Ms. Judgements

Endelig er det sol og varme ute, og jeg kan spise is med god samvittighet! Nå er dessuten de større tentamene ferdig, og det eneste jeg trenger å grue meg til er eksamen i juni. Det gode liv.

En stor filmkonkurranse ble arrangert av et amerikansk tv-selskap, prosjektet het One Nation, Many Voices og amerikanske muslimer sendte inn kortfilmer om hvordan det er å være muslim i USA. A land called paradise var en av vinnerene, men jeg har mange andre favoritter, og her er en av dem.

Tja, jeg vet ikke om det helt appellerer til et ikke-muslimsk publikum, men det er ihvertfall om hvordan muslimske jenter legger vekt på hvordan en skal kle seg. Men det er ikke klær som gjør deg til en god muslim.

Om å sitte bak alle andre

Frem til 1960-årene og borgerrettighetsaktivismen var det både en skreven og en uskreven regel (kommer an på hvor du bodde) at svarte skulle sitte bakerst i bussen, i USA. Nærmere 50 år senere skulle en tro at vi hadde lagt bak oss det stadiet i menneskets historie. Tro og tro, fru Blom.

En av mine bedre venner reiste i påsken, med Norwegian, til Berlin. På vei til byen som har fått navnet new-york-i-europa-uten-skyskrapere, opplevde han noe han ikke trodde han ville oppleve. Noe jeg håpet at ingen av mine nærmeste ville oppleve. Han ble mistenkt. En koselig flyvertinne kom bort til ham og fortalte ham, umåtelig hyggelig, at han ikke kunne sitte forrest i flyet, til tross for at dét sto på boardingbilletten hans. Nei altså, ingen spesifikk grunn bortsett fra at han måtte flytte seg bak, mens mannen ved siden av ham fikk sitte i fred, på den plassen han hadde fått tildelt.

Policy, vet du.

Min venn er av den stillfarne typen som unngår konfrontasjoner, så han gjorde som han ble fortalt, mens medpassasjerene hans stirret mistenksomme på ham i det han gikk forbi dem, på vei til en av de bakerste setene. The green mile. Mile high.

Jeg foreslo at han skulle gå til avisene og fortelle historien sin. Han trakk på skuldrene og skiftet samtaleemne.

Islam og ytringsfrihet

[Det følgende innlegget representerer mine meninger, og er ikke representative for alle muslimer, selv om jeg virkelig håper at de fleste muslimer også sier  seg enige i hva jeg har å si.]

I det siste har det vært mye snakk om Geerts Wilders «Fitna» som kobler sammen terrorisme og islam, og konkluderer med at islam oppfordrer til drap og utryddelse av ikke-muslimer, særlig jøder. Jeg har faktisk sett filmen, og for å være ærlig er ikke filmen noe bra, rent teknisk og innholdsmessig. Det hele ser ut som noe en kunne snekra sammen hjemme, med en laptop og windows moviemaker. Innholdet mangler håndfaste argumenter for å likestille islam med terrorisme, men i denne salige blandingen, av skrekkpropaganda og populisme, er det dog visse påstander som faktisk ikke er like idiotiske, selv om jeg ikke støtter dem.

1) En kan ikke kritisere islam uten å bli truet på livet av muslimer.

2) De fleste terroraksjoner i vår tid begås av muslimer.

I Vesten fremstilles islam som en statisk religion som, imotsetning til resten av verden som har entret modernismens era, sitter fast i middelalderen. Det er en fordom. Selv om islams doktriner ikke, nødvendigvis, diskuteres til allmenn skue, foregår det likevel dét som betegnes som ijtihad innenfor det muslimske miljøet. Ordet betyr, i islamsk rettsterminologi, det å velge, i lys av koranen og sunnaen, mellom forskjellige lovtolkninger. Men omfatter også det å dedusere, utifra koranen og sunnaen, nye lover og regler for nye situasjoner som ikke dekkes av de tradisjonelle lovgivningene. Med tanke på at uenighet (ikhtilaf)  i hvilke doktriner som skal gjelde i islam er tillatt om ikke oppfordret, mener jeg at det å betegne islam som en statisk religion er, mer eller mindre, feilaktig.

Mange reformister, deriblant islamkritikeren Irshad Manji, mener at ijtihad ikke skal være forebeholdt de lærde. For det er, per dags dato, bare lærde muslimer ( menn og kvinner som er bevandret innenfor de «islamske» vitenskapene: hadithvitenskap, arabisk, shari’ahlære, koranen osv) som kan betegnes som en ‘mujtahid’ (-en som utfører ijtihad). Hvilket jeg mener er en rettferdig betingelse. Nye lover må ha basis i koranen og profetens tradisjoner, dersom en ikke kan studere de autentiske tekstene (som er på arabisk) og ikke kan trekke frem hadither til støtte for disse lovene, hvordan skal man være egnet til å lage nye retningslinjer i islam?

På en annen side, å utføre ijtihad er ikke det samme som å ha en mening angående elementer i islam. Videre kan en, selvfølgelig, åpne en diskusjon rundt det en mener ikke er islamsk, eller som er islamsk, men må tilpasses vår tid. Kritikerenes problem er at de vil at enhver skal kunne utføre ijtihad, altså at man personlig skal kunne tolke islam etter den tid man lever, uavhengig av at disse tolkningene har basis i koranen og hadithene. Men det er en annen sak, mitt poeng er at det finnes mennesker som kritiserer islam på en konstruktiv måte, og selv om noen av disse også  trues av ignorante muslimer, som mener å handle godt, har jeg ytterst respekt for denne type kritikere.

Så har vi de kritikerene som jeg pleier å kalle islamofober. Det begrepet kan virke misvisende, ettersom en fobi viser til en frykt for noe eller noen, men poenget er at deres problem ikke er aspekter ved islam. De er negative mot islam som en helhet. Og det er, for å si det mildt, problematisk. En kan ikke diskutere islam med en islamofob, for en islamofob mener at islam er en skittreligion, regardless. Altså snakker vi retning Wafa Sultan, Geert Wilders og Ayaan Hirsi.

Så kan en kritisere islam uten å bli dødstruet?

Vi må først skille mellom kritikere, og hatere. De fleste islamkritikere trues ikke på livet, og det er svært mange muslimer som ønsker en debatt angående den retningen islam har tatt, uten at disse lever i frykt. Det finnes og vil alltid finnes mennesker som, istedenfor å ta til seg mot og diskutere påstandene disse kritikerene kommer med, heller angriper og bruker vold. Hvilket er uheldig, og som de aller fleste muslimer er imot.

Så har vi islamofobene, og at disse skal stemples som seriøse kritikere av islam er urettferdig mot islam som en religion. Det er som å mene at vigrid skal ansees som en seriøs aktør i debatten rundt innvandring og integrering i Norge. Det betyr selvfølgelig ikke at disse skal bli utsatt for vold, men samtidig skal en ta alt de sier med en STOR klype salt.

Men en ting skal jeg dog kritisere den muslimske verdenen for, vi må ta motstand fra de som truer, dreper eller skader islamofober eller/og islamkritikere. Det er ikke slik vår stemme skal høres.