraktiv. Kvinner skulle ha grevinne armer.

Mamma ble alltid kritisert av mormor, hun var en skikkelig guttejente som lekte og slåss,så  helt frem til tredveårene hadde hun en veldig muskuløs kropp. Intet ved henne dirret og mormor var helt oppgitt, hvordan skal det gå med en muskuløs jente?

Hvordan skal det gå med en lubben jente i en Gina Tricot butikk, spør nå jeg.

I Norge må man  skille idealet  fra realiteten, jada, den perfekte kvinnen i reklamene er pen, høy og slank. Likevel er det nok å ta en tur til en park om sommeren og se seg rundt. Det er så fantastisk at så mange jenter, mer enn en skulle tro, er tilfreds (tilsynelatende i hvert fall) med sin kropp.

Det vestlige idealet er likevel usunt, men så kan en spørre seg om grevinnearmer er så mye bedre?

Hjemme i sommer

Alle planene jeg hadde om å reise er skrinlagt denne sommeren, den superforsiktige jeg vil helst være i Norge til hovedopptaket altså kan jeg bare reise de to første ukene. Det er bare tull at en billett for to uker koster like mye som en billett for en måned og den superforsiktigejeg vil heller spare. Det blir altså en hjemmesommer i år også. Den eneste forskjellen er at jeg ikke skal jobbe. Første sommer på lenge jeg ikke jobber og vi ikke har gjester boende hos oss (håper jeg da!) og da blir det som følger:

1. Trening

2. Lesing

3. Moro i parker og strender over hele Oslo og omegn, med venner (som ikke er ut på reise, akkurat nå vet jeg om to)

4. Skriving

5. Kreativt arbeid – jeg vurderte å melde meg på et malerkurs, men det viste seg å være litt av en pengesluker, jeg får nøye meg med å male masse tull og kalle det surrealt.

6. Bli en litt bedre muslim, skal se om det arrangeres kurs av de forskjellige moskeene.

7. Få med meg alt som er å få med seg av foredrag og utstillinger, jeg må nesten bli litt mer kultivert

8. Øya – kanskje? -hvis vær og penger strekker til.

Har dere andre forslag, fyr løs!

Gjerne ikke de dyreste alternativene, jeg må spare.

Jeg gleder meg allerede.

Bli elsket av dine medmennesker

A man came to the Prophet (s.a.w) and said: «O’ messenger of Allah, direct me to an act which if I do it will cause Allah to love me and people to love me.»

The Prophet answered (s.a.w): «Be indifferent to the world, and Allah will love you;  be indifferent to what people possess, and they will love you.

Farmor

I går kveld døde farmor.

Dødsengelen har forelsket seg i familien vår. Først farfar dernest farmor, med ikke mer enn to måneders mellomrom. Jeg skal være helt ærlig å meddele at det ikke kom som et sjokk, siden farfar døde har hun vært inn og ut av koma, og døden kom antakeligvis som en lettelse for henne. Det er vakkert hvordan de to menneskene støttet hverandre. Den ene var den andres stav i tilværelsens smale sti. De holdt med hverandre gjennom europeisk kolonisering og fattigdom, gjennom frigjøring og velstand og tilslutt; gjennom borgerkrig og alderdom.

Jeg har alltid sett på dem som idealet hva angår forhold. Jeg syntes at det var en verdig avslutning for dem begge, det eneste jeg angrer skikkelig på er at jeg aldri fikk møte dem. Ifølge mamma, og av det lille jeg fikk snakket med dem på telefon, virket de som fantastiske mennesker som kunne fortalt meg en god del om min og vår historie.

«The seemingly innocuous plecostomus»

I see a sea anemone
The enemy
See a sea anemone
And that’ll be the end of me.

While the vicious fish was caught unawares
In the tenderest of tendrils
Underneath her tender gills

I will become this animal
Perfectly adapted to the music halls
I will become this animal
Anomalous appendages
A non-animal

Hold on just a second
Don’t tell me this one you know
I know this one I know this song
I know this one I love this song
Hold on just a second
Don’t tell me this one you know
I know this one I know this song
I know this one I love this song
I know this one

Underneath the stalactites
The troglobites lost their sight
Uh oh

The seemingly innocuous plecostomus
Though posthumous
They talk to us
They talk too much

See a sea anemone
The enemy
See a sea anemone
That’ll be the end of me
Vicious fish was caught unawares
In the tend’rest tendrils
Underneath her tender gills and

I will become this animal
Perfectly adapted to a music hall
I will become this animal

Anomalous appendages
A non-animal

Græættis med dagen!!

Jeg ble forelsket i 17.mai sløyfen min, virkelig forelsket, særlig i blomsten.

Og hva er nå en 17.mai uten en diskusjon om hvem som har blekest hud? Jeg vant selvfølgelig. Ignorer det på neglen min, rester av den tusjen jeg brukte for å klusse på samtlige russebukser.

 

De kuleste skoene i verden. Jøpp jøpp!

Ikke konjakken altså, eller jo, konjakken, men det er en liten inside-joke og ordspill med navnet til en venninne. Hva er 17.mai uten russeluer?

Can you spot my friends?

Konklusjon: Jeg elsker Oslo.

Gratulerer med dagen alle sammen, håper dere har en like trivelig 17.mai som jeg har hatt. Nå skal jeg dope meg med chilinøtter og koffein, og løse differensiallikninger.

Toodles!

Oppdatering på skolefronten

Jeg kom opp i tre skriftlige eksamener:

20.5.2009: Matematikk

25.5.2009: Norsk hovedmål

02.5.2009: Internasjonal engelsk

Det kunne vært mye mye mye verre, jeg overlever nok.

Jeg blir un peu preoccupied i nærmeste fremtid, matten er verst, når den er over skal jeg nok få tid til å skrive litt.

Nå skal jeg regne praktisk bruk av differensiallikninger (yay!)

Dårlige Hijab Dager

Det  er ikke lett å stå opp morgenen og kle på seg, det har alle jenter erfart. Noen finner aldri noe å ha på seg hver morgen, men ender likevel med å gå ut, etter timers hysteri, ganske presentable. Uten å virke altfor stereotypisk og kjønnsgeneraliserende, så er det faktisk en del av det å være kvinne. Du vet, forfengeligheten. Nå sier jeg ikke at gutter bruker mindre tid på å kle på seg, tvert imot, jeg har en kompis som våkner etter par timer tidligere bare for å gjøre seg klar, han er forfengelig. Men nå er det ikke gutter jeg snakker om, jeg snakker om meg selv som ikke rakk min første time fordi jeg ikke fant noe å ha på meg. Selvfølgelig sitter jeg derfor foran bloggen med en kopp kaffe og skal blogge om hvorfor mitt liv, hva klær angår, er for jævlig.

Noen ganger tror jeg Allah har seg en god latter der oppe. Det er ikke annet enn komisk hvordan vi muslimske jenter prøver å følge islamsk kleskodeks samtidig som vi skal henge med det siste på catwalken. Noen får det til, noen ser forbasket bra ut hver gang de går ut av døren at det er helt til å spy av. Noen kjører sin egen sære stil, men ender likevel opp i den første kategorien. Og noen, akkurat som meg, lider av dårlig klesdager konstant. Hvis det ikke er converse skoene jeg innser, for sent, ikke går helt til det ellers formelle moske-antrekket (og jeg har hatt en del flauser hva angår moskéantrekk) så er det hijaben som løsner eller virrer rundt et eller annet. Jeg har prøvd å finne ut hvordan man skal ordne hijaben slik at den sitter godt hele dagen uten å være for stram, for løs eller for komisk – forleden ropte jeg Eureka så høyt at mamma braste inn i rommet og trodde at jeg enda en gang hadde falt fra sengen og slått hodet (hvilket har skjedd et par ganger, jeg skjønner ikke helt hvordan jeg er 19 år gammel jeg heller).

Det som heter Dårlig Hijab Dag er et velkjent fenomen hos alle muslimske jenter, ikke bare en klumsete somalier som meg, en DHD har potensiale til å ødelegge dagen din totalt, for hijaben kan også være satans yngling. Det spiller ingen rolle om du har på deg en hijab, en burka, en jilbab eller en niqab, alle vil oppleve DHD.

For en hijabi, som meg, skjer dette ved at hijaben lever sitt eget liv. Den løsner, den setter seg fast i ting den ikke burde sette seg fast it, den skaper et hijabskille uten like, den sitter for stramt slik at ethvert forsøk på å sette inn ørepropper ender med at alle sikkerhetsnålene ryker og treffer folk som sitter ved siden av meg på t-banen. Å omgås en hijabi er ekstremsport, vi er veldig uforutsigbare. For jenter med heldekkende drakt er konsekvensene mer fatale, burkaen virker mot sin hensikt, den dekker ikke, den avslører. Jeg sukker medfølende hver gang jeg ser en jente med burka som viser omrisset av trusekanten eller BHen en vindfull dag.

Glem tvangsekteskap, omskjæring og mangel på fundementale rettigheter. Det største problemet vi muslimske jenter lider av er dårlige dårlige dårlige hijab dager.

Kjedebutikkene hjelper ikke noe særlig de heller. Det burde være en islamsk vitenskap å kunne kle seg i Vesten. Jeg skjønner hvorfor jenter går i burka, man finner jo ingenting å ha på seg. Min sjekkeliste når jeg er på shopping:

1. Ikke gjennomsiktig

2. Ikke for stram.

3. Ikke for utringet.

4. Ikke for kort.

5. Billig.

6. God kvalitet.

7. Pent.

Du skjønner derfor at kleskapet bugner av crap som jeg ikke kan ha på meg.

Det er ikke lett å være muslim. Tro du meg.

Men nå må jeg prøve å rekke neste time, hvilket vil si, jeg må finne noe å ha på meg.

Kollektivisme

individualist: en person som tenker, forholder seg og handler fritt, selvstendig grunnlag og selv tar ansvar for sine handlinger.

kollektivist: en person som legger vekt på fellesskap mellom mennesker og betoner nødvendigheten av å sette hensynet til felleskapet foran personlige særinteresser.

Vi har en tendens til å tro at de eneste gnisningene som oppstår når to kulturer møtes er de store tingene. Jeg tror at vi i Vesten innstiller oss på at våre vestlige verdier vil virke fjerne for hordene fra øst. Vestlige verdier som i bunn og grunn ikke er vestlige men universielle. Jeg tenker særlig på likestilling. Selvfølgelig anerkjenner jeg at det finnes, i svært mange kulturer, kvinneundertrykkende elementer. Likevel tror jeg at tanken, idéen, om at mennesker på tross av kjønn skal ha like rettigheter ikke er særegent for Vesten, men et ideal for mange, uansett kultur. De vestlige verdiene, som i størst grad er særegne for Europa, tenker vi ikke så veldig mye over. Jeg som har oppvokst i en familie med sterk somalisk tradisjon, uten at det er noe negativt, har opplevd mange ganger at den virkelighetsforståelsen jeg har hjemmeifra  kolliderer med det verdenssynet skolen og mine venner forfekter.

Slik tittelen antyder grubler jeg over den vestlige, europeiske om du vil, individualismen.

Noen ganger kaller mamma meg danaysato, ofte følges det av en hjertelig latter og en klapp på skulderen. Hun mener det ikke. Hun kan ikke mene det. Danaysato er noe ganske fryktelig å kalle et menneske i Somalia. Selvfølgelig tenker jeg ikke på meg selv først, selvfølgelig er jeg ikke en danaysato. Det er altfor enkelt og unyansert å oversette ordet til egoist. En danayste (hankjønnsform) eller en danaysato (hunkjønnsform) er ikke egoister, de nekter ikke andre det de selv har, men de gjør sitt først. De setter seg selv først og når de har hjulpet seg selv, hjelper de andre. En danayste eller en danaysato gjør det de ønsker å gjøre uten å bekymre seg over hva felleskapet vil tenke om dem. Ordrett betyr ordet «en person som vet hva som er best for seg selv, og lever etter det». En god oversettelse er derfor individualist.

Du er ikke en god somalisk borger om du er en individualist.

I Somalia er hvert hjem en liten landsby, du lever side om side med flere generasjoner, du er avhengig av dem, og de er avhengig av deg. Det er ikke plass for en person å selv ta avgjørelser, å sette sitt beste foran alle andre. I Somalia tenker og handler man kollektivt. Denne tankegangen, dog unødvendig i Vesten, har forflyttet seg til somaliere i utlandet. Det er vanskelig å forklare hvordan dette praktisk kommer frem i miljøet. Det å dele er normal og god folkeskikk i alle kulturer, det er en dyd uten tvil. Likevel er det at jeg deler med andre  en ubevisst handling, hvis dere skjønner?

Hvis jeg på skolen har med meg en pose med noe godt vil jeg ubevisst dele med alle andre før jeg spiser selv og kun innse at jeg har gjort noe snilt (i mine venners øyne) først etter at takkestrømmen begynner. Denne tanken om at dette er mitt og jeg vil av godvillighet dele med dere er fjernt for meg, deling er egentlig en refleks for meg. Ikke bare når det gjelder mat, men også tjenester. En aldri så liten kulturkrasj oppsto mellom meg og tante en dag jeg spurte:

«Tante, kan du være så snill å hente baggen min?»

Hun ble sint.

Det at man spør antyder at svaret kan gå begge veier, hun kan si nei, og det at jeg antydet at min tante har muligheten til å si nei til min forespørsel gjorde henne sint.

Kan du..; vil du..; ..er du snill; er alle høflighetsfraser som helst ikke skal brukes i tradisjonelle miljøer. Selvfølgelig kan jeg, vil jeg og det handler ikke om å være snill.

Som alle kulturer er  den somaliske kulturen dynamisk. Ting er i endring. Mamma har lært å sette merkelappen på maten hun setter i kjøleskapet på jobb, noe hun syntes var  fryktelig da hun først begynte der.

«Skal jeg kjøpe en pakke teposer og understreke at den er min?!»

Jeg derimot blir sarkastisk hver gang mamma sier «..er du snill?». Selv om hun bare sier det når hun ber meg om noe som jeg egentlig ikke orker (les: gidder) å gjøre.

Det er ikke tvil om at vår kollektiv kultur har sine negative sider, på samme måte som den norske individualismen har sine dårlige sider. Likevel er negativ og dårlig subjektive ord.

Er det negativt at mamma blir nedringt av fjerne slektninger i Somalia som ønsker økonomisk bistand fra henne?

Det som ihvertfall er negativt, jeg må vel spesifisere at det  er min egen oppfatning, er mangelen på privatliv som er virkningen av en kollektiv kultur.

Selvfølgelig skal du ha plass til ti fjerne slektninger som uinvitert banker på døren klokken elleve om kvelden.

For vi er jo alle en stor familie, ikke sant?